7 års forhold - flytte eller slå opp

[Gjest b55e7...171]

Hei.

Har vært i mitt første forhold siden jeg var 20, vi har bodd sammen i 6 av de 7 årene  og samboeren min som er fra trøndelag (jeg bor i sørnorge) vil (og skal) tilbake da hun ikke er lykkelig her nede.

Jeg har rett og slett fått et ultimatum om å enten bli med eller at vi må annerkjenne at vi vil forskjellige ting.

Hun har sagt over lenger tid at hun ønsket tilbake i et par år nå, men jeg tenkte at det ville roe seg med tiden.

jeg er rett og slett helt knust, akkurat som hun sikkert følte så vil jeg jo ikke forlate familien min og vennene mine her, men jeg vil selvsagt ikke ha et liv uten henne... Drømte i natt om at hun stod i døråpningen med kofferten og "takk for alt" liksom, tårene kommer bare jeg skriver her nå.

Trenger råd og meninger, for jeg klarer ikke plassere hodet mitt her nå, hun skal på ferie til hjemstedet nå i en uke og jeg har fått beskjed om å finne ut hva jeg ønsker, men klarer ikke en gang annerkjenne situasjonen....

Anonymous poster hash: b55e7...171

[Baranladion]

Vanskelig situasjon. Hun har jo prøvd å bli lykkelig her nede, men det gikk ikke, kanskje du skal se om det er mulig å være lykkelig der oppe, dersom dere virkelig har de samme følelsene for hverandre. 

Det må du selvfølgelig først finne ut, så ikke du evt tar steget og flytter dit og så finner du ut at grunnen til at hun ville hjem var både savn etter de hjemme, og at hun følte forholdet var på vei til å bli slutt uansett. 

Det er jo egentlig bare opp til deg, du må finne ut hva du vil gå for... 

[henrikwl]

Gjest b55e7...171 skrev (På 1.8.2021 den 15.11):

Hun har sagt over lenger tid at hun ønsket tilbake i et par år nå, men jeg tenkte at det ville roe seg med tiden.

Dette viste seg altså å være en dårlig gamble. 😞

Det er vel ikke egentlig så veldig mange alternativer her. Enten så må dere bryte opp, eller så må du flytte etter henne og se om dere kan skape dere et liv du trives i der oppe.

Av og til kaster livet oss ut i situasjoner der alle utveier er dårlige. Det suger, men sånn er det dessverre. Jeg håper dere finner ut av det, og ha troa på at uansett hva utfallet av akkurat denne situasjonen blir så kommer det en dag hvor livet igjen smiler og du føler deg på topp.

[OJ Doe]

Kanskje dere må snakke om dette? Velger hun Trøndelag og lever greit uten deg, eller er det en form for "test", hvor hun ikke ser for seg at hun kommer til å ha det greit noe annet sted, og håper at du forstår det, og blir med fordi du ønsker at hun er lykkelig? 

[Skandinav]

Selvsagt er kommunikasjon nøkkelen her. I et forhold tjener ikke bare kommunikasjon til å formidle eller å ta mot den andre partens beslutninger og beskjeder, det er - og skal, være en arena for felles refleksjon der man sammen "brainstormer" og lærer kjenne ikke bare sin partner, men like mye seg selv. Men denne arenaen er ikke bare trygg grunn, den er også et minefelt og en slagmark. Det kreves både erfaring og kunnskaper for å navigere seg uskadd gjennom her. Noen ganger til og med flaks.

Realist som jeg er, vil jeg veie inn at ikke sjelden, betyr slike "standoffs" at forholdet allerede er en bratt nedoverbakke. Ikke alle klarer å oppdage slike hendelser, både fordi det ikke fra ene parten side kommuniseres på en forståelig måte, men også fordi samme part ikke vet hva vedkommende egentlig ønsker selv.

Det er åpenbart at hun velger egen livskvalitet fremfor et liv sammen med deg. Dette kan vi analysere i det uendelige, men grovt sagt kan vi si at dere ikke lenger har et felles liv som veier tyngre enn hennes ønske om eget liv. Uansett bakgrunn, tolker jeg hennes utfall som et forsøk på å bryte med deg, hennes påskudd i denne anledningen er geografisk mistrivsel, men egentlig dekker dette påskuddet ikke over halvparten av den egentlige drivkraften. Hun er overveiende ulykkelig av andre årsaker.

