Sykmelding, AAP, Uføre etter ulykke, hvordan er prosessen, hva er lurt ikke lurt?

[Evil-Duck]

Uten å legge så mye ut om det var jeg en uskyldig part i en ganske alvorlig trafikk ulykke forge sommer, som med høy sannsynlighet har gitt meg permanente varige men. Tiden jeg har gått sykmeldt i ett år nærmer seg med stormskritt å jeg mister jobben når sykmeldingsperioden er over, som er avtalt med min arbeidsgiver grunnet en pågående nedbemanningsprosess i selskapet. 

Nå til sommeren vil jeg måtte over på AAP og i den sammenheng miste mye av inntekten min, min helsetilstand tillater meg ikke å søke jobber, ingen unskyldning, lathet eller lignende, det er bare slik situasjonen er, det vil trolig gå mye lenger tid før jeg kan komme meg tilbake i full jobb, tilpasset jobb eller ikke. Legen min mener jeg bør gå i dialog med NAV vedrørende uføre da han tilsynelatende mener å tro at mine plager er så invalidiserende at han ikke klarer å se for seg at jeg vil kunne jobbe i det heletatt på en veldig veldig lang stund, om i de heletatt, jeg velger å være uenig om ikke annet for å prøve å bevare min mentale helse til en viss grad, tanken på uføre skremmer livet av meg. 

Men AAP og Uføre er likevel noe jeg nå snart må ta stilling til og ikke bare utsette til jeg står der å skal i første møte med NAV. Jeg har mange ubesvarte spørsmål oppimot forsikringsselskap i forhold til dekt arbeidsfortjeneste da jeg var den uskyldige part i ulykken, men det er altså noe jeg får ta litt mer når den tid kommer, som og kanskje er et spørsmål som hører mer hjemme i juss forumet. Men om det nå blir dithen at jeg går ned ruten å startet en uføre prosess som min lege mener jeg absolutt bør, om en ser bort fra stigmatiseringen fra samfunnet og andre tåpelige ting jeg personlig har angst for, hvilken andre konsekvenser kan noe slikt ha? Er min fremtidige arbeidskarriere som ingeniør gått i grus?  Er det en  enveis billett inn i NAV systemet som en i utgangspunktet ikke kommer seg ut av? Da snakker jeg ikke i den  forstand som at det er teoretisk mulig å komme seg tilbake i full jobb som uføretrygdet, men om det er realistisk og vanlig? Mitt inntrykk av uføre er at når du først er kommet inn i karusellen der så er det som gift mot arbeidsgivere ved senere jobbsøking, men det kan jo godt være på grunn av mine egne fordommer overfor de som ender opp som uføre, men klarer ikke helt å rive meg fra tanken om at arbeidsgivere og har de samme fordommene. Å gå på AAP lenge er jo selvfølgelig ikke ideelt det heller i forhold til å søke arbeid senere, men jeg føler ikke at det bærer med seg det samme stempelet du får på deg om du ender opp som ufør. 

Så ikke noe konkret spørsmål i seg selv, men jeg er bare fryktelig i tvil på hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, mitt absolutte mål er å komme meg tilbake i arbeid igjen 100%, det er ingenting jeg har mer lyst til, men når kroppen ikke tåler det så gjør den bare ikke det. Så da står jeg igjen tvilende å lurer på hva jeg bør gjøre... En faktor er jo det at jeg ved en uføre erklæring mest trolig vil få en ganske stor forsikringspremie utbetalt, men om det betyr at jeg ikke realistisk får bli yrkesaktiv igjen så er det på ingen måte noe jeg ønsker. Så, noen som har noen erfaringer de ønsker å dele med meg rundt denne prosessen og hva en bør og ikke bør gjøre?

