Uforglemmelige filmscener

[Frank.N.Steen]

Forsøkte å bla meg tilbake, samt benytte søkefunksjon etter lignende tråder, men tja, ikke noe ville dukke opp. Uansett, sterkt inspirert av nattens gjensyn, da med åttitalls krimdramaet At Close Range (1986). Så tenkte jeg å kjøre i gang ei tråd, dedikert til de ekstra minneverdige filmscenene, der har gjort at man aldri helt glemmer dem. Enten om de er av typen man har sett igjen, utallige ganger, eller de der bare henger igjen i filmminnet, litt ekstra lenge. 

Hadde jo vært interessant å hørt og sett hva andre forbinder med den type filmscener, de man vet utmerket vil komme, og uansett hvor mange ganger tidligere man har vært innom dem, så innehar de det helt spesielle, som jo gjør at de er verdt å bringe opp igjen.  

Ålreit, filmen jeg så i natt, vel, den har man altså ikke sett for ofte. Faktisk meget langt tilbake, og der vi snakker tampen av 90-tidlig 00-tallet, også da som sen nattfilm på sommeren. Men filmen innehadde en stemning, karakterer og ikke minst scener, som gjorde et uforglemmelig inntrykk på en tenåring, særlig da jeg var aldri helt klar på hva som lå i vente.

Det er sjelden gåsehudfølelsen dukker opp, men det å høre igjen den vakre og hjemsøkende melodiske teamet til Patrick Leonard bli spilt, i det en ung Sean Penn kjører gjennom hjembyen, på nattetid, med et rastløst men likevel søkende blikk, da etter noe eller noen som kan gi ham en "unnskyldning" til å kanskje forlate den likegyldige og ensformige tilværelsen, og nei, det er noe ekstra drømmeaktig over det hele, særlig når en vet hva slags urovekkende og mørke hendelser som snart vil ankomme, men gjennom store deler av handlingen, klarer filmen å beholde denne små-vakre og lengtende stemningen, og nei, en utrolig fin åpning, der setter øyeblikkelig standarden for resten av filmen.

 Vel, jeg skal ikke spamme ned førsteposten med video på video, men dæven, Christopher Walken var enorm i rollen som filmens absolutte skurk,  eller rettere sagt monster. Og definitivt en type som man ikke vil ha for nære, som jo er lettere sagt enn gjort, når han plutselig så bestemmer seg for å tre inn i livet til sine to sønner Brad Jr (Sean Penn) og hans yngre bror Tommy (Chris Penn), og ja, hans måte å leve på, fremstår langt mer spennende og fartsfylt, enn det monotone og intetsigende livet til sønnene, men prisen for å opprettholde "idyllen" er alt annet enn vakker, og hvor familie og lojalitet står hevet over alt.

De to unge tenåringene, forsøker så godt de kan, å få et slags forhold med sin far, og blir raskt tatt opp i hans kriminelle nettverk, der er overraskende innbringende og hvor de som kommer på kant med Brad Senior (Walken), vel, de ligger dårlig an. 

Skal ikke spoile for mye, så blir en "SPOILER ALERT", men av de mange solide og ganske så tøffe scenene som skjer utover, er det vanskelig å komme utenom:

Spoiler

øyeblikket hvor gjengen til Brad Jr (som nå sitter i fengsel) blir brutalt og nådeløst likvidert, en etter en, og hvor de så blir lurt ut på et avsidesliggende område, da med ei allerede ferdiggravd massegrav, alt klar for å bli fylt til randen med unge kropper. Brad Senior er villig til å ofre dem alle, selv sine egne sønner, da uten å blunke, for å kvitte seg med bevis. 

Uansett, klippet hvor han tar med seg sin yngstesønn Tommy, utpå en liten "nattutflukt", er så guffen og kjølig som det bare kan bli, og den lille men effektive historien om Coyete-hunnene, som lokker de lystne hannhundene fra byen, langt uti villmarka, for deretter å lide en grusom skjebne. Mektig og uforglemmelig, og den scenen som kanskje henger mest igjen, også fordi man jo vet at de virkelige hendelsene, som filmen var basert på, var nok enda mer grufulle, og angrer nesten på at jeg leste meg opp om dem, i ettertid.

Får jo i grunn litt sammenligning med en annen, og også meget nasty og umulig filmscene å glemme, og der også innehar en ferdiggravd massegravscene (Casino). Men den ble jo stort sett fylt opp til randen, av menneskelig avskum, som jeg ikke følte særlig sympati med. Men disse unge gutta, med hele fremtiden foran seg, var likevel fanget store deler av tiden, og det blir liksom ikke særlig mer ondskapsfullt, enn det å se unge og uskyldige liv, gradvis bli fortært og ødelagt på den måten, og så av deres egen far.

