Skole og Barnevern

[Gjest 87b94...02a]

Vi ble i 2018 meldt til barnevernet av skolen. Skolen informerte oss ikke om dette i forkant, vi fikk først vite om dette da vi på 2 timers varsel fikk beskjed om å møte opp hos barnevernet. Samme dag som de hadde vært på skolen og snakket med vårt barn uten vår viten. Det tok også over 1 mnd fra skolen meldte saken til barnevernet (uten vår viten) til barnevernet gjorde noe. Hadde de hatt så sterke bekymringer skulle man vel tro at de burde agert mye raskere?

Hele meldingen til barnevernet vitner om et desperat forsøk på å legitimere bekymringsmeldingen. Skolen fikk munnkurv av barnevernet pr telefon før meldingen ble sendt og fikk beskjed om å ikke snakke med oss foreldre eller barnet vårt om saken. Hendelsene som utløste saken gjaldt vårt barn og et annet barn. Kun det andre barnet sin versjon av hendelsene ble vektlagt og vårt barn fikk aldri mulighet til å fortelle sin side av historien.

Bakgrunn for meldingen var tiss og bæsj i dobørstekoppen på skolen.

Saken ble henlagt av barnevernet etter undersøkelser og også etter at de opprettet sak på vårt andre barn kun på bakgrunn av at de er søsken.

Vi kjenner på at både skolen og barnevernet har brutt loven her med å ikke ha dialog med oss foreldre i forkant av meldingene. Barnevernet brukte også over 1 mnd fra de fikk meldingen fra skolen til de startet undersøkelsene. Om de hadde mistanke om overgrep eller alvorlig omsorgssvikt så er det virkelig skremmende at de venter så lenge, hva om barnet faktisk var utsatt for overgrep? 

Jeg har allerede meldt skolen til statsforvalteren for brudd på personvernet - de hadde printet ut eposter mellom meg og lærer samt egne notater og lagt inn i permen som vårt barn fikk med hjem fra skolen rett etter skolestart i år. En perm som skulle være et hyggelig minne med tegninger og oppgaver.

Hva bør man gjøre i en slik situasjon? Dette har vært ekstremt belastende for oss som familie. Selv om saken er henlagt så har vi likevel fått et stempel av lærere, andre foreldre osv. Det er utrolig stigmatiserende!

Har vi som familie noen rettigheter?

Anonymous poster hash: 87b94...02a

[Milhouse85]

Trist sak. Jeg føler med dere. 

Dessverre er barn så godt som "rettsløse" i Norge. Med det mener jeg følgende:
Dersom en myndig person slår ned en annen person i Norge - kan den fornærmede gå til politiet for å anmelde saken. Deretter følges dette opp - slik at den som slo ned blir stilt til ansvar.  
I Norge har vi den oppfatning av at foreldre "alltid" er ansvarlig for sine barns handlinger. Men dette går kun ei vei. Dersom foreldrene - slik som i dette tilfelle - føler seg fornærmet i en sak. Hva da? Barnet er jo rettsløst. Skolen blir automatisk frikjent. Uten å bli stilt til ansvar. Det hele kan føles ekstremt urettferdig. Og som dere skriver; det kan føre til en vedvarende stor belastning som i tillegg føles stigmatiserende og vond. For slik føles urett. Når man i tillegg blir tvunget til å forholde seg til et "maktorgan" - oppleves ikke dette mindre skambelagt. 

Jeg hadde tatt kontakt med FAU for gode råd:
https://foreldreutvalgene.no/fug/om-oss/

Selv om saken er utrolig idiotisk. Har det ikke blitt gjort noe kriminelt. Det er ikke ulovlig å sende bekymringsmeldinger som ikke er reelle. Det er heller ikke ulovlig å gjøre en dårlig jobb. Så rent juridisk tviler jeg på dere har en god sak. Det nærmeste må vel være erstatning for integritetskrenkelse. Men dette er utenfor min kunnskap. Men å "rulle ballen videre" - ved å saksøke kommunen og skolen; kan kanskje gjøre vondt verre? 

