Gjest e2556...01b Skrevet 16. september 2021 Del Skrevet 16. september 2021 (TLDR) Scenario: Midt i en travel hverdag med aleneomsorg til to barn, studier og deltidsjobb, sitter du i stua og ser på rotet rundt deg. Du har gitt opp å holde det ryddig, og innsett at barna (12 og 15 år) bare roter til alt igjen. Aldri vært et ryddemenneske, men liker å ha det ryddig. 12 åringen hjelper til noe, men 15 åringen er det verre med: hun roter verre enn en tornado, og har truet (og gjennomført) selvskading når du krever at hun rydder etter seg. På toppen av det hele har du kroniske lidelser som fører til at du klarer å rydde litt om gangen. Av og til kan du ta tak i et større prosjekt, men boden du begynte å rydde står enda uferdig nå 2 uker senere. Det ble for mye. Så er det morgen. Kjøkkenet er rotete, fullt av kopper og bestikk som ikke er satt inn i oppvaskmaskinen fordi den ikke er tømt, og du skulle gjerne laget deg frokost, men det er det ikke plass til. Da må du rydde først og akkurat nå vet du ikke en gang hvor du skal begynne. Og det er meg nå. Og jeg sitter og tenker: i det siste har det vært en del fokus på udiagnostiserte voksne med add/adhd. Jeg fikk selv diagnosen da jeg var 19, men den ble "avskrevet" som 26 åring. I det siste derimot har jeg lurt på om det stemmer at jeg kan ha det allikevel? TLDR: Er dét at jeg utsetter å spise frokost fordi jeg er overveldet av alt som skal ryddes, et tegn på add? Skal nevnes at det har vært slik i noen år, men blitt verre etter at tenåringen begynte å true (manipulere?) med selvskading. Selv om jeg vet at jeg er en god mamma, så føler jeg at jeg ikke strekker til. Kjenner meg ikke deprimert eller utbrent, bare lei. Har ingen familie eller venner som kan hjelpe til, dessverre, men jeg hadde tatt imot hjelp om noen rakte ut en hånd. Anonymous poster hash: e2556...01b Lenke til kommentar
Gjest Baardsen Skrevet 16. september 2021 Del Skrevet 16. september 2021 Hvor er far oppi alt dette her da? Om ikke annet kanskje en farsfigur kan være en ide. Lenke til kommentar
Gaea Skrevet 16. september 2021 Del Skrevet 16. september 2021 Hva slags kroniske lidelse(r) har du? Somatiske sykdommer eller ubalanser (mangel på næringsstoffer for eksempel) kan gi symptomer på psykiatriske lidelser, som for eksempel utmattelse, nedstemthet, nedsatt konsentrasjon, oppmerksomhet. Dette kan bli feiltolket som depresjon, utbrenthet, ADHD, ADD osv. Det er veldig lurt å få avdekket/utelukket det somatiske og få adekvat behandlet somatiske sykdommer/mangeltilstander. Dette kan gjøres hos fastlege, ellers så er det vanlig at man tar blodprøver på DPS hvis du evt skulle bli henvist dit. Slik jeg forstår det, mangler du et nettverk, du er alene med to barn og det ene barnet har en psykiatrisk lidelse i tillegg (antar dette siden du skriver at hun selvskader). Å å være to friske foreldre sammen om to barn uten diagnoser/problemer kan være krevende nok i seg selv, spesielt når de trer inn i tenåringsfasen, som på mange måter er slags trassalder. Siden du ikke har noe nettverk, ville jeg kontaktet barnevernet og bedt om hjelp, slik at du ikke står alene! Evt kan jeg vel tenke meg at familievernkontoret kan bistå. Så tenker jeg at din eldste datter trenger hjelp, dette er ikke noe dere kan håndtere alene selv, hun trenger behandling av profesjonelle. Jeg vil anta at du er noe utmattet på grunn kronisk sykdom, manglende avlastning i en krevende familiesituasjon og at du kanskje setter litt høye krav til deg selv. Jeg tror du ville hatt nytte av å lære deg metoder for energiøkonomisering. Og som alenemor bør du nok vurdere å kontakte hjelp fra noen fagpersoner slik at du ikke helt står alene i en krevende situasjon. Du burde nok også vurdere om studier er rett å prioritere nå. Det kan du ta opp senere når barna er eldre. Jeg ville prioritert jobb, samt restitusjon når du kan. Lenke til kommentar
Gjest e2556...01b Skrevet 16. september 2021 Del Skrevet 16. september 2021 Jeg har tidligere slitt med depresjon fordi jeg hadde gått med jernmangel over tid, og derfor er jeg obs på nettopp dette, så jeg tar blodprøver regelmessig som sjekker "alt". Mine kroniske lidelser er fysiske, basert på problemer med ledd og bein, + noen nerver i klem. her får jeg omskolering fra NAV, hvilket er grunnen til at jeg er student nå. Tenåringen får profesjonell hjelp. Selv har jeg gått på COS-P kurs da barna var yngre og det ga svært gode resultater. Jeg lærte dog ikke hvordan jeg skulle håndtere manipulering. Far er inne i bildet, men jobber mye og har i tillegg nettopp fått et nytt barn. Han er flott, men han kan ikke stille opp på samme måte som jeg vet familien hadde gjort. Flytting er uaktuelt. Så det svarer akkurat de spørsmålene. (Jeg anerkjenner forsøket på å finne andre forklaringer på situasjonen, så jeg fyller bare inn eventuelle hull her ) Tilbake til add: er det et symptom å kjenne seg overveldet av alt man må gjøre? Jeg kan sitte med studiene og