Nei, det holder for min del, hvert fall for i dag. Er jo så vanvittig mye tøffe, artige og gufne filmøyeblikk å velge blant, og håper flere vil bidra, gjerne skrive poste ei video eller to, men også kanskje dele litt om hvorfor akkurat den og den, er deres foretrukne valg eller favoritt.

 

Endret 27. juni 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Kom til å tenke på en annen utmerket 80-talls film, der ikke ulikt At Close Range, også innehar en meget unik, drømmeaktig stemning over seg, og flott bruk av den nydelige musikken til Tangerine Dream, samt at mye av handlingen foregår på nattetid, utpå landsbygda, og hvor vi igjen får se en rastløs ung mann, bli dratt med på litt av et "eventyr", men som snart snus om til et vaskeekte mareritt.

Jeg er veldig glad i slike type western/dramaer, langt utenfor storbyens grenser, mer åpent og med en helt annen fokus på tempo og tid, i de rette hender, selvsagt. Near Dark (1987) passer utmerket inn som en saktegående men romantisk og tidvis spennende alternativ på de mange vampyrfilmene fra åttitallet, en film der vampyrer, huggtenner og andre klisjeer aldri blir nevnt eller vist, og byr på et sterkt galleri av meget dyktige karakterskuespillere.

Scenen jeg alltid kommer tilbake til, er helt klart den hvor Jenny Wright i de sene nattetimer, forsøker å forklare Adrian Pasdar, at prisen for et ungt og evig liv, kan være en tung byrde å bære på, selv om den virker forlokkende der og da.

 

 

[Frank.N.Steen]

Av de mer komiske, så glemmer jeg aldri første gangen man kom over kult-splætteren Basket Case (1982), som utrolig nok ble sendt på norsk tv, av alle steder, vel, den nordiske Showtime hvert fall. Uansett, jeg satt som limt til skjermen, midt på natta, og lo til krampa nærmest tok meg, av all galskapen, vanviddet og de helt spinnville karakterene som befant seg på Hotel Broslin, som må vel være noe av de sleskeste og minst innbydende filmhotellene, jeg kan huske å ha vært borti.

De to tvillingbrødrene Duane og Belial Bradley, er på utkikk etter å gjøre opp en gammel urett, som ble gjort mot dem, for mange år siden. Og duoen setter turen mot New York by, og her blir så en rekke tvilsomme doktorer og kirurger, en etter en, lemlestet og nei, en sånn film som definitivt gjør stort inntrykk.

Scenen som oppsummerer Basket Case og dens herlige lavbudsjetts b-film sjarm, skjer i det en sjalu Belial spretter opp av piknikkurven, som troll i en eske, og bestemmer seg for å kjøre en god gammel versjon, av 60 og 70-tallets ultimate rocke klisje, da ved å thrashe hotellrommet rikelig, og lage et gedigent eleven, til stor "glede" for de andre gjestene, og ikke minst hotellets bestyrer.

Stop-motion effektene, lydene, skrikene og reaksjonene er alle komedie-gull, og det tok visstnok 7 lange år, før filmen ble ferdiggjort, men resultatet er et stykk uforglemmelig film.

Anbefales på det varmeste, til alle som liker splatter-grøssere fra det tiåret. 

 

[:utakt]

Nå, dette er fem minutter du aldri glemmer. 

De øynene på Derek når han snur seg mot Danny. 

"Now, say goodnight!" 

 

 

[Sir Ale]

 

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (24 minutter siden):

Nå, dette er fem minutter du aldri glemmer. 

Ja, Edward Norton hadde en meget sterk periode på andre halvdel av nittitallet, og et stykke ut i 00-tallet, men vanskelig å toppe filmrollene fra American History X, Fight Club og 25th Hour. 

Valgte å ikke trykke play på linken din, ikke fordi jeg ikke vil se den igjen, men har ikke sett filmen på evigheter, og føler at her må det hele sees, og var vel sammen med ei tidlig Russel Crowe film fra 90-tallet, glemt navnet, men huskes også som en intens og meget velspilt rolle, da som ung og sint nynazist.

25th Hour er jo også utrolig god film, fantastisk rollebesetning og den ranten som Ale nevner ovenfor, herlig scene, og smått utrolig at samme mann kunne finne på å  rote seg bort i den utrolig dølle og generiske remaken av Thomas Harris krimnovelle, Red Dragon. Begge ble utgitt i 2002, og ingen tvil om at det var 25th Hour, som lå nærmest hjertet til Norton, hvert fall med tanke på skuespillprestasjoner og kvalitet på de to filmrollene. Ikke at det var hans feil, at Red Dragon slo så feil, for den er jo fullstappa av talent, men når en har Brett Ratner som regissør, ja, da kan en ikke forvente all verden. 