Finn ut av hvorfor, å du finner også ut om hun ønsker at du skal være en del av det nye lykkelige livet hennes i Trøndelag. Du er tjent med å ta høgde for at det ikke er sikkert at hun vet det selv. Da må det graves etter svar, kanskje til og med på en provoserende måte.

Det er ingen skam i at dere velger hver sin vei nå. Til og med statistikken sier at det er veien å gå. 

[Kenny Bones]

Det er bare én ting å gjøre, flytt etter. Du tåler å gå ut av komfortsonen og ta en sjanse. Ikke overtenk. Trives du ikke så kan du ta det valget senere. Hvem vet, kanskje du vil trives kjempegodt i Trøndelag  

[Gjest 879c7...680]

Du er heldig, jeg måtte flytte utenlands, haha... Nei jeg er glad for at jeg flyttet, selv om jeg helst skulle fortsatt å bo i Norge. Langdistansetorhold er noe som kan fungere en periode, men det tærer på. Og vi har det bare bedre og bedre sammen. I begynnelsen reiste jeg hjem jevnlig, betalt av min norske arbeidsgiver, mens det ble jo vanskelig fra mars 2020. Om jeg hadde bodd i Trondheim hadde det nok vært veldig mye enklere på alle mulige måter, både å sosialisere og man slipper alle utfordringene med å bo i et annet land. For vår del er det kjæresten min som har langt større problemer med å flytte fra spesielt familien, men også venner. Jeg tenker at om du virkelig ønsker å være sammen med henne, så bør du gi det en sjanse. Vi jobber på en helt annerledes måte enn vi gjorde før pandemien, mange arbeidsgivere er ikke lenger opptatt av hvor man jobber. Kanskje du kan reise hjem et par uker i blant og jobbe fra der du bor nå? Det er min lille fremtidsplan, finne en mulighet for å kunne jobbe i Norge i perioder for å være med venner og familie, og fortsatt bo her jeg bor nå. 

Anonymous poster hash: 879c7...680

[AntonMarkmus]

Virker som at dere er på veldig forskjellig nivå når det gjelder hvor rasjonelle dere forholder dere til fenomenet kjærlighet. Dama di forstår at det "finnes mange fisk i havet", og at det er en del praktiske hensyn i forhold til eget liv som må komme først - og at man sånn sett må være beredt til å gi slipp på et forhold når det er upraktisk i forhold til andre ønsker i livet.

Du, derimot, virker å være stuck i noen slags over-romantisert forestilling om "den eneste for meg" og sånne type ting. Og det er sikkert delvis fordi du er mann (det er vi som egentlig er det romantiske kjønn), men også nok fordi dette er ditt første og eneste forhold. Jeg tror du ville hatt veldig godt av å ta henne opp på ultimatet, si deg enig i at det beste er å gå hver til sitt, ta de to ukene det gjør litt vondt på strak arm og etterhvert skaffe deg mer erfaring før du igjen vurderer å forplikte deg til noe som har med det motsatte kjønn å gjøre.

Det er en veldig dårlig ide at hun skal si "hopp", og så hopper du, flytter etter henne og legger opp livet ditt rundt denne ene dama (som garantert ikke er noe spesielt, forresten). Du skal aldri legge opp livet ditt rundt en dame, både for din egen del og for deres del (de mister uansett respekten for deg når du dilter etter dem). En dame skal kun være et vedheng til det livet du allerede lever, og selv velger å leve. Du har lyst til å bo der du bor, og da passer hun ganske enkelt ikke inn i livet ditt. Egentlig null problem, annet enn i hodet ditt. 2-4 uker med litt vonde følelser er alt det vil koste deg. 

Endret 9. august 2021 av AntonMarkmus

[AntonMarkmus]

On 8/3/2021 at 11:05 AM, Kenny Bones said:

Det er bare én ting å gjøre, flytt etter. Du tåler å gå ut av komfortsonen og ta en sjanse. Ikke overtenk. Trives du ikke så kan du ta det valget senere. Hvem vet, kanskje du vil trives kjempegodt i Trøndelag  

Ingenting ville vært mer "komfortsone" enn å dilte etter dama fordi man er redd for å være alene. For all del, kult å flytte til Trondheim og prøve noe nytt, men det mister jo hele poenget når man gjør det sammen med dama. 

Endret 9. august 2021 av AntonMarkmus

[Theo343]

On 8/1/2021 at 3:11 PM, Guest b55e7...171 said:

Hei.

Har vært i mitt første forhold siden jeg var 20, vi har bodd sammen i 6 av de 7 årene  og samboeren min som er fra trøndelag (jeg bor i sørnorge) vil (og skal) tilbake da hun ikke er lykkelig her nede.

