7 års forhold - flytte eller slå opp

[AntonMarkmus]

58 minutes ago, Serpentbane said:

Du må være en skikkelig mannemann altså.

Det her går greiere hvis du skriver spesifikt hva det var jeg skrev som såret følelsene dine, så kan vi ta det derfra.

[Serpentbane]

AntonMarkmus skrev (21 minutter siden):

Det her går greiere hvis du skriver spesifikt hva det var jeg skrev som såret følelsene dine, så kan vi ta det derfra.

WTF, ROFL, hvorfor i all verden skulle jeg bli såret av dine meninger? Var bare litt vell mye drit i alle, drit i følelser, ikke gjør noe andre vil med mindre det er akkurat det samme som du vil, ikke gi av deg selv, ikke hjelp andre, ikke bry deg, men vær en egoistisk satan og drit i alle som ikke følger deg som en tuktet hund etter min smak.

En strategi som vil gjøre de fleste som prøver den relativt ensomme...

[AntonMarkmus]

8 minutes ago, Serpentbane said:

WTF, ROFL, hvorfor i all verden skulle jeg bli såret av dine meninger? Var bare litt vell mye drit i alle, drit i følelser, ikke gjør noe andre vil med mindre det er akkurat det samme som du vil, ikke gi av deg selv, ikke hjelp andre, ikke bry deg, men vær en egoistisk satan og drit i alle som ikke følger deg som en tuktet hund etter min smak.

En strategi som vil gjøre de fleste som prøver den relativt ensomme...

Du vet, en ting som unektelig vil fungere mot avvisning og ensomhet, er å høre på hva folk faktisk sier, lese hva folk faktisk skriver - ikke legge ord i munnen på folk, krangle med seg selv og gjøre det som kunne vært en dialog om til en smått schizofren monolog 

[Gouldfan]

Serpentbane skrev (2 timer siden):

Du må være en skikkelig mannemann altså.

Høres ut som en av Exit-gutta, de trenger bekreftelse her og meg der...

Håper det kommer ny sesong.

Er ikke problem å flytte, vi flyttet til Sverige null problem.

Trondheim er en veldig kul og kulturell by, både historisk og moderne mtp rock og studentby. Familien til trådstarter bør fint få besøkt i helgene hver 2-3 uke. Og hun prøvde jo sørlivet først..

Om trådstarter savner familien for mye så får han heller dra tilbake igjen.

Endret 12. august 2021 av Gouldfan

[Theo343]

13 hours ago, Bytex said:

Det er ganske sidrompa å henge seg fast i gamle venner og mamma og pappa hele livet. Du må ut i verden og finne noe nytt. Pell deg ut av komfortsonen, hun gjorde jo det når hu flytta fra Trøndelag.

Og løper hjem igjen nå

[neglesprett]

Har vært igjennom ca det samme. Det blir fort stusselig for en sørfra å flytte nordover. Det er et annet type liv, fort mye inne, dårlig vær, folk har ikke samme omgangsform etc.

 

La dama flytte nordover, så kjører dere avstandsforhold og hvis det ikke tåler dette så er det kanskje ikke liv laga uansett. Også greit med en liten pustepause og få tenkt litt fra hverandre.

Endret 13. august 2021 av neglesprett

[DukeRichelieu]

Generelt er det vanskelig å gi råd i slike situasjoner når man får én side av en sake, ikke har all relevant informasjon og mye blir tapt gjennom tekst. Det er også alltid enklere å gi råd enn å følge de selv.

Noen tilfeldige kommentarer:

- Noe av det hun sier kan jo gjøre at man stiller spørsmål ved om hun egentlig ønsker at du blir med eller om hun heller ønsker å avslutte det og dra hjem alene. Kanskje du kan spørre henne rett ut og gjøre det enkelt for henne å være ærlig?

- Hun har om jeg har forstått det riktig bodd 7 år borte fra sin familie og på ditt hjemsted. Det er derfor ikke urimelig i et forhold om du nå gir det en sjanse og flytter med henne for en stund. Du kan alltids flytte hjem om du mistrives. Dette blir jo en personlig overveining om hvor langt man ønsker å strekke seg for en kjæreste eller et forhold. Enklere sagt enn gjort, men jeg tenker jo at det er dumt å flytte en plass man virkelig ikke ønsker å bo selv for et forhold. Men ønsker man nok å være sammen med personen, så går det kanskje av seg selv.

- Alle har godt av å flytte en gang i livet og komme seg litt vekk fra det vante og komfortsonen. Jeg synes selv det var et stort steg første gang jeg flyttet hjemmefra. Delvis ubehagelig. Følte meg ikke helt hjemme og trivdes ikke så bra i starten. Men så ser man at man overlever og kommer sterkere ut av det. Å ha et godt forhold til familie og venner er vel og bra, men et avhengighetsforhold og altfor mye trygghet er ikke nødvendigvis det.

- Du kan jo prøve å få til en mellomting mellom å kun bo den ene eller den andre plassen. Selv har jeg familie i en del av landet og bor i en annen del av landet. Har nå 100 % hjemmekontor, så jeg er oftere hjemme enn før. Tar en uke eller en måned hjemme om jeg har lyst. Egentlig så lenge jeg vil. Om du får til en slik ordning kan du få både i pose og sekk.

Lykke til.  

[Ruger]

Du må nok ta innover deg at hun ikke nærer helt de samme og sterke følelser for deg som du gjør for henne. Vil likevel definitivt råde deg å følge henne - hun ville etterhvert sette stor pris på - og elske deg for dette og det du gjør for hennes beste og det du ofret for hennes lykkefølelse.