[Vaniman]

De fleste uforglemmelige filmscener er for meg knyttet til klassiske Hollywood-filmer. Leonardo DeCaprio og Kate Winslet i baugen på skipet Titanic, Errol Flynn som møter Lille John på stokken over elva i Robin Hood, Russel Crowe som dreper Commudes inni sirkelen av soldater i Gladiator, Askepott som prøver skoen i Tre nøtter til Askepott, Kevin Costner som oppdager øya i Waterworld, for å nevne noen. Noen filmer har flere slike scener som jeg aldri glemmer. F eks Robin Hood (1938), The fellowship of the ring, de tre første Star Wars filmene og Disneys Ringeren i Notre Dame. Det er karakterene og situasjonene de befinner seg i som gjør scenene uforglemmelige. 

[Frank.N.Steen]

Angående Red Dragon, så var det vel mest kun ei rask cash-in melking av karakteren Hannibal Lecter, som jo året før hadde blitt nærmest omgjort til en slags "romantisk" anti-helt lignende figur, i retning av Clarice (Julianne Moore), i den slettes ikke så gærne, og tidvis meget flott filmet, (tross noen utrolig nasty og meget brutale sekvenser og karakterer) Hannibal (2001). 

Men der Red Dragon lyktes, hvert fall med tanke på den kommersielle biten. Så hadde jo det allerede blitt gjort en overlegen film om samme bok, nesten to tiår tidligere, da via Michael Manns mesterlige krim-thriller Manhunter (1986). Dessverre ble jo den, en gedigen flopp, og var vel noen som tenkte at her kunne man like greit bare å gjøre om filmen på ny, og håpe at det ble suksess denne gang. Men her snakker vi klasseforskjell, da i alt fra skuespill, bilder, bruk av musikk, farger og hvor særlig William Petersen stikker seg frem, som en besatt politimann, hjemsøkt av sitt siste møte med Dr. Lecter, men der er villig til å risikere å gå gjennom et nytt nervøst sammenbrudd, i den desperate jakten på en ustoppelig seriemorder.

"SPOILER ALERT"

En av Manns beste filmscener, skjer i det karakteren Will Graham (Petersen) besøker et krimåsted på nattetid, og hvor den beryktede the Toothfairy (Tom Noonan) har nylig vært innom på "besøk", og i det Will beveger seg raskt forbi rommene, hvor de små barna ble drept, og deretter i retning hovedsoverommet, til foreldrene. I det han åpner døra, og får all grusomheten rett i fleisen, tar han så en liten pust inn, og så begynner øyeblikkelig å skanne seg gjennom hver bidige detalj, alt mens han prater rolig inn i en båndopptaker. 

En av de mest gufne scenene, er nok øyeblikket hvor han leser inn, at Mr. Leeds forsøkte å ta seg til sine barns soverom, selv etter at halspulsåren hans ble kuttet over.

Men den kanskje mest kjølige, er dessverre ikke inkludert i videoklippet ovenfor, og skjer like etterpå, når Graham forsøker å vaske av seg alt sammen på badet, og det tidligere ekteparets telefonopptaker slår seg på, og en kan høre stemmen til Ms. Leeds snakke, og nei, i stedet for å vise for mye, er det alt det man ikke ser, men likevel, vet har funnet sted, og de fæle bildene som kommer opp, der utgjør forskjellen. 

Et annet eksempel på Mann og Dante Spinottis fantastiske drømmeaktige stemning, der tross av alt det eksotiske og vakre, så er aldri den brutale virkeligheten særlig langt unna, noe som blir perfekt oppsummert i flyscenen, der Will Graham forsøker å få seg en liten høneblund, midt opp i alt kaoset, da på vei til et nytt åsted, men selv ikke i drømmene, slipper han fri fra elendigheten, og elsker hvordan overgangen fra vakre Kim Griest og idylliske bilder, blir brått avskåret, med grusomme bilder fra en av familiene som ble offer for tannfeen:

"SPOILER ALERT"

Igjen, en film som innehar så vanvittig mange nydelige og uforglemmelige stunder, drømmelignende bilder og scener, som blir avbrutt av det totalt motsatte, men selv filmens monster, blir fremstilt som en noe mer sympatisk figur, enn i de senere Lecter filmene, og hvor særlig tigerscenen er stor filmkunst:

 Alt i alt, en slik film jeg har handlet inn, utallige ganger, men føler fortsatt at man mangler den ultimate versjonen, med tanke på bilde og lyd. Når DVDen min fra 2002, er mer å foretrekke, enn den overprisa og mye senere skurrete og grumsete britiske Blu-ray utgaven min, da må jeg nok bare godta at en må lete litt til, eller håpe at noen før eller siden, vil gi den en verdig oppgradering. 