Noe mange andre gjør, for å "renvaske" seg. Er å gå til media. Men det kan også oppleves som svært belastende. Dersom dere allikevel velger å gjøre dette; vil jeg sterkt anbefale dere å gjøre en avtale med journalisten om å gå gjennom saken (altså; teksten) før den blir publisert. Personlig hadde jeg ikke gjort dette. Fordi utfallet av noe slikt kan gå begge veier. Og det er neppe til barnets beste. Jeg tenker at barnets beste går foran alt annet. 

Personlig hadde jeg nok først hørt med FAU.
Deretter tatt et møte med rektor på skolen. Gjerne med følge av advokat (mest for symbolsk betydning) - for å virkelig vise mitt misnøye. 

Er man ekstra tøff. Er det også mulig å kritisere skolen i plenum på et foreldremøte. Forutsatt at man velger sine ord med omhu og klarer å snakke for seg. Men også dette kan gå begge veier. 

Til sist: Barn gjør mye rart. Lek med tiss og avføring er nokså uskyldig sett i mine øyne. Barn eksperimenterer med mye - og ofte på sin egen måte. Hadde jeg vært lærer hadde jeg vel tatt en telefon hjem. Mest for å informere. Ikke for noe annet. Med mindre dette gjentar seg gang på gang. Veldig spesielt at en slik sak gikk rett til barnevernet. 

[Trulte123]

TS her. Tusen takk for konstruktivt svar. Jeg er 100% enig i at her er det snakk om barnets beste, dette er også årsaken til at vi ikke har gjort noe med saken etter at bv henla saken i 2018. Vi ønsket at barnet skulle bli ferdig på den aktuelle skolen og så evt. se om vi ønske å ta tak i dette på en senere anledning. Det siste vi ønsker er å gjøre skolehverdagen mer vanskelig enn den allerede er for vårt barn. 

Det som uroer meg er spesielt papirene som var printet ut, notert ned på osv fra skolen som var lagt i permen til vårt barn. Dette var personsensitive opplysninger som lett kunne kommet på avveie. Det var bl.a en mail jeg sendte til skolen samme dag som vi fikk vite om meldingen til bv, notater skolen hadde gjort bl.a et notat hvor det sto: mld Barnevernet - overgrep? 

Hva om vårt barn hadde lest dette uten en voksen tilstede? Hvordan har permen blitt oppbevart på skolen? Hva om barnet vårt hadde glemt permen i skolegården etter endt skoledag? 

Heldigvis så var jeg hjemme og gikk gjennom permen før vårt barn hadde gjort det. Barnet merket selvfølgelig at jeg tok ut papirer og ble sint fordi jeg ikke ønsket å vise/la barnet lese innholdet. Men jeg forklarte at papirene skal barnet få lese senere men ikke før om noen år.

Saken har vært en stor belastning fra ende til annen, men jeg føler vi har gjort en god jobb med å skjerme barna i prosessen. Dog var det tøffe tak hvor minste ikke ville sove alene på iallefall 6 md etter saken ble åpnet. Vi forklarte barna at BV er "Barnas politi" og at de kom for å passe på at de har det bra hjemme. Det tok mye krefter å kjenne på enorme følelser men samtidig fremsnakke bv til barna våre. Så barna opplevde nok undersøkelsen på et helt annet nivå enn oss voksne 😉

Vi har fortsatt utfordringer i forhold til skolen og hvordan de håndterer situasjonen. Ang vårt barn har vi bedt skolen om at skal få snakke med helsesøster siden 1 klasse fordi barnet sliter med de sosiale kodene. Dette ble vi ikke hørt på før etter BV saken kom opp. Da møtte jeg opp for møte med helsesøster alene hvor jeg ba innstendig om at hun skulle snakke med barnet på jevnlig basis. Hun advarte meg da med at hun hadde meldeplikt til bv, men som jeg sa: jeg er trygg på at ikke noe skjer med barnet hjemme eller i familie/venner omkrets, men jeg har ikke kontroll på hva som skjer når barnet er med venner hjem. Det jeg ønsker er at vårt barn får hjelp til sine tanker/problemer på skolen.

