Har jeg venner?

[Mushi84]

Jeg har (av grunner som ikke er relevant akkurat nå) tidligere kuttet ut alle venner og bekjente for å "starte på ny". I etterkant har jeg hatt mye utfordringer med det å ikke ha venner og jeg har som følge vært mye ensom. 

I det siste året har jeg derimot vært flink til å ta kontakt med kjente og ukjente for å etablere nye relasjoner. Jeg tror jeg har venner nå, men jeg er sannelig ikke sikker..?

Jeg har en bakgrunn (og gjerne en personlighet også) som gjør at jeg ikke har hatt ekte venner tidligere. Nå har jeg flere personer som jeg har regelmessig kontakt med, men hvor det i all hovedsak er jeg som opprettholder denne kontakten.

Jeg blir veldig sjeldent (aldri) kontaktet av disse vennene, og jeg blir ikke inkludert i deres dagligliv eller invitert inn i deres omgangskrets. 

Når jeg sender meldinger får jeg svar, men dialogen går ikke videre uten at jeg tar initiativet til det. 

Hva er en venn liksom? 

Jeg som en venn vil ha mye empati, vil alltid inkludere og vil alltid forsøke å være positiv og oppløftende.

Har jeg venner?

Jeg er en sosialt oppegående mann som nå lett kommer i kontakt med nye mennesker. Jeg vil påstå at jeg ikke er en særing, ikke er fysisk avskrekkende og ikke setter andre i ubehagelige situasjoner (feks mindre sosialt anlagt). 

 

[Milhouse85]

Du får heller spørre deg selv: Hva er en venn for meg?

For meg; er en venn noe som tilfører livet mitt noe - der jeg også tilfører noe i vedkommende sitt liv. Har du sporadisk kontakt med folk, er du kanskje en "hyggelig bekjent" - men dersom du ikke tilfører dem noe; så vil du ikke være en "venn" som dem kontakter av eget initiativ; da er det kun du som vil ta kontakt for å få tilført ditt liv noe. 

Var dette forståelig? 

Et eksempel: 
Personlig er jeg nokså introvert av meg, så jeg har ikke det største behovet for kontakt. Jeg liker å gå tur. Ofte spør jeg venner (!) om turtips, eller kanskje jeg forteller om turer jeg nylig har vært på - for å inspirere dem til lignende reiser. 
- Jeg tilfører nye tanker, ideer, inspirasjon.
- Jeg får det samme tilbake. 

Derfor er det absolutt enkleste, beste og smarteste for personer som føler seg ensomme/venneløse å melde seg inn i en organisert aktivitet/hobby. Da får man personer med gjensidig interesse, som søker kunnskaper og erfaringer. Noe dere kan gjøre sammen. Det gir en perfekt plattform for vennskap.

Dersom du bare tar kontakt med folk, du tidligere har hatt noe felles for. Slik som studier, jobb eller lignende. Så vil du bare "være han" som var kjekk å være sammen med, der å da. Men hva tilfører du dem nå? Går det begge veier? 

Hva som er en venn er nokså individuelt. 
- De som gamer sammen. De kan faktisk være veldig gode venner selv uten å ha truffet hverandre "irl", nettopp fordi de deler en felles interesse og lidenskap. Men du må ha noe felles. Dere må dele noe. 

Dersom du sjelden/aldri blir kontaktet av disse personene - så er det fordi denne "vekten" der dere tilfører hverandre ting, er i ubalanse. Da må du fylle på noe. 

En klassisk feil mange gjør; er at de blir "vaktmester/assistent" - en som stiller opp hver gang det kreves noe praktisk fra deg. Det er ikke uten grunn at den første i vennegjengen med bil (når man er ung) blir superpopulær. Fordi den personen kan tilføre noe - og ja; det finnes mange måter å gjøre dette på. Men å utnytte/bli utnyttet ønsker ingen. 

Du snakker om empati osv. Det er jo en medmenneskelig egenskap. Men dersom du bryr deg i ovenfor en person, så betyr det at denne personen tilfører deg noe stort - altså; derfor ønsker du å "beskyttet" dette. Du føler deg bra, når denne personen har det bra. Vi mennesker er i bunn og grunn bare egoistiske vesener. Så ved å være snill & grei - betyr det at DU føler deg bra, ved å være snill & grei. Altså; du får en god følelse tilbake. Samtidig som du hjelper andre. (Da får du også balanse i vektskåla).

Håper jeg forklarte dette godt nok. 🙂

[Mushi84]

17 minutes ago, Kris85 said:

Du får heller spørre deg selv: Hva er en venn for meg?

For meg; er en venn noe som tilfører livet mitt noe - der jeg også tilfører noe i vedkommende sitt liv. Har du sporadisk kontakt med folk, er du kanskje en "hyggelig bekjent" - men dersom du ikke tilfører dem noe; så vil du ikke være en "venn" som dem kontakter av eget initiativ; da er det kun du som vil ta kontakt for å få tilført ditt liv noe. 