 

Endret 28. juni 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Vaniman skrev (41 minutter siden):

De fleste uforglemmelige filmscener er for meg knyttet til klassiske Hollywood-filmer

Ja, det er vel ikke til å komme utenom at Hollywood filmer, vil nok dominere folks filmminner, og flere av de du nevner, er jo klassiske eksempler, der selv i dag, blir vel stadig brukt, i alt fra parodier, hyllester, musikkvideoer, reklameinnslag osv, og lever jo sitt eget liv, mer eller mindre.

Likevel, da med en del tragiske innslag, hvor folk har forsøkt å etterape filmscener, med alt annet enn suksessfulle resultater, og særlig Titanic scenen, ble vel en gjenganger blant mang en full nordmann, utpå danskebåten.

Noen filmer blir jo så til de grader parodiert og etterligna, at det ødelegger nesten litt av moroa, det kan bli for mye. The Matrix og den klassiske bullet-time scenen, må vel være en av de mest og lengst etterligna/parodierte filmøyeblikkene i historien? Kan huske at filmer og selv barnefilmer, langt ut mot 2010-tallet, fortsatt dreiv på med dette, og en sånn spøk som aldri gikk av moten, eller slik virket det.

Vaniman skrev (51 minutter siden):

Det er karakterene og situasjonene de befinner seg i som gjør scenene uforglemmelige. 

For meg er ofte selve stemningen, minst like viktig som karakterer og historie. Noen filmer bare tar deg med inn i en helt annen og unik verden, ulikt alt annet, og gir liksom aldri helt slipp, selv etter utallige gjensyn. Blade Runner (1982) er vel blant de få, der har greid å gjøre noe lignende, og er vel også mye av grunnen til at den stadig står igjen som en av mine store favorittfilmer.

Åpningsscenen er jo gåsehudfremkallende til de grader, og misunner de som fikk oppleve å se filmen på kino, når den kom ut.

Elsker at opplasteren, har inkludert logoen til The Ladd Company, det blir liksom ikke det samme uten, ikke ulikt det å se det klassiske Cannon eller Orion logoen, før 80-talls filmene starter. 

 

[Frank.N.Steen]

Vaniman skrev (59 minutter siden):

Hollywood-filmer

Joa, må vel innrømme, at størsteparten av de som henger igjen i filmminnet, er nok produsert i Hollywood, men det er likevel vanvittig mye god og minneverdig film som er blitt til, også langt utenfor Amerikas grenser. 

Britisk film, har jeg fortsatt mye å gå på, men har nå fått sett en grei porsjon, hvert fall til å finne et knippe av klassiske filmscener, fra filmer som er fullt på høyde med det amerikanerne gjorde i samme tid, om ikke enda bedre.

The Long Good Friday (1980) med Bob Hoskins i hovedrollen, er vel ei slik film, som fortsatt står igjen som en bauta innen britisk gangster og krimfilmer fra 70 og 80-tallet, og som jeg ser på som absolutt på høyde med de klassiske amerikanske mafiautgivelsene. Det er noe ekstra gritty over filmer som Get Carter og The Long Good Friday, ikke like glamorøse og elegante, men dæven, når de først slår fra seg, da smeller det rikelig.

Er vel umulig å unngå denne legendariske scenen og rollen til nevnte Hoskins, som gjorde ham vel for alvor kjent i filmbransjen, da som en storby gangster, med et mål om å utvide bransjen, men ukjente krefter, forsøker å stikke kjepper i hjula, og Hoskins må ta i bruk brutale metoder, for å komme til bunns i mysteriet, men ja, skal ikke si for mye, men slenger inn siste scenen, og en større "SPOILER ADVARSEL" for de som ikke har sett filmen før, da ja, det er adgang på eget ansvar.  

Aguirre, the Wrath of God (1972) er jo en sånn film, der jeg aldri hadde hørt om, men bestemte meg for å handle inn, grunnet at man fikk tips om den, og kjøpte like godt med meg en 5 filmboks av det intense og likevel kreative Werner Herzog/Klaus Kinski samarbeidet på 70 og 80-tallet, og ja, åpningen av nevnte Aguirre, fikk jo litt av samme følelsen som med Blade Runner, en sånn film der bare tar deg med, til en helt annen tid og sted, og slipper aldri tak.