Litt artig at du tar opp å kritisere skolen i plenum: for dagen før vi fikk telefonen fra BV om å møte opp på 2 timers varsel så var jeg på foreldremøte. Der var det først en teaterforestilling om forskjellige typer hjemmemiljø, jeg la da merke til at rektor og flere lærere tittet unormalt mye på meg, men reagerte ikke nevneverdig da jeg ikke visste hva som kom dagen etter (det visste nok dem)

Når vi gikk klassevis så var det gruppe diskusjon hvor temaet var: om man har en konflikt med skolen, da skal man ikke fortelle den til andre foreldre eller diskutere på fb eller andre medier.

Selvfølgelig var jeg enig i disse påstandene....uvitenhet tatt i betraktning.

Vi har hele tiden vært åpne om situasjonen blant skolevenner, deres familier, naboer osv. ting blir jo lagt merke til uansett og barn snakker uten filter. Det er dog trist å være vitne til avstanden som vi føler på i nabolaget. Det er som natt og dag - før og etter meldingen. 

Man sier ofte - ingen røyk uten ild.... og jeg var helt klart av samme oppfatning tidligere... men å ha stått i ilden skapt uten grunnleggende røyk så er det forferdelig trist å se konsekvensene det har hatt for vårt barn. 

Men, som tidligere sagt så har vi meldt skolen til statsforvalteren ang. papirene i permen som ble sendt hjem første skoledag. Det er alvorlig brudd på personvernet, ikke bare oss foreldre sitt personvern men også våre barn sitt personvern. Vår yngste har en allerede utfordrende skolehverdag om ikke slike ting skulle komme på toppen.

Takk enda en gang for svaret 🙂 Setter umåtelig stor pris på det!!

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

Har ikke juridisk kompetanse til å svare deg, men dette var spesielt. Reagerte veldig på at sensitive papirer ble sendt hjem med ditt barn. Det er fullstendig ansvarsløst av skolen. Og håper statsforvalteren lar skolen få høre det i sterke ordelag.

Kanskje anmelde forholdet med behandlingen av disse sensitive dokumentene til politiet? Det vil jo kunne være mulig at politet straffer dette forholdet med en bot. 

Om du selv skulle tatt dette til retten for å ta ett oppgjør så er jeg usikker på hva mulighetene er. Det måtte vel ha vært erstatning av noe slag. Men det er spesielt vanskelig å vinne frem med krav om erstatning dersom du ikke har lidt ett økonomisk tap. Da er det vel oppreisning for ett grovt uaktsomt lovbrudd rundt behandlingen av disse sensitive dokumentene som er inngangen. Men jeg ville da hørt med en advokat med erstatningsrett som spesialitet for å høre om dette er noe som kan vinnes.

Tror du også kan klage til datatilsynet: https://www.datatilsynet.no/om-datatilsynet/kontakt-oss/klage-til-datatilsynet/

Endret 10. september 2021 av Kron

[Milhouse85]

Du formulerer deg godt skriftlig. Mange som føler på urett har vanskeligheter med å formulere seg. Da er det enklere å bruke følelser og sterke ord som gjerne ikke er så gjennomgående reflektert og objektivt. En slik korrespondanse vil nok føre til ytterligere stigmatisering fra skole og helsevesenet. Da man fort risikerer å bli stemplet som en "enkel" person uten ressurser. 