Var dette forståelig? 

Et eksempel: 
Personlig er jeg nokså introvert av meg, så jeg har ikke det største behovet for kontakt. Jeg liker å gå tur. Ofte spør jeg venner (!) om turtips, eller kanskje jeg forteller om turer jeg nylig har vært på - for å inspirere dem til lignende reiser. 
- Jeg tilfører nye tanker, ideer, inspirasjon.
- Jeg får det samme tilbake. 

Derfor er det absolutt enkleste, beste og smarteste for personer som føler seg ensomme/venneløse å melde seg inn i en organisert aktivitet/hobby. Da får man personer med gjensidig interesse, som søker kunnskaper og erfaringer. Noe dere kan gjøre sammen. Det gir en perfekt plattform for vennskap.

Dersom du bare tar kontakt med folk, du tidligere har hatt noe felles for. Slik som studier, jobb eller lignende. Så vil du bare "være han" som var kjekk å være sammen med, der å da. Men hva tilfører du dem nå? Går det begge veier? 

Hva som er en venn er nokså individuelt. 
- De som gamer sammen. De kan faktisk være veldig gode venner selv uten å ha truffet hverandre "irl", nettopp fordi de deler en felles interesse og lidenskap. Men du må ha noe felles. Dere må dele noe. 

Dersom du sjelden/aldri blir kontaktet av disse personene - så er det fordi denne "vekten" der dere tilfører hverandre ting, er i ubalanse. Da må du fylle på noe. 

En klassisk feil mange gjør; er at de blir "vaktmester/assistent" - en som stiller opp hver gang det kreves noe praktisk fra deg. Det er ikke uten grunn at den første i vennegjengen med bil (når man er ung) blir superpopulær. Fordi den personen kan tilføre noe - og ja; det finnes mange måter å gjøre dette på. Men å utnytte/bli utnyttet ønsker ingen. 

Du snakker om empati osv. Det er jo en medmenneskelig egenskap. Men dersom du bryr deg i ovenfor en person, så betyr det at denne personen tilfører deg noe stort - altså; derfor ønsker du å "beskyttet" dette. Du føler deg bra, når denne personen har det bra. Vi mennesker er i bunn og grunn bare egoistiske vesener. Så ved å være snill & grei - betyr det at DU føler deg bra, ved å være snill & grei. Altså; du får en god følelse tilbake. Samtidig som du hjelper andre. (Da får du også balanse i vektskåla).

Håper jeg forklarte dette godt nok. 🙂

Du forklarte deg bra. Takk 😊

[Nokia1803]

En ekte venn er de som ikke stikker når du møter motgang eller du velger et  ikke sosialt akseptert valg men som står støtt som vennen din er min mening. Etter å ha opplevd dette og har mistet alle venner forut så er jeg mer en noen gang veldig nøye på hvem jeg vil ha i livet mitt. Jeg klarer meg fint uten venner med bare overfladisk vennskap da betyr det ikke noe om de stikker .. men å miste en bestevenn etter 30 år det såret meg dypt. Så venner ja jeg vet ikke om for min del om det fins noen rundt meg jeg kan stole 110% på when the going gets tough.

[Mushi84]

Jeg føler vel at jeg må holde på de vennene jeg har i min situasjon.

Nå har jeg jo på 1 år bygget opp et lite nettverk helt fra bunnen av, jeg hadde ingen venner, så med tid kommer vel de skikkelig gode vennene også.

[Nokia1803]

Mushi84 skrev (På 18.6.2021 den 8.13):

Jeg føler vel at jeg må holde på de vennene jeg har i min situasjon.

Nå har jeg jo på 1 år bygget opp et lite nettverk helt fra bunnen av, jeg hadde ingen venner, så med tid kommer vel de skikkelig gode vennene også.

Jeg har meldt meg inn i dame kor og begynt i røde kors hjelpekorps mest for å ha noen hobbyer og håper selvsagt at en blir kjent med noen nye underveis.  Jeg er på nytt sted så kjente ingen. Men fordelen med nytt sted her blir jeg likt for den jeg er her og nå ikke som der jeg bodde før ut fra fortiden. Har fått mange nye fine arb kolleger. Så nå er neste steg hobbyer for å bli kjent med noen på fritiden. Bonus hadde vært om jeg pg kunne fått en kjæreste på toppen. Det siste er desidert vanskeligste  men får håpe på d beste. 

Du er litt foran meg i løypa i å skaffe venner. Men enig med deg skal litt til en treffer den d blir full klaff med … med kjemi… men jo flere man blir kjent. med jo større sjanse tror jeg. Fordel å bo ett sted hvor d er mange som flytter til.., da er man mange i samme båt😊

[No Matter What You Say]

Mushi84 skrev (På 17.6.2021 den 20.38):

I det siste året har jeg derimot vært flink til å ta kontakt med kjente og ukjente for å etablere nye relasjoner. Jeg tror jeg har venner nå, men jeg er sannelig ikke sikker..?