"SPOILER ALERT"

Bruken av drømmeaktige bilder og scener, i hop med mørk humor og plutselig forandringer, gjorde at reisen inn i jungelen ble en meget uberegnelig og spennende affære. Vil tippe Apocalypse Now og Cannibal Holocaust henta en del inspirasjon fra Herzogs film, og Kinski var vel helgæren, men passet utmerket som stormannsgal Conquistador, der sender sitt mannskap i døden, og hvor jakten på gull og ære, trumfer alt. 

Likevel, midt opp i alt, er det en scene, jeg aldri vil glemme, og det er den hvor forloveden (tror hun het Inez i filnen) til den opprinnelige lederen, eller kapteinen av det lille følget, som da blir sendt ut på gulltokt, senere blir brutalt avsatt av Aguirre (Kinski) og hans følgere, uansett, hun er pyntet opp i sin peneste klær, og vel vitende om at hele reisen er en eneste stor katastrofe, men alene og uten særlig håp om støtte, bestemmer hun seg plutselig for å forlate det "trygge" følget, og gå langsomt og rolig, med et hjemsøkende blikk, rett inn i fanget til de fiendtlige indianerne i jungelen, og nei, vil tro hun så det som en mindre fæl skjebne, enn den som ville rammet henne, om hun fortsatte å henge med Kinski og gærningene hans.  

"SPOILER ALERT"

[Frank.N.Steen]

Norsk film har jo også kommet med en del uforglemmelige scener, om de huskes for kvaliteten, eller det komiske? Vel, det får være opp til hver og en, men mitt første møte med Døden på Oslo S, ja det var definitivt noe spesielt. En av de første fullnakne damene jeg kan huske å ha sett på film (Lena), voksne menn som forsøker å banke opp og slå i hjel unge gutter, dopbruk, all banningen og ikke minst de herlige slæng-uttrykkene/kallenavnene, samt måten Oslo by så ut på, da helt i tampen av åtti og tidlig 90-tallet, som ei langt mindre koselig sted å være, enn de eldre Olsenbanden filmene og andre, som man jo hadde vokst opp med som guttunge. 

Men den som aldri slår feil, må jo være scenen, der en asiatisk taxisjåfør plutselig forvandles om til Bruce Lee, og karate sparker skurken i strupen, og nei, det lages ikke slik film lenger her til lands, dessverre. 

Tviler på at det ligger særlig til klipp fra selve filmen, men tja, selve filmen ligger jo ute i sin helhet. Uansett, en annen komisk perle (synes jeg da) må være Plastposen (1986), hvor Jon Skolmen spiller en stakkar, der bare forsøker å bli kvitt søpla si, og før han aner ordet av det, havner han midt opp i det totale vanvidd, av rasende politibetjenter, kriminelle på flukt og utrolig nok, plastposen, den fortsetter gjennom hele filmen, å forfølge vår anti-helt, helt til Drøbak og badestranda.

Endret 28. juni 2021 av Frank.N.Steen

[Vaniman]

Frank.N.Steen skrev (21 minutter siden):

Norsk film har jo også kommet med en del uforglemmelige scener, om de huskes for kvaliteten, eller det komiske? Vel, det får være opp til hver og en, men mitt første møte med Døden på Oslo S, ja det var definitivt noe spesielt. En av de første fullnakne damene jeg kan huske å ha sett på film (Lena), voksne menn som forsøker å banke opp og slå i hjel unge gutter, dopbruk, all banningen og ikke minst de herlige slæng-uttrykkene/kallenavnene, samt måten Oslo by så ut på, da helt i tampen av åtti og tidlig 90-tallet, som ei langt mindre koselig sted å være, enn de eldre Olsenbanden filmene og andre, som man jo hadde vokst opp med som guttunge. 

Men den som aldri slår feil, må jo være scenen, der en asiatisk taxisjåfør plutselig forvandles om til Bruce Lee, og karate sparker skurken i strupen, og nei, det lages ikke slik film lenger her til lands, dessverre. 

Tviler på at det ligger særlig til klipp fra selve filmen, men tja, selve filmen ligger jo ute i sin helhet. Uansett, en annen komisk perle (synes jeg da) må være Plastposen (1986), hvor Jon Skolmen spiller en stakkar, der bare forsøker å bli kvitt søpla si, og før han aner ordet av det, havner han midt opp i det totale vanvidd, av rasende politibetjenter, kriminelle på flukt og utrolig nok, plastposen, den fortsetter gjennom hele filmen, å forfølge vår anti-helt, helt til Drøbak og badestranda.

Jeg liker også filmene du nevner her. Plastposen, Olsenbanden-filmene og Døde på Oslo S. Kan også nevne filmer som Veiviseren, Håkon Håkonsen, Orions belte og filmen om Gjest Bårdsen. Det er gode norske filmer, synes jeg. Animasjonsfilmen om Peter og ulven er vel også delvis norsk? Det er en liten perle, som man kan se gratis på YouTube. 

