Forloveden min prioriterer meg ikke

[Annemi]

Hei folkens! Noen som har råd til en som ikke prioriterer sin forlovede? Vi har vært sammen nå i 7 år og begge er 30+. Vi har det greit sammen, men føler familien hans tar litt plass i forholdet. Virker som de har veldig sterke familiebånd og vil helst være sammen 24/7. De ringer og prater timesvis, inviterer han/oss på helgebesøk ca én gang i mnd. Har også opplevd noen ganger at han takker nei til å finne på noe med meg, men om familien spør om noe lignende så sier han ja uten å nøle.. Har blitt ofte såret må jeg si pga. Det. Har tatt det opp med han, men han blir bare stille og sier ikke så mye. Vi hadde kun to uker med ferie sammen i år. Tenkte vi skulle dra på hytta å nyte stillheten.. Men det endte med at han inviterte familien på hytta med oss uten å spør meg.. Så da var det den alene tiden.. Synes det er så rart at noen er så avhengig av familien sin. Her hjemme så står jeg alltid først og lager frokost, mens han sover lenge. Når vi er på overnattingsbesøk hos familien, så står han opp tidlig for å være lengst mulig sammen med de. Jeg føler også at jeg er alene sammen med de, da de prater med hverandre og ikke med meg. De prater mye internt og om barndomsminner, så jeg skjønner ofte ikke hva de prater om.. Har av og til valgt å være hjemme å latt han dra. Vi har ingen barn sammen enda, men frykter det blir mer mas om vi får barn. Er det jeg som er sær, eller er det normalt? 

[Gjest 8c4e1...dff]

Hørtes ikke normalt ut, vil du virkelig ha det slik i 45 år til?

Anonymous poster hash: 8c4e1...dff

[SpecialForce]

Hvis kommunikasjonen har brutt ned rundt et så sentralt tema så kan jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg at det er riktig å bygge noe mer på forholdet du har. 
 

Å det hjelper ikke med all den intern-snakkingen. Her er det litt å ta tak i. Er ikke begge to forberedt på å gjøre noe med situasjonen så let heller videre eller finn noen gode kompromisser. 

[Milhouse85]

Du har tidligere skrevet om dette forholdet. Som åpenbart fremstår som et nokså dysfunksjonelt forhold med et skjevt maktforhold. Små hverdagslige ting som plutselig utvikler seg til "rare" ting. Fullstendig mangel på samhandling og gjensidig forståelse. Alt det som burde falle helt naturlig for et par som har vært sammen så lenge. 

Det er en klisje at sammen blir man sterkere. Men her føler jeg at du kanskje tripper rundt ham på hans egne premisser der du stadig mister myndighet over situasjonen og blir tilsidesatt og nedprioritert. Dette er særdeles alvorlige ting som virkelig bør få alarmklokkene til å ringe. Men det er utrolig vanskelig å komme med rasjonelle råd basert på en promille av helheten, fortalt av en side alene. Men her er jeg faktisk ganske overbevist (mye på grunn av dine tidligere innlegg om dette forholdet) at det er på tide å avslutte. Selv om jeg ikke liker folk på forum som sier "slå opp" til folk.

Men i din situasjon er det en ganske heftig avgjørelse å ta. Så jeg hadde nok bestilt time hos en familierådgiver eller lignende. Det trenger du ikke opplyse din forlovede om - fordi dette går under ditt privatliv i aller høyeste grad. 

"Worst case" er du blir gravid, og alle disse usikre faktorene blir bare enda sterkere - og du sitter med ungene alene. Som alenemor er det ytterst vanskelig å få seg en skikkelig mann. (Jeg er selv 36 år, barnløs.... og det er MYE rart på datingfronten når man er 30+. Dessverre mye ugress og folk med blytung bagasje. Selv unngår jeg alenemødre, det er et big "no-no". Litt omstritt å si dette kanskje. Men fuck it. Jeg skriver fra levra. Så det er først NÅ du har mulighet til å finne noe bedre, som faktisk bryr seg).

Ofte når man har vært sammen i lang tid og slike negative ting bygger seg opp sakte - lærer man seg å tolerere det. Det skjer såpass langsomt at man blir vant med det. Så er det jo en trygghet i å ha hverandre uansett om man ikke har følelser for hverandre, eller at følelsene ikke er gjensidige. Man er liksom bare sammen. Fordi det praksis og en vanesak. Uten noe mer. Og det å kutte bånd og starte på nytt er jo bare stress. Så hvorfor skal man det? .... Dessverre tenker alt for mange slik. 

Du har et ansvar for å gjøre ditt liv bra! Du skal gjøre det som er til det beste for deg. Enkelt å greit! Denne personen tilbyr deg mye, men ikke det du trenger.... Og han ser det ikke selv. Eller; han fornekter det og tar deg for gitt. Mange hypoteser her. 

Nei; her bør du vurdere fremtiden din. 

[hekomo]

Det snakkes om å ta tak i ting her... det hører ikke ut som det er så mye å ta tak i. Han prioriterer dem over deg, og han tar ikke hensyn til deg. Det vil neppe endre seg. Vil du ha det slik resten av livet? Det er det du må finne ut nå.

Endret 20. juli 2021 av hekomo

[Nyidag]

Jeg brøt ut av et sånt forhold (m/barn) jækla kort tid etter at jeg fant ut at han kun kom til å prioritere familien hele tiden!

[Andre Nyttårsdag]

Tror du bør starte med å finne ut om han er så mye sammen med familien fordi han ønsker det, eller om det er på grunn av at han ikke klarer å si nei til familien. At han blir stille når du tar det opp kan tyde på det siste.

[Annemi]

Andre Nyttårsdag skrev (26 minutter siden):

Tror du bør starte med å finne ut om han er så mye sammen med familien fordi han ønsker det, eller om det er på grunn av at han ikke klarer å si nei til familien. At han blir stille når du tar det opp kan tyde på det siste.

Det er vell begge deler. Er ofte han ikke orker å komme på besøk, men føler han må før å ikke skuffe de. Han er ofte sliten når han kommer derfra. Er langt å kjøre også (to timer)