Er 30 år, føler meg verdiløs og ser ingen framtid

[Gjest d49f3...63f]

Hvor skal man egentlig begynne.. Jeg sitter omtrent hver eneste dag bare hjemme i leiligheten, og gjør absolutt ikke en dritt.. og jeg klarer ikke finne noe som jeg kan drive med heller og har vært uføretrygdet i 3 år nå..

Jeg er en mann på 30 år som føler jeg er helt mettet på livet i seg selv.. Hva gjør man når det er nesten ingenting lenger i livet lenger som gjør deg glad, du har ikke følt deg oppfylt på lenge, og uansett hvor du går så er det bare "whatever"...... de blomstene og fuglene der borte er fine liksom, men de gjør deg ikke noe ordentlig glad og det hjelper deg ikke noe... Jeg føler liksom jeg har sett alt og det er ingenting som er gøy eller overrasker meg mere. Det er liksom ikke noe mer å hente og jeg klarer ikke se en god framtid heller fordi de siste 8 åra har jeg levd i det som føles ut som absolutt dritt.. og det føles helt umulig å komme ut av det. Jeg er likevel ikke deprimert fordi det har jeg vært 1 gang før, og det vet jeg akkurat hvordan er..

For å gi litt mere forståelse så skal jeg fortelle om livet mitt i korte trekk.

Fra jeg var 0-8 år så vokste jeg opp i en familie som jeg følte elsket meg. Jeg husker jeg var bestevenn med far. Når min bror ble født så hendte det noen ganger at jeg tullet litt med han, det jeg gjorde var småtteri, far ba meg slutte men jeg gjorde det ikke alltid med en gang.. men min far kunne da svare med å slå meg med belte eller dra meg langs gulvet, temmelig hardt og jeg kunne bli slått langs vegg, trapp og så hivd inn på rommet, for å så ha husarrest resten av dagen. Dette skjedde mange ganger. Jeg husker godt første gangen det skjedde. Jeg husker som et barn som ikke engang var ferdig utviklet at jeg reflekterte over det han gjorde. Og det må ha vært en ekstrem overreaksjon og at det føltes helt feil og urettferdig ut. Jeg hatet han så intenst fra første gangen det skjedde og ting ble aldri det samme etter det han gjorde. Han har også slått og sparket meg flere ganger.

Min mor kunne også finne på å si flere ganger når hun var sint fordi jeg hadde vært en liten ramp at jeg var ubrukelig person og at ingen kommer å gidde å ha noe med meg å gjøre (dette ble sagt fra når jeg var 14-25 kanskje), og at ingen dame eller det kommer aldri å bli noe kone når du holder på slik fordi du er sånn som du er. Og jeg husker jeg kunne bli så JÆVLIG forbanna av å høre hu si sånne ting, og hu har også sagt sånn at "ja hvis du er sånn som det så kanskje du ikke er ungen min da, noen må ha byttet deg på sykehuset".

Når jeg gikk på barneskolen så var jeg racer i alle fag, jeg stortrivdes, så på ett punkt ble broren min født og jeg ble også tatt ut (husker ikke i hvilken klasse) plutselig skulle jeg til BUPA (barne ungdoms psykiatrien), fordi jeg skulle visst få diagnonsen som A-typisk autist. Sånn helt ut av det blå. Og det var noe foreldrene mine stilte istand. Jeg følte fra første øyeblikk at det ikke stemte, så jeg tenkte å slå tilbake mot de så jeg fortalte bare rett ut til psykologen jeg fikk at "foreldrene mine slår meg" liksom.. det som er ufattelig trist og irriterende er at da fikk de bare beskjed om at "nei sånt må dere jo ikke gjøre, dere må jo være snille" ellers må han bli satt i fosterhjem. Og de svarte bare "neinei vi skal være snille vi". Og det var alt det ble av. Faren min måtte gå noen ekstra møter med de der borte og svare for seg men til slutt var det ferdig og jeg var stemplet som Autist.. de fikk meg til å føle meg som rar og gal enda jeg følte jeg var helt normal som alle andre.. hadde ikke problemer å kommunisere eller forstå andre.. De mente jeg var det fordi jeg kunne noen ganger pirke på andre elever i barneskolen og de mente dermed at jeg var autist. Jeg tror heller det var kanskje fordi jeg ble mishandlet hjemme så tok jeg det kanskje litt ut på de andre men likevel hva har det med autisme å gjøre liksom.. jeg fungerte helt fint fram til de stilte istand tullet sitt.

Så på ungdomskolen hadde jeg det egentlig helt greit på skolen og hadde venner, hadde det moro sammen, var glad.. ble litt mobbet men jeg følte det var ikke noe som gikk altfor utover meg.. Syklet til skolen hver dag.. hadde gaming pc og koste meg den gangen med Halo, Need for speed, command conquer generals, battlefield etc.. LAN party var det kuleste.. Men det skal uansett påpekes at i denne perioden skjedde det noe kritisk som er helt latterlig. Det var en kveld hvor fattern var sur at noe var annerledes med pcen (jeg hadde vært på internett), så han begynte å bli høylytt og jeg var sikker på at nå får jeg juling igjen og det skjer snart.. så jeg i full frykt løpte bort midt i mørket og på natta i regnet, i bare pysjen og jeg løpte til naboen.. fortalte om hva som hadde skjedd helt på gråten og hva som har vært siste åra, og måtte til slutt sove over hos dem. De kontaktet barnevernet og den latterlige biten var at istedet for å få hjelp, ble foreldrene mine kalt inn igjen.. akkurat slik som hos BUPA og ble fortalt at "nei sånn må dere ikke  gjøre.. ellers må han bli satt i fosterhjem" og hva svarte de "nei nei vi skal ikke være slemme, vi skal slutte nå".. det er helt latterlig at det er mulig.. Dette skjedde når jeg var vel 12-14 år og mishandlingen fortsatte til og med likevel etter det, helt fram til jeg var 16 tenker jeg. Var vel da far ikke turte mer fordi jeg lærte litt MMA av venner men det hindret jo ikke mor å spy ut de tingene som nevnt likevel.

Så gikk jeg videregående, det gikk greit. Første året gikk greit, andre året i fordypningsfaget, strøyk. Jeg ble mobbet av de andre og hadde ikke lysten til noe som helst. Gikk andre året om igjen og det var nye folk, ble ikke mobbet, fikk nesten stjernekarakterer i alle faga. Fikk lærlingplass ute på en bedrift, første året gikk greit, etter 1. år, fikk kreftdiagnosen testikkelkreft. Det var en sur periode i mitt liv.. men jeg klarte å bli frisk og komme meg igjennom det. Likvevel var det noe som skulle følge med resten av livet.. Det som ikke var helt kult var hvordan jeg ble behandlet på jobben når jeg kom tilbake. Alt skulle liksom så "ufarliggjøres" for meg og det var ikke det jeg ville.. jeg sa ifra om det men de hadde sine regler. Så jo lengre dette pågikk og jeg måtte være der, jo mer likegyldig ble jeg. Og fadderen min så at jeg sleit, men han gadd ikke gjøre noe.. (han var liksom sånn "militærist", helt direkte, ikke noe svakheter her..) han ga så  blanke at det var hjerteskjærende.. fordi jeg er ikke typen til å rope om hjelp. Hvis jeg først gjør det så har det vært utrolig vanskelig for meg og faktisk tatt meg mye mot å gjøre.. Til slutt følte jeg at sjelen min var kappa i to og den ene biten var hivd over rekkverket. Jeg gikk bare på jobb og følte til slutt det var helt ok. Jeg skulle vel egentlig lært faget litt bedre og interessert meg mer, men lettere sagt enn gjort for ting var allerede som de var (følelsesmessig).. utrolig nok bestod jeg fagprøven og fadderen min var ikke superhappy med framførelsen min men ok jeg skulle få bestå da..

Så begynte ett nytt helvettes kapittel i livet mitt... etter lærlingtida, skulle ikke få noe som helst jobb da.. 2013..  her har man blitt fortalt på skolen at det yrket vi utdanner oss til det har så stort behov for sånne som dere.. jeg var overalt i fylket.. og søkte på jobber med fagbrevet. Fikk ingenting. Så til slutt (jeg har ALLTID ville jobbe, fordi det er da jeg trives best), til slutt måtte begynne å søke andre jobber.. så jeg var innom telefonsalg (dette var helt udugelige greier), jeg var innom lager, industriproduksjon, matbutikker.. men alt var liksom så kortvarig og useriøst.. jeg ble fort deprimert av all denne fram og tilbake tilværelsen og til slutt var jeg ikke langt unna den gangen av å ta livet mitt. Det var da jeg førstegang kom til psykiatrien på egenhånd og jeg fortalte om alt som hadde vært før og at foreldrene mine stemplet meg som autist..  Til psykologens store forbauselse over hele greia... men hun mente jeg kunne jo gå å få en revurdering, så jeg gjorde det. Da sa de "du er overhodet ingen autist". På de testene som ble gjort hadde jeg vel en 02/58 i score. På denne perioden (2013-2015) hadde jeg heller ingen kontakt med foreldrene mine fordi jeg følte de bare drev å trykte meg ned istedenfor å hjelpe meg. Så det var veldig deilig å få kopi av ark fra senteret med konklusjon fra spesialister og levere det i postkassa deres.

Noen år senere ble det mulighet for å gå skole betalt av nav med påbygg, jeg klarte alle fag med gode karakterer men strøyk i matta. Jeg har alltid følt jeg var kun god i matematikk fra barneskolen til ca 6-7 klasse.. Etter det var det liksom noe som skjedde med meg.. jeg klarte ikke helt fokusere og konsentrere meg liksom.. jeg føler mye hadde med mishandlingen hjemme å gjøre.. jeg trivdes ikke helt og jeg hadde mye i tankene.. matta følte jeg krevde absolutt alt av meg, men når jeg hadde det bra og hadde helt klar sinn så var jeg jo en racer på det. Så skoleåret gikk sånn  halveis i dass..

Etter det ble det bestemt jeg skulle inn til noe spesialtiltak fra nav for enda dypere oppfølging for å hjelpe meg å komme ut i jobb.. med egne konsulenter/rådgivere som var mye tettere på og bedre oppfølging enn nav sine. Det tragiske er at de folka var jo ikke ute etter å hjelpe folk egentlig, de ville jo bare sende folk til bedrifter for å jobbe gratis, og holde på de så lenge som mulig fordi dette firmaet (nevner ikke navn pga. fare for gjenkjennelse) firmaet er ikke statlig eid, men de fakturerer nav/staten så jo lengre de holdte på en som meg (og jo flere), jo mer penger kunne de få hver måned. Og det syntes ved at jeg hadde over 5... OVER FEM!! forskjellige personlige konsulenter på under 2 år, som de rulerte på for å få papirene til å se så fine ut... hver gang nav forespurte rapportene. Du skulle ikke tro det var mulig.. men en jeg kjente på innsiden som var min venn og jobba der fortalte meg det. Jeg og mange andre som var der var overhodet ikke fornøyd med den jobben de gjorde. Vi følte at vi ikke ble tatt noe seriøst.. Og etter det jeg fortalte dem at jeg har vært igjennom så skulle man jo tro de var litt mer påpasselige.. men de ga jo blanke..

Siste jobben jeg hadde var i matbutikk.. jeg fullførte kontrakten. Fikk ikke noe mer jobb etter det, de var ikke helt happy med performancen min (men da skal det også sies at jeg allerede har gått flere år og vært flere steder uten at det blir noe så jeg var nok litt sliten) men det hadde blitt rapportert inn at jeg underleverte litt på noen områder når jeg var i jobb. Jeg ble så kalt inn til en nevrolog. Var der hele dagen omtrent. Gjorde masse tester. Fikk til slutt påskrevet at jeg hadde en "kompleks utviklingsforstyrrelse" og at de resultatene hu så på, ikke er autisme men at det ligner litt på autisme fordi hadde noen få ting som autister også har da. Dvs jeg framstår jo som en normal person men jeg kan takle stress dårlig.. og kan "låse" meg hvis jeg ikke får til ting.. Jeg har ett lavere stresstoleranse level. En annen ting er at jeg kan også misforstå noen ganger hva folk sier. F.eks. hvis noen tuller "den vaskemaskina der hadde vel vært fin for deg å ha på rommet", så peker de på en miniatyrmodell av en vaskemaskin som demonstrerer en type virkemåte, så svarer jeg "den er jo helt ubrukelig, hva skal jeg med den liksom" så går det opp for meg at de bare tullet.. Det skal sies at dette slår inn mere noen enkelte dager enn andre dager..  hvorfor vet jeg ikke, men jeg føler meg jo såklart dum de gangene det skjer..

Så etter møte med nevrologen begynner dette  "Rådgivnings/konsulent" firmaet at ok, vi må finne en jobb som er mer tilpassa til en som deg da, for nå er jeg jo plutselig ikke normal lenger.. så de mente jeg burde være assistent til en i kommunen som flyr rundt og fikser ting på skoler og barnehager og diverse.. det var bare ett problem.. igjen, jeg skulle jo ikke få noe egen lønn da for det arbeide som jeg gjorde.. da tenkte jeg.. hvordan er det mulig.. at vi lever i ett av verdens rikeste land.. også har dere ikke mulighet å gi en som meg.. lønn....... er fysisk sterk, oppegående, rutinert når jeg kommer igang med noe, ikke noe som helst lønn??! vi snakker om å gjøre 100% arbeid for det som var vel 12 tusen i mnd, fordelt på 1 utbetaling hver 2 uke.. jeg ble så forbanna og helt satt ut.. og jeg sa til dem der og da.. da har jeg mere lyst å ta en god kniv, å skjære over begge pulsårene mine.. for det er helt utrolig at 27 åring fortsatt skal bli behandla som barn og ikke en voksen.

Da var det plutselig, ok, takk for deg, du blir nå utskrevet av tiltaket og skal begynne å gå timer hos distriktspsykiatrien.

Bare sånn helt uten videre.. så igjen var det til psykolog og måtte fortelle om alt det pisset jeg har vært igjennom.. heldigvis fikk jeg en som kjemien stemte utrolig bra med og han var så dyktig, han mannen var så flink.. han vil jeg for alltid huske i mitt hjerte asså. Sånne som han skulle  vi hatt flere av. Men i bunn og grunn fortalte han at etter alt jeg har vært igjennom så er jeg vel suicidal da. Og det er fordi jeg føler jeg kaster bort år etter år, når jeg bare vil jobbe og være produktiv men jeg finner liksom aldri ut hvor jeg passer inn.. og ingen gidder heller gi meg en sjanse.... det var på dette punktet det ble søkt og innvilget uføretrygd. Han mente jeg har sliti nok i disse årene og at 12 tusen i mnd mens man jobber fulltid ikke blir riktig og at systemet er utdatert og at han ikke kan gjøre noe med det dessverre.. annet enn å hjelpe meg til neste steg som ufør da..

