Hvordan bli ung og ufør.

[Deinosuchus]

Ung og ufør. 

Hei, jeg lurer på om det er noen som kunne være så snille og gi meg litt tips og råd vedrørende å få innvilget ung og ufør?

Er en mann på 36år, som har dokumentasjon på sterke søvnproblemer og psykiske problemer siden barneskolen av fra ting som har skjedd meg, hvor jeg gikk til psykolog under ungdomsskolen.

Er en veldig snill og idealistisk type, genuint opptatt av rettferdighet, bærekraft og miljø. Likevel i 2015 bodde jeg 5 måneder på et barnehjem i Nepal, og underviste i Engelsk. Dette var både før og mens landet ble rammet av de 2 verste jordskjelvene i landets historie. 

Til tross for tragedien, så var opplevelsen av å bo på barnehjem som en utrolig fin og alt-omvende opplevelse for meg, og jeg lærte mye om verden og meg selv. Men har slitt veldig med depresjon og ulykkelighet etter å komme tilbake til det ‘’normale’’ livet i Norge etter å ha bodd flere år i utlandet.

Går fortsatt i ‘’behandling’’ hos psykolog, men det hjelper jo ingenting, fordi jeg vet hva som gjør meg deppa og hva som jeg virkelig vil, og hvor jeg kan bruke meg selv på en hensiktsmessig måte.

Jeg føler meg ikke lykkelig eller hjemme i Norge og livet her, klarer ikke å bli motivert og eller ville noe særlig her i heimlandet. Dette høres kanskje ekstremt eller fjollete ut, men det er veldig virkelig i mitt hode og liv.

Men derimot så har jeg virkelig lært hva som virkelig gjør meg lykkelig og det livet som jeg vil ha: Å fortsette med å bo ‘’enkelt’’ og nomadisk, hjelpe barn og dyr med det jeg kan (Engelsk). Det er dette jeg føler at jeg virkelig er god på og som føles helt ‘’riktig’’ for meg og det livet jeg vil ha. 

Å bli ufør, eller om vi bare hadde hatt BORGERLØNN så hadde problemet mitt vært løst, fordi da hadde jeg fått økonomisk sikkerhet, og jeg trenger ikke mye penger for å ha det bra. Men trenger å bruke seg selv og bidra i verden.

Jeg er desperat etter å fa dette til, please dont judge me    

Setter stor pris på noens erfaringer og tilbakemeldinger.
 

Chiao🙂

[Milhouse85]

Jeg er selv ufør.

Det er ingen "snarveier" til å bli ufør. I din situasjon kan det høres ut som en romantisk utvei til "alle problemer" ved at man blir finansielt sikret og dermed også uavhengig fra samfunnets krav om at du skal bidra. Men fakta er at denne tilhørigheten er ekstremt viktig for å ikke "falle helt ut" av samfunnet. Du mister ekstremt mye mer enn hva du får igjen. Men jeg vet (ja, jeg skriver at jeg VET) du ikke ser dette i din situasjon. Men at du romantiserer en uføretilværelse som en frihet. Det her fullstendig feil. 

Du bør heller fokusere på mer realistiske løsninger. "Hvordan kan jeg UNNGÅ å bli ufør". Når du at du ønsker deg en nomadisk livsstil der du hjelper barn og dyr. Forteller det meg at du har ressurser og en vilje til å arbeide. At du går til psykolog og føler deg deppa og lite motivert er ikke i nærheten av hva som kreves til å bli ufør. Det er en myte at det er enkelt å få bli ufør i Norge. Dessuten er det utrolig egoistisk og støtende for resten av samfunnet dersom "hvem som helst" kunne blitt ufør i Norge. Du må huske at en uføretrygd blir betalt av bidragsyterne til samfunnet. Derfor er det støtende, egoistisk og ekstremt usolidarisk å ha som mål å motta en slik trygd for å leve et "fritt" liv. Det blir som å gi fingeren til velferdssamfunnet i Norge. 