Endret 6. mai 2021 av Evil-Duck

[Milhouse85]

Jeg kan bare forestille meg tankekjøret du har - med så mange uoppgjorte spørsmål, vurderinger og alt du må ta stilling til. Alt dette; samtidig som du har møtt en situasjon som er ganske sårbar. Mange hadde møtt veggen av mindre. Så jeg håper du har gode folk rundt deg som støtter deg emosjonelt og psykisk mens du går gjennom denne prosessen. 

Nå er jeg selv ufør. Du hører mange ulike historier om systemet. Jeg satt med mange lignende spørsmål som deg til å begynne med. De første møtene med NAV var utrolig vanskelige. Ikke fordi NAV var vanskelig, men det var en gigantisk kamel å svelge - når jeg går fra en stolt bidragsyter av samfunnet, til å bli "en av dem" (som ja, jeg skal innrømme var en gruppe jeg hadde store fordommer mot selv). 

Møtene med NAV var allikevel utrolig informative. Jeg ble møtt med respekt. De tok seg tid til å prate med meg. I tillegg forklarte de prosessen steg for seg. Jeg fikk først vedtak om AAP fordi min saksbehandler mente det var enklere rent byråkratisk. Jeg fulgte kun anbefalingene jeg fikk. Slik skjedde dette, i korte trekk.

- Ble kalt inn til møte, der de stilte spørsmål om min situasjon basert på det de omtalte som unaturlig mange sykemeldinger over en årrekke. Samtidig som jeg også flittig byttet arbeidsgiver. De spurte meg rett ut: "Er du egentlig arbeidsfør?" - Jeg svarte: "Vet ikke.". 
- Nav svarte: Dette må vi finne ut av. Vi bestiller en arbeidsavklaringsrapport på deg.
- Noen uker senere hyret Nav inn en uavhengig (upartisk lege) som tok en mengde undersøkelser av meg. Hun skrev en lang rapport og sendte til Nav. Få dager etter fikk jeg vedtak om AAP i posten. 
- Saksbehandler svarte at de ville hente opplysninger som var nødvendig til å søke om uføretrygd, men at jeg ennå ikke kvalifiserte til dette. Husker ikke helt hvordan det var, men tror det var 6 måneder. Så ble søknad ufør sendt - den tok 8 måneder å behandle. 

Selve erstatningsspørsmålet eller forsikringssaken på skyldspørsmålet i saken - er ikke lønnet inntekt, og derfor sidestilt med alt som Nav tar seg av. Så det er et kapitel for seg selv. Det trenger du ikke engang nevne ovenfor Nav da det er helt uten betydning. 

Så lenge man har motivasjon og arbeidslyst - tror jeg ikke man skal være redd for å bli kronisk Nav-bruker. Skulle du bli bedre; kommer du garantert til å savne arbeidslivet såpass mye at du vil gjøre alt du makter i å komme tilbake. Selv om statistikk og tall fortelle noe annet, er det du som kjenner deg selv best. Det er kanskje en hvilepute som blir for behagelig for mange å "sove på". Utfordringen blir nok å finne en arbeidsgiver som tar sjansen på å ansette deg. Det er et stort hull du får på kartet. 

Jeg gjorde en feil under "min prosess" - det var at jeg googlet meg frem til andre sine Nav-historier. Da fikk jeg mye feilinformasjon og det er ofte de som føler seg som en kasteball i systemet som roper høyest.

Når jeg fikk vedtak om uføretrygd i posten var det som en knyttneve i trynet. Det var en helt uventet og veldig sterk reaksjon jeg fikk. Det var kanskje en redsel for at "nå er jeg her, og herfra kommer jeg meg aldri ut igjen". Men jeg har store ambisjoner om å komme tilbake i arbeid igjen - når forskning og utviklingen i helsesektoren kanskje finner en levelig kur for mitt lille helvete. 

På AAP kan du verken studere eller jobbe (tror jeg). Men som ufør kan du både jobbe og studere. Ta noen nye sertifiseringer på nett, kurs eller deltidsstudier. På en måten "lapper du igjen" hullet på CVn som kan være til stor nytte når du skal tilbake i jobb. 