Så nå er vi egentlig i historien min der vi er nå i  dag da.. Jeg er ufør men jeg trives ikke.. det er helt tragikomisk at de hjelpeapparatene som skal være der er de samme grunnene som gjorde meg ufør til syvende og sist.. og jeg har alltid hatt lyst å jobbe på toppen av det.. bare sliti litt med å finne ut hvor jeg skal komme igang.. Så da er vi begge tapere da. Meg og systemet. Jeg vil jobbe men får ikke.. systemet må betale meg trygd men de hadde ikke trengt det... jeg vet det er korona akkurat nå, og mange har det kjipt.. men jeg vil si at slik folk lever under korona det gjorde jeg allerede det... i flere år før det i det hele tatt begynte.. Forestill dere å sitte inne i fengsel i deres eget hjem fordi du aner ikke hva blir fremtiden din. Du aner ikke hva er mulighetene eller hva du kan gjøre.. og uansett hva du gjør eller søker jobb så blir det bare feil og avslag. Søkte jobb hos ett firma hvor jeg har en god kompis.. de utlyste stillinger og trengte folk.. jeg møtte kvalifikasjonene.. fikk telefon fra sjefen, "nææ vi har nok folk nå" samme regla hver eneste gang "nææ vi trenger ikke noen akkurat nå". Er bare så utrolig demotiverende.  

Derfor skriver jeg dette. Jeg føler jeg orker ikke mere livet snart.. jeg føler jeg har sett alt og at ingenting lenger virkelig interesserer meg.. lever hver eneste dag nå bare helt uten mening.. la oss si jeg og en god kameratgjeng plutselig skal dra på ferie et varmt sted og skikkelig kose oss.. vi skal drikke og bare ha det gøy... jeg kommer å mistrives på en knallgod ferietur som det der rett og bare fordi jeg føler jeg ikke har noe liv i det hele tatt.. og sikkert fordi jeg har følt det så lenge.. og ja det er korona og foreldrene mine prøver liksom trøste meg "ja men det er mange som har det sånn nå".. jeg vet det.. men jeg føler meg også sviktet av samfunnet at de liksom ikke ser jeg sliter litt mer enn en gjennomsnittsperson, og at kanskje jeg trenger å bli løftet litt ekstra ift. noen andre.. når de ser på CVen min at det siste jeg gjorde var i 2017 så skal de begynne å bruke det mot meg istedenfor å ha forståelse for alt jeg har måtte gå igjennom... derfor så har jeg lyst å ende livet mitt.. det kan liksom aldri kunne få lov å gå bra for meg da... det er helt fuck'd nå. Jeg føler ingen bryr seg, år på fuckings år går... og jeg sitter her helt alene i leiligheten hver eneste dag.. har ingenting å gå til.. er ufør selvom jeg er i grunn frisk og rask og fysisk sterk. Har alltid hatt lyst å jobbe men får ikke jobbe. Dette livet mitt føles meningsløst ut og har i grunn vært det i flere år nå. Jeg går turer, jeg spiser sunt, jeg vet jeg er ikke deprimert, men jeg føler meg sliten og oppgitt på selve livet i seg.. noen ganger så bare å være ute blant andre folk irriterer meg når jeg ser de (kanskje fordi de faktisk har ett liv), når de kommer nærme.. noen ganger også føler jeg meg ikke trygg blant dem.. jeg får en slags rar følelse av at de skal angripe meg (den der kan jeg vel takke faren min for).. selvom det sikkert aldri kommer til å skje og hvis det skjer så hadde det jo vært over på ingenting for deres del, så poenget blir jo det er helt absurd at jeg skal ha sånne tanker i det hele tatt.. men slik er det altså.

Eneste jeg vil si til slutt er at jeg beklager dere måtte lese hele greia... ble litt det her.. jeg bare føler det er viktig å få på plass alle detaljene, fordi da gir det ett mer riktig "totalbilde" når man ser det fra utsiden.. at man ser hele greia... enn å bare ramse opp noen kjappe punkter liksom.. Jeg bare vet virkelig ikke lenger hva det blir i fremtiden... jeg føler meg helt død på innsiden..

Anonymous poster hash: d49f3...63f

[ilalo]

Absolutt ikke kjekt når noen har det så vondt inni seg 
eller føler seg ubrukelig 

Du har hatt en røff oppvekst 
Har du snakket med din nærmeste venn om dette? kanskje han/hun kan være din støttespiller? 

Vet ikke helt hva man skal si for man har ikke følt det du føler på nå
Hvis du vil ha en du kan snakke med, spille med 
Send meg gjerne en pm :) 

Ønsker deg alt det beste i livet og ikke minst, ta vare på deg selv 

[FrihetensRegn]

Har du vurdert å begynne med frivillighetsarbeid? Jeg var nylig på et informasjonsmøte i min kommune om frivillighetsarbeid, og selv om det bare var meg som møtte opp, var det veldig interessant og kjekt og det var hyggelige foredragsholdere som viste meg en verden av muligheter bare i min kommune der det var tilbud om frivillighet og hobbyer. Siden du hadde så dårlig forhold til foreldrene dine, kan det kanskje være givende med en aktivitet der du hjelper andre mennesker som barn, eldre eller personer som trenger hjelp? Det kan også gi deg en ide om hva du kunne tenkt deg å jobbe med og kanskje en dag ende opp med ny retning i livet. Man får også referanser og en liten tunge på vektskåla når du leverer inn en jobbsøknad. Det trenger bare være en dag i uken om det er alt du greier, eller mer, det er veldig fleksibelt.

[aomt]

Her var det mange ord! Hoppet over noen settninger, men trur eg fikk med meg det meste.

- Så la meg oppsumere først. Du er mer eller mindre normal, men det er noen svakheter/ting du sliter med.
- Du har vert gjennom fleire plasser/jobber, men trives ikkje der/fikk ikkje kontrakt.

Eg fikk inntrykk at du legger skylda på alle andre for det som skjer med deg. Eg tar ingen i forsvar her, men du kan ikkje skylde på foreldre/medelever/kollegaer hele tiden. Du og kun du er ansvarlig for livet ditt og kor lykkelig du er.

Musk er autist. Han startet PayPal, Tesla, Hyperloop, SpaceX og er rikeste (og kanskje mest inflyttelse) i verden. Er du den nye Musk? Tvilsomt. Men du kan lære litt av han. 
1. Erkjenn problemet. Skriv ned alle dine svakheter. Det du syns er dine svakheter, det andre har sagt.
2. Skriv ned dine styrker. Same som ovenfor.

Finn ut kva du har lyst å drive med. Det bør gå hånd i hånd med dine styrker. Lag ein plan (google korleis du lager ein god plan). Jobb sakte og målrettet mot ditt mål. Ikkje prøv å springe før du har lært å gå.

Lykke til!

[Gjest 880b3...f53]

❤️ Har bare lyst til å gi deg en klem! Dessverre kan vi ikke velge våre foreldre, jeg håper du klarer å ta en dag av gangen og komme deg videre. Det er så mye godt i livet - om du er åpen for det. 

Anonymous poster hash: 880b3...f53

[Uderzo]

1 innlegg er fjernet fra tråden pga OT, tilbakemeldinger tas på PM eller i tilbakemeldinger-kategorien. Dette innlegget skal ikke kommenteres.

[Svein M]

Jeg forstår godt denne fortvilelsen av å ikke komme i jobb. Jeg synes artisten TIX har gitt meg litt oppmuntring når han har delt av sine erfaringer med å være deprimert. Ellers så tror jeg du må ta steg for steg å finne glede og ting å gjøre. Det er veldig bra at du trener og spiser sunt. Det er viktig du holder deg aktiv og gjør ting hver dag. Dette kan f.eks være frivillighetsarbeid, kurs, utdanning, fotografere eller bare gå en tur.

Endret 16. mai 2021 av Svein M

[Skandinav]

Skriftlig kommunikasjon på denne måten i et forum skal ikke betraktes som noen for for helsehjelp. Det er bare i en direkte dialog med et annet menneske den egentlige terapien foregår. Jeg skal ikke begynne å spekulere i hva som egentlig foregår på helseområdet.
Du beskriver lag på lag med ulike livshendelser som du mener er nødvendig for at vi skal få en forståelse av hvem du er. Du har rett i at det er vesentlig på mange måter. Selv om du prøver å presentere det på en litt "hverdagslig" måte, aner jeg at du dveler ved det, og at det kanskje er mer styrende i hverdagen enn du selv tror. Noe som leder meg inn på neste observasjon.
Selv om du skriver veldig godt, og tilsynelatende reflekterer godt over din egen situasjon, ser jeg noe fravær av livs- og helseinnsikt. Ikke totalt fravær, men tilstrekkelig for at du nå befinner deg i en situasjon der livet har gått i stå. Dette er selvfølgelig uforskyldt fra din side, til og med nærmest å forvente og litt forbausende at det ikke har kommet på deg tidligere.
Du har definitivt behov for mye av det som de andre her i tråden foreslår. Veien videre er å finne noe meningsfullt i tilværelsen. Du fremstår omsorgsfull, hvorfor FrihetensRegn sitt forslag her ovenfor om frivilligarbeid absolutt bør prøves ut.
Du kan også snakke med NAV om VTA eller kommunen om andre fritidstiltak. 

[henrikwl]

Gjest d49f3...63f skrev (15 timer siden):

Jeg er likevel ikke deprimert fordi det har jeg vært 1 gang før, og det vet jeg akkurat hvordan er..

Den følelsen av tomhet og flathet du beskriver er ett av de sentrale kriteriene for depresjon, så jeg ville nok ikke helt avskrevet det. Man må ikke gråte hele tiden for å være deprimert; lidelsen kjennetegnes først og fremst av nettopp det du her skisserer: en manglende evne til å finne glede i noe som helst.

[William_S]

Du er ikke alene om å oppleve det der med NAV,  man måles etter hvor mange tiltak man klarer å sende folk på selv om disse ikke er riktige for den aktuelle personen. Det er gjort forskning på dette at folk som tas inn via NAV tiltak sjeldent får seg fast jobb i den andre enden. 

[AnnonymG]

Det er leit å lese at du har opplevd så utfordrende relasjoner til de som faktisk skal være din trygghet. Klart dette har skapt mye usikkerhet, og ut fra din opplevelse kan man snakke om omsorgssvikt. Dette er tung bagasje å være med seg videre i livet. Jeg presiserer at jeg er oppriktig lei for å høre hvordan du har det, det fortjener ingen.

Du skriver at du har et stort tap av interesse, finner ingen glede, ser ingen fremtid. Hva tenker du selv skal til for å snu dette? Du er jo blitt 30 år, noe må ha holdt deg gående, hvilke faktorer som gir glede og optimisme kunne du ha bygd videre på? Du har jo reflektert godt over din bakgrunn, skrevet et langt godt oppsummert innlegg, du skriver du gjør det godt i skolen. Jeg tror du har flere evner til å skape et godt liv enn du selv tror.

Selv om du er ufør, er du fortsatt høyaktuell for frivillig arbeid, og her er mulighetene mange. Røde kors, besøksvenn, Norsk folkehjelp, og mange mange mange andre arenaer. Dette er ikke bare frivillig, men også svært meningsfylt arbeid. 

https://www.frivillig.no/

Hvordan ville det vært om du tok selv initiativ til å gi deg selv et meningsfullt arbeid? Jeg tror ikke du ville følt deg verdiløs. 

[fokkeslasken]

Jeg skal ikke begi meg ut på noen psykoanalyse her. Jeg vil likevel gi deg et jobbtips. Sjekk med alle slags pakkeleverandører. I disse tider går de så det suser og de trenger mye folk nesten hele tiden. Har du førerkort har du en meget god sjanse for å få en jobb, men også uten dette trengs folk. Det kan ha tørket ut en smule akkurat nå grunnet sommerjobbrushet, men det er absolutt verdt et forsøk dersom du bor på en slik måte at du er i relativ fysisk nærhet av slike steder.

EDIT:
Et godt sted å begynne.
UPS: https://www.jobs-ups.com/no-norway
DHL: https://www.dpdhl.jobs/location/norway-jobs/1886/3144096/2
FedEx: https://www.fedex.com/no-no/about/careers.html
(Om du bor i Lillestrøm-området og har førerkort har FedEx en åpning as we speak)

Likevel, du øker dine sjanser mangefoldig om du ringer dem og snakker med noen som vet hva som foregår. Merk da at DHL har fire "under"-firmaer som alle har separate ansatte, så i praksis fire steder å kontakte.

Om du bor i nærheten av Skedsmokorset (DHL) eller Alnabru (UPS) er det jo bare å stikke bort og spørre i resepsjonen.

Du vil også finne andre lignende firmaer (som DB Schenker), men de har ofte litt andre typer logistikksider ved driften og dermed ofte færre jobber uten krav om spesifikk utdannelse.

Et siste tips er å kontakte dem selv om de ikke har en listing for en slik jobb åpen på nettet. Disse jobbene utlyses ofte internt først, og det er ofte tendenser til å være muligheter som ikke står på nettet.

Endret 20. mai 2021 av fokkeslasken

[Gjest 38d37...080]

Prøv å finne noe du kan fylle på livet med, som gir deg glede. Det er ikke lett å være ung mann med uføretrygd i Norge.

Veldig mange unge barnløse menn med uføretrygd velger å finne lykken i ett annet land enn Norge. Thailand er kanskje valget som er mest populært. Der er det flere store norske grupper som man kan bli en del av. Med uføretrygd så står man ganske godt økonomisk til, og det er mulig å leve ett komfortabelt liv. Så kan det være spennende med ett nytt sted, med uendelige muligheter for utforskning og reise. Og å finne kjærligheten om man skulle ønske, er også mulig. 

Har selv vært i Thailand og sett disse miljøene. Og jeg må bare si jeg ble veldig positivt overrasket over hvor sterk samhold nordmenn har der nede, og hvordan de tar vare på hverandre. Og mange av dem har definitivt funnet sin plass i verden, og er langt lykkeligere der enn de var i Norge. Mange har bodd der i mange år, kjøpt leilighet og etablert seg.

Men Thailand er bare ett eksempel. Det er så mange muligheter i verden.

