Kronisk depresjon..

[Gjest 3fde2...7a3]

Hei, føler meg ganske langt nede nå så føler bare for å skrive ut litt her for å få blåst it litt. Har sikkert de 5-6 siste årene slitt med at alt føles så likegyldig og kjipt, de gode stundene er liksom aldri der. Har jobb og leilighet og sånn på stell, men bor alene og bruker nesten hver dag på å bare glane på tv eller spille litt, noe som jeg egentlig ikke synes er så veldig givende lenger.

Har også hatt en god del problemer med rus, noe som har ført til 2-3 sammenbrudd.. Men har iløpet av dette året for det meste klart å holde meg unna. Har en god del venner, men stort sett de fleste av dem har stiftet familie osv nå, hvis vi ser bort ifra de vennene jeg har pleid å ruse meg med. Begynte å føle meg endel bedre etter en lang periode uten rus, og ting føltes helt greit, kanskje litt kjedelig, men de siste ukene gjenopptok jeg kontakten med ei gammel venninne og hu fikk meg til å føle meg bedre enn jeg kan huske å ha gjort på mange år. Dessverre la jeg litt mer i relasjonen våres enn hva hun gjør så det skjærte seg ganske fort der jeg uttagerte noe voldsomt og hu endte tilslutt opp med å ignorere meg. 

Hun har også havnet litt på kjøret med rus, så vi endte jo opp med å ruse oss de siste gangene vi møttes, nå sitter jeg igjen her og bare føler livet er helt på bånn. Jeg ødela den lange perioden jeg hadde klart å være rusfri og denne lille knekken denne dama ga meg dro ut alt håpet mitt.. Skulle nesten ønske jeg bare var død, for det hele føles bare så jævla meningsløst og jeg føler meg så misslykka. Jeg vet folk sier det blir bedre, men det føles jo ikke sånn når jeg nå snart bikker 30 år og det har vært sånn i årevis. Jeg har et bra forhold til familien ihvertfall, som er der og støtter meg, men er liksom ikke så mye til hjelp føler jeg.. De klarer liksom ikke gi meg det jeg trenger.

Tror jeg mest av alt savner ei dame og dele hverdagen med, men det virker som det er uoppnåelig for meg. Har blitt betatt/forelsket 3 ganger siden jeg var 18 år eller no og ble dumpa før det i det hele tatt ble noe seriøst av alle tre. Har begynt å gå til psykolog, men usikker på om det kan hjelpe meg, for det er liksom familielivet, med dame og barn jeg har lyst på i hodet mitt, istedet for har jeg endt opp en som fester hver helg og tar rus for å ikke kjede meg ihjel. Jeg finner ikke noe særlig glede i å møte de vennene som har tid til å henge med meg lenger, jeg finner ikke glede i jobb, faen altså ble mye sipping her, men føler meg helt lost på hva jeg skal gjøre

Anonymous poster hash: 3fde2...7a3

[Enceladus]

Foreslår frivillig arbeid Jeg har selv deltatt mye i mental helse ungdom og fremtiden i våre hender. Det har i perioder av livet hjulpet meg mye. Et annet tips er å oppsøke en makerspace (hvis du har en viss kreativ side).

Edit:

Kan også anbefale Fontenehuset.
 

Endret 23. mai 2021 av Enceladus

[Gjest 58933...2ee]

Det viktigste er ihvertfall å holde deg helt unna rus, selv om det betyr å holde deg unna de folka du vet driver med rus selv. Rus vil gjøre alt mye verre, det har du selv merket nå.

En liten ting som kanskje høres banal ut, men faktisk virker: kom deg ut. Gå tur, kom deg ut i sola, sitt ute med en bok. Vi mennesker er rare sånn: vi trenger dagslys og frisk luft, og vi trenger bevegelse. Å gå hjelper på tankene også🙂

Anonymous poster hash: 58933...2ee

[Enceladus]

6 minutes ago, Guest 58933...2ee said:

Det viktigste er ihvertfall å holde deg helt unna rus, selv om det betyr å holde deg unna de folka du vet driver med rus selv. Rus vil gjøre alt mye verre, det har du selv merket nå.

En liten ting som kanskje høres banal ut, men faktisk virker: kom deg ut. Gå tur, kom deg ut i sola, sitt ute med en bok. Vi mennesker er rare sånn: vi trenger dagslys og frisk luft, og vi trenger bevegelse. Å gå hjelper på tankene også🙂

Anonymous poster hash: 58933...2ee

Enig, rus er aldri en god vei og ei heller å oppsøke andre som sliter med rus.