Jeg synes dette høres ut som en sunn innstilling. «I hvor stor grad er disse folkene til å stole på?», si man er venn med noen som man går jevnlig på Quiz med. Da er jo dette å anse som venner, quiz-venner. De er kanskje ikke den typen venner man ringer til hvis huset står i fyr og flammer, men de er quiz-vennene dine. Ikke «de jeg ringer til når huset mitt brenner»-vennene mine.

Jeg kjenner meg igjen i tanken om at begge parter skal ta kontakt, og det er jo hyggelig det. Nesten som en test av vennskapet, «kommer vennen tidsnok til avtalen?», «lytter vennen til det jeg sier?» og «tar vennen kontakt?».

Jeg tenker at jeg må få vennskapet til å «rulle», og så er det sannsynlig at det gode vennskapet kommer med tiden. Dessuten, det er jo ikke sikkert at jeg er tidenes beste venn heller. Det er en risk man må ta. 

 

 

 

[Budeia]

Et vanskelig spørsmål. Opplever det slik at venner ofte har en halvsyk greie de forlanger å kontrollere meg med. For eksempel en gaming-venn, der vi har "gjødslet gårdene" til hverandre i langt tid. Og så uteble jeg fra spillet i ca. 30 timer. Har gjort det før også, uten at hun la merke til det. Men denne gangen mente hun at jeg hadde vært borte fra spillet i flere dager. Og at hun ble så bekymret at hun avviste å bli tilbydd ny hjelp akkurat nå. Vel, da mister hun mange dager med hjelp fordi jeg skal ha vært borte i en dag eller to. 

En annen jeg kjenner i virkeligheten, har en greie med bursdagen. Oppmerksomheten rundt bursdagen skal bevise at folk bryr seg om henne, og det inkluderer flere telefonsamtaler også før og etter bursdagen. Har visst om det tidligere, at om jeg ikke klarte å følge det opp, ville det være uheldig. Og så i fjor følte jeg meg så syk at jeg ikke klarte å ta telefonen. Vi hadde da snakket en del kvelden før. Hun utagerte da ved å ringe mange ganger på både mobil og fasttelefon, altså forlangte at jeg skulle ta telefonen. 

Problemet er at jeg visstnok ikke har nok normale mennesker å velge mellom. De som mener de er de populære, har sitt eget opplegg som oftest. Sukk... 

[Milhouse85]

Hunden er menneskets beste venn. Eller dyr generelt. 

Menneskelige relasjoner er uforutsigbart og ofte full av (stort sett) meningsløse diskusjoner og uenigheter. Selv har jeg verken familie eller særlig til venner (jeg har mange som søker kontakt, men er stort sett avvisende ;p). Tidligere trodde jeg det var nødvendig å ha et stort nettverk rundt seg. I voksen alder innser jeg at tette relasjoner stort sett bare er en byrde. Det gir meg ingen ting tilbake. Men det går "mot sunn fornuft", da mennesker er flokkdyr og det stort sett er viktig med tilhørighet for trygghetens skyld. 

Når det er sagt; har jeg av og til et ønske om å være sosial. Da er det mye kjekkere å snakke med ukjente og nye mennesker. Spesielt folk som er annerledes enn deg selv. Det krever derimot litt sosial kompetanse å gjøre dette. Noe som er et paradoks siden jeg stort sett ikke orker å omgås folk. Men noen ganger kan man være sosial ved å bare "henge" på en kaffebar og være flue på veggen også. 

Poenget mitt er at man trenger ikke all verdens venner for å være "vellykket". En god relasjon for trygghetens skyld er godt nok. Stort sett er folk bare overfladiske uansett. 😜 Selv har jeg ingen tette relasjoner og nære venner. Gidder rett å slett ikke styre med det. 

- Søker jeg selskap, så lytter jeg på en podkast eller radio. Det blir litt som godt selskap, uten at jeg trenger å involvere meg så voldsomt i det. (Folk flest bare prater om seg selv uansett ;p).
- Sosial omgang får man i bybildet, på kollektivet, kaffebaren eller lignende. (Så jeg ikke blir helt sær).
- Småprat er best på tur/fjellet, på flyet/toget, venterom og noen butikker. På plantesentre er det lett å prate med folk. 
- Pisspreik er kjekt det også av og til. Det gjør man best på puben. 😜 
- Så finnes det apper som gir deg litt casual sosial omgang, slik som Couchsurfing sin "hang out" -funksjon. Veldig morsomt når man er i en fremmed by og har lyst på et glass i godt selskap. Så kan man gå uten å forplikte seg til noe som helst når man føler for det.