Undringer rundt cutting som voksen

[Gjest fb74d...d6a]

Hei.
Jeg har som voksen (40-åra) begynt å kutte meg. Jeg kuttet meg noen ganger som ung voksen, men da under påvirkning av alkohol. Nå har jeg begynt å kutte meg, og jeg har vært alkoholfri i 8 år, så kan ikke lenger skylde på at jeg var full. De tidligere gangene var 2 selvmordsforsøk, og 2 rene selvskadingshandlinger. Denne gangen har det vært 4 ganger på 4 uker. (Ikke selvmordsforsøk, kun kutting) Det gikk fra 2 kutt første gang, til 4 kutt gang nr to, 5 kutt gang nr tre og til slutt 6 kutt ved siste situasjon. Kuttene er under brystene, og valg av sted var "godt" uttenkt da dette er et området på kroppen som kun synes ved bikini-tid, så det utgår da i år. Men vil da ikke synes ellers. 

Den første gangen følte jeg at jeg ikke hadde kontroll, men nå føler jeg at jeg både kontrollerer det og ikke minst planlegger det. Det er kalkulert ved de tre siste hendelsene. Jeg har fortalt dette til min ektemann, mine foreldre, mine søsken og mine beste venner. Jeg er så klart "forstyrra" (boarderline, deprimert, personlighetsforstyrrelser og/eller i spekteret - psykologene er ikke helt enige med seg selv ang diagnosene enda) og har fortalt dette til min psykolog. TIlbakemeldingene er at jeg snakker om det på en veldig klinisk måte. Det er til motsetning fra resten av mitt liv, følelsesløst og praktisk. Jeg har en ekstrem undring på hva som får meg til å gjøre dette, og jeg har ikke funnet noe svar innad i meg selv, i prat med andre eller ved å lese online. Jeg lurer derfor på om det er noen her inne som har noen tanker rundt tema? Noe som kan sette i gang noen tanker i meg, kanskje få meg til å forstå det hele bedre?

 

Setter pris på alle innspill og tilbakemeldinger.
 

Anonymous poster hash: fb74d...d6a

[Milhouse85]

Min erfaring fra psykiatrien er at det er fire grunner til at man kutter seg selv (folk kan være uenig med meg her).
- Du har stemmer i hodet ditt som "befaler" det; type schizofreni e.l. Det kan også være en sterk fornemmelse om at dersom du ikke kutter deg; så vil en grusom hendelse skje. Noe du er så sterkt overbevist om, at du ikke tørr ta sjansen på noe annet. 
- For å dekke over en vond følelse. Mange ungdom har et så stort følelsesladet og emosjonelt kaos i topplokket, at det å erstatte denne "stormen" av tanker med en litt mer primitiv smertefølelse, kan oppleves deilig og befriende. Da vil man fokusere på noe annet; samt få en frihet fra det andre man måtte slite med.
- I mangel av noe. Det kan være rusavhengige som har stoppet med rus - og som trenger et "kick", noe spenning. Det å gjøre noe som er tabu, ulovlig og farlig kan være pirrende i seg selv. Man fyller gjerne et tomrom i seg.
- Ønske om å bli sett.

Så tror jeg at det finnes mange undergrupper av disse "emnetaggene". Du skriver at første gang du gjorde det, føltes det som om du ikke hadde kontroll. Altså; jeg vurderer det som en manisk tilstand - selv om dette skal vare over noe tid, før man kan kalle det hypomani. Psykose er ikke utenkelig mtp at du skriver at du tror du har en form for personlighetsforstyrrelse/borderline. 

https://www.nrk.no/video/idas-dagbok_233041
Her er en sterk dokumentar om nettopp dette. Verd å se. Men filmen har noen sterke bilder. Jeg vil derfor anbefale deg å ikke se den alene; da det kan være sterke tanker som dukker opp (for din del) underveis. 