Gi ikke slipp på det jeg oppfatter som din store kjærlighet - det vil du aldri tilgi deg selv.

 

[Gjest dd6a1...5ef]

Har du en grei og fungerende familie der du bor nå, og stødige venner, som du tror du kanskje kan ha livet ut, så bør du tenke deg VELDIG nøye om, før du flytter.

Jeg er sørfra, men bor i Trøndelag. Flyttet i tillegg mye rundt i barndommen. Sitter nå her mer eller mindre venneløs etter skilsmissen, da nesten alt det sosiale var via hennes familie. Legg til at samvær med barn til nå har måttet avtales i rettssystemet, så har man det ganske så kjipt, når man er godt oppe i 40-åra.

Anonymous poster hash: dd6a1...5ef

[neglesprett]

Gjest dd6a1...5ef skrev (1 time siden):

Har du en grei og fungerende familie der du bor nå, og stødige venner, som du tror du kanskje kan ha livet ut, så bør du tenke deg VELDIG nøye om, før du flytter.

Jeg er sørfra, men bor i Trøndelag. Flyttet i tillegg mye rundt i barndommen. Sitter nå her mer eller mindre venneløs etter skilsmissen, da nesten alt det sosiale var via hennes familie. Legg til at samvær med barn til nå har måttet avtales i rettssystemet, så har man det ganske så kjipt, når man er godt oppe i 40-åra.

Anonymous poster hash: dd6a1...5ef

Føler veldig med deg, sitter ikke med like brutal erfaring, men mye likhetstrekk. Flytt sørover før det er for sent, plutselig har tiden gått og du sitter alene på gamlehjem og ingen vet hvem du er.

 

[Gjest b55e7...171]

Hei alle sammen, trådstarter her.

Nok en gang må jeg takke for mange flotte og utfylte svar, det er absolutt mye å tenke på her både for og imot.

jeg er over den sjokk/grine-perioden nå og ser ting litt fra andre perspektiver, har også snakket med fler.

en av tingene jeg har tenkt over i etterkant er at måten hun har gjort dette på ikke er riktig om man skal se for seg hvordan man etter 7 år, hvor man skal være trygge på hverandre og stole på hverandre - bare setter et ultimatum, etter 7 års forhold at "jeg drar, opp til deg om du vil være med" omtrent.

atpåtil når jeg da sier jeg får være med å prøve så skal jeg bli møtt med skepsis om at jeg antageligvis ender med å bli ulykkelig osv - hadde bordet vært snudd så hadde jeg omtrent tryglet og i alle fall oppmuntret til at det kunne bli en positiv opplevelse mens her så virker det ikke ut som at det er viktigst for hun at jeg blir med heller.

jeg er litt forvirra og selvsagt lei meg, men jeg føler (og andre jeg har pratet med samt noen her) at det er noe muffins på gang for etter 7 år så skal man kunne forvente såpass gjensidig respekt at man tar et med partner, hadde hun kommet til meg 4 måneder siden og sagt "du jeg begynner å få veldig hjemlengsel, kan ikke vi sette oss ned for å diskutere løsninger her?" eller noe sånt noe, men bare slenge et ultimatum på bordet?

planen min er å spørre hun om dette potensielt er en mer skånsom måte å avbryte forholdet på uten å måtte konfrontere å si "jeg elsker deg ikke mer" eller noe sånt og da mener jeg at nå er det tid for å si det..

i starten var jeg selvsagt veldig lei meg og måtte hive meg rundt etter ultimatum men nå mener jeg at man skal ikke ha gjort sånt i et forhold som er fint ellers og man er såpass lenge sammen, og om hun virkelig elsker meg så skulle man tru hun sa "så bra, da prøver vi det" eller noe annet enn  å si at jeg antageligvis blir ulykkeli som hu.

Takk for svar til dere alle altså :) 

Anonymous poster hash: b55e7...171

[neglesprett]

Mulig hun har truffet noen andre

[slumdog]

On 8/11/2021 at 12:28 PM, Guest b55e7...171 said:

jeg er veldig bundet til foreldrene mine, antageligvis grunnet mye triste hendelser oppigjennom årene, som gjør at jeg føler jeg ikke vil langt vekk fra dem, er liksom ikke bare å ta en dagstur for å få en klem når man bor så langt vekk, og da sitter mine skilte foreldre uten noen barn igjen i deres nærområde.

Hvis jeg har forstått deg riktig så nærmer du deg 30 og vil ha mamma og pappa i nærheten for trøst og klem. Dama di har i årevis bodd på annen kant i landet for å være sammen med deg og for å møte dine behov. Nå blir det vanskelig for deg å gjøre det samme tilbake for henne. Og du lurer på hvorfor hun står med ene beinet på vei ut av forholdet? Skulle likt å høre hennes versjon av dette her. Du velger jo foreldrene dine fremfor henne. Hva gjør du den dagen foreldrene dine ikke er mer, vil det da kjennes godt at du ga opp dame og gode fremtidsutsikter for å holde de med selskap?

At foreldre skiller seg er ikke noe barna skal stå til ansvar for. Å kjenne på samvittighet og vemod som gnager er helt normalt, men det hindrer da ikke folk i å flytte til andre siden av kloden for å realisere drømmene sine. Nå kan det virke som at dette forholdet nærmer seg en sikker slutt uansett, men kanskje noe å tenke på til neste gang du treffer noen du liker.

 

Endret 17. august 2021 av slumdog