Noen tips om dette er aktuelt

1. Du må ha 20 års botid i Norge for å kunne flytte med uføretrygd til ett land Norge ikke har trygdeavtale med. Dette er fra 16 år, og betyr at du ikke kan f.eks. flytte til Thailand før du er 36 år gammel. Andre regler for land Norge har trygdeavtale med, som hele EU/EØS og en håndfull andre land. 
2. har du tillegg «ung ufør» så kan du miste dette om du flytter ut av Norge. 
3. for å sikre deg økonomisk i Norge ville jeg ha søkt på husbanklån og kjøpt leilighet om du leier i dag. Skulle du ha lengre opphold i utlandet eller flytte ut til utlandet så kan du leie ut denne leiligheten. Da gjennom en utleiemegler, eller kan det bli tungvint om det skulle bli problemer med leietakeren. Slik vil du etterhvert eie en leilighet i Norge, som nok vil komme godt med. Spesielt når du en dag blir pensjonist og den er nedbetalt og gir deg ekstra inntekter. 
4. Pensjonsopptjening opphører om du flytter ut av Norge og blir meldt ut av folketrygden. Sjekk mulighet for frivillig medlemskap for løsning på dette, ellers kan det bli lav pensjon fra fylte 67 år. 
5. Alltid ha en forsikring for om du skulle bli syk i utlandet som dekker sykehus og behandling. Her går mange i fellen. 
6. Sjekk med NAV at reiseplanene dine er innenfor regelverket. Slik jeg tolker reglene kan man være annethvert år ute av landet i under 12 måneder/under 6 måneder for å beholde medlemskapet i folketrygden. https://www.nav.no/no/person/flere-tema/arbeid-og-opphold-i-utlandet/relatert-informasjon/nar-opphorer-medlemskapet-i-folketrygden#chapter-2

Anonymous poster hash: 38d37...080

[Gjest 38d37...080]

Gjest 38d37...080 skrev (3 timer siden):

Prøv å finne noe du kan fylle på livet med, som gir deg glede. Det er ikke lett å være ung mann med uføretrygd i Norge.

Veldig mange unge barnløse menn med uføretrygd velger å finne lykken i ett annet land enn Norge. Thailand er kanskje valget som er mest populært. Der er det flere store norske grupper som man kan bli en del av. Med uføretrygd så står man ganske godt økonomisk til, og det er mulig å leve ett komfortabelt liv. Så kan det være spennende med ett nytt sted, med uendelige muligheter for utforskning og reise. Og å finne kjærligheten om man skulle ønske, er også mulig. 

Har selv vært i Thailand og sett disse miljøene. Og jeg må bare si jeg ble veldig positivt overrasket over hvor sterk samhold nordmenn har der nede, og hvordan de tar vare på hverandre. Og mange av dem har definitivt funnet sin plass i verden, og er langt lykkeligere der enn de var i Norge. Mange har bodd der i mange år, kjøpt leilighet og etablert seg.

Men Thailand er bare ett eksempel. Det er så mange muligheter i verden.

Noen tips om dette er aktuelt

1. Du må ha 20 års botid i Norge for å kunne flytte med uføretrygd til ett land Norge ikke har trygdeavtale med. Dette er fra 16 år, og betyr at du ikke kan f.eks. flytte til Thailand før du er 36 år gammel. Andre regler for land Norge har trygdeavtale med, som hele EU/EØS og en håndfull andre land. 
2. har du tillegg «ung ufør» så kan du miste dette om du flytter ut av Norge. 
3. for å sikre deg økonomisk i Norge ville jeg ha søkt på husbanklån og kjøpt leilighet om du leier i dag. Skulle du ha lengre opphold i utlandet eller flytte ut til utlandet så kan du leie ut denne leiligheten. Da gjennom en utleiemegler, eller kan det bli tungvint om det skulle bli problemer med leietakeren. Slik vil du etterhvert eie en leilighet i Norge, som nok vil komme godt med. Spesielt når du en dag blir pensjonist og den er nedbetalt og gir deg ekstra inntekter. 
4. Pensjonsopptjening opphører om du flytter ut av Norge og blir meldt ut av folketrygden. Sjekk mulighet for frivillig medlemskap for løsning på dette, ellers kan det bli lav pensjon fra fylte 67 år. 
5. Alltid ha en forsikring for om du skulle bli syk i utlandet som dekker sykehus og behandling. Her går mange i fellen. 
6. Sjekk med NAV at reiseplanene dine er innenfor regelverket. Slik jeg tolker reglene kan man være annethvert år ute av landet i under 12 måneder/under 6 måneder for å beholde medlemskapet i folketrygden. https://www.nav.no/no/person/flere-tema/arbeid-og-opphold-i-utlandet/relatert-informasjon/nar-opphorer-medlemskapet-i-folketrygden#chapter-2

Anonymous poster hash: 38d37...080

Skrev denne posten. Ville bare legge til noen ting. Du har jo flere muligheter selv om du er uføretrygdet. Og jeg kjenner ikke deg og hva du synes er viktig. Hadde jeg vært uføretrygdet hadde jeg uten tvil benyttet muligheten til å reist rundt i verden og prøve å gjøre det beste ut av det. Men det har litt med personlighet også. Jeg er veldig eventyrlysten og akkurat det er noe som pirrer meg. Ikke sikkert det samme gjelder for deg. Men jeg tror du uansett ikke kommer godt ut av det ved å ligge deprimert og isolert i en leilighet. Du må finne noe å fylle på med. Og muligheter er det masse av. Jeg har mye til felles med deg. Jeg er i arbeid men det er vanskelig. Jeg har bagasje og sliter også med en fortid med blant annet mye mobbing på skole.

Sett deg skikkelig ned og lag en plan med mål og delmål. Finn ut av hva du virkelig vil med livet. For du har mange mange år foran deg. Søk støtte og hjelp. Finnes mange frivillige organisasjoner og lignende som kan stille med en god samtalepartner. Ellers har du fastlege og andre i helse og omsorg du kan søke støtte mot. Det er ingen skam i det, bare styrke. Ikke gi etter for skam og selvbebreidelse.

Det er som en annen her skrev fortsatt mulighet med arbeid. Om du ønsker å arbeide etterhvert med normal og god lønn er dette absolutt MULIG! Med uføretrygd kan du eksperimentere og du vil alltid ha den tryggheten å falle tilbake til om ting ikke går. IKKE GI OPP!

Som jeg skrev er bolig viktig, jeg kjenner ikke til boligsituasjonen din. Men som uføretrygdet så er du prioritert som startlånsmottaker i husbanken. Noen kommuner gir i tillegg tilskudd til etablering. Har også sett at det i mange kommuner er prisregulerte boliger gjerne til de under 35 år. Som gir mye for pengene og kunne vært midt i blinken for deg som 30 åring om dette finnes i din kommune.

Utdanning er mulig! Du forklarer at du egentlig er ganske god på skolen. Sliter litt med matte. Hva med høyere utdanning? Mange linjer har ikke matematikk. Jeg tok selv sosialt arbeid. Men kanskje du ikke ønsker dette.

Poenget er at verden er der ute for deg. Du må bare finne ut av hvordan du skal navigere i den. Du har som 30-åring mange mange muligheter.

reist noen måneder ned til Thailand etter du har fått koronavaksinen f.eks. Lei deg ett rom, kanskje en leilighet der nede. Kjenn litt på hvordan det føles. Trives du kan du lade batteriene litt. Få tid og energi til ettertanke og planlegging. Depresjon er din største fiende. Ikke la depresjonen seire. Erklær krig! Dette er bare en mulighet. Bare fantasien setter grenser for deg. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

[Gjest 38d37...080]

Gjest 38d37...080 skrev (10 minutter siden):

Skrev denne posten. Ville bare legge til noen ting. Du har jo flere muligheter selv om du er uføretrygdet. Og jeg kjenner ikke deg og hva du synes er viktig. Hadde jeg vært uføretrygdet hadde jeg uten tvil benyttet muligheten til å reist rundt i verden og prøve å gjøre det beste ut av det. Men det har litt med personlighet også. Jeg er veldig eventyrlysten og akkurat det er noe som pirrer meg. Ikke sikkert det samme gjelder for deg. Men jeg tror du uansett ikke kommer godt ut av det ved å ligge deprimert og isolert i en leilighet. Du må finne noe å fylle på med. Og muligheter er det masse av. Jeg har mye til felles med deg. Jeg er i arbeid men det er vanskelig. Jeg har bagasje og sliter også med en fortid med blant annet mye mobbing på skole.

Sett deg skikkelig ned og lag en plan med mål og delmål. Finn ut av hva du virkelig vil med livet. For du har mange mange år foran deg. Søk støtte og hjelp. Finnes mange frivillige organisasjoner og lignende som kan stille med en god samtalepartner. Ellers har du fastlege og andre i helse og omsorg du kan søke støtte mot. Det er ingen skam i det, bare styrke. Ikke gi etter for skam og selvbebreidelse.

Det er som en annen her skrev fortsatt mulighet med arbeid. Om du ønsker å arbeide etterhvert med normal og god lønn er dette absolutt MULIG! Med uføretrygd kan du eksperimentere og du vil alltid ha den tryggheten å falle tilbake til om ting ikke går. IKKE GI OPP!

Som jeg skrev er bolig viktig, jeg kjenner ikke til boligsituasjonen din. Men som uføretrygdet så er du prioritert som startlånsmottaker i husbanken. Noen kommuner gir i tillegg tilskudd til etablering. Har også sett at det i mange kommuner er prisregulerte boliger gjerne til de under 35 år. Som gir mye for pengene og kunne vært midt i blinken for deg som 30 åring om dette finnes i din kommune.

Utdanning er mulig! Du forklarer at du egentlig er ganske god på skolen. Sliter litt med matte. Hva med høyere utdanning? Mange linjer har ikke matematikk. Jeg tok selv sosialt arbeid. Men kanskje du ikke ønsker dette.

Poenget er at verden er der ute for deg. Du må bare finne ut av hvordan du skal navigere i den. Du har som 30-åring mange mange muligheter.

reist noen måneder ned til Thailand etter du har fått koronavaksinen f.eks. Lei deg ett rom, kanskje en leilighet der nede. Kjenn litt på hvordan det føles. Trives du kan du lade batteriene litt. Få tid og energi til ettertanke og planlegging. Depresjon er din største fiende. Ikke la depresjonen seire. Erklær krig! Dette er bare en mulighet. Bare fantasien setter grenser for deg. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

Meg igjen 😮 Slik går det når man poster anonymt og ikke kan redigere!

Du skriver;

«Jeg er en mann på 30 år som føler jeg er helt mettet på livet i seg selv.. Hva gjør man når det er nesten ingenting lenger i livet lenger som gjør deg glad, du har ikke følt deg oppfylt på lenge, og uansett hvor du går så er det bare "whatever"...... de blomstene og fuglene der borte er fine liksom, men de gjør deg ikke noe ordentlig glad og det hjelper deg ikke noe... Jeg føler liksom jeg har sett alt og det er ingenting som er gøy eller overrasker meg mere. Det er liksom ikke noe mer å hente og jeg klarer ikke se en god framtid heller fordi de siste 8 åra har jeg levd i det som føles ut som absolutt dritt.. og det føles helt umulig å komme ut av det. Jeg er likevel ikke deprimert fordi det har jeg vært 1 gang før, og det vet jeg akkurat hvordan er.

Her skriver du noe som også er svært kjent for meg. Føler det på helt lik måte som deg, men jeg er ikke deprimert. Jeg har fått navn på det, siden jeg har nylig vært utredet på DPS. Det heter dystymi, og kanskje er det noe du også kan kjenne deg igjen i. Det er ikke depresjon, men det likner. Kan forklares som en mild type kronisk depresjon men ofte mer langvarig. Du kan lese om det, kanskje kjenner du deg igjen i det. https://oslo-psykologene.no/behandling-av-depresjon/hva-er-dystymi/ 

Jeg funger i arbeid(så vidt) men ting går på automat. Jeg ser verden i svart hvitt. Ingen farger, og ingen glede. Jeg bare ruller fremover uten at jeg klarer å nyte øyeblikkene eller å være skikkelig glad for noe. Alt er i små doser, men ikke nok. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

[Gjest 38d37...080]

Gjest d49f3...63f skrev (På 15.5.2021 den 18.24):

Hvor skal man egentlig begynne.. Jeg sitter omtrent hver eneste dag bare hjemme i leiligheten, og gjør absolutt ikke en dritt.. og jeg klarer ikke finne noe som jeg kan drive med heller og har vært uføretrygdet i 3 år nå..

Jeg er en mann på 30 år som føler jeg er helt mettet på livet i seg selv.. Hva gjør man når det er nesten ingenting lenger i livet lenger som gjør deg glad, du har ikke følt deg oppfylt på lenge, og uansett hvor du går så er det bare "whatever"...... de blomstene og fuglene der borte er fine liksom, men de gjør deg ikke noe ordentlig glad og det hjelper deg ikke noe... Jeg føler liksom jeg har sett alt og det er ingenting som er gøy eller overrasker meg mere. Det er liksom ikke noe mer å hente og jeg klarer ikke se en god framtid heller fordi de siste 8 åra har jeg levd i det som føles ut som absolutt dritt.. og det føles helt umulig å komme ut av det. Jeg er likevel ikke deprimert fordi det har jeg vært 1 gang før, og det vet jeg akkurat hvordan er..

For å gi litt mere forståelse så skal jeg fortelle om livet mitt i korte trekk.

Fra jeg var 0-8 år så vokste jeg opp i en familie som jeg følte elsket meg. Jeg husker jeg var bestevenn med far. Når min bror ble født så hendte det noen ganger at jeg tullet litt med han, det jeg gjorde var småtteri, far ba meg slutte men jeg gjorde det ikke alltid med en gang.. men min far kunne da svare med å slå meg med belte eller dra meg langs gulvet, temmelig hardt og jeg kunne bli slått langs vegg, trapp og så hivd inn på rommet, for å så ha husarrest resten av dagen. Dette skjedde mange ganger. Jeg husker godt første gangen det skjedde. Jeg husker som et barn som ikke engang var ferdig utviklet at jeg reflekterte over det han gjorde. Og det må ha vært en ekstrem overreaksjon og at det føltes helt feil og urettferdig ut. Jeg hatet han så intenst fra første gangen det skjedde og ting ble aldri det samme etter det han gjorde. Han har også slått og sparket meg flere ganger.

Min mor kunne også finne på å si flere ganger når hun var sint fordi jeg hadde vært en liten ramp at jeg var ubrukelig person og at ingen kommer å gidde å ha noe med meg å gjøre (dette ble sagt fra når jeg var 14-25 kanskje), og at ingen dame eller det kommer aldri å bli noe kone når du holder på slik fordi du er sånn som du er. Og jeg husker jeg kunne bli så JÆVLIG forbanna av å høre hu si sånne ting, og hu har også sagt sånn at "ja hvis du er sånn som det så kanskje du ikke er ungen min da, noen må ha byttet deg på sykehuset".