Men vi trenger også kontakt med andre mennesker, (dog kanskje ikke helt optimalt i disse tider ) selv de av oss som er relativt introverte har et visst behov for kontakt og vennskap. Jeg har vandret mye rundt alene gjennom livet, sittet i parker, på gatehjørner, cafe og på fjellet og alltid med en bok, men jeg er også en introvert så jeg får også noe ekstra igjen for det (pluss at jeg liker også til en viss grad følelsen av melankoli som følger med dette) Men for en mer ekstrovert person så ville nok det fremstå som tortur.

[Gjest 76f8a...81b]

Om du ønsker å stifte familie så bør du legge ifra deg livsstilen du har med rusing i perioder, så første bud er jo å endre livsstilen sin "til det bedre" og så prøve å få en dame på kroken. Jeg er kronisk deprimert selv, kvinne, men har ikke planer om å stifte familie - men skulle jeg gjort det, så hadde jeg overhodet ikke gjort det med noen som rusa seg. Noen kvinner gjør det uansett fordi de har stor tiltro til at mannen legger rusen på hylla så snart frøet er planta, men det ender sjeldent så godt. Jeg ser ingen grunn til at det er uoppnåelig for deg å finne en kvinne å dele livet med, men du må komme deg ut på markedet og gjøre deg selv tilgjengelig. Du kan starte med nettdating i form av Tinder og alle de andre appene som eksisterer. Ikke nødvendigvis med mål om å finne ei dame på Tinder, men begynne å møte noen iallfall. 

Dette med å finne glede når man er deprimert, er utrolig vanskelig. Jeg finner ikke glede i noe som helst. Tidligere kunne jeg finne glede i å se serier, kose med katter og hunder, spille spill, lese bøker, trening, gå turer og mye annet, men som deprimert er dette bare ting jeg gjør for å gjøre det, med et lite håp om at det kanskje en dag gir meg glede. Jeg har alltid vært glad i dyr, så jeg vet at ting er ille når til og med en hund ikke gjør meg glad. Likevel gjennomfører jeg disse tingene som sagt i håp om at det en dag gir meg samme glede som det en gang har gjort. Rutiner er viktig. Gode vaner er viktig. Når alt i utgangspunktet er meningsløst, så kan man like gjerne gjøre de tingene man tidligere likte, i stedet for å bare glo i veggen og hate livet. Når man er passiv og initiativløs vil tankene begynne å kverne og man graver sakte men sikkert sin egen grav. Da er det bedre å gjøre ting som kanskje får en over på andre tanker, selv om man noen ganger er helt lost i negative tankemønstre. 

Å finne noe givende å drive med kan også være vanskelig. Det kommer an på hva du ser på som givende. Jeg syns det er givende å kunne hjelpe andre, og har derfor et yrke hvor jeg utøver omsorg og hjelp. Når jeg er veldig langt nede så syns jeg egentlig ikke jobben min er givende heller, for jeg tenker alltid at hjelpen og omsorgen jeg gir, ikke er bra nok, og at jeg ikke egner meg til det, at jeg burde slutte. Giftig og dårlig tankegang, men det er depresjonen som snakker. Om du syns jobben din er lite givende kan det kanskje være på sin plass å omskolere seg litt? Eventuelt finne en dypere mening i arbeidet du gjør. 

Noe annet jeg også syns hjelper, er trening. Å ha rutiner på fysisk aktivitet. Det kan være å gå tur, løpe, styrketrening, boksing, yoga eller hva som helst som holder deg i fysisk aktivitet, men som du også kan se progresjon i over tid. Jeg prøver å trene styrketrening regelmessig, og i gode perioder klarer jeg å legge inn tre økter i uka, det meste jeg har klart er fem uker i strekk. Og dæven jeg så progresjon! Jeg ble sterkere, følte meg bedre, og det hjalp veldig godt på selvtilliten. Men så banka de negative tankene på døra og slo meg ned, så jeg falt av treningen i en del uker, lenge nok til at jeg rykka tilbake til start. Har ikke helt klart å plukke meg selv opp enda (dette er noen uker siden nå), men jeg prøver. 

Håper ting ordner seg for deg. Det er utrolig bra at du har begynt å gå til psykolog. Man lærer mye om seg selv i terapi. Og redd deg selv bør du blir fanget av rusen, du vil ikke ende opp som rusmisbruker. Å drive med dop når man sliter psykisk er virkelig å leke med ilden. 

 

Anonymous poster hash: 76f8a...81b

[Gjest 3fde2...7a3]

Ja fullt klar over at jeg burde legge rus på hylla, og som jeg skrev hadde jeg også tidligere gjort det. Fra å ruse meg daglig i 4-5 år til å holde meg unna i et halvt år, og merket jo at det var bra for huet og psyken. Både tunge og lette rusmidler og dette har gitt meg masse problemer med sykehusinnleggelser og det hele. Nå har det blitt rus hver helg de siste 3 ukene i forbindelse med fest, hadde det så gøy med denne venninna og følte endelig at jeg levde litt i "nuet" igjen og der og da så tenkte jeg bare at nå har jeg det endelig bra og at jeg ville føle litt på det. Men det gjorde jo naturligvis bare at jeg kræsja ennå hardere etterpå da...