Jeg har rett og slett fått et ultimatum om å enten bli med eller at vi må annerkjenne at vi vil forskjellige ting.

Hun har sagt over lenger tid at hun ønsket tilbake i et par år nå, men jeg tenkte at det ville roe seg med tiden.

jeg er rett og slett helt knust, akkurat som hun sikkert følte så vil jeg jo ikke forlate familien min og vennene mine her, men jeg vil selvsagt ikke ha et liv uten henne... Drømte i natt om at hun stod i døråpningen med kofferten og "takk for alt" liksom, tårene kommer bare jeg skriver her nå.

Trenger råd og meninger, for jeg klarer ikke plassere hodet mitt her nå, hun skal på ferie til hjemstedet nå i en uke og jeg har fått beskjed om å finne ut hva jeg ønsker, men klarer ikke en gang annerkjenne situasjonen....

Anonymous poster hash: b55e7...171

Jeg forstår at det er vondt men tenker at du også må tenke litt på deg selv her. Dere har blitt sammen og bosatt dere der og det er da veldig egoistisk å etter 7 år kreve at man skal flytte fra alt man har etablert på den måten.

Jeg opplever fra veldig mange menn at kvinner stiller slike krav. Derfor ville jeg vært meget forsiktig med å inngå forhold med kvinner fra andre landsdeler da jeg har sett det samme skje med nesten 10 av mine mannlig bekjente siste 15 år. I familier hvor det er barn i bildet blir dette en katastrofe for mannen hvor det blir vanskelig å se barna da kvinnen nesten alltid får hovedomsorgen.

Utpressing er aldri greit i et forhold, det er som regel første skrittet til flere ting i samme gata "for å få vilja si". Over tid kan ting som dette bidra til at forholdet går dukken uansett.

Familie er viktigere enn kjærester. Venner varer ofte livet ut mens forhold kommer og går. En av mine bekjente har vært deprimert siden han ble med på flyttingen etter 10 års etablering med barn og hele pakka. Han har ikke fått sett sin syke far og bror på lang, lang tid.

At "kjærlighet gjør blind" er et ordtak man lærer så lenge man lever.

Endret 9. august 2021 av Theo343

[Kenny Bones]

AntonMarkmus skrev (På 8/9/2021 den 15.05):

Ingenting ville vært mer "komfortsone" enn å dilte etter dama fordi man er redd for å være alene. For all del, kult å flytte til Trondheim og prøve noe nytt, men det mister jo hele poenget når man gjør det sammen med dama. 

Har jo ikke noe med det å gjøre, hadde de vært gift så hadde jo det samme måttet bli gjort. Det er temmelig vanlig at folk flytter. Er man samboere så er man samboere

[Gjest b55e7...171]

Hei alle sammen - trådstarter her.

jeg vil takke for svarene som har kommet inn i denne tråden, det har vært veldig reflekterende å lese her fra begge sider, naturligvis som en ekstremt ambivalent person som ikke liker store endringer så har jeg ikke klart å finne svar.

samboeren min er tilbake, med samme mål om at hun skal flytte tilbake etter hvert.

Jeg har liret fra meg at jeg er villig til å prøve, men jeg får svar om at hun tror jeg også kommer til å bli ulykkelig vekk fra familien og vennene mine, noe jeg selvsagt kan anse som realistisk - men ved spørsmål om det er noe hu sier for å _ikke_ innerst inne ha meg med, sier hun at "jo jeg vil jo det". 

Men hun presiserer også at det er litt hast inn i bildet, hu vil bort, kjøpe hus, stifte familie og "starte livet" som hu sa selv, som om ikke vi har startet et liv sammen fra før? tenker nå jeg...

jeg er veldig bundet til foreldrene mine, antageligvis grunnet mye triste hendelser oppigjennom årene, som gjør at jeg føler jeg ikke vil langt vekk fra dem, er liksom ikke bare å ta en dagstur for å få en klem når man bor så langt vekk, og da sitter mine skilte foreldre uten noen barn igjen i deres nærområde.

en annen ting som skremmer meg er "hvorfor tenker jeg ikke automatisk JA"? hvis jeg er så utrolig lei meg for å miste dette forholdet, hvorfor tar ikke hodet overhånd og sier "selvsagt skal du følge etter", er det da et tegn på at hun ikke er så viktig for meg alikevel selvom jeg gråter mens jeg skriver dette?