Alle mennesker sliter i perioder i livet. Det er helt normalt. Personlig er jeg ufør fordi jeg har en kronisk sykdom som nesten tok livet av meg. Jeg er 35 år - og møter mye stigmatisering i samfunnet på grunn av min uføretilværelse. Lite vet folk at jeg blant annet store deler av 2019 lå på sykehus, var døden nær ved flere anledninger - og må ta medisiner og gå til behandling på sykehus resten av livet. Utad ser jeg frisk og fjong ut. Men jeg ble dessverre tvunget til en tilværelse som uføretrygdet. Da mistet jeg utrolig mye. Det tok meg flere år å prosessere denne "nye" tilværelsen som du romantiserer. For meg personlig er det provoserende å lese slike innlegg.

Evnen til å føle en tilhørighet til samfunnet - ved at jeg bidrar. Mestringsfølelsen. Det psykososiale man får gjennom gode rutiner i et arbeidsmiljø. Økt inntekt. Man skal ikke undervurdere hva en jobb gjør med den psykiske helsen. Jeg tror helt oppriktig at de som sliter psykisk kommer til å slite enda mer når de blir uføre.

Det er i grunn ganske surrealistisk at du skriver om et ønske om å bidra som hjelpearbeider i veldedig arbeid, samtidig som du skriver at du ønsker å bli ufør slik at du kan fortsette med dette. Det er mange veldedige organisasjoner i verden som tilbyr deg både kost, losji og i noen tilfeller til og med reiseutgifter og litt lommepenger i bytte mot din tid og dedikasjon. Du kan også jobbe med disse sakene selv. Til og med stifte ditt eget selskap, samle inn penger - for deretter å bruke dine ressurser som du åpenbart har til å hjelpe andre mennesker rundt omkring på kloden. Det å samle inn penger til den type formål er ikke så vanskelig som du tror. Du kan søke på legater - eller arbeide gratis gjennom WorkAway og WOOFING o.l. Gjennom disse miljøene møter du mange likesinnede som deg.

Nå kjenner ikke jeg din helsesituasjon fullstendig. Men dersom du "kun" går til psykolog fordi du føler deg umotivert og deppa. Er ikke det i nærheten av nok til å bli ufør. Så den kan du bare slå fra deg med en gang. Faktisk vil jeg gå så langt å si at det er en hån mot samfunnet dersom du i det hele tatt forsøker. Men heldigvis vil systemet stoppe deg lenge før det skjer. Dersom du allikevel mener du har en "god sak" - kan du be om et møte med NAV eller høre med din fastlege om hvilken muligheter du har. 

Endret 6. mai 2021 av Kris85

[BadCat]

Ung ufør er en enveiskjørt gate som ikke leder noe sted. Det starter ok i 20-årene men etter hvert som årene går faller vedkommende stadig bak inntekten til jevnaldrende. Det er ingen oppjustering i inntekt ved 30, 40, 50 år. Innen 35 år er fylt vil jevnaldrene rykke fremover i livet mens folk med ung ufør står på stedet hvil. Ved 50 år vil det være så stor forskjell i inntekt at det ikke er et verdig liv. Når jevnaldrende har stasjonvogn, familie, leilighet og oppgradering til hus, hytte, ferier osv så blir en med ung ufør boende i trygdebolig og har lite til overs etter livsopphold.

Eneste vei ut er kanskje hvis man "dumpsterdiver" eller lever på suppekjøkken i 20 år slik at man kan spare opp et par millioner til å investere i noe som gir avkastning. Så spørs det hvor lyst en har til å gjøre noe som helst etter å ha levd slik. De fleste vil ikke lykkes med å få til noe nevneverdig, men ende opp med å bruke det lille de har på luksusartikler de egentlig ikke har råd til, slik at det blir varig å leve under fattigdomsgrensa. Ved pensjonsalder blir inntekten redusert. Så er livet over uten at det egentlig har begynt.

Det er kanskje noen som ikke har et valg, men det er ikke noe man bør sikte etter hvis det ikke er nødvendig. Det er mange nye yrker man kan gjøre hjemmefra i dag som passer for folk som ikke kan fungere i en arbeidshverdag som er A4. De fleste kan finne seg noe verdig de kan gjøre hvis de står på. Det er ingen begrensninger i dag annet enn de du setter selv. Folk som ikke kan ha en vanlig jobb kan foreksemepl tjene 50k per dag på å legge ut en godt planlagt, tilrettelagt og produsert video på YouTube en gang i uka. Det er langt over hva man får for vanlig arbeid. Det er ingen automatikk i at man skal være fattig selv om man ikke kan ha vanlig arbeid. De færreste vil greie 50k om dagen, men 100k per måned er realistisk. Det finnes like mange muligheter som det finnes idéer. Det som skiller vinnere fra tapere er evnen til å levere/gjennomføre. De fleste nøyer seg med å prate om ting og kun et fåtall får det ut i handling.