Lykke til! Føler med deg.

[Morromann]

Kris85 skrev (3 minutter siden):

 

På AAP kan du verken studere eller jobbe (tror jeg). Men som ufør kan du både jobbe og studere.

Jo, fordi NAV gir støtte til aktiviteter som kan få en tilbake til jobb, og det kan være både skolegang og praksisplasser hvor de betaler halve lønna. Det er det som er meningen med AAP, for å se om de kan hjelpe potensielt uføre tilbake til arbeidslivet gjennom aktiviteter de blir enige om.

[Evil-Duck]

Takker for at du tok deg tiden til å gi meg et såpass godt og langt svar @Kris85 jeg setter stor pris på det og fant det veldig hjelpsomt 

Største problemet med AAP og ta den ruta er i hovedsak det økonomiske, jeg har ingen ambisjoner om at NAV kommer til å kaste seg rundt å gi meg uføre på flekken, men om jeg ender i en situasjon hvor jeg ikke kan jobbe på flere år fremover eller om en skal se mørkt på det, aldri kunne jobbe 100% igjen, så vil jeg før eller siden havne i en situasjon hvor bufferen er brukt opp og jeg virkelig vil trenge de forsikringspengene som slår inn ved en uføre erklæring. Samtidig føles det som å gi opp å starte prosessen med uføre, jeg vil tilbake til arbeidslivet mer en noe annet så det sitter rett og slett fryktelig langt inne. 

[Milhouse85]

Evil-Duck skrev (12 timer siden):

Største problemet med AAP og ta den ruta er i hovedsak det økonomiske...

Absolutt. Jeg måtte sende meldekort hver fjortende dag og føre opp timer dersom jeg jobbet. @Morromann - helt riktig; bare min hukommelse som sviktet. Når jeg fikk AAP tok de kun utgangspunkt i min 63% faste stilling - og ikke at jeg tok mange ekstravakter i helseomsorgen og i flere andre omsorgsboliger utenom min faste nattevaktstilling. Som konsekvens av det gikk jeg fra ca 25k netto til mellom 12-13 netto utbetalt fra NAV når jeg plutselig havnet på AAP. + 350 kr,- i støtte jeg fikk fra Husbanken til husleie. 

Jeg hadde bil på den tiden. Noe jeg egentlig ikke hadde råd til. Men jeg følte den var så viktig for meg - at jeg strakk meg langt for å tviholde på bilen. Helt til Onkel Blå stoppet meg og tok skiltene på grunn av manglende EU-kontroll (fillefeil jeg ikke hadde råd til). 

Dårlig helse førte også til en del ekstrautgifter som jeg ikke fikk på blå resept. Spesialkost, kremer og salver, smertestillende og diverse. Det tyngste var allikevel at jeg måtte si nei til veldig mye sosialt. Noe som jeg kanskje trengte mest av alt under denne perioden. Når man blir invitert på utepils i byen og sitter å nipper på en enkelt øl (som jeg fikk dårlig samvittighet av å bestille), mens de andre bestiller både to og tre runder. Så satt jeg der å kvernet på tall. Det er ikke like enkelt å la seg bli påspandert heller. Ved et tilfelle ble jeg kalt gjerrig - vedkommende endret dette til "smålig" etter at jeg protesterte. Men allikevel; tungt å svelge.

Det positive er at man virkelig ser betydningen av penger. 50 kroner for meg i dag - har en helt annen verdi nå enn for 10 år siden. Siden jeg ikke hadde råd til å gå ut i helgene, ringte folk meg for å ha meg til å kjøre til og fra festene. Jeg tjente bittelitt på det - samtidig så blir man prisbevisst når man handler mat. Dette har fulgt meg siden. Kiwi irriterer meg grenseløst med sine yo-yo priser. De reklamerer med "faste lave priser" - mens fakta er at prisene hopper opp og ned med 20-30%. Forrige uke kostet en pakke fersk laks 49,90 (de kopierte Rema1000 sitt tilbud). I går når jeg handlet kostet laksen 69,90. Ja ja. 