Tidligere har ting vært likegyldig for det meste, nå har jeg hatt et par bra uker før jeg føler meg på bånn igjen... Går mye turer og sånn, men ofte så frister ikke det en gang, bøker klarer jeg ikke lese fordi konsentrasjonen min er ødelagt av for mye rus over for lang tid, for 1 år siden klarte jeg ikke følge med på tven en gang. Har heldigvis blitt mye bedre det siste halve året. 

Tanken om barn og familie er liksom bare sånn jeg håpet at livet mitt skulle være når jeg ble 30, skjønner at det er langt unna realiteten nå som veien tilbake til rus er så kort. Planen min var egentlig å slutte med rus og jobbe med meg selv slik at jeg var på et bra sted og da kanskje få ei dame på kroken. Men når jeg tenker meg om så tror helt ærlig ikke det kommer til å skje, slutte med rus ja det skal jeg nok klare. Men treffe ei dame å bli forelska? Nei... Jeg sitter bare å tenker på at jeg skulle ønske at jeg fikk litt bedre kort her i livet.

Anonymous poster hash: 3fde2...7a3

[Gjest e64d1...e28]

Dette her er jo nesten som meg.. bortsett fra rus-biten da.

Hvis du vil lese min story så er den her:

Der fikk jeg faktisk en god del svar som jeg tror kan hjelpe videre.

Men jeg skjønner akkurat ossen du har det.. Jeg er faktisk 30... og føler det likt, sliter med å finne gleden i enkelte ting som tja.. kanskje før ga meg glede.. Dystimi er visst en diagnose som beskriver meg godt uten at jeg var diagnosert for det.

og jeg har sliti en del år..  det verste føler jeg er å bare se seg selv bli gammel liksom.. at tiden og årene bare går samtidig som ikke man er til nytte for noen liksom.. vi er ikke skapt for å ikke ha noe som helst å gjøre.. og være isolert. Det er farlig faktisk.

Derfor meldte jeg meg inn i frivillig arbeid.. 3 steder faktisk. Ett av dem er Røde Kors. Du på din side har jo faktisk jobb så jeg misunner deg enormt. Mitt håp er at en dag kan jeg få jobb av å ha gjort frivillig arbeid da.

Du sier du vil ha dame og familie og sånn.. men dette krever jo også litt av deg (nå er jeg litt hard her).. det krever at du jobber med deg selv, rusen må vekk hvis det er noe mer alvorlig saker enn alkohol liksom.. men selv alkohol også anbefaler jeg ikke å ruse seg på jevnlig.. men jeg kan forstå hvorfor folk ruser seg.. en annen ting er å trene, men kanskje enda viktigere, finne en trening man liker..  jeg liker å jogge noen ganger.. andre vet jeg syns det er helt pyton..  jeg liker diverse kampsporter og har lyst å trene det når det åpner opp for det... andre vet jeg hater alt med kampsport.. så finn noe du kan bygge deg opp med, det er kjempeviktig..  og damer liker veldig godt hvis mannen trener jevnlig og ikke bare driter i det..  trening drar med seg så mange forskjellige gode ting samtidig.

Hvem vet kanskje du får hele livsgleden tilbake fordi du blir nettopp god på en ting innenfor trening/sport og eier det helt?

Innenfor treningsmiljø er det også ett sted å få nye venner (gode venner) som vil bare at du skal lykkes og støtter deg, og kan være sunt for din framtid. Jeg vet ikke om det er så mye mer enn det jeg kan si, annet enn at jeg føler'n sykt ossen du har det.. og det ekke lett asså.. Man føler seg jo nesten oppbrukt når man er 30 og føler det sånn.. og at før var ting bedre osv.. men jeg er helt sikker på at det går ann å bli bra. Det er så mye godt i livet sa en husker jeg.. så det er bare å ta små baby-steps for å vende skuta i riktig retning... det har hjulpet meg hvertfall.

 

 

 

Anonymous poster hash: e64d1...e28

[Gjest 76f8a...81b]

Gjest 3fde2...7a3 skrev (36 minutter siden):

Ja fullt klar over at jeg burde legge rus på hylla, og som jeg skrev hadde jeg også tidligere gjort det. Fra å ruse meg daglig i 4-5 år til å holde meg unna i et halvt år, og merket jo at det var bra for huet og psyken. Både tunge og lette rusmidler og dette har gitt meg masse problemer med sykehusinnleggelser og det hele. Nå har det blitt rus hver helg de siste 3 ukene i forbindelse med fest, hadde det så gøy med denne venninna og følte endelig at jeg levde litt i "nuet" igjen og der og da så tenkte jeg bare at nå har jeg det endelig bra og at jeg ville føle litt på det. Men det gjorde jo naturligvis bare at jeg kræsja ennå hardere etterpå da...