Endret 6. mai 2021 av BadCat

[FrihetensRegn]

Man blir ikke ufør fordi man føler for det. Man blir ufør fordi man er såpass syk at man ikke kan jobbe. Mest sannsynlig må du tilbringe mange år på AAP (arbeidsavklaringspenger) før du får grønt lys til å legge inn en søknad om ufør. Denne søknaden kan godt bli avslått selv etter at din nav-veileder mener du er for syk til å jobbe. Jeg har hørt historier om mennesker som har tilbrakt nesten 20 år på AAP før de til slutt fikk innvilget ufør. Og mest sannsynlig får du ikke ung ufør. Det jeg har lest på nettet er at ung-ufør nå omtrent bare gis til de som er alvorlig fysisk og psykisk syk ala downs syndrom og andre sykdommer man er født med som ikke kan helbredes eller bedres til en situasjon der man kan brødfø seg selv. Å få ufør i dag er noe helt annet enn å få innvilget ufør på 90-tallet. Omtrent alle politikere er enige om at antallet uføre som andel av befolkningen er alt for høy (over 10% av alle i arbeidsfør alder).

Endret 6. mai 2021 av FrihetensRegn

[BadCat]

Så vanskelig er det da ikke. I verste fall tar det 2-3 år lenger enn de 3-5 årene det tok før. Alle kan få ung ufør hvis de går inn for det, men det er ikke noe å sikte etter. Lyv på deg tvangsvasking og smør 4-5 såpedispensere på kroppen hver dag i 5 år så skal jeg garantere at du blir ufør, men det er noe man ikke gjør med mindre man faktisk er syk.

[PantZman]

BadCat skrev (3 timer siden):

Ung ufør er en enveiskjørt gate som ikke leder noe sted. Det starter ok i 20-årene men etter hvert som årene går faller vedkommende stadig bak inntekten til jevnaldrende. Det er ingen oppjustering i inntekt ved 30, 40, 50 år. Innen 35 år er fylt vil jevnaldrene rykke fremover i livet mens folk med ung ufør står på stedet hvil. Ved 50 år vil det være så stor forskjell i inntekt at det ikke er et verdig liv. Når jevnaldrende har stasjonvogn, familie, leilighet og oppgradering til hus, hytte, ferier osv så blir en med ung ufør boende i trygdebolig og har lite til overs etter livsopphold.

Dette stemmer ikke helt. For de fleste er kanskje uføretrygd alene ikke nok, men det kommer nok mye an på hvilken inntekt og økonomisk situasjon de hadde før de ble ufør.

Uføretrygden er 66% av gjennomsnittsinntekten de 3 beste av 5 siste årene før sykdom. Maks uføretrygd er 66% av 6G som vil si maks 401.349 kr i 2020.

Jeg tror grunnbeløpet (G) (og uføretrygden) øker ganske likt med lønnsveksten.

Det er også mulig å jobbe selv om du er ufør. Du kan tjene 0.4G (ca 40.000kr i dag) i året uten at det påvirker utbetaling av uføretrygden. Tjener du mer enn 0.4G vil uføretrygden bli redusert.
Eksempel;

Spoiler

Har du f.eks 400.000  i uføretrygd (66% av inntekt på 600.000 kr før ufør) og tjener 100.000 kr på siden sitter du igjen med ca 460.000 kr. Dvs uføretrygden reduseres med 40.000 kr.

Uføretrygden reduseres i økende grad til høyere inntekten er. Tjener du 600.000 eller mer så mener jeg uføretrygden er 0 kr.

 

Deinosuchus skrev (6 timer siden):

Hei, jeg lurer på om det er noen som kunne være så snille og gi meg litt tips og råd vedrørende å få innvilget ung og ufør?

Du må ha blitt syk før du ble 26 år for å falle under "ung ufør".

• Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at:
• du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk
• sykdommen er klart dokumentert som alvorlig før fylte 26 år av lege/spesialist
• du søker om uføretrygd før fylte 36 år hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år

Du kan selvfølgelig prøve men dette er en prosess som vil ta flere år om du i det hele tatt har grunnlag til det. Du må blant annet få fastlegen og NAV med på laget.

