Stebarn og soving

[Gjest 2bdbf...200]

Jeg har en samboer med et barn fra tidligere. På grunn av mors ønske om at jeg ikke skal få møte barnet, får jeg ikke møte ham før han flytter inn, så det blir en veldig brå overgang for alle. Barnet er to år og vant til samsoving. Jeg er ikke så veldig gira på å ha barnet i senga, både av hensyn til søvn, intimitet og mine personlige grenser. Det er selvsagt helt uproblematisk om barnet er sykt, har hatt mareritt, eller ikke får sove av en eller annen grunn - jeg vet at barn er barn og har trygghetsbehov, men det er forskjell på det og på at utgangspunktet er samsoving. Samtidig vil jeg ikke at han og barnet skal sove sammen på barnets rom på ubestemt tid, det tar jo noe ut av vårt forhold også, selv om det er delt omsorg og jeg får ham noen netter i uka. Hvordan har dere andre stefamilier løst dette? Har dere hvert deres soverom? Han ønsker samsoving, jeg vil at barnet skal tilvennes egen seng (eventuelt på vårt rom i begynnelsen). Dessuten er jeg veldig usikker på om barnet i seg selv ønsker å sove med meg - jeg er nok truende nok som jeg er, når jeg plutselig bare er der.

Anonymous poster hash: 2bdbf...200

[Gjest e4952...f9a]

Får du virkelig ikke møte han før han flytter inn? Jeg tror nok uansett at hvis dere samarbeider godt så vil det ikke bli noe problem med å sakte tilvenne barnet å sove på eget rom. Ofte går det forbausende mye bedre enn hva man tror. Hvis du og samboer har det samme ønske og mål om dette, så kommer nok det til å gå helt fint.

Anonymous poster hash: e4952...f9a

[Dubious]

Dårlig vane å ha barnet på samme rom når det ikke er behov.

Har ikke barn, men hører min søster "klager" hele tiden på at ungene kommer i sengen deres, hvor den ene snart er 6 år..

[Baron12]

Litt rart at du ikke får møte barnet med gang, det vil nok skape litt brå overgang om det drøyer alt for lenge. Dette handler jo om å skape naturlige relasjoner mellom mennesker, og da vil jeg anta at det er naturlig med en tidlig tilvenning. 
Jeg er heller ikke for å ha barn sovende på samme rom som foreldrene. Jeg mener at barn blir mer selvstendige av å sove på egne rom så tidlig så mulig. 

[Mushi84]

Unnskyld meg, men nå skriver jeg rett fra leveren!

Barn først! Ingen unntak!! 

Du er en fars samboer og da må du akseptere det får føler han trenger å gjøre for at barnet skal ha en god og trygg oppvekst. Han ønsker samsoving så da skal det være samsoving!

Barnet er 2 år nå, dvs akkurat i tiden hvor foreldre jobber med overgangen til at barnet skal sove alene (+mye annet). Det er ikke for alltid, men akkurat nå er det essensielt at både barn og far får den tiden de trenger til å skape en trygg og stabil løsning på overgangen. Da skal ikke du stå i veien for det!

Du skal selvsagt være med på å bestemme hvordan ting skal være i hjemmet deres, men akkuratt nå mener jeg du skal godta det far mener er best!

Om ikke lenge er forhåpentligvis barnet tilfreds med å sove i egen seng.

Et barn på 2 år vil ikke være utrygg på deg om du har en positiv innstilling og viser kjærlighet. Jeg tolker det at du ikke tror barnet ønsker å sove med deh som at du gjerne kjenner på usikkerhet i forhold til det å ha et så stort ansvar for et barn, eller tar jeg feil? Gjerne noe å reflektere over og å snakke med samboer om? 

Jeg mener ikke å være slem, men barn skal alltid komme først! Håper du forstår hva jeg mener og at jeg ikke har "trådd på tærne dine". 