Tidligere har ting vært likegyldig for det meste, nå har jeg hatt et par bra uker før jeg føler meg på bånn igjen... Går mye turer og sånn, men ofte så frister ikke det en gang, bøker klarer jeg ikke lese fordi konsentrasjonen min er ødelagt av for mye rus over for lang tid, for 1 år siden klarte jeg ikke følge med på tven en gang. Har heldigvis blitt mye bedre det siste halve året. 

Tanken om barn og familie er liksom bare sånn jeg håpet at livet mitt skulle være når jeg ble 30, skjønner at det er langt unna realiteten nå som veien tilbake til rus er så kort. Planen min var egentlig å slutte med rus og jobbe med meg selv slik at jeg var på et bra sted og da kanskje få ei dame på kroken. Men når jeg tenker meg om så tror helt ærlig ikke det kommer til å skje, slutte med rus ja det skal jeg nok klare. Men treffe ei dame å bli forelska? Nei... Jeg sitter bare å tenker på at jeg skulle ønske at jeg fikk litt bedre kort her i livet.

Anonymous poster hash: 3fde2...7a3

Jeg tenker hver eneste dag at det er skikkelig dritt at jeg fikk utdelt dårlige kort, men den tanken har aldri hjulpet meg.

Hvorfor vil du ha barn og familie? Er det noe du ønsker fordi "alle" ønsker det, eller er det fordi du ikke vet hva du vil? Personlig syns jeg tanken om barn og familie er forjævlig. At du tenker at det ikke vil skje at du forelsker deg og får en kjæreste, er bare noe du tenker og ikke fakta. Om du øver deg på å snu denne innstillingen kan det fort skje at du ender opp forelsket. Om du gjør deg selv utilgjengelig vil du også være det. Men du skal ikke gå inn i en relasjon for å redde deg selv, for når relasjonen opphører (jeg er evig pessimist, ingenting varer evig i dagens samfunn, eller jo, en tatovering, kanskje) så vil du bli ulykkelig igjen. 

Anonymous poster hash: 76f8a...81b

[Gjest 3fde2...7a3]

Gjest 76f8a...81b skrev (2 timer siden):

Jeg tenker hver eneste dag at det er skikkelig dritt at jeg fikk utdelt dårlige kort, men den tanken har aldri hjulpet meg.

Hvorfor vil du ha barn og familie? Er det noe du ønsker fordi "alle" ønsker det, eller er det fordi du ikke vet hva du vil? Personlig syns jeg tanken om barn og familie er forjævlig. At du tenker at det ikke vil skje at du forelsker deg og får en kjæreste, er bare noe du tenker og ikke fakta. Om du øver deg på å snu denne innstillingen kan det fort skje at du ender opp forelsket. Om du gjør deg selv utilgjengelig vil du også være det. Men du skal ikke gå inn i en relasjon for å redde deg selv, for når relasjonen opphører (jeg er evig pessimist, ingenting varer evig i dagens samfunn, eller jo, en tatovering, kanskje) så vil du bli ulykkelig igjen. 

Anonymous poster hash: 76f8a...81b

Jeg vil ha barn og familie fordi jeg tenker at det er bedre enn å komme hjem til tom leilighet hver dag.

Jeg vet av erfaring at jeg har det best når jeg er med ei dame som jeg bonder med. Jeg har ingen logisk forklaring på det, men ettersom jeg aldri har vært i et forhold så har liksom hjernen min fastlåst seg litt på at det er noe jeg må ha for ha det bra. Er sikkert en følelse jeg har fått for lite av i livet og at det derfor er et stort tomrom.

Anonymous poster hash: 3fde2...7a3

[Gjest 76f8a...81b]

Gjest 3fde2...7a3 skrev (7 timer siden):

Jeg vil ha barn og familie fordi jeg tenker at det er bedre enn å komme hjem til tom leilighet hver dag.

Jeg vet av erfaring at jeg har det best når jeg er med ei dame som jeg bonder med. Jeg har ingen logisk forklaring på det, men ettersom jeg aldri har vært i et forhold så har liksom hjernen min fastlåst seg litt på at det er noe jeg må ha for ha det bra. Er sikkert en følelse jeg har fått for lite av i livet og at det derfor er et stort tomrom.

Anonymous poster hash: 3fde2...7a3

Vi mennesker er flokkdyr, så at du trives bedre sammen med andre er ikke overraskende.

Anonymous poster hash: 76f8a...81b