Unnskyld, det virker nok helt sykt at jeg sitter her og syter om noe som ikke angår dere, samlivsbrudd er sikkert ikke siste stopp, jeg overreagerer sikkert og kommer kanskje over det etter en stund, men det virker bokstavligtalt ut som om noen skal dø fra meg, at jeg mister halve livet mitt, jeg tror alt dette stopper meg fra å ta et valg..

jeg forventer ikke at dere skal bruke tid på å svare til noe som virker som en vegg handlingsmessig, men jeg føler hjelp i å bare få skrevet noe her.

Anonymous poster hash: b55e7...171

[henrikwl]

Gjest b55e7...171 skrev (10 minutter siden):

Men hun presiserer også at det er litt hast inn i bildet, hu vil bort, kjøpe hus, stifte familie og "starte livet" som hu sa selv, som om ikke vi har startet et liv sammen fra før? tenker nå jeg..

Ja, dette var en merkelig formulering. Meningsløst å spekulere i, men jeg er enig i at det hørtes rart ut.

Det at du ikke automatisk vet hva du skal gjøre betyr ingenting. Livet er fullt av situasjoner du havner oppi hvor ingen løsninger virker spesielt bra og hvor det er kjempevanskelig å fatte avgjørelser. Alt det betyr, er at livet av og til suger. 🤷🏼‍♂️

Uansett hva du velger, så vil livet ditt ut av 2021 se drastisk annerledes ut enn hva det gjør i dag, og drastisk annerledes ut en noe du hadde sett for deg. Det er helt naturlig at det vekker sterke følelser. Det er vondt og vanskelig, det er ikke til å unngå.

Men, som jeg sa: selv om det ikke ser sånn ut nå så kommer det en dag hvor du igjen føler deg på toppen av verden.

[TwoFace]

Ett par ting som slår meg her.

Én: Hun tenker og vurderer ut ifra hva hun vil og må ha.

To: Hun vil dra både med og uten deg, vil du virkelig være andre valg her?

Tre: Du tenker for mye på hva hun vil. 

Kort fortalt: Hun er den dominerende part i dette forholdet. Hun har gitt deg et ultimatum du sliter med å akseptere,  av grunner du allerede har nevnt. Jeg tror du bør sette ned foten med tanke på din egen omgangskrets, familie og liv. Enten blir du tøffel og får ett ulykkelig liv, mest sannsynlig...ellers blir det hardt og tøft nå en periode, men du vil ha større respekt fra deg selv, familie og venner for at du satt deg først selv, når du ble presset til veggs.  

Endret 11. august 2021 av TwoFace

[UleDule]

Er det noe annet som binder deg geografisk enn venner og familie? Jobb/skole? Tingen er jo det er man mister ikke venner eller familie selv om man flytter på seg. Og det trenger ikke være permanent. Mistrives du, kan du faktisk bare flytte ned igjen.

Nå vet jeg heller ikke hvor gammel du er, men antar du er nærmere 30, og da synes jeg vel egentlig det er på tide å rive seg litt løs fra tryggheten hos mamma. Dvs. det blir litt feil om den tryggheten står i veien for felles lykke eller ambisjoner når man er såpass voksen.

Jeg mener at et parforhold skal være en bonus i livet. Det betyr ikke at man ikke skal ofre noe for hverandre, men man ikke glemmer å leve for seg selv i første omgang, og ikke være for avhengig av partner.

Det betyr at man skal skal sørge for at man har et bra liv generelt uavhengig av forholdet. Og at forholdet blir mer som et kirsebær på toppen av den allerede fine tilværelsen.

Husk at også dama di bør føle dette. Jeg har sett og erfart tilfeller hvor store valg er tatt kun pga avhengighet til partner. Det har sjelden endt bra.

Endret 11. august 2021 av UleDule

[Theo343]

"jo jeg vil jo det" svaret synes jeg sier mye og ikke i positiv retning. Det er tvilende og ikke overbevisende svar. I grunn et svar som vitner om at du fort kan bli baksetepassasjer mens hun starter livet med en ny mer interessant kandidat der hun havner.

[Bytex]

Slutt å være så fasthengt i dine venner og familie, flytt etter henne til Trøndelag. Kanskje du trives like godt med hennes familie og venner, pluss at hun er lykkeligere også. Ikke bare kutt forholdet ut. Nå er det du som må være mann her, og ikke bare backe ut av et bra forhold fordi du vil dilte i rompa på din familie og venner resten av livet. Vær litt eventyrer, kom deg ut av komfortsonen og bli med henne nordover!

