Bestemors arv

[Gjest 27bd7...2f0]

Ok, det er mulig jeg spør i helt feil forum, da dette kanskje handler mer om relasjoner og etikk, enn økonomi. Men disse tingene henger jo ofte sammen. Jeg synes dette er vanskelig å snakke om, og ville forhøre meg anonymt i håp om å få noen innspill. Er mine tanker legitime? Eller må jeg bare legge av meg dette med en gang? Her er greia:
 

Min farmor gikk bort. Hun etterlot seg 2 milioner til faren min. Ingen i familien hadde noe spesielt god kontakt med farmor, men vi barnebarna ( 4 barnebarn, meg og søstera mi, og de to fetterne mine) var det hun var stolt av. Pappa snakka ikke med farmor de siste åra, det gjorde jeg. Pappa har hus, bil, millionlønn og lite gjeld. Jeg og min samboer har et lite barn, og sliter med å komme inn på boligmarkedet på grunn av manglende egenkapital.

Dere skjønner sikkert hvor jeg vil. Jeg og broren min fikk 40 000 hver av disse pengene. Og selvfølgelig er jeg takknemlig for å i det hele tatt ha fått noe. Jeg vet at jussen er klar, barna arver — ikke barnebarn. Dog kjenner jeg på en følelse av urettferdighet. Pappa kjøpte seg ny bil til nesten en million, sletta sin gjeld. Hadde farmor fått bestemme er jeg nok ikke så sikker på at det er slik hun hadde ønska at det skulle bli. Hadde jeg fått 150 000 hadde det hjulpet så enormt mye mer enn 40 000, men jeg kjenner meg nesten kvalm av å tenke de tankene fordi jeg vet at dette ikke er mine penger. Jeg har ikke sagt noe av dette til pappa, og jeg har bare utvist takknemlighet for det jeg fikk. 
 

Hva tenker dere om faren min sin prioritering? Ville det vært fullstendig uetisk av meg å spørre om mer av disse pengene? Bør jeg bare droppe hele greia og være fornøyd? 

Anonymous poster hash: 27bd7...2f0

[Sverre1969]

Du bør definitivt glemme hele greia. Du er på bærtur….

[Frank Drebin]

Var jeg deg så hadde jeg spurt faren din om forskudd på arv slik at du får nok egenkapital til en bolig der barnebarnet hans kan vokse opp.

Akkurat det med faren din sin pengebruk er det ikke så lett for oss utenforstående å mene noe om, det kan f.eks. ha en sammenheng med bakgrunnen for at de ikke hadde så god kontakt de siste årene. Eller han kan bare være økonomisk umoden – som sagt ikke så lett for oss å vite.

En lærdom fra dette kan være at man bør skrive testamente hvis man vil styre hvem som skal få arven.

[Dassen]

Du kan jo spørre om forskudd på arv. Ville ikke frontet noe krav/ønske om å få "farmors penger". 

[Dubious]

Gjest 27bd7...2f0 skrev (9 timer siden):

Hadde farmor fått bestemme

Hadde hun skrevet testamente så hadde hun fått bestemme hvor store deler av pengene hadde gått.

[Mag ne]

Verden er urettferdig. Jeg og nesten alle som leser dette kan si "heldigvis".

Fokuser på noe annet enn pengegaven du ikke fikk av pappa.

[Randeboy]

Gjest 27bd7...2f0 skrev (11 timer siden):

 

Hva tenker dere om faren min sin prioritering? Ville det vært fullstendig uetisk av meg å spørre om mer av disse pengene? Bør jeg bare droppe hele greia og være fornøyd? 

Anonymous poster hash: 27bd7...2f0

Jeg tenker at det er helt absurd at faren din ikke har gått lengre for dere barna. Den gangen jeg kommer i samme situasjon kommer jeg til å dele det meste med mine barn, for de trenger det. Når din far veit og ser at dere trenger pengene mye mer enn han, og heller kjøper seg luksusbil synes jeg han virker som en grådig jævel. 
Jeg prioriterer mine tre barn foran alt. 

Endret 7. juli 2021 av Randeboy

[Gjest Slettet+6132]

Om farmor hadde villet det annerledes kunne hun gitt pengegaver før hun gikk bort. Men det er klart at eldre folk ikke alltid tenker på slikt og derfor bør skrive testamente når de er ved sine fulle fem.

Hva faren din bruker penger på raker deg ikke. Det er litt merkelig at du mener han skal betale for deg, men din tur kommer når du arver din far. Selvsagt ville arvede penger kommet godt med tidligere i livet når man er i etableringsfasen osv., men det fungerer ikke slik av naturlige årsaker.

[SallyT]

Kos deg med det du allerede har fått. Det er uansett uventede penger.

Det er kjedelig. Jeg tror at eldre ikke helt skjønner bruken av testamente, de er ikke så opplest på rettigheter og bruk av advokat osv  så de lar alt være og da blir det barna som arver alt selv om de kanskje ønsket det litt annerledes.

En 84 åring i familien arvet 450tusen fra en slektning som ikke hadde barn, så brukte han opp alt sammen på "ikkeno" ila et år. Så tok han opp lån på huset på 180tusen og kredittkortgjeld på 150tusen fordi han sikkert var vant til et vanvittig forbruk. Så ble han innlagt på sykehjem fordi han allerede da var svært dement og døde. Pårørende fikk ikke en eneste krone, kun gjeld på de 150tusen.  Det er også kjedelig. Livet er urettferdig.   

[Henrik.H]

Slik situasjonen er i 2021, hvor man nærmest er avhengig av å få litt hjelp av foreldre til å komme inn på boligmarkedet, så er min personlige mening at det er egoistisk av faren din å ikke  benytte denne sjansen til å hjelpe dere med akkurat dette.