Som Kris85 skriver burde du kanskje finne deg en veldedig organisasjon som dekker kost, losji osv..

Endret 6. mai 2021 av PantZman
typo

[BadCat]

Prøv å investere i din egen bedrift og så skal du betale for utstyr som skal avskrives over flere år mens du skal betale det for penger du får avkortet med over 2/3. Har du betalt 100k for utstyr og får avskrevet 30k blir de øvrige 70k inntekt og fører til trekk i trygden. Da må du ta opp forbrukslån for å kompensere for de 70k og da skal det ikke så mye til for at du blir bedre stilt ved å la det være. 70k inntekt utover de 40 blir redusert ned til 20-24k, altså at 46-ish k som du trenger til å betale utgiftene i bedriften din forsvinner i redusert trygd. Det skal voldsomt mye til for å greie å korte gapet mellom 300k brutto trygd og 550k alminnelig lønn. I det du tjener 1 krone over øvre grense er det et vakuum der hvor du taper 60-70k i trygd.

Det går ikke gradvis ned mot et kryssningspunkt i 0 kr iforskjell mellom trygd og arbeidsinntekt. Det ender i et plutselig fall på 60-70k. Hvor skal du ta de pengene fra hvis det blir aktuelt? Skal du sette virksomheten på pause noen måneder slik at du ikke tjener over grensa? Man kan selvsagt starte et akseselskap og ha mer kontroll over hva man får ut i lønn, men det blir mye styr for en liten arbeidsevne.

Endret 6. mai 2021 av BadCat

[Milhouse85]

Litt personlig... men faen heller.

Jeg var 31 år når det ble søkt om uføretrygd med ung ufør. Fikk avslag på ung ufør - ikke fordi jeg ikke kvalifiserte til det; men fordi jeg ville få høyere uføretrygd uten "ung ufør". Forsto aldri helt dette. For meg tok det under 2 år fra jeg hadde siste arbeidsdag til jeg fikk vedtak om uføretrygd i posten. Vel å merke hadde jeg presset meg selv til å jobbe i flere år "på overtid". Når jeg fikk beskjed fra arbeidsgiver om at jeg var for syk til å jobbe - fant jeg meg bare en ny jobb. Enkelt og greit. Men etter å ha mistet tre jobber på et år ville NAV utrede meg og sendte meg til noen uavhengige sakkyndige for arbeidsevnevurdering. I papirene jeg fikk i retur sto det: "Kris tror han er mye friskere enn det han i realiteten er." Det var en tung kamel å svelge. Jeg resignerte, søknad om uføretrygd ble sendt og etter åtte måneder fikk jeg innvilget 100% uføretrygd. Det føltes som en gigantisk knyttneve i trynet. 

Ikke lenge etterpå utviklet sykdommen seg - og jeg innser den dag i dag at det var riktig av arbeidsgiver å reagerer. Jeg er faktisk utrolig takknemlig for at NAV så dette før meg basert på historikk og det de innhentet av opplysninger. På mange måter reddet de livet mitt. 

Når det er sagt - er ikke dette en drømmetilværelse. Tvert i mot. Jeg jobbet hardt før jeg ble syk - derfor har jeg en helt OK uføretrygd på 28 000 pr mnd brutto og 21 000 etter skatt. Jeg tror de fleste har mindre enn meg. Men det er provoserende med stigmatiseringen jeg møter. Når folk sier "jeg har også lyst å bli ufør og sove så lenge jeg vil". Eller folk som trådstarter som romantiserer en tilværelse som absolutt ikke er en drømmesituasjon. For å gjenta meg selv. Det er provoserende! Sånne som deg ødelegger for slike som meg. 

I dag er jeg 35 år. Når folk spør hva jeg jobber med, og jeg svarer "jeg er ufør" - er det akkurat som luften går ut av ansiktet deres. Respekten forsvinner. De vil helst ikke assosiere seg med meg i det hele tatt. Innen dating og med damer er det enda verre. Mentalt er jeg ganske oppegående. Men det er tungt å sitte hjemme på dagtid når "alle andre" er i jobb. 