Men ja, det er Hollywoodfilmer som dominerer blant kjekke filmopplevelser. Her er jo rekken lang. Personlig foretrekker jeg eventyr -og actionfilmer. Filmer som Indiana Jones, Die hard, Rambo, Rocky, Mad Max, Jurrasic Park og James Bond er helt topp for meg. Jeg liker også historiske eventyrfilmer, slike som Danser med ulver, Den siste mohikaner, Braveheart og Rob Roy. Jeg liker også enkelte filmer som egentlig ikke er særlig gode, men som jeg av en eller annen grunn bare liker, uten at jeg helt vet hvorfor. Eksempler på slike filmer er Peter Jacksons Tintin, Den blå lagune og Tilbake til den blå lagune. 

Det finnes flere uforglemmelige scener blant filmene som er nevnt her. Indiana Jones i grotten i den første filmen er jo en klassiker. Scenen hvor Hawkeye jager Magua i filmens siste del er vel heller ikke så lett å glemme? En annen ikonisk scene er når gutten i Jurrasic Park ser ringer i vannet i glasset, før dinosauren åpenbarer seg ut av mørket og regnet. Steven Spielberg var flink til å skape slike øyeblikk. Han stod jo også bak Haisommer, som har noen bra scener.

Jeg så mye film i barndommen og ungdommen. For meg rangerer en god Hollywood-film like høyt som finalene i fotball EM eller valgnatten i USA. Det er topp underholdning. Men jeg ser ikke så mye film nå lenger. Jeg synes Hollywood-filmer har tapt seg de seneste årene. Man skal vel ikke ha så mange skuffende opplevelser på kino før man slutter å gå. Dessuten vil jeg ikke betale for å bli fortalt hva jeg skal mene fra politisk korrekte Hollywood-guruer som dominerer bransjen nå til dags. 

[RRhoads]

Av uforglemmelige filmscener, er nok dette den største for min egen del.

[Frank.N.Steen]

Vaniman skrev (2 timer siden):

Kan også nevne filmer som Veiviseren, Håkon Håkonsen, Orions belte og filmen om Gjest Bårdsen. Det er gode norske filmer, synes jeg. Animasjonsfilmen om Peter og ulven er vel også delvis norsk? Det er en liten perle, som man kan se gratis på YouTube. 

Nevnte i siste film du har sett tråden, at det er skuffende hvordan norsk filmarv, blir opprettholdt, med tanke på hvor mye danske og svenske klassikere, der blir gjenutgitt på DVD/Blu-ray format, og en rask kikk på Platekompaniets nyeste utgivelser, er det alltid en rekke eldre danske filmklassikere, og hva driver norsk film med? Knapt 2-3 eldre klassikere kommer ut, og med veldig lite omtale rundt dem. Pleide jo å være en egen filmserie eller utgiver, som utga norske filmklassikere på midten av 00-tallet, men det ble vel solgt dårlig, og de slutta.

Håkon Håkonsen har jeg lyst til å se, mens Veiviseren (fullstendig overlegen, og sier ikke det kun fordi den er norsk, men remaken er latterlig dårlig i forhold) og selvsagt Orions Belte, er filmer jeg har i samlingen, men føler at det må jo være så mye mer norsk film, en kunne tenkt å få sett og handlet inn, men klart, mye ligger som du nevner, gratis på Youtube. Så får sjekke litt fremover, og se om de er å oppdrive på DVD, tvilsomt Blu-ray og kanskje mer sannsynlig brukt Vhs.

Vaniman skrev (2 timer siden):

 Indiana Jones, Die hard, Rambo, Rocky, Mad Max, Jurrasic Park og James Bond

Kanskje jeg burde omdøpt tråden, til Uforglemmelige filmminner, ettersom her er det jo nok å hente frem, og samtlige av de du nevner, ble jo om til meget suksessfull og langvarige filmserier, der holder jo koken den dag i dag, med stadige rykter om kommende utgivelser, men da av typen på godt og vondt, for noen burde nok ta en time-out, helst en veldig lang en, for min del. Andre, vel, jeg ser faktisk frem til ny Bond, så noe for enhver.

Vaniman skrev (2 timer siden):

Scenen hvor Hawkeye jager Magua i filmens siste del er vel heller ikke så lett å glemme? En annen ikonisk scene er når gutten i Jurrasic Park ser ringer i vannet i glasset, før dinosauren åpenbarer seg ut av mørket og regnet. Steven Spielberg var flink til å skape slike øyeblikk.