Endret 11. august 2021 av Bytex

[AntonMarkmus]

Det jeg leser er at du lar henne få definere alle rammene av forholdet deres, fordi du er redd for hva som venter deg hvis du ikke har henne. Og nettopp derfor mener jeg det er en dårlig ide for deg å flytte etter henne - selv om du nok også hadde hatt godt av å løsrive deg litt fra familien din også.

Hvis du flytter etter henne, og med den mentaliteten der, er jeg stygt redd for at det som venter deg i Trondheim er at du trør enda lenger inn i hennes rammer som definert av henne. Din misjon i livet kommer i enda større grad til å være: "Hvordan kan jeg gjøre noen andre lykkelig?". Omgangskretsen din kommer til å bestå av hennes venner og hennes familie, fordi du ikke er en selvstendig person som vet å sette din egen misjon for din egen del først.

Dette er akkurat det samme forholdet du har til foreldrene dine også, så det virker jo til å være et mønster her hvor alle andres behov kommer først, og så kanskje får du noe i retur. Stakkars, skilte foreldre som ikke har noen andre enn deg, liksom. Men vet du hva? Det er deres problem. Det er konsekvensen av sånn som de har lagt opp livene sine (sikkert med akkurat den samme mentaliteten som deg, som sannsynligvis er hvor du har den fra).

Men det er ikke din jobb å være forelder for dine foreldre. De må fikse sine egne liv, og du må fikse ditt. Så hva vil du med ditt liv om du tar både dama og foreldrene dine ut av den ligningen? Det er det viktigste, alt annet bør være underordnet.

Husk følgende:

Ingenting godt kommer ut av frykten for å miste noen. Og spesielt gjelder dette romantiske/seksuelle relasjoner. Ingenting tørker opp en dame som en mann som trenger henne mer enn hun trenger ham.

Mitt tips: Flytt vekk fra foreldrene dine, men uten dama og til et annet sted. Ta henne opp på forslaget om å gå hver til sitt, og se på det som en anledning til å bli mindre avhengig av andres bekreftelse. Kortsiktig ubehag for langsiktig vinning.

[Bytex]

Det er ganske sidrompa å henge seg fast i gamle venner og mamma og pappa hele livet. Du må ut i verden og finne noe nytt. Pell deg ut av komfortsonen, hun gjorde jo det når hu flytta fra Trøndelag.

Endret 12. august 2021 av Bytex

[Serpentbane]

AntonMarkmus skrev (2 timer siden):

Det jeg leser er at du lar henne få definere alle rammene av forholdet deres, fordi du er redd for hva som venter deg hvis du ikke har henne. Og nettopp derfor mener jeg det er en dårlig ide for deg å flytte etter henne - selv om du nok også hadde hatt godt av å løsrive deg litt fra familien din også.

Hvis du flytter etter henne, og med den mentaliteten der, er jeg stygt redd for at det som venter deg i Trondheim er at du trør enda lenger inn i hennes rammer som definert av henne. Din misjon i livet kommer i enda større grad til å være: "Hvordan kan jeg gjøre noen andre lykkelig?". Omgangskretsen din kommer til å bestå av hennes venner og hennes familie, fordi du ikke er en selvstendig person som vet å sette din egen misjon for din egen del først.

Dette er akkurat det samme forholdet du har til foreldrene dine også, så det virker jo til å være et mønster her hvor alle andres behov kommer først, og så kanskje får du noe i retur. Stakkars, skilte foreldre som ikke har noen andre enn deg, liksom. Men vet du hva? Det er deres problem. Det er konsekvensen av sånn som de har lagt opp livene sine (sikkert med akkurat den samme mentaliteten som deg, som sannsynligvis er hvor du har den fra).

Men det er ikke din jobb å være forelder for dine foreldre. De må fikse sine egne liv, og du må fikse ditt. Så hva vil du med ditt liv om du tar både dama og foreldrene dine ut av den ligningen? Det er det viktigste, alt annet bør være underordnet.

Husk følgende:

Ingenting godt kommer ut av frykten for å miste noen. Og spesielt gjelder dette romantiske/seksuelle relasjoner. Ingenting tørker opp en dame som en mann som trenger henne mer enn hun trenger ham.

Mitt tips: Flytt vekk fra foreldrene dine, men uten dama og til et annet sted. Ta henne opp på forslaget om å gå hver til sitt, og se på det som en anledning til å bli mindre avhengig av andres bekreftelse. Kortsiktig ubehag for langsiktig vinning.

Du må være en skikkelig mannemann altså.