Du har fortalt dette til alle dine nærmeste (slik jeg forstår det). Det får meg til å undre litt på hva du ønsker å oppnå med det. Dette er ikke noe som er kjekt å høre for folk flest, og det kan sette dine pårørende i en litt vanskelig situasjon ved at at (ofte) - så vet dem ikke hvordan de skal opptre i en slik situasjon. Når man ikke vet hvordan man skal håndtere en situasjon, er det vanlig å trekke seg vekk fra situasjonen. Så dersom du opplever at enkelte trekker seg vekk fra deg - når du forteller. Kan det være årsaken. 

Kognitiv atferdsterapi (søk på nett rundt dette) gir deg et bedre svar på handlingsmønsteret ditt. 

 

[Skandinav]

Gjest fb74d...d6a skrev (3 timer siden):

Jeg har en ekstrem undring på hva som får meg til å gjøre dette,

Kris her ovenfor forklarer på en grei måte.
Jeg vil tro at du hører til kategorien personer som gjør dette for å dekke over en vond følelse (som Kris skriver). Oftest dreier seg dette om mangel på følelsen av å ha kontroll. Det du skriver om dine diagnoser/tilstander, kanskje spesielt borderline/personlighetsforstyrrelsene, gjør dette med selvskading særdeles utfordrende å behandle, spesielt fordi det tar tid. I de fleste tilfellene handler det ikke om å behandle selve selvskadingen, men tilstanden som er årsaken bak den. Dette foregår som regel ved at man gir psykoterapi til selvhjelp i form av å skape din egen "verktøykasse" med ulike livsmestringshandlinger, eksempelvis stressmestring.
Dette er ekstremt grovt forklart. Sannsynligheten for at dette er et blinkskudd er 50/50.
Det er direkte møte med kvalifisert helsepersonell du har behov for fordi en behandler må hele tiden stille en rekke spørsmål i en dialogform.

 

[Gjest fb74d...d6a]

Trådstarter her.

Takk for svar begge to. Jeg er ikke helt uenig med det dere nevner. At jeg har behovet for den fysiske smerten for å ta brodden av det psykiske kjøret. Det har slått meg at dette er tilfellet men jeg har på samme tid tenkt at dette er et "lettvindt" svar på problemet. Jeg har jo stått i masse psykisk smerte over lang tid før, uten at jeg har kuttet meg av den grunn. Men jeg ser det dere sier, og skal helt klart drodle videre på denne tanken.

Kris: Du nevner at jeg har fortalt dette til mine nærmeste, og undrer deg over hvorfor. Det har nok litt med at dette ikke er noe jeg skammer meg over, og at jeg klarer å ha et distangsert forhold til det. MEN, jeg har også veldig dårlig filter (Stoooore hull i filteret mitt), så jeg har en tendens til å "overshare" det meste til de fleste. Jeg har som voksen lært meg at ikke alt skal deles med alle, så jeg har begynt å krympe litt inn på delingene mine. Men jeg har fortsatt et lite problem med å forstå de sosiale normene der...

Jeg har derimot holdt den siste kuttingen skjult for min ektemann og mine foreldre. Det er kun venninner og min søster som vet om dette. Så om det er tegn på at jeg begynner å holde det skjult for å fortsette, eller om det er for å spare de absolutt nærmeste for bekymringen er jeg ikke helt sikker på enda. Jeg tror nok det er litt av begge deler.

Jeg har oppfølging med psykolog, OG kommunale helsetjenesten neste uke, så det vil bli tatt tak i dette.

Jeg setter enormt stor pris på tilbakemeldingen fra dere begge to og hører gjerne hvis dere har flere tanker.

Anonymous poster hash: fb74d...d6a

[Milhouse85]

Gjest fb74d...d6a skrev (12 timer siden):

Kris: Du nevner at jeg har fortalt dette til mine nærmeste, og undrer deg over hvorfor. Det har nok litt med at dette ikke er noe jeg skammer meg over, og at jeg klarer å ha et distangsert forhold til det. MEN, jeg har også veldig dårlig filter (Stoooore hull i filteret mitt), så jeg har en tendens til å "overshare" det meste til de fleste. Jeg har som voksen lært meg at ikke alt skal deles med alle, så jeg har begynt å krympe litt inn på delingene mine. Men jeg har fortsatt et lite problem med å forstå de sosiale normene der...
 