Endret 6. mai 2021 av Kris85

[BadCat]

Da har du ca 2k mer i måneden enn noen med ung ufør og du er kun 4k i måneden under hva det koster å leve et normalt liv.

Endret 6. mai 2021 av BadCat

[PantZman]

Kris85 skrev (16 minutter siden):

Jeg var 33 år når det ble søkt om uføretrygd med ung ufør. Fikk avslag på ung ufør - ikke fordi jeg ikke kvalifiserte til det; men fordi jeg ville få høyere uføretrygd uten "ung ufør". Forsto aldri helt dette.

Hadde du fått ung ufør hadde de sikkert måtte bruke inntektsår hvor du hadde lavere gjennomsnittslønn (snitt av 3 beste av 5 siste årene før sykdom) som ville resultert i lavere uføretrygd.

Sitat

I dag er jeg 35 år. Når folk spør hva jeg jobber med, og jeg svarer "jeg er ufør" - er det akkurat som luften går ut av ansiktet deres. Respekten forsvinner. De vil helst ikke assosiere seg med meg i det hele tatt. Innen dating og med damer er det enda verre. Mentalt er jeg ganske oppegående. Men det er tungt å sitte hjemme på dagtid når "alle andre" er i jobb. 

Er du i stand til det og ønsker det kan du jobbe ved siden av uføretrygd. Det er ikke slik at du mister uføretrygden om du velger å jobbe. Tjener du mer enn 0.4G (ca 40.000kr) i året vil utbetalingene reduseres, men det skal fremdeles lønne seg å jobbe.

Endret 6. mai 2021 av PantZman

[Morromann]

Som sagt må du først søke om AAP og nåløyet har blitt trangere for å få innvilget også det, spesielt under Solberg-regjeringen.

[Milhouse85]

PantZman skrev (16 minutter siden):

Hadde du fått ung ufør hadde de sikkert måtte bruke inntektsår hvor du hadde lavere gjennomsnittslønn (snitt av 3 beste av 5 siste årene før sykdom) som ville resultert i lavere uføretrygd.

Stemmer.

Jeg var inne å leste på vedtaket mitt nå.
Der sto det at som ung ufør ville jeg fått 22,8k brutto mot 28k som jeg har i dag.

Beregningsgrunnlaget ble 465k. 

Det er i grunn bare flaks. Jeg var helsefagarbeider og tjente ikke all verden. Helt tilfeldig fikk jeg tilbud om et bra betalt engasjementet i statlig sektor de to årene jeg bikket 500k. Hadde det ikke vært for det; tørr jeg ikke engang tenke på hvordan situasjonen hadde utartet seg. Hell i uhell der altså. 

Jeg vil på det sterkeste anbefale alle som er i arbeid å skaffe seg en uføreforsikring!

Livet kan snu fort - for hvem som helst. 

Endret 6. mai 2021 av Kris85

[Juggel]

Kris85 skrev (2 timer siden):

Jeg er selv ufør.

Det er ingen "snarveier" til å bli ufør. I din situasjon kan det høres ut som en romantisk utvei til "alle problemer" ved at man blir finansielt sikret og dermed også uavhengig fra samfunnets krav om at du skal bidra. Men fakta er at denne tilhørigheten er ekstremt viktig for å ikke "falle helt ut" av samfunnet. Du mister ekstremt mye mer enn hva du får igjen. Men jeg vet (ja, jeg skriver at jeg VET) du ikke ser dette i din situasjon. Men at du romantiserer en uføretilværelse som en frihet. Det her fullstendig feil. 

Du bør heller fokusere på mer realistiske løsninger. "Hvordan kan jeg UNNGÅ å bli ufør". Når du at du ønsker deg en nomadisk livsstil der du hjelper barn og dyr. Forteller det meg at du har ressurser og en vilje til å arbeide. At du går til psykolog og føler deg deppa og lite motivert er ikke i nærheten av hva som kreves til å bli ufør. Det er en myte at det er enkelt å få bli ufør i Norge. Dessuten er det utrolig egoistisk og støtende for resten av samfunnet dersom "hvem som helst" kunne blitt ufør i Norge. Du må huske at en uføretrygd blir betalt av bidragsyterne til samfunnet. Derfor er det støtende, egoistisk og ekstremt usolidarisk å ha som mål å motta en slik trygd for å leve et "fritt" liv. Det blir som å gi fingeren til velferdssamfunnet i Norge. 