Når jeg gikk på barneskolen så var jeg racer i alle fag, jeg stortrivdes, så på ett punkt ble broren min født og jeg ble også tatt ut (husker ikke i hvilken klasse) plutselig skulle jeg til BUPA (barne ungdoms psykiatrien), fordi jeg skulle visst få diagnonsen som A-typisk autist. Sånn helt ut av det blå. Og det var noe foreldrene mine stilte istand. Jeg følte fra første øyeblikk at det ikke stemte, så jeg tenkte å slå tilbake mot de så jeg fortalte bare rett ut til psykologen jeg fikk at "foreldrene mine slår meg" liksom.. det som er ufattelig trist og irriterende er at da fikk de bare beskjed om at "nei sånt må dere jo ikke gjøre, dere må jo være snille" ellers må han bli satt i fosterhjem. Og de svarte bare "neinei vi skal være snille vi". Og det var alt det ble av. Faren min måtte gå noen ekstra møter med de der borte og svare for seg men til slutt var det ferdig og jeg var stemplet som Autist.. de fikk meg til å føle meg som rar og gal enda jeg følte jeg var helt normal som alle andre.. hadde ikke problemer å kommunisere eller forstå andre.. De mente jeg var det fordi jeg kunne noen ganger pirke på andre elever i barneskolen og de mente dermed at jeg var autist. Jeg tror heller det var kanskje fordi jeg ble mishandlet hjemme så tok jeg det kanskje litt ut på de andre men likevel hva har det med autisme å gjøre liksom.. jeg fungerte helt fint fram til de stilte istand tullet sitt.

Så på ungdomskolen hadde jeg det egentlig helt greit på skolen og hadde venner, hadde det moro sammen, var glad.. ble litt mobbet men jeg følte det var ikke noe som gikk altfor utover meg.. Syklet til skolen hver dag.. hadde gaming pc og koste meg den gangen med Halo, Need for speed, command conquer generals, battlefield etc.. LAN party var det kuleste.. Men det skal uansett påpekes at i denne perioden skjedde det noe kritisk som er helt latterlig. Det var en kveld hvor fattern var sur at noe var annerledes med pcen (jeg hadde vært på internett), så han begynte å bli høylytt og jeg var sikker på at nå får jeg juling igjen og det skjer snart.. så jeg i full frykt løpte bort midt i mørket og på natta i regnet, i bare pysjen og jeg løpte til naboen.. fortalte om hva som hadde skjedd helt på gråten og hva som har vært siste åra, og måtte til slutt sove over hos dem. De kontaktet barnevernet og den latterlige biten var at istedet for å få hjelp, ble foreldrene mine kalt inn igjen.. akkurat slik som hos BUPA og ble fortalt at "nei sånn må dere ikke  gjøre.. ellers må han bli satt i fosterhjem" og hva svarte de "nei nei vi skal ikke være slemme, vi skal slutte nå".. det er helt latterlig at det er mulig.. Dette skjedde når jeg var vel 12-14 år og mishandlingen fortsatte til og med likevel etter det, helt fram til jeg var 16 tenker jeg. Var vel da far ikke turte mer fordi jeg lærte litt MMA av venner men det hindret jo ikke mor å spy ut de tingene som nevnt likevel.

Så gikk jeg videregående, det gikk greit. Første året gikk greit, andre året i fordypningsfaget, strøyk. Jeg ble mobbet av de andre og hadde ikke lysten til noe som helst. Gikk andre året om igjen og det var nye folk, ble ikke mobbet, fikk nesten stjernekarakterer i alle faga. Fikk lærlingplass ute på en bedrift, første året gikk greit, etter 1. år, fikk kreftdiagnosen testikkelkreft. Det var en sur periode i mitt liv.. men jeg klarte å bli frisk og komme meg igjennom det. Likvevel var det noe som skulle følge med resten av livet.. Det som ikke var helt kult var hvordan jeg ble behandlet på jobben når jeg kom tilbake. Alt skulle liksom så "ufarliggjøres" for meg og det var ikke det jeg ville.. jeg sa ifra om det men de hadde sine regler. Så jo lengre dette pågikk og jeg måtte være der, jo mer likegyldig ble jeg. Og fadderen min så at jeg sleit, men han gadd ikke gjøre noe.. (han var liksom sånn "militærist", helt direkte, ikke noe svakheter her..) han ga så  blanke at det var hjerteskjærende.. fordi jeg er ikke typen til å rope om hjelp. Hvis jeg først gjør det så har det vært utrolig vanskelig for meg og faktisk tatt meg mye mot å gjøre.. Til slutt følte jeg at sjelen min var kappa i to og den ene biten var hivd over rekkverket. Jeg gikk bare på jobb og følte til slutt det var helt ok. Jeg skulle vel egentlig lært faget litt bedre og interessert meg mer, men lettere sagt enn gjort for ting var allerede som de var (følelsesmessig).. utrolig nok bestod jeg fagprøven og fadderen min var ikke superhappy med framførelsen min men ok jeg skulle få bestå da..

Så begynte ett nytt helvettes kapittel i livet mitt... etter lærlingtida, skulle ikke få noe som helst jobb da.. 2013..  her har man blitt fortalt på skolen at det yrket vi utdanner oss til det har så stort behov for sånne som dere.. jeg var overalt i fylket.. og søkte på jobber med fagbrevet. Fikk ingenting. Så til slutt (jeg har ALLTID ville jobbe, fordi det er da jeg trives best), til slutt måtte begynne å søke andre jobber.. så jeg var innom telefonsalg (dette var helt udugelige greier), jeg var innom lager, industriproduksjon, matbutikker.. men alt var liksom så kortvarig og useriøst.. jeg ble fort deprimert av all denne fram og tilbake tilværelsen og til slutt var jeg ikke langt unna den gangen av å ta livet mitt. Det var da jeg førstegang kom til psykiatrien på egenhånd og jeg fortalte om alt som hadde vært før og at foreldrene mine stemplet meg som autist..  Til psykologens store forbauselse over hele greia... men hun mente jeg kunne jo gå å få en revurdering, så jeg gjorde det. Da sa de "du er overhodet ingen autist". På de testene som ble gjort hadde jeg vel en 02/58 i score. På denne perioden (2013-2015) hadde jeg heller ingen kontakt med foreldrene mine fordi jeg følte de bare drev å trykte meg ned istedenfor å hjelpe meg. Så det var veldig deilig å få kopi av ark fra senteret med konklusjon fra spesialister og levere det i postkassa deres.

Noen år senere ble det mulighet for å gå skole betalt av nav med påbygg, jeg klarte alle fag med gode karakterer men strøyk i matta. Jeg har alltid følt jeg var kun god i matematikk fra barneskolen til ca 6-7 klasse.. Etter det var det liksom noe som skjedde med meg.. jeg klarte ikke helt fokusere og konsentrere meg liksom.. jeg føler mye hadde med mishandlingen hjemme å gjøre.. jeg trivdes ikke helt og jeg hadde mye i tankene.. matta følte jeg krevde absolutt alt av meg, men når jeg hadde det bra og hadde helt klar sinn så var jeg jo en racer på det. Så skoleåret gikk sånn  halveis i dass..

Etter det ble det bestemt jeg skulle inn til noe spesialtiltak fra nav for enda dypere oppfølging for å hjelpe meg å komme ut i jobb.. med egne konsulenter/rådgivere som var mye tettere på og bedre oppfølging enn nav sine. Det tragiske er at de folka var jo ikke ute etter å hjelpe folk egentlig, de ville jo bare sende folk til bedrifter for å jobbe gratis, og holde på de så lenge som mulig fordi dette firmaet (nevner ikke navn pga. fare for gjenkjennelse) firmaet er ikke statlig eid, men de fakturerer nav/staten så jo lengre de holdte på en som meg (og jo flere), jo mer penger kunne de få hver måned. Og det syntes ved at jeg hadde over 5... OVER FEM!! forskjellige personlige konsulenter på under 2 år, som de rulerte på for å få papirene til å se så fine ut... hver gang nav forespurte rapportene. Du skulle ikke tro det var mulig.. men en jeg kjente på innsiden som var min venn og jobba der fortalte meg det. Jeg og mange andre som var der var overhodet ikke fornøyd med den jobben de gjorde. Vi følte at vi ikke ble tatt noe seriøst.. Og etter det jeg fortalte dem at jeg har vært igjennom så skulle man jo tro de var litt mer påpasselige.. men de ga jo blanke..

Siste jobben jeg hadde var i matbutikk.. jeg fullførte kontrakten. Fikk ikke noe mer jobb etter det, de var ikke helt happy med performancen min (men da skal det også sies at jeg allerede har gått flere år og vært flere steder uten at det blir noe så jeg var nok litt sliten) men det hadde blitt rapportert inn at jeg underleverte litt på noen områder når jeg var i jobb. Jeg ble så kalt inn til en nevrolog. Var der hele dagen omtrent. Gjorde masse tester. Fikk til slutt påskrevet at jeg hadde en "kompleks utviklingsforstyrrelse" og at de resultatene hu så på, ikke er autisme men at det ligner litt på autisme fordi hadde noen få ting som autister også har da. Dvs jeg framstår jo som en normal person men jeg kan takle stress dårlig.. og kan "låse" meg hvis jeg ikke får til ting.. Jeg har ett lavere stresstoleranse level. En annen ting er at jeg kan også misforstå noen ganger hva folk sier. F.eks. hvis noen tuller "den vaskemaskina der hadde vel vært fin for deg å ha på rommet", så peker de på en miniatyrmodell av en vaskemaskin som demonstrerer en type virkemåte, så svarer jeg "den er jo helt ubrukelig, hva skal jeg med den liksom" så går det opp for meg at de bare tullet.. Det skal sies at dette slår inn mere noen enkelte dager enn andre dager..  hvorfor vet jeg ikke, men jeg føler meg jo såklart dum de gangene det skjer..

Så etter møte med nevrologen begynner dette  "Rådgivnings/konsulent" firmaet at ok, vi må finne en jobb som er mer tilpassa til en som deg da, for nå er jeg jo plutselig ikke normal lenger.. så de mente jeg burde være assistent til en i kommunen som flyr rundt og fikser ting på skoler og barnehager og diverse.. det var bare ett problem.. igjen, jeg skulle jo ikke få noe egen lønn da for det arbeide som jeg gjorde.. da tenkte jeg.. hvordan er det mulig.. at vi lever i ett av verdens rikeste land.. også har dere ikke mulighet å gi en som meg.. lønn....... er fysisk sterk, oppegående, rutinert når jeg kommer igang med noe, ikke noe som helst lønn??! vi snakker om å gjøre 100% arbeid for det som var vel 12 tusen i mnd, fordelt på 1 utbetaling hver 2 uke.. jeg ble så forbanna og helt satt ut.. og jeg sa til dem der og da.. da har jeg mere lyst å ta en god kniv, å skjære over begge pulsårene mine.. for det er helt utrolig at 27 åring fortsatt skal bli behandla som barn og ikke en voksen.

Da var det plutselig, ok, takk for deg, du blir nå utskrevet av tiltaket og skal begynne å gå timer hos distriktspsykiatrien.

Bare sånn helt uten videre.. så igjen var det til psykolog og måtte fortelle om alt det pisset jeg har vært igjennom.. heldigvis fikk jeg en som kjemien stemte utrolig bra med og han var så dyktig, han mannen var så flink.. han vil jeg for alltid huske i mitt hjerte asså. Sånne som han skulle  vi hatt flere av. Men i bunn og grunn fortalte han at etter alt jeg har vært igjennom så er jeg vel suicidal da. Og det er fordi jeg føler jeg kaster bort år etter år, når jeg bare vil jobbe og være produktiv men jeg finner liksom aldri ut hvor jeg passer inn.. og ingen gidder heller gi meg en sjanse.... det var på dette punktet det ble søkt og innvilget uføretrygd. Han mente jeg har sliti nok i disse årene og at 12 tusen i mnd mens man jobber fulltid ikke blir riktig og at systemet er utdatert og at han ikke kan gjøre noe med det dessverre.. annet enn å hjelpe meg til neste steg som ufør da..

Så nå er vi egentlig i historien min der vi er nå i  dag da.. Jeg er ufør men jeg trives ikke.. det er helt tragikomisk at de hjelpeapparatene som skal være der er de samme grunnene som gjorde meg ufør til syvende og sist.. og jeg har alltid hatt lyst å jobbe på toppen av det.. bare sliti litt med å finne ut hvor jeg skal komme igang.. Så da er vi begge tapere da. Meg og systemet. Jeg vil jobbe men får ikke.. systemet må betale meg trygd men de hadde ikke trengt det... jeg vet det er korona akkurat nå, og mange har det kjipt.. men jeg vil si at slik folk lever under korona det gjorde jeg allerede det... i flere år før det i det hele tatt begynte.. Forestill dere å sitte inne i fengsel i deres eget hjem fordi du aner ikke hva blir fremtiden din. Du aner ikke hva er mulighetene eller hva du kan gjøre.. og uansett hva du gjør eller søker jobb så blir det bare feil og avslag. Søkte jobb hos ett firma hvor jeg har en god kompis.. de utlyste stillinger og trengte folk.. jeg møtte kvalifikasjonene.. fikk telefon fra sjefen, "nææ vi har nok folk nå" samme regla hver eneste gang "nææ vi trenger ikke noen akkurat nå". Er bare så utrolig demotiverende.  

Derfor skriver jeg dette. Jeg føler jeg orker ikke mere livet snart.. jeg føler jeg har sett alt og at ingenting lenger virkelig interesserer meg.. lever hver eneste dag nå bare helt uten mening.. la oss si jeg og en god kameratgjeng plutselig skal dra på ferie et varmt sted og skikkelig kose oss.. vi skal drikke og bare ha det gøy... jeg kommer å mistrives på en knallgod ferietur som det der rett og bare fordi jeg føler jeg ikke har noe liv i det hele tatt.. og sikkert fordi jeg har følt det så lenge.. og ja det er korona og foreldrene mine prøver liksom trøste meg "ja men det er mange som har det sånn nå".. jeg vet det.. men jeg føler meg også sviktet av samfunnet at de liksom ikke ser jeg sliter litt mer enn en gjennomsnittsperson, og at kanskje jeg trenger å bli løftet litt ekstra ift. noen andre.. når de ser på CVen min at det siste jeg gjorde var i 2017 så skal de begynne å bruke det mot meg istedenfor å ha forståelse for alt jeg har måtte gå igjennom... derfor så har jeg lyst å ende livet mitt.. det kan liksom aldri kunne få lov å gå bra for meg da... det er helt fuck'd nå. Jeg føler ingen bryr seg, år på fuckings år går... og jeg sitter her helt alene i leiligheten hver eneste dag.. har ingenting å gå til.. er ufør selvom jeg er i grunn frisk og rask og fysisk sterk. Har alltid hatt lyst å jobbe men får ikke jobbe. Dette livet mitt føles meningsløst ut og har i grunn vært det i flere år nå. Jeg går turer, jeg spiser sunt, jeg vet jeg er ikke deprimert, men jeg føler meg sliten og oppgitt på selve livet i seg.. noen ganger så bare å være ute blant andre folk irriterer meg når jeg ser de (kanskje fordi de faktisk har ett liv), når de kommer nærme.. noen ganger også føler jeg meg ikke trygg blant dem.. jeg får en slags rar følelse av at de skal angripe meg (den der kan jeg vel takke faren min for).. selvom det sikkert aldri kommer til å skje og hvis det skjer så hadde det jo vært over på ingenting for deres del, så poenget blir jo det er helt absurd at jeg skal ha sånne tanker i det hele tatt.. men slik er det altså.

