Er 30 år, føler meg verdiløs og ser ingen framtid

[Gjest 38d37...080]

Med hvordan du skriver så virker du i hvert fall som en oppegående, intelligent og reflektert ung mann. Du redegjør for situasjonen med stor kapasitet og godt språk. Det kan kanskje være vanskeligere å være i en slik situasjon da, når man har gode evner det absolutt burde vært rom for i arbeidslivet.

Håper det løser seg for deg, og at du når målene dine. Det er beundringsverdig at tross alt du har opplevd og sliter med, at du er så positiv for å jobbe som frivillig uten betaling. Det sier mye om din karakter.

tror du hadde passet godt til å arbeide med mennesker generelt. I den grad de psykiske utfordringene gir deg anledning. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

[Gjest d49f3...63f]

Hei TS her..

Jeg svarte aldri eller ga noe skikkelig oppdatering siden Mai når jeg skrev alt det her..

Men jeg kan begynne med å si at det går bra.. og jeg føler meg en god del bedre nå.

Har faktisk vært en god del opptatt i det siste..

Det som har skjedd siden sist er at jeg tok tipset til dere her inne og fikk faktisk jobb på en av norges frivilligsentraler. Har jobbet der siden sommerferien. Selv om det er jobb på "frivilligsentral" får jeg faktisk betalt, noe litt over 5000 i mnd så det kommer godt med på toppen av uføretrygden. I sommer gjorde jeg også noe for kirkens bymisjon hvor vi tok turer med de eldre, det var helt uten betaling men ganske hyggelig også i grunn. Vi var gjerne rundt om i byen og i naturen på disse tursyklene også kjøpte vi alltid is på slutten. Utover det så begynte jeg også med trening på MMA. Det her har vært som medisin for meg på mange måter ass.. det er noe med det å få ut all aggresjonen sin og få kjørt seg helt ut. Man føler seg ganske bra etterpå da. Jeg følte denne type trening ble helt nødvendig for meg å kunne etter alt jeg har vært igjennom tidligere i livet. Jeg har vært sånn person at jeg har liksom aldri kunne følt meg helt bra og trygg ute med mindre jeg visste at jeg kan ihvertfall sloss noe bra. Jeg har vært på så og si hver eneste trening etter de var igang igjen etter sommerferien.. Coach sier vi er noen av de beste i klassen og med slik framgang er det ikke lenge til vi kan begynne å gå kamper i buret, på amatørnivå da selvsagt.

Men husker jeg leste ett sitat på instagram og jeg lagret det lenge siden fordi det satt seg fast i meg virkelig, og det ga meg utrolig mye mening.. : "You cant truly call youself peaceful unless you are capable of great violence. If you're not capable of violence, you're not peaceful, then you're just harmless. Important difference."

Så livet har igrunn tatt seg opp en god del i det siste halvåret.. jeg er helt sikker på at hadde jeg ikke valgt å komme hit for å spørre om hjelp så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her idag.. for jeg var klar for å ende det.. jeg levde kun dag for dag uten noe som helst mening.. så til dere som ga meg tips og innspill, jeg takker dere av hele mitt hjerte.. jeg vet hvor langt nede jeg var og dette var ikke bra i det hele tatt. Vi snakker år etter år med plunder og bare ren faenskap. Det mest utrolige i mitt liv er at det skulle være helt utrolig når man er så innstilt på å jobbe men ikke får jobbe så gjør det noe med en person asså. Det er ikke sunt å sitte inne hver dag.. det er direkte livsfarlig. Men nå har jeg ihvertfall noe muligheter da. Som får meg over på neste tema.. Jeg har funnet ut enda mer hvem jeg er som person og hva jeg er god til, og ikke så god til.. Jeg trives veldig godt når jeg har noe å gjøre hele tiden.. når jeg holdes konstant igang.. jeg tenker veien videre kan kanskje være noe data.. for dette interesserer meg faktisk og er noe jeg er god på, men også ett element som jeg ikke har snakket om her enda. Jeg har ikke engang visst hva ambisjonene mine var før som voksen.. fordi jeg har som dere har skjønt hele tiden vært fokusert på bare det å overleve.. Jobben jeg har nå er fin og den er veldig grei, vi låner ut aktivitetsutstyr enten det er for sommer eller vinter og diverse, men den jobben blir for rolig for meg.. den er fin å ha men jeg ser ikke for meg å være der for alltid.. for å føle meg helt oppfylt ville jeg trenge en jobb som er 5 dager i uka, dagtid som alle andre.. og det må være en jobb det går ann å leve av.. Hvertfall samme lønn eller gjerne litt mer enn det som jeg har i trygd nå som er utbetalt ca 18tusen. Nå har jeg en pc som graver litt etter krypto, så det blir ca 2500 ekstra per mnd, bare glemte å nevne det istad når jeg fortalte at jeg også får betalt for jobben jeg har, sånn sett 3 inntekter fra forskjellige steder men det hjelper meg virkelig da.. både på helsa merkes det og ellers ja.. men tilbake til poenget.. selvom jeg har kommet meg videre i livet og det er helt fantastisk superbra så føler jeg meg ikke helt "innfridd" for å si det rett ut.. jeg klager overhodet ikke men..