Jeg bør kanskje nevne at jeg selv har arbeidet i barnevernet - men innen en helt annen avdeling. Jeg har også jobbet i helseomsorgen i mange år. Felles for alle slike sosiale yrker - er en gjennomgående fordomsfull og stigmatiserende holdning til enkelte grupper i samfunnet som har de "kvalifikasjonene" som "vi" ser etter. Jeg skriver vi i hermetegn; for jeg var ikke en del av dette. Men det er helt utrolig å høre på hva kolleger kunne finne på å diskutere og nærmest lage sine egne historier i lukkede rom. Dette er nok noe som også skjer på lærerværelset bak lukkede dører. Direkte baksnakk og mistenkeliggjøring av folk man ikke engang har en relasjon til. 

Ingen er "onde" av natur - eller har vonde hensikter. Men en rekke uheldige omstendigheter kan dra deg inn i denne spiralen av mistenkeliggjøring og  fordomsdømming. Ut fra det du skriver - skjedde nok dette før teaterforestillingen med lange blikk og lignende. 

Det minner meg om en dansk film jeg så på kino for mange år siden. Jeg gikk faktisk inn i feil kinosal. Men det er en annen historie. Filmen heter "Jakten" og er fra 2012. Der en barnehageansatt blir feilaktig fordomsdømt som overgriper i et lite samfunn - med alt det en slik konsekvens fører til. Historien er basert på en sann historie. https://no.wikipedia.org/wiki/Jakten_(2012)

Poenget med innlegget mitt er mennesker er nokså enkle og primitive i mange settinger. Vi lar oss fort overbevise, raskt overtale - særlig dersom vi lar oss omgå likesinnede. Du ser det i alle samfunnslag. Folk som har en helt genuin politisk overbevisning; kun fordi de omgås folk av samme oppfatning. Det samme skjer bak lærerværelset, i kantina på jobben - i alle sosiale lag og omstendigheter. 

Men i yrker som skole, barnevern, barnehage og helseomsorgen - og til dels NAV er denne "subjektive fordømmingen" av et menneske. Spesielt dersom vi ikke tilhører den klassiske A4-malen som forventes av oss. Dette er nok ekstra sterkt i mindre samfunn der det skal veldig lite til før man blir utsatt for en heksejakt. Norge er dessverre ikke så liberale og mangfoldig som vi skulle tro. Det er et ekstremt smalt nåløye for hva som er akseptabelt innen oppdragelse, skole, klesstil, atferd og lignende. 

En "taktikk" er å bare heve seg over alt dette. Dere er bedre enn skolen! Bedre enn det primitive baksnakket bak lærerværelset, og menneskets primitive "behov" for baksnakk og stigma. Jeg tror du er oppegående nok til å forstå hva jeg mener.

Så tenker jeg at dette skjedde når barnet gikk i 1 klasse? Så når årene går. Vil tillitten øke. Det er vel ingen som blir vurdert nøyere enn førsteklassingene. Jeg tenker at når barnet blir eldre; så vil skolen og lærere få et bedre forhold med  barnet/eleven. Barnet vil formulere seg bedre. Tillitten mellom barn og lærer - og dermed også toleransen vil økte. 

Men primitive sjeler ønsker selvfølgelig ikke å tape ansikt. I beste fall får du en helt idiotisk formulert beklagelse som type: "Vi beklager at du føler deg...." osv. Slike Sylvi Listhaug -svar syns jeg er helt bak mål. Det er ingen beklagelse. Det er tvert i mot en ytterligere undertrykkelse av sakens gang.

Siden saken ble henlagt og det allerede har vært mye styr rundt dette. Så tviler jeg på at skolen gjør noe lignende igjen. Her tror jeg det enkleste er å bare heve seg over systemet.

Når jeg jobbet i barnevernet var det ofte at Fylkesmannen, det som nå er Statsforvalteren - endret på vedtak som "vi" hadde gjort. Til barnevernets store irritasjon støtt og stadig. Vedtak ble opphevet, forandret og lettet på. Mitt inntrykk av hvordan Statsforvalteren gjennomgår saker og behandler klager er svært god. Du kan være trygg på at de ikke automatisk tar parti med skolen - selv om begge etater er offentlige. Minuset er at det kan ta lang tid. 

 

[Cascada81]

Er vanskelig å si noe konkret uten at man kjenner alle detaljene, men med forbehold er jeg enig med Milhouse her at skolen burde ha håndtert det annerledes. Jeg vet ikke om lek med avføring står på en eller annen liste over mulige tegn på misbruk, men er isolert sett et veldig tynt grunnlag for en reaksjon. Dersom den nevnte hendelsen isolert sett var det som gjorde at saken ble meldt til barnevernet, virker det å være en kraftig overreaksjon, og burde blitt håndtert annerledes. En annen ting er at skolen burde ha vært i dialog med foreldrene, ikke minst om at saken kunne bli/ville bli meldt til barnevernet. Det er saker som definitivt bør meldes direkte til barnevernet uten foreldrenes viten, som ved mistanke om seksuelt misbruk eller fysisk mishandling, men skolen er tjent med dialog med hjemmet hvis det ellers dreier seg om forhold som trolig kan rettes opp ved veiledning eller lignende.

Juridisk sett vil jeg tro skolen har sitt på det tørre her, selv om det skulle være snakk om en overreaksjon fra skolens side. Skolens ansatte har en juridisk plikt til å varsle barnevernet ved mistanke om forhold som kan utsette barnet for skade/fare, og som Milhouse skriver, er det svært ofte ikke straffbart å gjøre en dårlig/uprofesjonell jobb. Begynner man å straffe skoler og skoleansatte for å si fra ved mistanke, kan man ende opp med underrapportering. 

På den annen side har man opplæringslovens formålsparagraf, som sier at det opplæring skal skje som samarbeid mellom skole og hjem. Opplæring er ikke bare fag, men også sosiale ferdigheter. Skolen er den profesjonelle part, og har ansvaret for at samarbeidet mellom skole og hjem fungerer. Det er derfor jeg mener at skolen burde ha hatt dialog med dere som foreldre, uavhengig av om de mener det er en sak for barnevernet eller ikke. En dialog ville kanskje gjort at man samarbeidet om oppfølging for å få endret atferd hos barnet. Jeg er ikke jurist, men antar naturlig vei hvis dere er misfornøyd med skolens handlinger, er å klage, først til skolen, og så til fylkesmannen. Rent praktisk kan det være uklart hva man kan oppnå, og hva dere ønsker å oppnå kan være greit å ha klart før dere klager, men dersom forholdet og tilliten til skolen og de som jobber på skolen er skadet, gir det skolen mulighet til dialog for å bøte på dette. Dere kan vurdere skolebytte om det er vanskelig å samarbeide videre med skolen, men skolebytte er ofte negativt sosialt, og noen ganger også praktisk, for eleven.

[Trulte123]

Tusen takk for tilbakemeldingene 🙂 La det være sagt: vi er absolutt ikke ute etter noen form for økonomisk erstatning verken fra skole eller fra BV.

Men hadde håpet at håndteringen av saken fra start til slutt hadde vært annerledes. Det var virkelig en følelse av at her må vi (BV) snu alle steiner for å vise at vi har rett. Det som også var forferdelig trist oppi det hele, var følelsen av sorg overfor de barna som virkelig hadde trengt at BV brukte sin tid og midler på. Det å åpne en såkalt 4.12 sak på bakgrunn av å tisse og bæsje i en dobørstekopp er for meg uforståelig. Og når skolen i bekymringsmeldingen får seg til å skrive: sunn matpakke men litt for mye grovt brød. Ja, da tenker jeg at når de må lete så dypt for å finne noe å skrive om, så blir det hele litt surrealistisk.

En annen ting de skrev i meldingen var: når barnet blir sykt må det gå hjem alene. Forhistorien til dette var: Barnet hadde kastet opp i skolegården, jeg fikk telefon og sa da til skolen: Jeg kjører fra jobb med en gang (15 minutter reisetid), men barnet har med nøkkel så om barnet orker så kan det gå hjem alene så møter jeg barnet der. Ellers kommer jeg og henter på skolen. Barnet ønsket å gå hjem selv og skolen godtok dette. Den dagen samt dagen etter var det eneste fraværet barnet hadde på skolen fra skolestart det året og frem til mars mnd. (når saken ble meldt til BV). Altså en engangshendelse.