Alle mennesker sliter i perioder i livet. Det er helt normalt. Personlig er jeg ufør fordi jeg har en kronisk sykdom som nesten tok livet av meg. Jeg er 35 år - og møter mye stigmatisering i samfunnet på grunn av min uføretilværelse. Lite vet folk at jeg blant annet store deler av 2019 lå på sykehus, var døden nær ved flere anledninger - og må ta medisiner og gå til behandling på sykehus resten av livet. Utad ser jeg frisk og fjong ut. Men jeg ble dessverre tvunget til en tilværelse som uføretrygdet. Da mistet jeg utrolig mye. Det tok meg flere år å prosessere denne "nye" tilværelsen som du romantiserer. For meg personlig er det provoserende å lese slike innlegg.

Evnen til å føle en tilhørighet til samfunnet - ved at jeg bidrar. Mestringsfølelsen. Det psykososiale man får gjennom gode rutiner i et arbeidsmiljø. Økt inntekt. Man skal ikke undervurdere hva en jobb gjør med den psykiske helsen. Jeg tror helt oppriktig at de som sliter psykisk kommer til å slite enda mer når de blir uføre.

Det er i grunn ganske surrealistisk at du skriver om et ønske om å bidra som hjelpearbeider i veldedig arbeid, samtidig som du skriver at du ønsker å bli ufør slik at du kan fortsette med dette. Det er mange veldedige organisasjoner i verden som tilbyr deg både kost, losji og i noen tilfeller til og med reiseutgifter og litt lommepenger i bytte mot din tid og dedikasjon. Du kan også jobbe med disse sakene selv. Til og med stifte ditt eget selskap, samle inn penger - for deretter å bruke dine ressurser som du åpenbart har til å hjelpe andre mennesker rundt omkring på kloden. Det å samle inn penger til den type formål er ikke så vanskelig som du tror. Du kan søke på legater - eller arbeide gratis gjennom WorkAway og WOOFING o.l. Gjennom disse miljøene møter du mange likesinnede som deg.

Nå kjenner ikke jeg din helsesituasjon fullstendig. Men dersom du "kun" går til psykolog fordi du føler deg umotivert og deppa. Er ikke det i nærheten av nok til å bli ufør. Så den kan du bare slå fra deg med en gang. Faktisk vil jeg gå så langt å si at det er en hån mot samfunnet dersom du i det hele tatt forsøker. Men heldigvis vil systemet stoppe deg lenge før det skjer. Dersom du allikevel mener du har en "god sak" - kan du be om et møte med NAV eller høre med din fastlege om hvilken muligheter du har. 

Må bare få si at dette, og det andre innlegget ditt som går på deg personlig, er svært gode innlegg som i høyeste grad setter ting i perspektiv. Takk!

[KalleKanin]

Kris85 skrev (42 minutter siden):

Litt personlig... men faen heller.
......
Eller folk som trådstarter som romantiserer en tilværelse som absolutt ikke er en drømmesituasjon. For å gjenta meg selv. Det er provoserende! Sånne som deg ødelegger for slike som meg. 

I dag er jeg 35 år. Når folk spør hva jeg jobber med, og jeg svarer "jeg er ufør" - er det akkurat som luften går ut av ansiktet deres. Respekten forsvinner. De vil helst ikke assosiere seg med meg i det hele tatt. Innen dating og med damer er det enda verre. Mentalt er jeg ganske oppegående. Men det er tungt å sitte hjemme på dagtid når "alle andre" er i jobb. 

Takk for at du deler!

Jeg har selv en datter som vil trenge omsorg resten av livet og vil måtte leve på en eller annen form for uføretrygd.
Derfor blir jeg rett og slett forbannet på alle de som prøver å "snike til seg" ulike former for stønad etc uten at de egentlig har behov for det.
Dette gjør jo at slike som deg og min datter (eg. vi foreldrene) må kjempe ekstra hardt for å få det de har krav på. 
Dere vil også sannsynligvis få mindre eller i verste fall ikke noe i det hele tatt fordi det da er for mange andre å dele kaken på.

Stå på, og igjen takk for at du deler så personlige ting!

[aklla]

Ett problem er jo at du ikke står fritt til å reise verden rundt som ufør.
Kan være maks 6 måneder ute ila ett kalenderår.

Samt https://www.nav.no/no/person/flere-tema/arbeid-og-opphold-i-utlandet/jobbe-i-utlandet-og-folketrygden/frivillig-arbeid-i-utlandet
Du risikerer altså å miste det eller få store problemer med det selv om du holder deg innenfor 6 måneders grensen også.
Ut fra det jeg tolker det som, så vil både WorkAway og Woofing kunne regnes som lønnet da du jobber for mat og bolig.

NAV kan muligens også begynne å lure på om du faktisk er ufør om du kan jobbe fulltid som frivillig i f.eks Nepal.

[PantZman]

BadCat skrev (1 time siden):

Prøv å investere i din egen bedrift og så skal du betale for utstyr som skal avskrives over flere år mens du skal betale det for penger du får avkortet med over 2/3. Har du betalt 100k for utstyr og får avskrevet 30k blir de øvrige 70k inntekt og fører til trekk i trygden. Da må du ta opp forbrukslån for å kompensere for de 70k og da skal det ikke så mye til for at du blir bedre stilt ved å la det være. 70k inntekt utover de 40 blir redusert ned til 20-24k, altså at 46-ish k som du trenger til å betale utgiftene i bedriften din forsvinner i redusert trygd. Det skal voldsomt mye til for å greie å korte gapet mellom 300k brutto trygd og 550k alminnelig lønn. I det du tjener 1 krone over øvre grense er det et vakuum der hvor du taper 60-70k i trygd.

Det går ikke gradvis ned mot et kryssningspunkt i 0 kr iforskjell mellom trygd og arbeidsinntekt. Det ender i et plutselig fall på 60-70k . Hvor skal du ta de pengene fra hvis det blir aktuelt? Skal du sette virksomheten på pause noen måneder slik at du ikke tjener over grensa? Man kan selvsagt starte et akseselskap og ha mer kontroll over hva man får ut i lønn, men det blir mye styr for en liten arbeidsevne.

Egen bedrift? Utstyr? Avkortet med over 2/3?

Vet ikke helt om dette var rettet mot mitt svar, om det er relevant eller hvordan du kom frem til disse tallene. Nå vet jeg lite om å drive bedrift, men i ditt eksempel er det vel snakk om enkeltpersonforetak.

Blir kjøp av utstyr registrert som inntekt i skattemeldingen? Høres rart ut. Blir det ikke registrert som utgift og evt. trukket fra inntekten?

Endret 6. mai 2021 av PantZman

[BadCat]

Du tror ikke at noen som er å ute å kjøre at de bruker år av sitt liv på å snike til seg uføretrygd har så dårlig kognitiv funksjon ar de hører hjemme på trygd?

[Milhouse85]

KalleKanin skrev (3 minutter siden):

Takk for at du deler!

Jeg har selv en datter som vil trenge omsorg resten av livet og vil måtte leve på en eller annen form for uføretrygd.
Derfor blir jeg rett og slett forbannet på alle de som prøver å "snike til seg" ulike former for stønad etc uten at de egentlig har behov for det.
Dette gjør jo at slike som deg og min datter (eg. vi foreldrene) må kjempe ekstra hardt for å få det de har krav på. 
Dere vil også sannsynligvis få mindre eller i verste fall ikke noe i det hele tatt fordi det da er for mange andre å dele kaken på.

Stå på, og igjen takk for at du deler så personlige ting!

Jeg kunne skrevet mye om dette. 

Trygdekontorfesten som pågikk over 90-tallet der "hvem som helst" kunne bli ufør og distansere seg fra bidragsyterne i samfunnet - skapte en misnøye blant vanlige skattebetalere mot den type trygdemottakere. Det er fult forståelig. Denne "mørke stigma-skyen" henger over trygdemottakere den dag i dag. Derfor må vi som er i en tvunget situasjon som meg selv og din datter og hennes familie (som indirekte også blir påvirket) betale prisen for disse menneskene. 

Norge har lenge forsøkt å endre på denne "festen" ved å innføre en rekke nye lover og regler, basert på en mengde reformer, utredninger og sannsynligvis uendelig med byråkrater og konsulenter. Med den konsekvens at det har vært et utrolig tungt og vanskelig system å forholde seg for folk flest.

Jeg har en eldre bekjent som tilbringer store deler av vinterhalvåret i Spania rundt Alicante. Hun forteller at det er veldig mange fastboende i Spania som har levd godt på norsk uføretrygd - noen av dem har til og med arbeidet fulltid i en årrekke i Spania; og har absolutt ingen grunn til å være ufør. Enkelte skryter til av hvordan de har "lurt systemet". Så sitter de der nede å baksnakker Norge mens de lesker på kaldt øl som både du og (tidligere) også jeg har betalt for. Man kan bli kvalm av mindre. 

Når det er sagt; jeg er fullstendig enig i at vi har alt for mange uføre i Norge. 10% er ekstremt. Men jeg har stor tro på at denne statistikken vil gå ned i årene som kommer. Det er også et lite holdningsproblem i befolkningen. Mange forventer at staten skal hjelpe oss på beina igjen når vi faller (noe ALLE gjør i livet). Fakta er at de fleste klarer å komme seg opp helt på egen hånd. Noen få blir liggende; de trenger ekstra hjelp og støtte. Det skal dem også få - uten å måtte krangle seg til det, eller føle på skam i ettertid. 

Noen få skal alltid ødelegge for mange.

Med Solberg & Co har systemet blitt enklere - men også strengere. Det stilles større krav, særlig til unge som sliter. Tidligere fikk dem MER av NAV enn det de sannsynligvis hadde fått i arbeid. Det er ganske absurd. Et strengt, likestilt og rettferdig system er bra! 

Derfor er det betryggende å vite at systemet sannsynligvis vil fange opp "dem som prøver seg". 

Takk for fine tilbakemeldinger på mine innlegg... det varmer.

[BadCat]

14 minutes ago, PantZman said:

Blir kjøp av utstyr registrert som inntekt i skattemeldingen? Høres rart ut.

Hvis du har 140k inn og bruker 100 av de på utstyr får du kun avskrevet 30% det året og resultatet blir at du mister 46-50k i trygd selv om du har brukt pengene på utstyr. 

Avkorting etter 0,4G hadde gitt mening dersom brutto trygd var 100k høyere, men når gapet opp til 550k brutto er såpass stort, gir det ikke mening. Da du mister over 2/3 av det du tjener over 0,4 G skal du jobbe hardt for å komme opp i en anstendig lønn. I tillegg mister du de siste 60-70k av trygda hvis du kommer over maksbeløpet for når det utbetales 0 trygd. Det går ikke gradvis ned til 0, Det går rett fra lønnsintekt +70k i trygd til lønnsinntekt + 0 hvis du er 1 kr over. Jeg tror det er mer enn 70k i dag også for referansetabellen er noen år gammel.

Endret 6. mai 2021 av BadCat

[Ratleto]

40 minutes ago, Kris85 said:

Takk for fine tilbakemeldinger på mine innlegg... det varmer.

Høyresiden har jo misforstått litt når de tror at bare stønaden er lav nok, så kan man "velge" å jobbe mer, for så å komme seg ut i fast arbeid igjen. Sånn er det jo ikke for de som faktisk trenger uføretrygden. Forøvrig var det hele Stortinget som vedtok endringene som kom i januar 2015, med Ap i spissen som satt i regjering den gangen.

Og siden Kris deler, så gjør jeg det jeg også. Takk forresten, Kris!

Er selv ung ufør, og hadde gladelig tatt nesten hvilken som helst drittjobb med lav betaling (unntakene er oppvask og husvask hehe) istedet for å ha de kroniske smertene jeg har hatt siden VGS. Da hadde jeg hatt arbeidskolleger, et sosialt liv, og fine rutiner for hverdagen. Dagene med kroniske smerter er det motsatte av rutine, for å si det sånn.

Jeg brukte også flere år på å få uførestønaden. Da var det fint å få en stabil inntekt den gangen, husker jeg. Jeg husker også at jeg hadde en søppelpose med tomflasker i boden, sånn i tilfelle økonomien ikke strakk til en måned. Trengte den heldigvis aldri.

Er glad og takknemlig for at jeg bor i Norge med den kroppen jeg har. Hadde jeg bodd i f.eks. USA, så hadde jeg antakelig levd på gata, eller vært død allerede.

Endret 6. mai 2021 av Ratleto