Jeg var enslig opp i dette. Så jeg måtte stå i alle utgifter selv. Jeg har heller ikke familie som stiller opp - og det er grenser for hva man kan spørre kompiser om. Tror jeg måtte låne penger ved to anledninger, type tannlege og noe annet uforutsett. 

Dette var kanskje to ganske tunge år av livet mitt. Alle tåler nok å leve på et par år med knekkebrød. Men man kjenner virkelig at "fattigdommen" setter seg etter et års tid. Det skal så lite før man faller ut av stupet. Vaskemaskinen kan ryke, uforutsette utgifter som knust mobiltelefon og tannlege, en gammel tante i Nord-Norge dør og du må i hu og hast bestille flybilletter til begravelsen, du får hull i joggeskoene dine. Nevøer, søsken og familie har bursdager, bryllup og lignende. Du kvier deg til å gi billige gaver. Folk slutter å invitere deg ut på ting - fordi du har fått stempel som "blakk naver". Det er tøft. 

Men på mange måter var det et stort sosialantropologisk prosjekt. Istedenfor å tenke helsvart på situasjonen - tok jeg det som et lite "forskningsprosjekt". Nå forstår jeg ekstremt godt hvordan det er å stå på utsiden av samfunnet. Gjennom min lille karriere som pirattaxi-sjåfør kjørte jeg rundt på mange rare folk. Ofte småkriminelle tullinger. En av dem plantet dop i bilen min, og brukte dette i et et forsøk på å "verve meg inn" i det kriminelle miljøet. En lang historie. Men for å "betale for det jeg skylte" måtte jeg bare gjøre EN tjeneste. Jeg var selvfølgelig oppegående nok til å komme meg ut av dette. Men det førte til flere uker med heftige trusler fra alle kanaler. Det er nok slik folk havner "in the deep shit" - ved å la seg manipulere inn i slike miljøer. 

Men jeg lærte meg mange triks under denne perioden:
- Jeg hentet ting via "gis bort" torget på Finn, fikset tingene og solgte. 
- Privatsjåfør for venner og kjente (og ukjente.... det siste anbefales ikke)
- Jeg dro ofte til Polen og bodde gratis hos folk gjennom Couchsurfing. Der fikk jeg billig frisør, tannlege og kunne tillate meg å ta noen øl ute på byen. På vei hjem kjøpte jeg kvota som jeg solgte videre til kompiser/kjente med litt fortjeneste - som var nok til å tjene inn flybillettene. Faktisk tro jeg veldig ofte til Polen under denne perioden.

De fleste i Norge lever i et overflod. Det gjør det "enkelt" å være fattig i Norge. Jeg har bodd et år i Portugal. Der er det helt umulig å få noe som helst gratis gjennom torg som Finn.no. Sofaer som gis bort på Finn daglig går for 2-300 euro i Portugal - fordi de ser verdien av tingene i større grad. Det er i grunn utrolig hva som blir gitt bort på Finn. Som jeg fint videresolgte med god fortjeneste. 

Nå var som sagt min situasjon ganske ekstrem. Enslig, uten oppsparte midler i en leid kjellerleilighet - med under 13k netto utbetalt i måneden i en av landets dyreste områder på den tiden, Stavanger.

Håper ikke du ble alt for skremt av historien min @Evil-Duck. Men jeg tenker det kan være lurt å mentalt forberede seg på dette. Kanskje har du oppsparte midler. Men allerede i dag bør du nok justere forbruket om du har rom for det. Bare i tilfelle. 

[Dubious]

Finnes ingen krav om at man må si at man er ufør når man søker jobb.

Men om du skal levere CV så kan det være noen hull som du sikkert må forklare.
Kan alltids si "ferie".