Eneste jeg vil si til slutt er at jeg beklager dere måtte lese hele greia... ble litt det her.. jeg bare føler det er viktig å få på plass alle detaljene, fordi da gir det ett mer riktig "totalbilde" når man ser det fra utsiden.. at man ser hele greia... enn å bare ramse opp noen kjappe punkter liksom.. Jeg bare vet virkelig ikke lenger hva det blir i fremtiden... jeg føler meg helt død på innsiden..

Anonymous poster hash: d49f3...63f

En ting til. Du har vært uføretrygdet i 3 år? Er det over eller under 3 år? Vet ikke om dette er noe du har vurdert. Men det kan jo tenkes at du har krav på erstatning for det du har gjennomgått om en finner at det offentlige har sviktet deg. Utfordringen der er foreldelse på 3 år. Men fristen begynner ikke å gå før du vet eller burde vite at du har en sak. Har sett på andre saker at foreldelsesfristen ofte settes til datoen man fikk innvilget uføretrygd. Så det spiller ikke noen rolle at man f.eks er i 30 åra og søker erstatning for noe som skjedde for lenge siden når man var ett barn. Men du skriver du har vært uføretrygdet i 3 år. Så du er i grenseland der om dette er noe du noengang vil forfølge så må gjøre det nå. Jeg tror det er slik at bare du tar kontakt med en advokat om dette så avbrytes foreldelsesfristen. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

[LMH1]

Gjest 38d37...080 skrev (36 minutter siden):

En ting til. Du har vært uføretrygdet i 3 år? Er det over eller under 3 år? Vet ikke om dette er noe du har vurdert. Men det kan jo tenkes at du har krav på erstatning for det du har gjennomgått om en finner at det offentlige har sviktet deg. Utfordringen der er foreldelse på 3 år. Men fristen begynner ikke å gå før du vet eller burde vite at du har en sak.

Hvis det er slik er det mange på nav som burde ha krav på erstattning oppfølging der er elendig, har man sykiske lidelser er vel også oppfølgingen elendig i corona tiden skal være stort behov for slik blir vurdert.

Politikerne frykter folk vil ta selvmord, men er jo slik de er når norge er stengt, og politikerne juber de dør ferre i norge en sverige, og eu generielt, om folk tar selvmord bryr politikerne seg lite om, men er kanskje maks 1 år igjen av elendigheten man regner med juli og august blir bedre før det statidig i verstefall blir verre mot hørt til ut året kanskje mot sommeren igjen er alt over, da er lite vits å gi opp ennå. Men folk må gjøre hva de vil. Særlig hvis man har tapt mye penger.

For jeg er enig i arbeidsmarkedet er neste å gi opp å skaffe jobb og praksisplass nå, er man heldig blir man kalt inn på interju blandt 60 andre, så ikke rart arbeidsmarkedet kan juble over dette, samme med boligmarkedet, er mye folk  er synd det skal ramme de svake mest.

Endret 20. mai 2021 av LMH1

[Bjerknez]

Jeg er ingen psykolog så jeg skal spare deg for hobbysynsing, men jeg tror uansett at en jobb du trives med vil gi deg økonomi til å kanskje kunne finne på nye ting. Noe sier meg at penger er en liten del av faktoren her?

Feks. ta MC lappen og begi deg ut på noen turer, enten alene eller sammen med flere. MC miljøet er et sosialt miljø. Jeg snakker ikke her om 1% klubber, tatoveringer og Harley davidson. 

Jeg har selv kjørt mye MC samens med flere og jeg har i løpet av mine 44 år på denne jordkloden aldri truffet så mange flotte mennesker på kort tid. 

MC livet gir deg en slags frihetsfølelse og man føler liksom at man er på tur. 

Dette var bare ETT eksempel, men dette koster jo litt penger. Motorsykkelen kan man selge igjen hvis arbeidssituasjonen går i stå og en motorsykkel er jo ikke noe man er avhengig av på død og liv så den kan selges igjen. Førerkortet følger deg livet ut (mer eller mindre) i tillfelle du vil slå til igjen.

Uten grei økonomi og en jobb man trives med tror jeg dem fleste hadde hatt et ganske middelmådig liv. Så kanskej de ter der noe av problemet ankres?

[LMH1]

Bjerknez skrev (2 timer siden):

Uten grei økonomi og en jobb man trives med tror jeg dem fleste hadde hatt et ganske middelmådig liv. Så kanskej de ter der noe av problemet ankres?

Tror problemene med nav og mye annet er vel generielt man ikke får reist mye med motorsykkel før det anses som reise, dermed går man glipp av dagpenger\uføretrygd\tiltakspenger etc. Man kan jo knapt reise korte turer til butikken, så det er ofte problemet, men større problem mye arbeidsplasser er noe ustabile noen tilfeller må man jobbe hjemkontor betyr ofte mindre jobb på en del, noen får lov å reise på hytta uten å miste lønn og tap men med nav risikerer man miste lønn eller ordningen om det blir oppdaget.  Men som arbeidgiver må man ha god grunn for å nekte folk å reise på hytta som ferie hvis de ikke kan bevise eller gi noe som kan vise til man gjør dårligere jobb på grunn av manglene dekning (4g\5g) eller mindre tilgjengelig. Det diskuteres om det skal gi skattetap hvis arbeidgiver stiller møbler til ansatte som del av penger men vet slik ofte blir dårlig fulgt opp.

Nå er vel motorsykkel klubb for pensjonister eller de som har ferie. Først og fremst. Men blir ofte tap på sikt.

Sitat

Motorsykkelen kan man selge igjen hvis arbeidssituasjonen går i stå og en motorsykkel er jo ikke noe man er avhengig av på død og liv så den kan selges igjen. Førerkortet følger deg livet ut (mer eller mindre) i tillfelle du vil slå til igjen.

Nå er det ikke sikkert det blir førerkort fordel i all fremtid kommer selvkjørende biler kanskje motorsykkel?

Så blir vel muligens på sikt man ikke får kjøre helt selv men godt langt frem i tid men noe å tenke på nå tar man lappen i dag kanskje i 2040 eller 2030 blir det forbudt mot å kjøre selv. Med mindre det er snakk om enkelte plasser unna folk eller om det gis tiltatelse i untakstilfeller? Selv om blir lenge til motorsykkel blir helt selvkjørene, blir mulighens forbud mot dissel\bensin og trimming av sykkel. Er tilfeller det i dag. Mye som ruser syklene også. Har oppdaget enkelte som gasser i nedoverbakke helt unødvendig. Bare fordi det er kult.

Så man må være forbedt på verditap og avgifter vil økes men kan ta 10 år i bestefall.

Men man kan vel kanskje finne på andre ting også, men største problemet er når man ikke har penger er det veldig begrenset hva man får gjort. Da er få ting som er gratis som gir inntekt. Man kan jo satse på aksjer men for folk flest er jo heller tap en gevinst eller at gevinsten er minimalt, så er det 30% skatt av gevist, samme med lønn og mye annet men når det er dårlig tider må man være glad man faktisk har penger. Mens andre kan juble at de får million inntekt og kjøper seg hus til 5 milioner over takst.

Men man må jo huske på det muligens på sikt blir bedre neste år. Selv om man ikke vet hvordan det blir, men blir mere åpning fra sommeren av, selv om boligmangelen og arbeidsmarkedet vil være tøff en stund til kanskje reiser for de som ikke er vakinert og forsikring hvis man blir syk i utlandet.

Endret 20. mai 2021 av LMH1

[Gjest d49f3...63f]

Oi det var mange gode svar.. dette varmer. Så jeg vil først takke for all innspill.

Føler meg helt stuck i livet.. å bli foreslått noen muligheter kan mulig være nok hjelp jeg trenger for å komme videre.

Det går veldig opp og ned med meg om dagene, jeg har dager hvor jeg kan føle meg nesten helt fin og være glad og lykkelig for de tingene som er (men så flyr gleden av sted bit for bit fordi jeg innser fortsatt hvor jeg står), og dager når jeg er veldig nedfor pga. livssituasjonen.. Sistnevnte er farlig fordi hvis jeg i tillegg til å være veldig nedfor blir provosert også "begeret blir fullt" av ulike grunner.. har jeg vist meg før å være veldig impulsiv (kamerat utfordret meg en gang, og han fikk betalt for det) jeg har ikke noe problemer med å utføre, så da kan det i verstefall gå utover ting, noen eller meg selv.. Hvis jeg føler jeg virkelig har fått nok liksom.. dette skal jo litt til selvfølgelig men jeg er dessverre sånn og det skumle er at muligheten er der..

Men som mange her har vært innpå, så det som gjelder er å finne noe å fylle dagene med. Det er bare det at, dette har ikke vært like lett for meg (nå eller før) og for andre sikkert mye lettere, grunnen er fordi jeg sliter med såkalt "Egenledelse" som det heter i rapporten fra nevrologen, i tillegg til at jeg er nok ganske introvert. I tillegg som nevnt er jeg jo helt totalt alene meste av tiden, i en leilighet. Det gjør det enda litt mer vanskeligere å komme i gang, og for meg er det ikke bare-bare. Jeg har ikke problem med å prate med folk, men jeg er nok litt usikker og sjenert så det skal litt til for å oppsøke folk hvis dere skjønner..

Det beste for meg er å hele tiden ha ett sted jeg kan komme til, bli guidet, fortalt og pushet litt rundt.

Da vil jeg nok trives og yte best, fordi jeg er ikke noe typisk ledertype. Følte det slik før med tidl. jobber hvertfall.

Personlighetstest ga meg ISFJ. Dette er en veldig sånn "Support, Protector" type personlighet. Jeg burde egentlig vært i yrker med det.. å hjelpe andre.. Da er det jo perfekt at dette med frivillig arbeid går nettopp inn på dette, og vi har slik "Frivilligsentral" i byen jeg bor.. Ja faktisk hvis man ser på kartet så har de 1 overalt i hele landet omtrent.. Jeg skal snakke med Røde Kors også i tillegg faktisk..

Jeg har jo bokstavelig talt hele uken til rådighet.. jeg vet ikke hvor mye arbeid jeg kunne fått men dette får jeg sikkert svar på etterhvert.. Jeg savner virkelig denne følelsen av å ha vært "på jobb/ett sted" hele dagen, og føle deg bra for at du ytet så godt du kunne, og etterpå komme hjem og nå er det din tur til å slappe, eller bare gjøre akkurat det du vil hvis dere skjønner.. ja det er rett og slett følelsen av å gå hjem etter en god dag på jobb.

Så dette med Frivillig arbeid og Røde Kors skal jeg ta kontakt med snarest. For meg så ville det hjulpet meg i å kunne hjelpe andre.. når det i tillegg nevnes at det anses som positivt og veies for når man søker en jobb så er jo denne ideen ett bra sted å starte samtidig som man er i gang med noe. 

En annen mulighet er å søke tilbake i jobb på den type industri jeg er utdannet i med/eller utenfor siden av frivillig arbeid, men da ikke i det "høye" fagbrev stillingen jeg er utdannet i.. men mere i bunn og på produksjonslinja, fordi da var tanken at jeg er greit kvalifisert men får noe "enkelt" som jeg kan mestre og hele tiden være i gang med.. da er det mulig at hvis jeg liker det at jeg vil trives ganske fort.. Jeg trenger som sagt å bli guidet men også en annen kritisk ting er at jeg må ha noe tempo, hvis ikke trives jeg ikke. Sånn sett er produksjonslinja på slutten bedre fordi det er litt mer action der. 

En tredje mulighet er at foreldrene mine har sagt de kan sponse meg til å ta førerkort klasse C + YSK kurs..

Noe som jeg faktisk føler jeg har hatt veldig lyst til.. fordi jeg elsker å kjøre. Jeg var med en kamerat på jobb som driver med dette, vi kjørte på natta og jeg tenkte dæven dette var jo egentlig ganske kult. Du kan kjøre, gjøre leveringer og få betalt for det altså? Jeg har jo såklart alltid visst at dette var en jobb, men du blir jo ikke nok introdusert om visse yrker på videregående.. og den perioden går jo  så fort.. hvem er det som også vet akkurat hva de har lyst til å bli når de står der hos rådgiver på videregående og bare er 16-17 år?... Jeg bare hater tanken på at jeg har svekket selvtillitt mest sannsynelig, og driver nok en del med overtenking og overanalysering noen ganger (dette pga. som nevnt fortiden min og slik blir man jo formet som person dessverre pga. tidl. hendelser) så det blir en sånn mekanisme, så jeg hater tanker som kommer hele tiden at om jeg ikke skulle klare det så har jeg kastet bort foreldrene mines sine penger..

Da må jeg virkelig finne ut om det er noe jeg har lyst til som de sa, også må jeg også betale dem tilbake over tid..

Så plutselig hadde jeg ikke bare 0 muligheter i livet mitt men 3.. så det frister men nå pga. av alt er jeg ikke helt sikker.

Det skal også sies at mine foreldre er og har vært ELENDIGE støttespillere gjennom åra.. ikke at jeg legger skyld på de for hvordan livet mitt ser ut.. det er bare at jeg syns de som foreldre virkelig ikke har brydd seg mye i de åra som jeg har sliti med å finne en jobb, og har heller ikke prøvd litt engang for å hjelpe meg liksom.. Derfor ble jeg for første gang på evigheter positivt overrasket når de sa de kunne være behjelpelig med førerkort klasse C.. men ellers de åra som har vært, jeg er skuffet over så lite engasjement. Til slutt så føles det jo ut som at når jeg ikke klarer selv engang liksom.. og ikke skal få lov å ha en normal og trygg jobb som alle andre, så det føles ut som å stange hodet i veggen hele tiden fordi det går ikke.. og hvis det skal føles omtrent skjebnebestemt at det blir helt umulig å få jobb og ikke bli normal og kunne føle seg bra som alle andre da er det jo hvertfall bare å ta livet sitt liksom fordi det kommer jo aldri til å gå ikke sant.. Så det er det som er farlig og derfor mener jeg vi har alle godt av å få litt hjelp en gang i blant..