tenke "nå klarer jeg ikke gjøre mer før jeg har tatt ut av oppvaskmaskinen. Så gå jeg og begynner på oppvaskmaskinen, men må på do og ser at jeg også må ta klærne som er i vaskemaskinen, og innen jeg har gått på do og tatt klærne har jeg glemt oppvaskmaskinen og setter meg ned igjen med studiene. Så jeg får jo gjort ting, jeg klarer bare ikke å få det ryddig. Og står jeg eller går for lenge begynner jeg også å få vondt (så her er det nok en kombinasjon av flere ting). Jeg har egentlig hatt et ønske om en hjemmehjelp, men jeg bor på en kjempeliten plass og har i tillegg jobbet i helsefeltet i kommunen tidligere, så det vil være utrolig flaut om gamle kollegaer kommer hit og ser hvordan jeg har det. Jeg ser at dette ble litt rotete, men jeg er altså så frustrert. Ikke deprimert, eller nedfor eller nedstemt. Men frustrert. Det var på ingen måte kjekt å stå opp på morgenen i dag foråsidetsånn. Anonymous poster hash: e2556...01b Lenke til kommentar
Gaea Skrevet 16. september 2021 Del Skrevet 16. september 2021 Gjest e2556...01b skrev (30 minutter siden): Jeg har tidligere slitt med depresjon fordi jeg hadde gått med jernmangel over tid, og derfor er jeg obs på nettopp dette, så jeg tar blodprøver regelmessig som sjekker "alt". Mine kroniske lidelser er fysiske, basert på problemer med ledd og bein, + noen nerver i klem. her får jeg omskolering fra NAV, hvilket er grunnen til at jeg er student nå. Tenåringen får profesjonell hjelp. Selv har jeg gått på COS-P kurs da barna var yngre og det ga svært gode resultater. Jeg lærte dog ikke hvordan jeg skulle håndtere manipulering. Far er inne i bildet, men jobber mye og har i tillegg nettopp fått et nytt barn. Han er flott, men han kan ikke stille opp på samme måte som jeg vet familien hadde gjort. Flytting er uaktuelt. Så det svarer akkurat de spørsmålene. (Jeg anerkjenner forsøket på å finne andre forklaringer på situasjonen, så jeg fyller bare inn eventuelle hull her ) Tilbake til add: er det et symptom å kjenne seg overveldet av alt man må gjøre? Jeg kan sitte med studiene og tenke "nå klarer jeg ikke gjøre mer før jeg har tatt ut av oppvaskmaskinen. Så gå jeg og begynner på oppvaskmaskinen, men må på do og ser at jeg også må ta klærne som er i vaskemaskinen, og innen jeg har gått på do og tatt klærne har jeg glemt oppvaskmaskinen og setter meg ned igjen med studiene. Så jeg får jo gjort ting, jeg klarer bare ikke å få det ryddig. Og står jeg eller går for lenge begynner jeg også å få vondt (så her er det nok en kombinasjon av flere ting). Jeg har egentlig hatt et ønske om en hjemmehjelp, men jeg bor på en kjempeliten plass og har i tillegg jobbet i helsefeltet i kommunen tidligere, så det vil være utrolig flaut om gamle kollegaer kommer hit og ser hvordan jeg har det. Jeg ser at dette ble litt rotete, men jeg er altså så frustrert. Ikke deprimert, eller nedfor eller nedstemt. Men frustrert. Det var på ingen måte kjekt å stå opp på morgenen i dag foråsidetsånn. Anonymous poster hash: e2556...01b Høres fornuftig ut å omskolere seg hvis man har plager men har lyst til å bidra i arbeidslivet. Men, drøft med NAV om det er rette tidspunktet med omskolering nå. Du har det ganske krevende hjemme. Du må nesten prioritere bort noe, tenker jeg. Fint at 15-åringen får profesjonell hjelp. Kanskje du kunne spurt om veiledning av som behandler henne til å takle manipulasjon? De har sikkert noen gode råd. Jeg har litt erfaring med å håndtere manipulasjon, både som menneske men også som fagperson, men det er faktisk noe annet å være i nær familie med den som manipulerer. Jeg er erkjenner at det absolutt er mye enklere å forholde seg litt mer "kynisk" (på en sunn måte) når man ikke har en så nær relasjon som mor-datter. Aldri opplevd manipulasjon innad i familie selv, når det ikke har vært pasienter har det vært fra perifere/bekjente, ikke venner. Og der har jeg nok lært meg selv til å forholde meg veldig kynisk til, ikke gi oppmerksomhet (spesielt ikke til negativ atferd), jobbet med grensesetting og tydelighet.. når enkelte folk har truet med å ta livet sitt, så har jeg rett og slett lært meg å gi f, folk har ansvar for seg selv. Men jeg vet faktisk ikke selv hvordan jeg hadde håndtert det om det var noen i familien min. I lys av konteksten om livssituasjonen din er frustrasjonen, følelsen av overveldenhet, og utmattelsen du beskriver, veldig naturlig. Og jeg tenker at du kommer til å fungere vesentlig bedre når du på et eller annet vis kommer over kneika. Du må kanskje jobbe litt med å bygge et nettverk, du trenger støtte. Du trenger i hvertfall å få litt mer struktur i hverdagen, det finnes det jo mye forskjellige verktøy som kan hjelpe deg med det. Og lære deg å gi f i hva andre tenker, hvis du tenker at hjemmehjelp kunne vært en idé. Jeg støtter absolutt at du burde fått hjemmehjelp om du både er alene, jobber, er student, har utfordrende barn og ikke noe nettverk. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå