Kode rødt: Agenda for styremøtene denne høsten

[Redaksjonen.]

Kode rødt: Agenda for styremøtene denne høsten

[Inge Bakke]

Jeg er redd for at store deler av næringslivet fortsatt er på nivå med de toneangivende politikerne, med hederlige unntak. Gode forsetter er det nok de fleste steder, men det er fortsatt ikke stemning for tiltak som virkelig ville bety noe, først og fremst skatt på fossil energi med fast årlig økning av satsen. Det ville bety at vi kunne tatt rene, men dyrere energiformer i bruk, og det ville lønne seg. Det billigste er ikke det beste når det ødelegger livsvilkårene i verden.

[elysium74]

Her var det mye gode ord og god vilje, mangler bare floskelen 'nå må vi sannelig brette opp ermene og sette igang' etc.

Men for å være litt seriøs, trenden for verden samlet sett er en økning på omlag 5 Gt CO2 pr tiår, siden 1996. Bare 2020 så en nedgang på noen prosent som var relatert til lavere økonomisk aktivitet pga covid. (kilde BP statistical review of world energy)

Så det er en umulighet, teknisk og økonomisk å gjøre radikale globale kutt innen 2030. Dette vil demre for både den stadig økende 'bransjen' og lobbyister/politikere om bare noen få år. Da vil de (som i år 2000 og 2010) simpelthen forskyve målene til 2035 og 2040 (som vil være like umulige).

Den litt leie sannhet er at CO2 utslipp er et svært godt velstandsmål og uløselig knyttet til all moderne tilvirkning og energibruk. Vi må finne opp så og si alle industrielle prosesser på nytt OG finne en revolusjonerende ny energikilde for å hanskes med CO2, noe som er lite sannsynlig hvis en ser historisk på det. Kanskje fusjon/kjernekraft kan 'redde oss'. De siste 1015 år har batterier blitt små og ganske effektive noe som har muliggjort el-bilen, men det var takket være elektronikkbransjen ikke miljøbevegelsen eller bilindustrien. Innen CO2 fangst og langring har det ikke skjedd noe nevneverdig på 20år.

Bare for å nevne perspektiver på hvor lang tid og hvor krevende teknologiutvikling er.

[Inge Bakke]

elysium74: God kommentar! Ja, klimamålene er umulige sett i et nærhistorisk perspektiv. Og det skyldes at graden av alvor ikke har sunket inn hos næringslivsledere, politiker og befolkningen i alminnelighet. I verden, ikke bare Norge. Fortsatt behandles klimakrisen som om den kan løses uten at det skal koste oss noe med hensyn til hvordan våre liv leves. Dette kunne vi kostet på oss for 20-30 år siden, da kunnskapen om det som nå skjer alt var etablert. Men den gangen skrek man opp om krisemaksimering straks tiltak som ville betydd noe ble diskutert.

Da den andre verdenskrig brøt ut var store deler av verden militært uforberedt. Tenk på hva som skjedde på fem år, teknologisk og materielt! Fem år der produksjonssystemet ble fullstendig innrettet på ett formål: Krig. Koste hva det koste ville. Dette har vist oss hva som er mulighetsrommet i styringen av samfunnet.

Da Covid rammet oss ble noe av dette rommet tatt i bruk. Mange var overasket over at det var mulig, selv om Covid-tiltakene var småtterier i forhold til samfunnsendringene under krigen.

Spørsmålet om 1,5-gradersmålet er mulig beror på i hvilken grad verdenssamfunnet tar i bruk det mulighetsrommet som faktisk finnes til å gjøre nødvendige samfunnsendringer. Det vil kunne skje når konsekvensene av de pågående klimaendringene blir ille nok. Kanskje skjer det tidligere enn vi har trodd. Men, vårt gamle, gode klima får vi aldri tilbake. Det løpet er kjørt.