"Blame the bobos"

[knutinh]

Jeg fant dette innlegget av David Brooks interessant. Et (USA-sentrisk) syn på klassesamfunnet, "creative professionals" som har overtatt dominansen i samfunnet generelt og på den politiske venstre-sida spesielt, hvordan vi jobber for en behagelig posisjon i samfunnet for oss selv og våre barn, motreaksjonen fra de som ikke har eksamen fra et prestisjeuniversitet, en fri og kreativ jobb og som er gjenstand for moralsk fordømmelse eller føler seg usynliggjort.

Noen av eksemplene traff godt. Man ser på en lysekrone i entreen til $7000 som jåleri. Men en fancy stekeovn til $10.000 er greit. Å lage mat selv er tegn på at man verdsetter (familie-)relasjoner, helse og den rette typen tradisjoner. Det viser også at far bryter med gamle kjønnsroller og at man har bakkekontakt nok til å "gjøre ting sjæl" (men altså, ironisk nok, med utstyr som hverken arbeidere eller bestemor ville ha hatt råd til).

Når en person legger ut med yachten sin og et banner som heier på Trump, mens en annen står på brua med et banner mot Trump og sier (om fyren i båten) at "They use inductive reasoning rather than deduction", hvem er det som snakker fra et priviligert ståsted? Han som har råd til en yacht og tid til å duppe ut i vannet heller enn å jobbe 3 jobber for å ha få endene til å møtes men føler seg hundset av "de som betyr noe"? Eller han som behersker de smarte ordene men ikke nødvendigvis har råd til båt?

 

En kjerne er at hvis samfunnet (i større grad enn tidligere) har blitt et meritokrati, eller i alle fall føles det slik for de som har "lykkes" økonomisk, kulturelt, relasjonelt. Da vil selvtilfredsheten blant de som har bøker heller enn DVDer, spiser sushi (eller vegan) heller enn biff og som ser på smart, ironisk teater ("dressed down" i dongeri) heller enn hverken DDE eller opera i kjole og hvitt kunne nå nye høyder. Om jeg kjører Tesla mens vaskedamen på jobb kjører gammel Toyota så er det fordi jeg var smartere, flinkere til å studere og viste mer initiativ på jobb. Og fordi jeg bryr meg mer om miljøet. Det er en slags natur-orden i det som ikke åpner for diskusjon. Selvsagt skal man si hei til vaskedama når man møter henne om morgenen (alle mennesker er jo like), uavhengig av utdanningsnivå, danningsnivå, kjønn, hudfarge eller noe annet. Man er jo liberal, skal vite. Men om hun synes at fagforeninger hadde vært fint så må hun settes på plass (du lever jo i en gig-økonomi, vet du), og om hun mener noe illiberalt om naboene sine på den kanten av byen hun bor i så må hun rettes på, for noe slikt har vi liberale aldri erfart på vår kant av byen.

https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2021/09/blame-the-bobos-creative-class/619492/

Endret 12. september 2021 av knutinh