Moren min er nok også en smule gal (som er en lettelse fordi da vet jeg det trenger ikke nødvendigvis være meg det er noe galt med), her er ett eksempel.. var å spiste middag hos mine foreldre 1 uke før 17. mai..  da sa min mor at hvis jeg ikke hadde noe planer.. så skulle de ut å spise på en god restaurant i byen, sammen med noen andre venner av dem.. og at jeg kunne være med, men jeg måtte finne ut av hva jeg hadde lyst til, og si ifra såklart.. så jeg tenkte.. ja det høres bra ut.. jeg var invitert til noen venner i Oslo så jeg måtte vurdere det litt... når det kom nærmere datoen (Lørdag), så ser jeg at været blir ikke sånn kjempestas, og det er korona så jeg tenkte.. jeg tar det bare helt chill, hadde vært koselig å vært i Oslo med dem men har ikke noe sånn store forhåpninger uansett så blir bare her.. da er det godt at jeg kan være med mine foreldre å spise på en restaurant også blir det noe kake etterpå.. så jeg sier ifra til min far (han ringte meg for å høre ang. noe annet) så jeg svarte han på telefon at jeg blir gjerne med på 17. mai den dagen for å spise.. får SMS av mor 1 time etterpå at... Det blir rart at jeg blir med fordi de er bare 4 voksne (som hun sa fra starten av og som jeg var helt klar over), og at hun da måtte høre med de andre om det var greit at jeg kunne være med (skammer hun seg over at sin egen sønn blir med?? Hun kunne altså ikke ta den avgjørelsen på egenhånd at jeg får være med!) og at jeg heller burde høre med noen på min egen alder.. (jeg hadde jo da allerede takket pent nei til de i Oslo ikke sant, men jeg var jo sikker på at jeg kunne få være med på restaurant å spise, for det var jo det min mor sa i begynnelsen, så hadde jeg visst det skulle bli slik kunne jeg jo vært med de i Oslo likevel hvis jeg visste att det skulle bli ingenting....) så jeg var jæævelig forbanna på min mor 17 mai.. dagen føltes jo omtrent ruinert. Og jeg har ikke pratet med mine foreldre siden men der ser dere hvordan det holdes på i familien min.. det er jo omtrent umulig for meg å prøve ha noe godt, fungerende, normalt forhold til dem selv om jeg prøver.. de må liksom tråkke på meg før eller siden. Hvorfor lage ett problem ut av ingenting sa mine venner liksom...

Men hvertfall en ting er helt sikkert, frivillig arbeid til å begynne med, god ide. Og det åpner kanskje andre muligheter også.

Skal nå prøve besvare hver enkelt individuelt her så godt jeg kan fordi det føler jeg skylder dere.

ilalo skrev (På 15.5.2021 den 18.34):

Absolutt ikke kjekt når noen har det så vondt inni seg 
eller føler seg ubrukelig 

Du har hatt en røff oppvekst 
Har du snakket med din nærmeste venn om dette? kanskje han/hun kan være din støttespiller? 

Vet ikke helt hva man skal si for man har ikke følt det du føler på nå
Hvis du vil ha en du kan snakke med, spille med 
Send meg gjerne en pm

Ønsker deg alt det beste i livet og ikke minst, ta vare på deg selv 

Jeg har 3-4 som jeg ville anse som gode kamerater.. de vet jo alle dette om meg og min situasjon og hva jeg har vært igjennom.. de syns det er forferdelig tragisk såklart.. de skjønner ikke hvordan det er mulig engang av foreldre og systemet, men også hvordan samfunnet i seg sjøl kan være så kaldt noen ganger.. Når jeg søker jobb ikke sant så er det ikke nå lenger bare fordi at jeg er kjekkas og har lyst på penger, men fordi jeg "vær så snill, jeg trenger det virkelig, ikke bare jobb og penger men ett sted å være og ett sted å trives for hvis ikke så råtner vi jo alle bort til slutt.." Det som blir greia såklart er at de kan hjelpe meg littegrann, 2 av de kan sikkert hjelpe meg skaffe jobb (med Klasse C), men til syvende og sist er det jeg som må skyve ballen... og selvfølgelig,  jeg sier ikke noen andre skal gjøre det.. men problemet er.. når du har gjort det så lenge og du ikke har lykkes, så blir du sliten til slutt.. men ellers ja de er gode støttekontakter og jeg er heldig som har dem. Takk for dine gode og vennlige ord! 

FrihetensRegn skrev (På 15.5.2021 den 18.47):

Har du vurdert å begynne med frivillighetsarbeid? Jeg var nylig på et informasjonsmøte i min kommune om frivillighetsarbeid, og selv om det bare var meg som møtte opp, var det veldig interessant og kjekt og det var hyggelige foredragsholdere som viste meg en verden av muligheter bare i min kommune der det var tilbud om frivillighet og hobbyer. Siden du hadde så dårlig forhold til foreldrene dine, kan det kanskje være givende med en aktivitet der du hjelper andre mennesker som barn, eldre eller personer som trenger hjelp? Det kan også gi deg en ide om hva du kunne tenkt deg å jobbe med og kanskje en dag ende opp med ny retning i livet. Man får også referanser og en liten tunge på vektskåla når du leverer inn en jobbsøknad. Det trenger bare være en dag i uken om det er alt du greier, eller mer, det er veldig fleksibelt.

Frivillig arbeid ja det blir nok de jeg tar kontakt med nå ja etter anbefaling fra flere. Jeg bare håper at jeg er nok psykisk sterk hvis du skjønner, jeg håper bare ikke det blir noe som går mere utover den psykiske helsa mi liksom.. fordi jeg har det jo også selv litt tøft.. det behøver ikke være noe folk som har det forferdelig vondt, og jeg vet jo ikke i grunn hva som venter meg en gang.. står noe hjelp om kjøring og jeg har jo Klasse B.. jeg ville bare hatet hvis de intervjuer meg også ser de meg som "lite egnet", for det ville vært max bånn i bøtta for å si det sånn.. Men er jo ikke sikkert det blir sånn da.. de er vel kanskje glade for den hjelpen de kan få.

Grunnen til at jeg ikke har vurdert det før, mulig det er litt vanskelig å forstå.. men det er at jeg så på det som totalt nederlag.. at skulle liksom jobbe gratis uten å få noe igjen.. jeg ville jo helst føle meg bare litt normalt og ha en egen jobb med en grei lønn før jeg kunne hjelpe andre.. men det er ikke sikkert jeg hadde giddi frivillig arbeid hvis jeg allerede hadde en jobb og var igang ett sted, det er godt mulig jeg hadde vært helt ego som alle andre og ikke brydd meg i det hele tatt, så kanskje det er dette som må til? hvem vet.. Som sagt jeg vet den tankegangen kan være litt rar og vanskelig å forstå..

Jeg har ikke noe vonde hensikter men jeg syns en jobb etter nok frivillig arbeid burde vært en fair deal, etter alt jeg har vært igjennom, om jeg må jobbe slik 1. år greit.. men hvis jeg skulle få en jobb etterhvert ville jeg nok ikke forlata frivillig arbeid uansett fordi da ville jeg alltid vært takknemmelig for at det var de som fikk meg videre og jeg ville vært med dem så langt som jeg har kapasitet til og som du sier så veies det jo litt mer opp for folk som gjør dette enn ikke.

Jeg vet ikke om det er egoistisk å tenke slik? jeg vil som sagt bare være normal, happy og føle meg som alle andre.. jeg vil jo bare ha en jobb.. den gjør så mye. Har i grunn blitt skremt og traumatisert omtrent over hvor vanskelig det skal være å bare passe inn og finne seg ett sted i livet.. for noen så enkelt.. for andre, rene marerittet.. Men jeg skal prøve å fighte meg ut av det.

aomt skrev (På 15.5.2021 den 19.07):

Her var det mange ord! Hoppet over noen settninger, men trur eg fikk med meg det meste.

- Så la meg oppsumere først. Du er mer eller mindre normal, men det er noen svakheter/ting du sliter med.
- Du har vert gjennom fleire plasser/jobber, men trives ikkje der/fikk ikkje kontrakt.

Eg fikk inntrykk at du legger skylda på alle andre for det som skjer med deg. Eg tar ingen i forsvar her, men du kan ikkje skylde på foreldre/medelever/kollegaer hele tiden. Du og kun du er ansvarlig for livet ditt og kor lykkelig du er.

Musk er autist. Han startet PayPal, Tesla, Hyperloop, SpaceX og er rikeste (og kanskje mest inflyttelse) i verden. Er du den nye Musk? Tvilsomt. Men du kan lære litt av han. 
1. Erkjenn problemet. Skriv ned alle dine svakheter. Det du syns er dine svakheter, det andre har sagt.
2. Skriv ned dine styrker. Same som ovenfor.

Finn ut kva du har lyst å drive med. Det bør gå hånd i hånd med dine styrker. Lag ein plan (google korleis du lager ein god plan). Jobb sakte og målrettet mot ditt mål. Ikkje prøv å springe før du har lært å gå.

Lykke til!

Jeg skylder ikke på alle andre,

men du skjønner sikkert det har vært faktorer som gjør at jeg har hatt/har det litt mer vanskeligere enn andre..

F.eks. ett barn født i Afrika eller India, i noen av verdens fattigste steder.. er de også ansvarlige for livet sitt og hvor lykkelige de er og hvor mye suksess de har hvis de ble født og oppreist i svinestia? det er ikke så lett.. Jeg skjønner poenget ditt jeg bare vil fram til at vi har alle forskjellige spillekort her i livet, og dessverre er miljø og faktorer ting som enten bidrar eller drar ned veldig..

Jeg skal prøve å finne ut en god plan og prøve å se om jeg klare å gjøre den.

Blant annet ved siden av jobbfronten så er det andre ting som jeg har lyst å holde på med som Judo og Thaiboksing, 

For det er noe spesielt som skjer med ett menneske og ens disiplin og sinn når man trener kampsport. Man blir bedre som ett menneske, det eneste som er litt dritt er at koronaen setter jo litt en stopper for slike ting, men forhåpentligvis ikke lenge til jeg kan komme i gang. Men takk for tipsa!

Gjest 880b3...f53 skrev (På 15.5.2021 den 20.12):

❤️ Har bare lyst til å gi deg en klem! Dessverre kan vi ikke velge våre foreldre, jeg håper du klarer å ta en dag av gangen og komme deg videre. Det er så mye godt i livet - om du er åpen for det. 

Anonymous poster hash: 880b3...f53

Jeg tar imot en digital klem og takker for det. Nei noen foreldre burde ikke hatt barn, de foreldrene mine som jeg har nevnt til mine venner sier bare at "de er noe for seg selv asså.."

Det er helt sant det er mye gode ting i livet, jeg håper en dag jeg kan få nyte dem fult ut og ikke bare "glede meg litt over dem".. Jeg savner følelsen av å være helt oppfylt. Takk for de snille orda

Svein M skrev (På 16.5.2021 den 6.45):

Jeg forstår godt denne fortvilelsen av å ikke komme i jobb. Jeg synes artisten TIX har gitt meg litt oppmuntring når han har delt av sine erfaringer med å være deprimert. Ellers så tror jeg du må ta steg for steg å finne glede og ting å gjøre. Det er veldig bra at du trener og spiser sunt. Det er viktig du holder deg aktiv og gjør ting hver dag. Dette kan f.eks være frivillighetsarbeid, kurs, utdanning, fotografere eller bare gå en tur.

Ja det er utrolig viktig å gjøre noe hver dag det er helt riktig.. jeg kan fortelle deg slik jeg hadde det før.. så hadde jeg ikke engang en døgnrytme.. dette er det verste asså.. da har man til slutt null peiling på hva som skjer ute i verden.. hvertfall føles sånn. Jeg kunne stå opp og gå å legge meg akkurat slik jeg ville (man ødelegger jo bare for seg sjøl).. men jeg var slik fordi jeg var jo helt oppgitt over livet i seg selv til slutt ikke sant, ikke fordi jeg egentlig ville.. men fordi eneste gleden jeg kunne finne var å sitte oppe lenge og spilte, så filmer og det kunne bli helt til morrakvisten det.. Så en ting som er så basic men likevel så viktig er å ha en fast tid å legge seg og stå opp fordi da får man struktur og, dæven humøret mitt gikk veldig fort oppover! jeg er egentlig litt stolt av meg selv at jeg klarte å fikse det igjen, selv om det bare er en vanlig som alle gjør.. Så det vil jeg anbefale til dere andre som leser å bruke det, si det til andre hvis dere vet noen sliter, dere må si hvor viktig det er å ha en døgnrytme. Den kommer å gjøre så utrolig mye. Det var utrolig tungt i begynnelsen fordi kroppen ville liksom ikke godta at jeg skulle sovne på det klokkeslettet jeg la meg, men etterhvert så fikk jeg brukt dagene slik at jeg sleit meg ut gjennom aktivitet og da ble det lettere å sove når tiden kom.

Ellers som nevnt over er drømmen å starte med Judo og kanskje Thaiboksing når forholda tillater det. Takk for innspill!

Skandinav skrev (På 16.5.2021 den 8.53):

Skriftlig kommunikasjon på denne måten i et forum skal ikke betraktes som noen for for helsehjelp. Det er bare i en direkte dialog med et annet menneske den egentlige terapien foregår. Jeg skal ikke begynne å spekulere i hva som egentlig foregår på helseområdet.
Du beskriver lag på lag med ulike livshendelser som du mener er nødvendig for at vi skal få en forståelse av hvem du er. Du har rett i at det er vesentlig på mange måter. Selv om du prøver å presentere det på en litt "hverdagslig" måte, aner jeg at du dveler ved det, og at det kanskje er mer styrende i hverdagen enn du selv tror. Noe som leder meg inn på neste observasjon.
Selv om du skriver veldig godt, og tilsynelatende reflekterer godt over din egen situasjon, ser jeg noe fravær av livs- og helseinnsikt. Ikke totalt fravær, men tilstrekkelig for at du nå befinner deg i en situasjon der livet har gått i stå. Dette er selvfølgelig uforskyldt fra din side, til og med nærmest å forvente og litt forbausende at det ikke har kommet på deg tidligere.
Du har definitivt behov for mye av det som de andre her i tråden foreslår. Veien videre er å finne noe meningsfullt i tilværelsen. Du fremstår omsorgsfull, hvorfor FrihetensRegn sitt forslag her ovenfor om frivilligarbeid absolutt bør prøves ut.
Du kan også snakke med NAV om VTA eller kommunen om andre fritidstiltak. 

