Hvor blir det av den ideologiske debatten? – eller – om det å skite i eget reir

[Nils M Rugsveen]

Jeg kjenner at jeg blir mektig irritert! Irritert på dagens politikere og meningsbærere som ytrer seg i dagspressen og på sosiale medier. Vi lever i et samfunn som mer enn noensinne er avhengig av en dypere forståelse for komplekse problemstillinger, men hvor retorikken blir mer tabloid og fundert på overskrifter. Teknologien er mer komplisert enn noensinne, og utvikler seg raskere og raskere. Økonomien er mer kompleks enn før, fordi vi har blitt mer og mer internasjonale, og er nødt til å forholde oss til de realiteter som gjelder også utenfor Norges grenser. Og ikke minst, utfordringene vi står overfor har aldri vært større (klima, migrasjon, sosialt utenforskap og oppvekstmiljø).

Denne innledningen kan jeg bruke til mange saker som diskuteres i valgkampen om dagen, både når det gjelder innvandring, landbruk, helse, samferdsel og flere andre ting. Men akkurat nå er det diskusjonen rundt formueskatt som irriterer meg. Norges sjette rikeste, Gustav Witzøe, advarte torsdag mot en rødgrønn økning av formuesskatten – og sier det kan komme en dag der det blir aktuelt for familien å flytte til utlandet for å unngå skatten. (kilde: VG). Responsen kommer i dag fra Kari Elisabeth Kaski og Hadia Tajik: Kari Elisabeth Kaski mener at Gustav Witzøe bør betale formuesskatten og selge deler av selskapet om nødvendig. Tajik melder at rikfolk ikke kan melde seg ut av spleiselaget, og at de heller burde være takknemlige.

Vi har de siste 70 årene utviklet et velferdssamfunn som er tuftet på sosialdemokratiske verdier, med et nødvendig islett av verdikonservatisme. Dette har fått utvikle seg gjennom at politikerne har gått inn i ideologiske debatter med førstehånds kunnskap om henholdsvis arbeidsliv og arbeidstakernes kår,  og næringsliv og arbeidsgivernes vilkår. Dette samarbeidet mellom Ap og Høyre har gitt oss det velferdssamfunnet vi har i dag.

Når Witzøe hiver seg utpå med trusler om å flagge ut formuen, skiter han i eget reir, fordi det eneste “motparten” (dvs venstresiden) leser her er at “rikingen” vil flagge ut for å redusere skatt.

Høyresiden har lenge jobbet for å redusere formueskatten på det som kalles arbeidende kapital, da dette er en sak som er viktig for å opprettholde eksisterende arbeidsplasser, og skape nye. Mange bedriftseiere er rike fordi verdien av selskapene de eier blir ansett som deres personlige rikdom. Når de blir pålagt formueskatt for verdien av selskapet de eier, er ikke dette penger de har på bok. De må skaffe til veie disse pengene, enten gjennom å selge seg ned på eiersiden, ta ut utbytte fra selskapet hvis det har vært så heldig å gå med overskudd, eller, i verste fall, selge unna driftsmidler (og dermed fjerne arbeidsplasser). Svakheten i dagens debatt er at det ikke skilles nevneverdig på de som eier verdier i form av driftsmidler, og de som har store pengeverdier i annen form.

Det vi ser i dagens politiske diskusjon er at venstresiden er fullstendig allergisk mot å gå inn i denne diskusjonen med saklig argumentasjon. I stedet brukes tabloide formuleringer for å nøre opp under misunnelse mot milliardærene, som vi får stadig fler av. Når det er sagt, jeg er heller ikke imponert over høyresiden i denne debatten (eller noen annen, for den saks skyld), svarene derfra er også rimelig tabloide i sin form.

Diskusjonen burde heller fokusere på hvordan vi stimulerer norske industrieiere, private som offentlige, til å bli i Norge, reinvestere sin fortjeneste i forskning og utvikling, og dermed utvikle flere norske arbeidsplasser. Det er jo slett ikke slik at vi mangler oppgaver å ta tak i. Hovedtyngden av norsk politikk er enig om at vi må øke innsatsen i det grønne skiftet. Hvordan gjør vi det? Jo, gjennom en felles dugnad hvor alle som har kapital, kompetanse, ressurser og forutsetninger stimuleres til å bidra i denne utviklingen. I stedet sørger den elendige retorikken i det politiske ordskiftet for at “rikingene” leter etter muligheter for å unngå den urimelige formueskatten, trekker seg ut av norsk næringsliv og etablerer sine virksomheter annetsteds.

Valget som står foran oss er ganske håpløst. Sittende regjering har brukt åtte år på å prøve å gjennomføre en borgerlig politikk hvor skatt og konkurransevilkår for norsk næringsliv har vært sentralt, men har rotet det til med interne stridigheter og symbolpolitikk. Det har fullstendig overdøvet den relative suksessen i Erna sitt regjeringsprosjekt. Opposisjonen har brukt mer energi på å kritisere og påpeke feil hos den sittende regjering enn å utarbeide et solid politisk alternativ som er til å forstå. Det som står igjen i minnet fra forrige stortingsvalg er at Ap ville ha tilbake makten, men ingenting om hvordan de ville bruke den, annet enn til gratis skolemat. Det er ikke det grann bedre nå, snarere tvert i mot.

 

Endret 30. juli 2021 av Nils M Rugsveen