 

[Gjest Slettet+6132]

Vel, han har betalt sin gjeld og er for første gang trolig gjeldfri, og kjøpt seg ny bil. Dette unner jeg ham.

Vi vet lite om trådstarters økonomiske situasjon og økonomiske prioriteringer. Dette kan være underliggende grunner til at far ikke vil bidra akkurat nå.

[Lock-Aze]

Penger som man ikke har krav på, er ikke noe man kan forvente å få. Spør faren din pent om det er mulig å få til en ordning, enten med forskudd på arv. Eller at han står som kausjonist på lånet ditt, det at foreldrene har penger betyr gjerne akkurat det: At foreldrene har penger, om de velger å dele eller bruke disse pengene på seg selv er helt opp til dem. At du føler det er urettferdig er akkurat det, en følelse, kjip sådan men en følelse. Det er uetisk av deg å forvente å få bare fordi din far har fått disse pengene, spør pent og forsøk å få til ett samarbeide, å "kreve" penger du ikke har krav på gir bare dårlig stemning.

Ett bedre råd er å finne ut hvor mye dere har å rutte med i måneden, sett opp budsjett. Planlegg å spar pengene til bolig, så tar dere alt utover det dere sparer som bonus.

[Fibonacci]

Hvordan han vil fordele pengene, er hans sak. På samme måte som det blir din sak når du arver din far.

[Gjest 27bd7...2f0]

Takk for svar og interessante perspektiv. Jeg skulle jo ønsket at han ville hjulpet meg mer, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre alt for å hjelpe mitt barn på boligmarkedet når den tid kommer. Vi setter av penger til det hver måned. For man er nærmest sjanseløs på boligmarkedet uten hjelp fra foreldre. Mener jeg har lest at 3/4 av alle førstegangskjøpere får økonomisk støtte av foreldrene til boligkjøp, enten som kausjonist eller forskudd på arv. 

Vår økonomiske situasjon er stabil, vi har faste jobber og tjener ok. Så jeg tipper vi klarer å spare oss opp til nok egenkapital på to år. Men to er er tid, og jeg skulle gjerne kjøpt nå. 

Det skal sies at jeg og faren min egentlig ikke er så close. Han har egentlig aldri brydd seg så mye, og jeg har vel i stor grad måtte klare meg selv. Vi hadde aldri penger da vi vokste opp. Så sånn sett forstår jeg vel at nå som han har penger, vil han bruke det på seg selv. Synd vi barna ikke er en prioritet. Jeg kjenner jo faktisk på om dette er en relasjon jeg egentlig burde bruke så mye energi på, så da er det vel enda mindre grunn til å skulle bry meg om de pengene. 

Anonymous poster hash: 27bd7...2f0

[anon_83104]

Henrik.H skrev (På 7.7.2021 den 11.56):

Slik situasjonen er i 2021, hvor man nærmest er avhengig av å få litt hjelp av foreldre til å komme inn på boligmarkedet, så er min personlige mening at det er egoistisk av faren din å ikke  benytte denne sjansen til å hjelpe dere med akkurat dette.

 

Og en bil til en million er nokså overflødig. Akkurat det var dårlig og selvsentrert prioritering av ham. 

[anon_83104]

Gjest 27bd7...2f0 skrev (19 timer siden):

Takk for svar og interessante perspektiv. Jeg skulle jo ønsket at han ville hjulpet meg mer, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre alt for å hjelpe mitt barn på boligmarkedet når den tid kommer. Vi setter av penger til det hver måned. For man er nærmest sjanseløs på boligmarkedet uten hjelp fra foreldre. Mener jeg har lest at 3/4 av alle førstegangskjøpere får økonomisk støtte av foreldrene til boligkjøp, enten som kausjonist eller forskudd på arv. 

Vår økonomiske situasjon er stabil, vi har faste jobber og tjener ok. Så jeg tipper vi klarer å spare oss opp til nok egenkapital på to år. Men to er er tid, og jeg skulle gjerne kjøpt nå. 

Det skal sies at jeg og faren min egentlig ikke er så close. Han har egentlig aldri brydd seg så mye, og jeg har vel i stor grad måtte klare meg selv. Vi hadde aldri penger da vi vokste opp. Så sånn sett forstår jeg vel at nå som han har penger, vil han bruke det på seg selv. Synd vi barna ikke er en prioritet. Jeg kjenner jo faktisk på om dette er en relasjon jeg egentlig burde bruke så mye energi på, så da er det vel enda mindre grunn til å skulle bry meg om de pengene. 

Anonymous poster hash: 27bd7...2f0

En del av oss har dessverre drittforeldre. Jeg har også opplevd mye egoisme fra mine, og jeg ble mishandlet, så jeg forstår hele problemet. 

Man har det best med å akseptere situasjonen og bevege seg videre. Uansett hvor urettferdig det føles. Spør han gjerne om han kan bistå med å ta opp boliglån. Hvis han ikke er spesielt villig, og har vært ille mot deg tidligere, så kan du bare gjengi det han gir deg, og hold han på avstand.

Det er bedre å dyrke apati enn forakt til noen som er håpløs. Og noen kjærlighet er de ikke verdt. 

[Salvesen.]

Dette er såklart opp til din far. Men det skader jo ikke å dele tankene dine ift ønske om å komme inn på boligmarkedet. Spør om han har noen mulighet for å hjelpe nå som han får fått inn penger. Sier han nei så har du svaret ditt. Sannsynligvis hjelper han deg, enten med penger eller sikkerhet. Lykke til