Jeg har vært i kontakt med NAV og problemet er som uføretrygdet er du jo skrevet helt ut av tiltaket og du har jo ikke lenger noen rettigheter.. som f.eks. når du mottar dagpenger, arbeidsavklaringspenger. Så jeg fikk til ett møte (etter å ha pushet nok på telefon og fortalt mannen på telefonsentralen jeg MÅ få prate med noen og de mente jeg hadde ikke krav på noe møte engang fordi jeg er jo helt skrevet ut av NAV systemet), men fikk møtte de da og skjønte fort hva som er feil med systemet.. Satt 2 damer bare å så dumt på meg.. jeg prøvde formidle at, er det noe kurs jeg kan delta på? er det noe sted jeg kan komme til for å ha noe å gjøre? er det noe jeg kan ta til meg for å .. du skjønner kanskje hjelpe meg i den situasjonen jeg er i nå... som jeg sa, selv om jeg er uføretrygdet vil jeg jo gjerne jobbe (etter beste evne).... og at planen etterhvert er å løfte meg selv UT av uføretrygden og inn i arbeid, med litt hjelp på siden kanskje det kunne vært litt bedre enten det er noe kurs, sted evt. ville ikke vi begge vært tjent med det? meg og systemet? og de satt bare der og så dumt på meg, og sa hver gang.. dette er ting som du nå må klare å få til sjøl... så NAV... de kan man ikke regne en smule en gang altså.. De er de desidert verste.

Jeg har hele tiden ment at dette systemet er gått ut på dato for lengst..

Og grunnen er at de på nav behandler jo en og samme person som kommer inn på akkurat samme måte, men de skjønner ikke at alle mennesker er forskjellig og har forskjellige behov.. (sikkert noen de behandler annerledes men poenget er at flerparten, niks..) derfor er det veldig dårlig ide å bruke samme metoder på alle og enhver og tro at det forandrer noe..

Men takker for innspill, du har rett i alt du sier. Bortsett fra dette med NAV.. de vil faktisk ikke ha folk ut i jobb ser det ut som.

henrikwl skrev (På 16.5.2021 den 9.40):

Den følelsen av tomhet og flathet du beskriver er ett av de sentrale kriteriene for depresjon, så jeg ville nok ikke helt avskrevet det. Man må ikke gråte hele tiden for å være deprimert; lidelsen kjennetegnes først og fremst av nettopp det du her skisserer: en manglende evne til å finne glede i noe som helst.

Se mitt svar til gjest sitt innlegg her nede om dystymi, er helt klart inne på noe.

William_S skrev (På 16.5.2021 den 10.05):

Du er ikke alene om å oppleve det der med NAV,  man måles etter hvor mange tiltak man klarer å sende folk på selv om disse ikke er riktige for den aktuelle personen. Det er gjort forskning på dette at folk som tas inn via NAV tiltak sjeldent får seg fast jobb i den andre enden. 

Som nevnt over til brukeren Skandinav, NAV er helt ubrukelige.. og de har noen fæle metoder men også ille hvordan de faktisk behandler enkelte folk. Leste om han som var kokk 1 mnd siden.. kunne fått seg full jobb hadde han fått bistand til førerkort klasse B, men der han jobbet med mindre % elns slik var godt nok for NAV, så de ville ikke gi han bistand.. helt sykt.. han kunne jo kommet seg helt ut av NAV og det ville han, samfunnet og alle vært mere tjent med, men det ville de ikke... men de utlendingene som landet tar inn (ikke noe imot utlendinger asså bare syns det er litt vel forskjellsbehandling noen ganger), de får altså full pakke og alt..

Så nei hvis noen du kjenner går på NAV du må si til dem med en gang, jo fortere de kan klare å finne noe sted selv, jo bedre.. NAV er gått ut på dato for lengst..

AnnonymG skrev (På 16.5.2021 den 11.57):

Det er leit å lese at du har opplevd så utfordrende relasjoner til de som faktisk skal være din trygghet. Klart dette har skapt mye usikkerhet, og ut fra din opplevelse kan man snakke om omsorgssvikt. Dette er tung bagasje å være med seg videre i livet. Jeg presiserer at jeg er oppriktig lei for å høre hvordan du har det, det fortjener ingen.

Du skriver at du har et stort tap av interesse, finner ingen glede, ser ingen fremtid. Hva tenker du selv skal til for å snu dette? Du er jo blitt 30 år, noe må ha holdt deg gående, hvilke faktorer som gir glede og optimisme kunne du ha bygd videre på? Du har jo reflektert godt over din bakgrunn, skrevet et langt godt oppsummert innlegg, du skriver du gjør det godt i skolen. Jeg tror du har flere evner til å skape et godt liv enn du selv tror.

Selv om du er ufør, er du fortsatt høyaktuell for frivillig arbeid, og her er mulighetene mange. Røde kors, besøksvenn, Norsk folkehjelp, og mange mange mange andre arenaer. Dette er ikke bare frivillig, men også svært meningsfylt arbeid. 

https://www.frivillig.no/

Hvordan ville det vært om du tok selv initiativ til å gi deg selv et meningsfullt arbeid? Jeg tror ikke du ville følt deg verdiløs. 

Jeg vet virkelig ikke hva som har holdt meg gående så lenge, har i grunn 3 ganger på forskjellige punkter i livet mitt forsøkt å ta livet mitt.. den siste gangen var vel verst.. da satt jeg her med sånn kjøttkniv/filiteringskniv og begynte å skjære over pulsåra og jeg var ikke langt unna å bare drite i alt.. det var den dagen også senere på kvelden det skulle komme 2 damer fra psykiatrien og skulle prate med meg (jeg var langt nede den dagen).. så jeg viste dem ikke skadene på kroppen men de sa at, etter jeg fortalte dem alt om ossen ting har vært at det er helt klart jeg må få uføretrygd.. så det hjalp meg litt.. du kan jo forestille deg ossen det er å leve på 12 tusen i måneden (6200 hver 2. uke) i flere år og skal i tillegg bli presset av NAV og gå dit og gjør sånn (100% arbeid) og skal ikke bli greie på noe av det med noe konkret, seriøs, fast jobb til slutt.. er klart jeg hadde lyst å bare ende livet.. 

Jeg tror virkelig hadde det ikke vært for uføretrygden så hadde jeg ikke vært her idag.. den var en redning.

På en annen side så er det jo ikke lykken heller.. det har såklart hjulpet meg litt videre med at NAV ikke lenger kan diktere deg og presse deg dit og datt, men vi er jo begge tapere på hver vår side kan du si da.. men de bryr seg jo ikke om sånt såklart..

Ellers finner jeg glede i de små tingene faktisk.. det hjelper litt men det kommer ikke være det som utgjør den store forskjellen, så derfor ba jeg om hjelp her.. ok slik jeg ser det nå så er det allerede litt på vei. Takk for omtanken din.

fokkeslasken skrev (7 timer siden):

Jeg skal ikke begi meg ut på noen psykoanalyse her. Jeg vil likevel gi deg et jobbtips. Sjekk med alle slags pakkeleverandører. I disse tider går de så det suser og de trenger mye folk nesten hele tiden. Har du førerkort har du en meget god sjanse for å få en jobb, men også uten dette trengs folk. Det kan ha tørket ut en smule akkurat nå grunnet sommerjobbrushet, men det er absolutt verdt et forsøk dersom du bor på en slik måte at du er i relativ fysisk nærhet av slike steder.

EDIT:
Et godt sted å begynne.
UPS: https://www.jobs-ups.com/no-norway
DHL: https://www.dpdhl.jobs/location/norway-jobs/1886/3144096/2
FedEx: https://www.fedex.com/no-no/about/careers.html
(Om du bor i Lillestrøm-området og har førerkort har FedEx en åpning as we speak)

Likevel, du øker dine sjanser mangefoldig om du ringer dem og snakker med noen som vet hva som foregår. Merk da at DHL har fire "under"-firmaer som alle har separate ansatte, så i praksis fire steder å kontakte.

Om du bor i nærheten av Skedsmokorset (DHL) eller Alnabru (UPS) er det jo bare å stikke bort og spørre i resepsjonen.

Du vil også finne andre lignende firmaer (som DB Schenker), men de har ofte litt andre typer logistikksider ved driften og dermed ofte færre jobber uten krav om spesifikk utdannelse.

Et siste tips er å kontakte dem selv om de ikke har en listing for en slik jobb åpen på nettet. Disse jobbene utlyses ofte internt først, og det er ofte tendenser til å være muligheter som ikke står på nettet.

Skulle gjerne gjort det men jeg bor ikke i nærheten der, det er nok over 100 km i feil retning for meg dette. Men jeg skal ta til meg det du sier om at denne bedriften går hot om dagen, også er det som nevnt av meg over at Klasse C er noe jeg absolutt vurderer og har lyst til, da er det godt å vite etter det du sier at den type bedrift er noe som går bra! 

og også slik jeg ser det, noe som det ser ut som vil være behov for i fremtiden også.. (vanskelig å lage så nøyaktige roboter som tar over for sjåfører med det første kanskje), så det er absolutt interessant det du sier. Jeg har klasse B, så finnes noen stillinger innenfor det også såklart. Mange takk for tipsa dine!

Gjest 38d37...080 skrev (6 timer siden):

Prøv å finne noe du kan fylle på livet med, som gir deg glede. Det er ikke lett å være ung mann med uføretrygd i Norge.

Veldig mange unge barnløse menn med uføretrygd velger å finne lykken i ett annet land enn Norge. Thailand er kanskje valget som er mest populært. Der er det flere store norske grupper som man kan bli en del av. Med uføretrygd så står man ganske godt økonomisk til, og det er mulig å leve ett komfortabelt liv. Så kan det være spennende med ett nytt sted, med uendelige muligheter for utforskning og reise. Og å finne kjærligheten om man skulle ønske, er også mulig. 

Har selv vært i Thailand og sett disse miljøene. Og jeg må bare si jeg ble veldig positivt overrasket over hvor sterk samhold nordmenn har der nede, og hvordan de tar vare på hverandre. Og mange av dem har definitivt funnet sin plass i verden, og er langt lykkeligere der enn de var i Norge. Mange har bodd der i mange år, kjøpt leilighet og etablert seg.

Men Thailand er bare ett eksempel. Det er så mange muligheter i verden.

Noen tips om dette er aktuelt

1. Du må ha 20 års botid i Norge for å kunne flytte med uføretrygd til ett land Norge ikke har trygdeavtale med. Dette er fra 16 år, og betyr at du ikke kan f.eks. flytte til Thailand før du er 36 år gammel. Andre regler for land Norge har trygdeavtale med, som hele EU/EØS og en håndfull andre land. 
2. har du tillegg «ung ufør» så kan du miste dette om du flytter ut av Norge. 
3. for å sikre deg økonomisk i Norge ville jeg ha søkt på husbanklån og kjøpt leilighet om du leier i dag. Skulle du ha lengre opphold i utlandet eller flytte ut til utlandet så kan du leie ut denne leiligheten. Da gjennom en utleiemegler, eller kan det bli tungvint om det skulle bli problemer med leietakeren. Slik vil du etterhvert eie en leilighet i Norge, som nok vil komme godt med. Spesielt når du en dag blir pensjonist og den er nedbetalt og gir deg ekstra inntekter. 
4. Pensjonsopptjening opphører om du flytter ut av Norge og blir meldt ut av folketrygden. Sjekk mulighet for frivillig medlemskap for løsning på dette, ellers kan det bli lav pensjon fra fylte 67 år. 
5. Alltid ha en forsikring for om du skulle bli syk i utlandet som dekker sykehus og behandling. Her går mange i fellen. 
6. Sjekk med NAV at reiseplanene dine er innenfor regelverket. Slik jeg tolker reglene kan man være annethvert år ute av landet i under 12 måneder/under 6 måneder for å beholde medlemskapet i folketrygden. https://www.nav.no/no/person/flere-tema/arbeid-og-opphold-i-utlandet/relatert-informasjon/nar-opphorer-medlemskapet-i-folketrygden#chapter-2

Anonymous poster hash: 38d37...080

Oi Thailand ja.. har aldri vært der.. Høres jo litt spennende ut da.. jeg er bare bekymret over med min livsholdning akkurat nå om, det som jeg burde finne spennende heller blir mer likegyldig hvis du skjønner..

For å si det på denne måten... å komme til Thailand og første gangen du går på stranda og du er iferd med å ta deg en dukkert...  burde føles som en slags seier, en fortjent begivenhet.. for meg er jeg redd det ville blitt helt meh.. whatever.. og da er noe alvorlig feil asså..

Så jeg tror det har noe med at jeg vil føle meg fortjent til det først..  da blir nok gleden mye større på den siden når det skjer. Som nevnt over så frivillig arbeid er noe jeg kanskje må jobbe litt med, så jeg føler jeg er en som ikke bare får og får økonomisk støtte hele tiden men som også er med i samfunnet.. og er med på laget.. og forhåpentligvis kanskje en 50% jobb etterhvert kunne vært fint? dette hadde vært medisin for meg..

For jeg husker det tok ikke lange tiden før jeg kom meg i humør og glede når jeg hadde den siste jobben min i matbutikken på Rema, selv om det bare var en enkel jobb i matbutikk, at jeg følte meg som "normal" igjen.. og når det har pågått en stund som det da, så tror jeg følelsen av gevinst å komme til Thailand blir noe annet.. noe fortjent og da ville jeg nok sette pris på stranda og vannet og alt det der.. slik det er nå tror jeg det er baby-steps som gjelder først.

Jeg har lyst å drive med Thaiboksing etterhvert da, så sånn sett var Thailand ett godt tips da.

Gjest 38d37...080 skrev (2 timer siden):

Skrev denne posten. Ville bare legge til noen ting. Du har jo flere muligheter selv om du er uføretrygdet. Og jeg kjenner ikke deg og hva du synes er viktig. Hadde jeg vært uføretrygdet hadde jeg uten tvil benyttet muligheten til å reist rundt i verden og prøve å gjøre det beste ut av det. Men det har litt med personlighet også. Jeg er veldig eventyrlysten og akkurat det er noe som pirrer meg. Ikke sikkert det samme gjelder for deg. Men jeg tror du uansett ikke kommer godt ut av det ved å ligge deprimert og isolert i en leilighet. Du må finne noe å fylle på med. Og muligheter er det masse av. Jeg har mye til felles med deg. Jeg er i arbeid men det er vanskelig. Jeg har bagasje og sliter også med en fortid med blant annet mye mobbing på skole.

Sett deg skikkelig ned og lag en plan med mål og delmål. Finn ut av hva du virkelig vil med livet. For du har mange mange år foran deg. Søk støtte og hjelp. Finnes mange frivillige organisasjoner og lignende som kan stille med en god samtalepartner. Ellers har du fastlege og andre i helse og omsorg du kan søke støtte mot. Det er ingen skam i det, bare styrke. Ikke gi etter for skam og selvbebreidelse.