Ja, den siste akten i The Last of the Mohawks, var både intens som få, og meget storslagent filmet og utført. Ja, vannglasset og ringene, før T-Rexen gjør sin inntreden, har vel nesten like ikonisk effekt, som piano-biten fra Haisommer, "DAAARN-DAARN-DAAARN" og igjen, man vet utmerket hva som venter i dypet. Joa, der var Spielberg en mester, bare synd han etter hvert begynte å tukle (i likhet med kompisen Lucas) med sine egne verker, lenge etter at de var laget, og tenker på nyutgivelser på DVD formatet osv. 

Vaniman skrev (2 timer siden):

Jeg synes Hollywood-filmer har tapt seg de seneste årene. Man skal vel ikke ha så mange skuffende opplevelser på kino før man slutter å gå.

Nå har jeg dessverre ikke fått sett så mye film på kino som man skulle ønsket, men har vel også noe med at veldig få, nyere utgivelser, frister særlig. Og de som eventuelt gjør så, de blir sjeldent satt opp på norske kinoer. Men nye Bond, den skal jeg nok få med meg på det store lerretet. Men klart, når en først får se en skikkelig godfilm, og det på kino, det er lite som er bedre enn den deilige følelsen av å gå ut av salen, og være meget, meget fornøyd, og allerede planlegge nytt besøk, ikke lenge etter. 

Endret 28. juni 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

RRhoads skrev (2 timer siden):

Av uforglemmelige filmscener, er nok dette den største for min egen del.

Fin film det der ja, og fantastisk prestasjon fra Pacino. Kunne vel nesten starta en egen tråd, da om alle hans uforglemmelige bidrag oppgjennom årene. Likevel, når jeg ser den scenen, greier jeg ikke å unngå å få Elaine Benes og hennes forsøk på å oppmuntre The Soup Nazi fra Seinfeld, foran meg:

Har planer om å se igjen noen Pacino filmer, der i blant Scent of a Woman og Sea of Love, der sistnevnte var vel hans første film, på evigheter, etter gigantfloppen med Revolution (1985). Glad han bestemte seg for å returnere, for filmen ville vært mye fattigere uten typer som ham.

[Frank.N.Steen]

Får dra frem to meget uforglemmelige scener, da fra to helt ulike perioder, og fra en av mine største filmhelter:

Det var vel i grunn få som hadde særlig til tro, på at denne muskuløse karen, hadde noen særlig stor framtid som potensiell leading man i Hollywood, etter å tatt på seg hovedrollen i Hercules in New York (1970). En film, som gjorde seg vel beryktet, men da en del tiår senere, og som ei klassisk kult-kalkun, av den ypperste sorten. Hjalp nok litt på, at den en gang 22 år gamle Arnold Schwarzenegger, da hadde gått fra å være en ukjent innvandrer, som snakket så bra engelsk, at stemmen hans ble dubba om, til å ende opp som en av filmverdens aller største og best betalte skuespillere. Få hadde vel trodd det, når man ser Arnie sloss på nevene løs, mot en "bjørn" i Central Park, på høylys dag, eller skremmer livet av gamle tanter, da ved å fly rundt i løse lufta, eller røske av seg klærne og pumpe biceps på åpen gate, alt for å imponere sin lett sjokkerte date.

Nei, lista er lang når det gjelde uforglemmelige ting som skjer i Hercules filmen, såpass mange, at det er kanskje like greit å kjøre en "best of" av alt sammen.

Komedie er det nå uansett, og visstnok en som Arnold i hop med Red Sonja, benyttet seg som straff til barna, om de var slemme, så måtte de bli på rommet sitt, og se disse mesterverkene til Arnie.  

Så har man jo den Arnie som dominerte, og var nærmest ustoppelig på tampen av 80 og tidlig 90-tallet, og der det er liten tvil om hvilken film og filmrolle, som oppsummerte best hans storhetstid, og ble vel også kanskje starten på slutten, for ingen av filmene i etterkant, kom vel i nærheten av å matche den type suksess og kultur-fenomen, som det T2: Judgment Day (1991) så til de grader skapte, både grunnet å være en fantastisk tettpakka og velspilt/lagd actionfilm av James Cameron, men også de banebrytende spesial effektene til Stan Winston.

Introduksjonen til Arnolds T-101 i T2, er kanskje ikke like fryktinngytende som den man støtte på i førstefilmen, men det var jo også meningen at det skulle stokkes om litt på, men ingen tvil, Arnie i keiserens nye klær, der vandrer rett inn på ei lokal biker-bule, som om han eier stedet, og forlater så med nye klær, sko og solbriller, samt en ny motorsykkel, ja, det satt liksom en grei start på filmen. Arnie var kongen, og han visste det.

 

[Duriello]

Frank.N.Steen skrev (6 timer siden):

 

og var vel sammen med ei tidlig Russel Crowe film fra 90-tallet, glemt navnet, men huskes også som en intens og meget velspilt rolle, da som ung og sint nynazist.