Det er flott at du ikke skammer deg over en sykdom. Jeg nevnte dette med kognitiv atferdsterapi - dette smelter litt inn i det å mangle et filter på hva man ønsker å dele med andre. Alle har en agenda med hva de snakker om. Ofte dreier det seg om å dele en opplevelse, nye erfaringer, kunnskaper eller morsomme historier andre kan relatere seg i. Agendaen blir å la andre ta del i ditt liv. Slik kan man knytte sterkere bånd, skape nye historier sammen - samt inspirere og "løfte" hverandre opp. 
Nå kjenner ikke jeg til hvor mye av dette du delte; men jeg mistenker at du kanskje ikke bare nevnte det i en tilfeldig bisetning. Nå synser jeg litt; men jeg tror også at du var så opptatt med å fortelle - at du kanskje glemte å observere reaksjonsmønsteret til de som hørte på. Små tegn og signaler om at (kanskje) ikke alle ønsker å høre detaljer om dette. Mange med psykiske lidelser ønsker å bli sett og hørt. Det er fult forståelig. Men man må også huske at for å oppnå denne "agendaen" ved å dele; bør den mottagende part ha et forhold til dette selv. Ikke nødvendigvis direkte. Angst og depresjon er noe alle har kjent på i mindre eller stor grad. Men dette med selvskading er et såpass spesielt emne som kan virke ganske skremmende ovenfor folk som ikke har et forhold til det. Derfor bør man være selektiv med hva man deler av slike intime detaljer. Jeg tenker at det er naturlig at din ektemann vet om dette (selvfølgelig) - og i tillegg har du allerede et system i helsevesenet rundt deg. Da har du etter mitt syn alt du trenger. 
Personlig hadde jeg kanskje åpnet meg litt opp ovenfor resten av nettverket ditt når "faren er over" - og du føler du har kontroll. Når du har kontroll, blir det med en gang mye lettere for andre å håndtere slik informasjon. Fordi da vil ikke mottakerne tenke "hva skal jeg gjøre med denne informasjon?" - Og nettopp det er problemet her. Noe pårørende ofte spør seg selv om. "Hvorfor fortalte hun meg dette? Hva skal jeg gjøre med dette?" Forventer hun noe av meg? Jeg bør jo gjøre noe.... Men hva da?" - er typiske tanker. 

Det har blitt "mote" å være åpen om psykiske lidelser. Hver uke leser vi om folk som sliter, har møtt veggen, har angst og ymse i media. Influensere har nærmest gjort butikk av angstanfall (for å sette det på spissen). Og angst ser ut til å være den nye folkesykdommen i Norge. Personlig er jeg litt lei av alt dette. Det har blitt for mye av det. Det er kanskje derfor at slike som deg kanskje "skriker litt høyt" - for å nettopp bli hørt. Siden det er så mange andre som også roper og styrer på. Tross alt; det er helt vanlig å føle deg deppa og angst er faktisk en naturlig forsvarsmekanisme vi mennesker har. Det er naturlig. Vanlig. Normalt. -Selvskading er i en annen liga og kan ikke sammenliknet. Men kanskje må de som virkelig sliter, skrike enda høyere - for å bli sett & hørt. Jeg vet ikke.

Uansett! Nå synser jeg veldig. Jeg kjenner verken deg, ditt nettverk - eller noe som helst. 

Men et spørsmål. Du skrev "cutting" i emnetittelen. Hvorfor det? Er det er nytt "slang" eller begrep kidza bruker? Jeg hadde skrevet selvskading. Det norske språket blir stadig mer engelsk. Så kanskje ikke jeg som henger med i timen.