Det er som en annen her skrev fortsatt mulighet med arbeid. Om du ønsker å arbeide etterhvert med normal og god lønn er dette absolutt MULIG! Med uføretrygd kan du eksperimentere og du vil alltid ha den tryggheten å falle tilbake til om ting ikke går. IKKE GI OPP!

Som jeg skrev er bolig viktig, jeg kjenner ikke til boligsituasjonen din. Men som uføretrygdet så er du prioritert som startlånsmottaker i husbanken. Noen kommuner gir i tillegg tilskudd til etablering. Har også sett at det i mange kommuner er prisregulerte boliger gjerne til de under 35 år. Som gir mye for pengene og kunne vært midt i blinken for deg som 30 åring om dette finnes i din kommune.

Utdanning er mulig! Du forklarer at du egentlig er ganske god på skolen. Sliter litt med matte. Hva med høyere utdanning? Mange linjer har ikke matematikk. Jeg tok selv sosialt arbeid. Men kanskje du ikke ønsker dette.

Poenget er at verden er der ute for deg. Du må bare finne ut av hvordan du skal navigere i den. Du har som 30-åring mange mange muligheter.

reist noen måneder ned til Thailand etter du har fått koronavaksinen f.eks. Lei deg ett rom, kanskje en leilighet der nede. Kjenn litt på hvordan det føles. Trives du kan du lade batteriene litt. Få tid og energi til ettertanke og planlegging. Depresjon er din største fiende. Ikke la depresjonen seire. Erklær krig! Dette er bare en mulighet. Bare fantasien setter grenser for deg. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

Det var mye bra i det du sa der, litt for mye til at jeg kan svare på alt.. jeg er allerede litt sliten av å svare alle de andre.. men jeg kan hvertfall si at jeg har en egen leilighet som jeg eier da.. fordi litt flaks må man jo ha også.. så når jeg hadde den kreftsykdommen i lærlingtiden så hadde jeg også forsikring i ett selskap.. og ved slike tilfeller så utbetales det en viss sum, det var en god del i mitt tilfelle.. Og jeg satte alt på egenkapital til lån om bolig og eier leiligheten selv i ett borettslag. Jeg er utrolig glad for det, fordi hvis ikke så hadde jeg vel bodd hjemme enda med de rare foreldra mine og det ville ikke vært noe særlig å skulle leie etterhvert som de sikkert ville ha meg ut..

Så veldig heldig sånn sett med eget sted.. har egen bil også trygt i en felles garasje og utrolig takknemmelig for det.

Men det verste vil jeg vel egentlig si er å se årene gå.... og bare se seg selv bli gammel... og ikke føle at man får gjort noe som helst.. som nevnt over hos noen andre, i møte med NAV og jeg fortalte dem om dette..  og at jeg gjerne vil gjøre noe, kan dere bistå/foreslå noe, så var det ingenting de kunne gjøre for meg.. Er 30 år og folk sier "du er jo ennå ung" noe av det verste jeg kan høre.. ja og jeg føler meg som jeg er 50 år omtrent.. føler meg helt oppbrukt. Men ja håper dette med frivillig arbeid kan bli starten på noe da..

Jeg trenger det virkelig..

Gjest 38d37...080 skrev (2 timer siden):

Meg igjen 😮 Slik går det når man poster anonymt og ikke kan redigere!

Du skriver;

«Jeg er en mann på 30 år som føler jeg er helt mettet på livet i seg selv.. Hva gjør man når det er nesten ingenting lenger i livet lenger som gjør deg glad, du har ikke følt deg oppfylt på lenge, og uansett hvor du går så er det bare "whatever"...... de blomstene og fuglene der borte er fine liksom, men de gjør deg ikke noe ordentlig glad og det hjelper deg ikke noe... Jeg føler liksom jeg har sett alt og det er ingenting som er gøy eller overrasker meg mere. Det er liksom ikke noe mer å hente og jeg klarer ikke se en god framtid heller fordi de siste 8 åra har jeg levd i det som føles ut som absolutt dritt.. og det føles helt umulig å komme ut av det. Jeg er likevel ikke deprimert fordi det har jeg vært 1 gang før, og det vet jeg akkurat hvordan er.

Her skriver du noe som også er svært kjent for meg. Føler det på helt lik måte som deg, men jeg er ikke deprimert. Jeg har fått navn på det, siden jeg har nylig vært utredet på DPS. Det heter dystymi, og kanskje er det noe du også kan kjenne deg igjen i. Det er ikke depresjon, men det likner. Kan forklares som en mild type kronisk depresjon men ofte mer langvarig. Du kan lese om det, kanskje kjenner du deg igjen i det. https://oslo-psykologene.no/behandling-av-depresjon/hva-er-dystymi/ 

Jeg funger i arbeid(så vidt) men ting går på automat. Jeg ser verden i svart hvitt. Ingen farger, og ingen glede. Jeg bare ruller fremover uten at jeg klarer å nyte øyeblikkene eller å være skikkelig glad for noe. Alt er i små doser, men ikke nok. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

Det kan godt være mulig jeg har dystymi.. det høres jo veldig likt ut slik jeg har det.

Det skal sies jeg har gode dager også, men på en måte at disse blir ikke helt "oppfylt" hvis du skjønner da.. jeg klarer ikke ta til meg den fulle gleden hvis du skjønner.. Det er litt skummelt i grunn fordi jeg håper ikke det kommer å være sånn for alltid..

Jeg tror mye av det kommer av at jeg føler jo jeg ikke har ett "riktig liv" i bånn.. så derfor klarer jeg ikke nyte det fult ut som mange andre som har alt på plass.. Jeg klarer liksom ikke være meg selv.. hvorfor skal jeg bry meg om det fine liksom når alt det andre er dritt ikke sant.. Er litt som Tussi i hundremeterskogen på en måte..

Jeg tror det som nevnt over er å starte med noe som gir livet mening.. og frivillig arbeid gir livet mening, hjelpe noen.. gode kolleger, folk som vil deg vel.. folk som gjør at du kan føle deg trygg slik at du også kan være deg selv.. da tror jeg mye av gleden kommer tilbake.. og jeg kan nesten føle meg litt bedre allerede bare av å skrive det selv her nå.. og tanken på det..

Jeg kjenner heller ikke deg og jeg vet ikke hvordan du hadde det som barn med dine foreldre, men pga. det jeg ble utsatt for føler jeg meg ofte utrygg og det syns jeg ikke er noe særlig.. det syns jeg er vanskelig.. samtidig vil du jo heller ikke fortelle en evt. arbeidsgiver for mye ikke sant.. i frykt for at du ikke blir ansatt fordi de tror du er helt nutcase.. så jeg vet ikke.. jeg ville anta det er ok å si at jeg kan bli litt rar hvis jeg blir for mye stressa og da trenger jeg hjelp og at jeg setter pris på tydelige beskjeder.

Gjest 38d37...080 skrev (1 time siden):

En ting til. Du har vært uføretrygdet i 3 år? Er det over eller under 3 år? Vet ikke om dette er noe du har vurdert. Men det kan jo tenkes at du har krav på erstatning for det du har gjennomgått om en finner at det offentlige har sviktet deg. Utfordringen der er foreldelse på 3 år. Men fristen begynner ikke å gå før du vet eller burde vite at du har en sak. Har sett på andre saker at foreldelsesfristen ofte settes til datoen man fikk innvilget uføretrygd. Så det spiller ikke noen rolle at man f.eks er i 30 åra og søker erstatning for noe som skjedde for lenge siden når man var ett barn. Men du skriver du har vært uføretrygdet i 3 år. Så du er i grenseland der om dette er noe du noengang vil forfølge så må gjøre det nå. Jeg tror det er slik at bare du tar kontakt med en advokat om dette så avbrytes foreldelsesfristen. 

Anonymous poster hash: 38d37...080

Ja jeg ble vel ufør i 2017, 2018.. jeg har i grunn besluttet å ikke gjøre noe sak mot mindre foreldre.

De selv hadde det vanskelig som barn.. det er egentlig bare trist hele greia..

Men det er klart de gjorde ting mot meg som de ikke skulle gjort, og noe av det er kanskje pga. ting som de selv opplevde, det gir dem ikke mer rett.. men slik det er nå tenker jeg å legge det bak meg, fordi hvis ikke kommer jeg liksom aldri videre..

Husker jeg så på TV.. eller mulig det var på youtube.. der så jeg en buddhist som sa at mye av bare å tenke på fortiden er å gjenhente minner, tanker, og re-prosessere dem og det er også kjent som depresjon.. Derfor vil jeg ikke gjøre det så mye.. og lar egentlig den biten ligge selv om jeg sikkert kunne kjørt foreldra mine helt i bånn hvis jeg hadde ønsket det.

Men de hjelper meg jo til tider også med ting og tang da.. pappa er vel egentlig den jeg liker best nå selv om han var den som gjorde mest "damage" fysisk.. han prøver ser det ut som da.. så jeg føler det er egentlig best å prøve være mest mulig venner med mine foreldre da.. Selv om ja.. de burde jo faktisk vært straffa for det de har gjort.

Men tusen takk for tipsa dine.. det varmer spesielt at du sier du har vært i en lignende situasjon og at det går ann å snu på det.. det betyr ekstra mye når det kommer fra en person som deg. Jeg har fått ett litt større håp nå.

LMH1 skrev (1 time siden):

Hvis det er slik er det mange på nav som burde ha krav på erstattning oppfølging der er elendig, har man sykiske lidelser er vel også oppfølgingen elendig i corona tiden skal være stort behov for slik blir vurdert.

Politikerne frykter folk vil ta selvmord, men er jo slik de er når norge er stengt, og politikerne juber de dør ferre i norge en sverige, og eu generielt, om folk tar selvmord bryr politikerne seg lite om, men er kanskje maks 1 år igjen av elendigheten man regner med juli og august blir bedre før det statidig i verstefall blir verre mot hørt til ut året kanskje mot sommeren igjen er alt over, da er lite vits å gi opp ennå. Men folk må gjøre hva de vil. Særlig hvis man har tapt mye penger.

For jeg er enig i arbeidsmarkedet er neste å gi opp å skaffe jobb og praksisplass nå, er man heldig blir man kalt inn på interju blandt 60 andre, så ikke rart arbeidsmarkedet kan juble over dette, samme med boligmarkedet, er mye folk  er synd det skal ramme de svake mest.

Politikere vil alltid være folk som bare prater men ikke gjør stort..

Hvor er flere arbeidsplasser? jeg gikk jo rundt i flere år og søkte jobber. Jeg er ikke lat.. er heller ikke det at jeg ikke har prøvd.. det ble det at jeg til slutt følte jeg prøvde nesten for hardt og for mye og at ingenting resulterte i noe som tok knekken på meg.. Pluss noen andre ting også da..

Hvorfor lager ikke regjeringen flere arbeidsplasser sier alltid far.. De som er på toppen har det jo bra, de driter jo i de som er på bunn.. dessverre sånn er det.

Bare syns det er synd at ikke flere arbeidsgivere har sett spesielt min situasjon da.. og ikke bare noe tall/bokstaver på CVen.. jeg er jo en som virkelig kunne trengt å komme meg videre.. men til slutt ble vi alle tapere da.. felleskapet må betale for meg uføretryfd, jeg ville alltid være en som gjør produktivt, konstruktivt men fikk ikke plass og ble til slutt uføretrygdet av systemet i seg selv. 

Mine kamerater sier det er bare tragisk alt sammen.. men at en dag så kan det plutselig snu helt om da!

Plutselig før man vet ordet av det kan man jo faktisk ha dame, hund og ferier og kjøpe hus sammen så var jo det som skjedde med han ene kameraten min faktisk.. Takk for innspillet.

Bjerknez skrev (1 time siden):

Jeg er ingen psykolog så jeg skal spare deg for hobbysynsing, men jeg tror uansett at en jobb du trives med vil gi deg økonomi til å kanskje kunne finne på nye ting. Noe sier meg at penger er en liten del av faktoren her?

Feks. ta MC lappen og begi deg ut på noen turer, enten alene eller sammen med flere. MC miljøet er et sosialt miljø. Jeg snakker ikke her om 1% klubber, tatoveringer og Harley davidson. 

Jeg har selv kjørt mye MC samens med flere og jeg har i løpet av mine 44 år på denne jordkloden aldri truffet så mange flotte mennesker på kort tid. 

MC livet gir deg en slags frihetsfølelse og man føler liksom at man er på tur. 

Dette var bare ETT eksempel, men dette koster jo litt penger. Motorsykkelen kan man selge igjen hvis arbeidssituasjonen går i stå og en motorsykkel er jo ikke noe man er avhengig av på død og liv så den kan selges igjen. Førerkortet følger deg livet ut (mer eller mindre) i tillfelle du vil slå til igjen.

Uten grei økonomi og en jobb man trives med tror jeg dem fleste hadde hatt et ganske middelmådig liv. Så kanskej de ter der noe av problemet ankres?

Skjønner absolutt hva du mener dette med MC. Det er en frihet ulikt noe annet kjøretøy du får..

Det var en periode i livet jeg hadde utrolig lyst på sånn.. ekke no ekspert asså.. er det Cafe Racer eller en slags Chopper..

Man sitter liksom så komfortabelt med beina ut til siden men litt fram..  og armene så komfortabelt plassert rett ut, (ikke sånn kjempehøyt som er typisk chopper), men noen Choppere kunne ha slikt styre for det om..

Mulig den MC jeg syns var mest interessant, som var kul og komfortabel til tur var noe slikt av denne typen

https://www.finn.no/mc/all/ad.html?finnkode=160433718

https://www.finn.no/mc/all/ad.html?finnkode=219248508

Jeg er jo spesielt glad i det som er litt gromt og brummer (elsker alt med V8) så dette er jo også noe å se fram til en dag kanskje..

Men slik ting er nå.. så har jeg kun 18-19 i mnd.. økonomien tillater dessverre ikke å ta MC-lappen og kjøpe meg en sykkel.. selvom  det hadde vært helt konge såklart.. Så er det jo uansett noe jeg kan se fram til.

Det er derfor jeg har så lyst å komme meg i jobb og få en bedre økonomi med litt bedre utbetalt i måneden..

Så jeg kan føle jeg lever livet litt liksom.. ha råd til å dra på turer eller kjøpe noe fint iblant som jeg ønsker meg..

Det går omtrent ikke slik økonomien min er nå. Og jeg hater det. Og jeg føler jeg burde ikke vært i en situasjon som dette.. i det hele tatt.. men det er jeg da.. så da blir jobben å prøve å finne veien ut igjen da.

Men takker for tipset! hadde helt glemt hvor mye jeg digger MCs egentlig..

 

Og takk til alle sammen for deres innspill!!!!

Neste gang jeg skriver her så håper jeg det er for å opplyse om at jeg endelig er i gang med noe..

Anonymous poster hash: d49f3...63f