Mvh

[Baranladion]

Gjest 2bdbf...200 skrev (På 9.6.2021 den 17.41):

Jeg har en samboer med et barn fra tidligere. På grunn av mors ønske om at jeg ikke skal få møte barnet, får jeg ikke møte ham før han flytter inn, så det blir en veldig brå overgang for alle. Barnet er to år og vant til samsoving. Jeg er ikke så veldig gira på å ha barnet i senga, både av hensyn til søvn, intimitet og mine personlige grenser. Det er selvsagt helt uproblematisk om barnet er sykt, har hatt mareritt, eller ikke får sove av en eller annen grunn - jeg vet at barn er barn og har trygghetsbehov, men det er forskjell på det og på at utgangspunktet er samsoving. Samtidig vil jeg ikke at han og barnet skal sove sammen på barnets rom på ubestemt tid, det tar jo noe ut av vårt forhold også, selv om det er delt omsorg og jeg får ham noen netter i uka. Hvordan har dere andre stefamilier løst dette? Har dere hvert deres soverom? Han ønsker samsoving, jeg vil at barnet skal tilvennes egen seng (eventuelt på vårt rom i begynnelsen). Dessuten er jeg veldig usikker på om barnet i seg selv ønsker å sove med meg - jeg er nok truende nok som jeg er, når jeg plutselig bare er der.

Anonymous poster hash: 2bdbf...200

Tenker det er greit om å enes om en plan før dere flytter sammen. Ser ut som du skal føye deg etter far og mors ønsker for dette barnet, jeg er ikke helt enig at det er riktig. Vær ærlig om hva du ønsker og tenker, be han være det samme. Jeg synes det er helt feil premisser å flytte sammen på, når dere tydeligvis vil helt forskjellige ting. Haster det med å flytte sammen? 

Mushi84 skrev (34 minutter siden):

Barn først! Ingen unntak!! 

Du er en fars samboer og da må du akseptere det får føler han trenger å gjøre for at barnet skal ha en god og trygg oppvekst. Han ønsker samsoving så da skal det være samsoving!

Det kan vel diskuteres om de foreløpige "reglene" er til barnets beste, jeg synes de minner om regler etter mor og fars beste.  

[Gjest 2bdbf...200]

Baranladion skrev (På 18.6.2021 den 19.57):

Tenker det er greit om å enes om en plan før dere flytter sammen. Ser ut som du skal føye deg etter far og mors ønsker for dette barnet, jeg er ikke helt enig at det er riktig. Vær ærlig om hva du ønsker og tenker, be han være det samme. Jeg synes det er helt feil premisser å flytte sammen på, når dere tydeligvis vil helt forskjellige ting. Haster det med å flytte sammen? 

Det kan vel diskuteres om de foreløpige "reglene" er til barnets beste, jeg synes de minner om regler etter mor og fars beste.  

Ja, det «haster». Mor ønsker/bestemte å flytte 500km til en annen landsdel, vi flytter etter for at far skal kunne ha samvær. Han måtte da si opp jobben og har ikke fått seg ny enda, så økonomien gjør at vi må flytte sammen når vi først bytter landsdel. Det at jeg må jobbe en del ekstra for å forsørge helheten gjør også at jeg gjerne vil ha søvnen min, men jeg veit at det ikke er et godt argument ovenfor barnet.

Moshi: (Klarer ikke dobbeltsitere?) - Nei, jeg vil ikke sove med barnet fordi jeg er redd for ansvaret, men fordi jeg 1) ikke kjenner barnet og 2) vil sove om nettene. Jeg vet at barn kommer «først», men samliv med partneren er også viktig - og da må begge trives.

 

 

Anonymous poster hash: 2bdbf...200

[Påkrevdnavn]

Gjest 2bdbf...200 skrev (17 timer siden):

1) ikke kjenner barnet og 2) vil sove om nettene. Jeg vet at barn kommer «først», men samliv med partneren er også viktig - og da må begge trives.

Du, jeg skjønner deg veldig godt, og det måtte jo ha vært utrolig rart for et barn å plutselig skulle dele seng med et fremmed person, sånn. "møt kjæresten min, hun skal sove sammen med deg i natt! "

Veldig rart. 

 

Siden det er en veldig spesiell situasjon med flytting etc, så foreslår jeg at dere setter inn en typ 120 seng på barnerommet så kan far sove der. Det må jo være en ok måte å ta hele diskusjonen med avvenning og hvordan det er i ditt hus også. Jeg er veldig for at "barn kommer først" å alt det der, men de er fortsatt barn, og så lenge det er sunt og man har åpne dialoger så er jeg lite fan av at barn skal diktere hele dynamikken i huset.