Har lyst å være som alle andre nettopp fordi jeg har levd med frykten av å alltid ikke være bra nok og at jeg aldri kommer til å lykkes og ble fortalt det ofte som barn. Det er en forferdelig følelse at du ikke vet hva det skal bli av deg i livet.. skal du aldri bli en ekspert på noe område i en jobb liksom?... Så jeg satte meg ned en kveld å tenkte hva jeg liker og hva jeg er god på, og da må det bli noe med data tenkte jeg fordi dette kan jeg.. og det er noe som vil alltid være en del av fremtiden nå.. jeg bare har ikke funnet ut hvilken del av data enda.. enten det er bygging eller programmering eller vedlikehold eller noe sånt så skal jeg finne ut av det, og jeg skal lykkes med det. Så jeg syns av meg selv bare det å begynne å ha tanker om hvor går neste tog er utrolig framgang for meg enn det som var kun ett halvt år siden.. men det var virkelig dere som ga meg sparket i rompa her og det takker jeg dere for.

Jeg ønsker dere alle en god jul og måtte dere ha en fin feiring i de dagene som kommer nå.

Anonymous poster hash: d49f3...63f

[Baron12]

Jøss, jeg kan forstå at du har en god del utfordringer i livet ditt. Du er et produkt av et heller dårlig oppvekstmiljø, som på mange måter kan kalles for en omsorgssvikt. Dine foreldre har dessverre ikke lært deg hvordan du skal takle livet ditt, og det gjør meg steik forbannet. 
 

Det er vanskelig å gi noen veldig konkrete råd her, men jeg skal prøve. Jeg  ville ha startet med en god psykolog. Deretter ville jeg ha begynt å tenke på de mulighetene jeg har i livet, og ikke begrensninger. Tenker du hele tiden negative tanker om deg selv og andre, da blir det vanskelig å få troen på at du kan få til noe. Alle mennesker har en verdi, og alle  kan få til noe. Det gjelder å aldri gi opp, og en må aldri grave seg ned. Dette kan høres ganske  banalt ut, men det hjelper å tenke positive tanker om seg selv. Deretter må du komme deg ut, og treffe andre folk. Ikke sitte inne å syns synd på deg selv, da blir du bare enda mer trist. Det er synd at vi er inne i pandemi, hvor vi blir bedt om å holde oss innendørs og ha få nærkontakter. Samfunnet har på den måten blitt mer kaldt og upersonlig. Derfor er det viktig at du skaffer deg en jobb, eller finner deg arbeid hos en frivillig organisasjon. Da kommer du deg ut, og møter andre mennesker. Ensomhet og isolasjon er ikke bra for den psykiske helsen. 

[Gjest d49f3...63f]

Baron12 skrev (19 timer siden):

Jøss, jeg kan forstå at du har en god del utfordringer i livet ditt. Du er et produkt av et heller dårlig oppvekstmiljø, som på mange måter kan kalles for en omsorgssvikt. Dine foreldre har dessverre ikke lært deg hvordan du skal takle livet ditt, og det gjør meg steik forbannet. 
 

Det er vanskelig å gi noen veldig konkrete råd her, men jeg skal prøve. Jeg  ville ha startet med en god psykolog. Deretter ville jeg ha begynt å tenke på de mulighetene jeg har i livet, og ikke begrensninger. Tenker du hele tiden negative tanker om deg selv og andre, da blir det vanskelig å få troen på at du kan få til noe. Alle mennesker har en verdi, og alle  kan få til noe. Det gjelder å aldri gi opp, og en må aldri grave seg ned. Dette kan høres ganske  banalt ut, men det hjelper å tenke positive tanker om seg selv. Deretter må du komme deg ut, og treffe andre folk. Ikke sitte inne å syns synd på deg selv, da blir du bare enda mer trist. Det er synd at vi er inne i pandemi, hvor vi blir bedt om å holde oss innendørs og ha få nærkontakter. Samfunnet har på den måten blitt mer kaldt og upersonlig. Derfor er det viktig at du skaffer deg en jobb, eller finner deg arbeid hos en frivillig organisasjon. Da kommer du deg ut, og møter andre mennesker. Ensomhet og isolasjon er ikke bra for den psykiske helsen. 

Hei, jeg tror kanskje du ikke fikk med deg innlegget som jeg skrev over deg.. der er alt helt motsatt enn det som du sier. Tror det kan være det at du leste hele første innlegget (ja det var enormt langt..), og så svarte du sikkert deretter.

Men det går bra asså, føler ikke jeg trenger psykolog, tenker meget positivt om dagen, har en jobb og trener mye og treffer mye hyggelig folk. Jeg er heldig som eier en egen leilighet jeg ser det nå, er mange som sliter bare å komme inn på boligmarkedet så jeg føler meg ekstremt priviligert faktisk og til og med en egen bil.

Men ja du er innpå noe der at foreldrene mine har ikke vært flinke å veilede meg i livet mitt faktisk, når du sier det så har jeg ofte hatt tanker som at jeg er kun etterlatt til meg selv og at jeg må finne ut absolutt alt på egenhånd. Men da blir man sykt selvstendig etterhvert.

Ett gammelt kinesisk ordtak var "It doesent matter how slow you go, as long as you dont stop. There are more than one path to the top of the mountain".

Takker for omtanken og ønsker deg God Jul

Anonymous poster hash: d49f3...63f