Ettervirkningene våre barn, og da spesielt yngste som det ble åpnet sak mot fra skolen, har vært forferdelige. Det på tross av at vi har fremsnakket BV til dem og forsøkt å gjøre situasjonen så positiv som mulig for barna. Men barnet gikk i 4 klasse når saken ble meldt inn, så de har vært store nok til å forstå en del.

En annen ting som jeg kjenner veldig på er den utrolige stigmatiseringen man opplever. Det spiller ingen rolle om saken blir henlagt. Som jeg skrev tidligere, jeg var nok av samme oppfatning selv tidligere: ingen røyk uten ild.

Har ikke hørt noe fra Statsforvalteren ang. saken jeg sendte til dem. Men forstår at man får bare smøre seg med tålmodighet. Skaden er allerede skjedd, vi håper bare at rutiner blir endret slik at andre barn og familier skal slippe å gå gjennom det samme som oss.

Det å få en bekymringsmelding til barnevernet er i seg selv en påkjenning. Man er jo skyldig til det motsatte er bevist. Men å få en 4.12 sak opprettet på slike tynne grunnlag er ubeskrivelig. De hadde tross alt lovhjemmel til å ta med seg vårt barn fra skolen der og da, uten vår viten. Det er klart at det setter merker i foreldrehjerter, og ikke minst en ufattelig mengde med selvbeherskelse i møte med BV som virkelig forsøker å få ut negative reaksjoner.

Jeg er virkelig glad for at våre egne mistanker mot at noe skulle skjedd ikke var tilstede. Men som vi sa til BV, vi er helt sikre på at ikke noe har skjedd i familien, nær familie, venner osv. Men, vi kan aldri vite om noe har hendt når barnet har vært med venner hjem og på overnattinger.

I samtalen BV hadde med barnet på skolen kom det heller ikke frem noen utsagn fra barnet om hverken misbruk, vold osv. BV spurte barnet om hvordan vi foreldre kom til å reagere når vi fikk vite om saken, hvorpå barnet svarer: jeg er usikker på hva de vil gjøre, men jeg tror de kommer til å snakke litt alvorlig...

Å gå til media er nok ikke et tema, men om jeg ved innleggene mine her på nettsiden, kan bidra til at bare 1 person legger sin innlærte stigmatisering til side, ja, så har jeg vunnet noe iallefall 🙂 

 

[Femtekolonne]

Om du synes bv jobber sakte så har nok det noe med alvorlighetsgraden i meldingen å gjøre. Jeg havnet tydeligvis på kant med en eldre dame som var SFO assistent. Vet ikke hvorfor eller hvordan da jeg ikke engang ante hvem hun var, men hun hevnet seg ved å sende inn en bekymringsmelding om at jentungen antakelig var utsatt for ett seksuelt overgrep da hun, etter den sfo ansattes forklaring, hadde tegnet en kuk på SFO. Denne tegningen har ingen andre på SFO, lærere eller bv sett og jenta nekter for å ha tegnet en kuk selv nå etter snart 10år. Men det skal jeg love deg satte fart på ting. Tror aldri jeg har vært så svett som når det gikk opp for meg hvorfor jeg satt i ett "avhør". Men jeg satt igjen med ett godt inntrykk av BV når det hele var over og BV avsluttet med å sende meg alle dokumenter med beskjed om å ta en ekstra titt på det skolen hadde skrevet. Hatet mot klager satt i lenge. Makan til slag under beltestedet skal man lete lenge etter. Og skolen mistet min oppmerksomhet. Jeg deltar aldri på noe som ikke er lovpålagt der. Og har heller ikke vært med på foreldremøter eller lignede om jeg har kunnet unngå det. Jeg føler de skylder meg en unnskyldning.