 

Romper Stomper?

[Frank.N.Steen]

Vel, skal ikke fortsette særlig mye lengre, men avslutter med et par meget komiske, av typen jeg har sett kanskje litt for mange ganger, men ler alltid like godt, for hver gang man ser de igjen, eller bare tenker på noen av dem:

Peter Stormare som kabelmontøren Karl, Ich bin Expert! Er så perfekt tima og utført, og det smellet i det neven treffer tven, nei, få scener og filmer, får meg til å le så godt og ofte, som det Coen brødrenes komedie klassiker The Big Lebowski (1998) gjør. Vanskelig å nevne kun en, av så mange, for de kommer jo på rekke og rad, men ja, denne scene forblir en stor favoritt.

 

Neshorn scenen, eller neshorn "fødselen" i Ace Ventura 2: When Nature Calls (1995), må vel være blant de mest hysteriske og uforglemmelige av de mange fra Jim Carrey, da i hans storhetstid som komediestjerne, og lydene, timingen og reaksjonen, nei, komedie gull og disse to Ace Ventura filmene var alltid innertiere i barnebursdagene, men slo ikke så godt an blant de voksne, men ungene elsket denne type humor. 

Vel, innser at tiden ikke strekker til å nevne for mange, men måtte bare slenge inn ei siste, da med Bill Murray, fra hans legendariske rolle som den sleske bowlingveteranen Big "Ern" McCracken i Kingpin (1996). Og her påminner han oss alle, om hvilken sympatisk og likandes kar han være, spesielt som kjærlig og øm stefar, for fedreløse barn, i alle byer der helt "tilfeldigvis" har ei meget heit mor ikke langt unna, og Big Ern stiller selvsagt opp:

 

[Frank.N.Steen]

Duriello skrev (9 minutter siden):

Romper Stomper?

Stemmer det. Meget god film, og en jeg godt kunne tenkt å sett igjen, kanskje som en to filmer på samme kveld, i hop med American History X.

[Frank.N.Steen]

Dette med bruk av musikk, lange scener og mye intens stemning, få filmer er vel fylt med så mange klassiske og badass øyeblikk, som Sergio Leones spaghetti-western mesterverk, Once Upon a Time in the West (1968), der er vel oppunder 3 timer, eller mer (husker ikke eksakt hvor lenge) men dæven, tia flyr av gårde, og en slik film, der man enten kjeder livet av seg, eller man sitter konstant på kanten av sofaen eller godstolen, gjennom hele handlingen, og knapt nok blunker, ettersom det man får igjen, er av såpass høy kvalitet og interesse, og en vil få med seg absolutt alt.

Kanskje derfor jeg sjeldent ser den i hop med noen andre, fordi de rundt meg, oftest virker å miste interessen og begynner å dra frem mobilen, da det ikke er nok "action", og klaging over at det blir "kjedelig" osv. Vel, different strokes, for different folks, men selv elsker jeg denne type film, og kunne fint ha vart i 4 timer, og ville nok fortsatt ha vært like oppslukt.

Men, hjelper jo på at jeg elsker filmen, gjort siden mitt først møte med den. Stemningen og karakterene er jo som støpt inn i filmhistorien, nei, igjen, mange velkjente og godt parodierte scener, eller da bruk av lignende setting og bruk av musikk, men få har greid å matche originalen, og den der oftest henger igjen, er selvsagt introduksjonen til Henry Fonda, som Frank, og ja, et stykke uforglemmelig filmscene ble til når han dukket opp et stykke ut i filmen:

Husker ikke hvor jeg leste det, mulig i en booklet som medfulgte en av DVDene jeg kjøpte inn, men husker det sto noe trivia, om at Fonda ønsket å bruke brune kontaktlinser under filming, da for å distansere seg fra de snille og velkjente blå øynene, til hans mer likandes og heroiske karakterer, og det var vel slik folk flest oppfattet ham på den tiden, som the good guy. Leone derimot, overtalte ham til å la det være, og heller bruke nettopp sitt gode ry, og snu det til noe som ville sjokkere publikum, da via denne uforglemmelige inntreden, hvor han og gjengen så brutalt gjør seg til kjenne, og det er mye fokus på hans blå og "vennlige" øyne, og dette blir jo benyttet flere steder ut, særlig via et flashback, som gradvis avslører mer om hans historie med Charles Bronsons karakter, Harmonica.

Uansett, fantastisk bruk av musikk og alt er så gjennomført tøft og godt levert, og Frank er vel en av de klassiske filmskurkene fra det tiåret.

Endret 29. juni 2021 av Frank.N.Steen