Jobbe som ambulansearbeider?

[MajaMG]

Heihei!

Jeg vurderer sterkt å søke på bachelor i paramedisin til høsten eller til neste høst, men lurer på om det er noen ambulansearbeidere som kan fortelle litt om hvordan de trives i jobben sin? Hva er eventuelt de beste og verste sidene? Og hvilke kvaliteter vil du si er de viktigste om man ønsker en karriere innen ambulansetjenesten? Jeg har utrolig lyst på en givende jobb med mennesker, som er aktiv og variert, men kan se for meg at det er et tøft yrke. Er det noe du vil anbefale andre å jobbe som?

Og hvis det er noen studenter som går eller har gått paramedisin på universitet eller høgskole hadde jeg satt stor pris på litt informasjon om din erfaring, om du føler deg klar for å gå ut i jobb, og hvor krevende graden faktisk er!

Tusen takk! :)

[The Avatar]

Dette er nok veldig personavhengig, både når det gjeld personlege eigenskapar men også når det gjeld kva ein ser på som gode og dårlige sider ved jobben.

Du bør nok ha ein god balanse mellom å både være i fysisk god form, flink til å memorere prosedyrer og litt konkurransemenneske som trives når det er hektisk rundt deg. Samtidig er det også viktig å være rolig nok til at du ikkje lar deg stressse og mister oversikta over kva du skal og må gjere, så du må klare å balansere både behovet for å at ting skal gå fort utan at det fører til at det går utover kvaliteten.
Ein anna viktig ting er at du også må tole at det ikkje skjer noko på vakta. Ofte kan det være vel så stressande å gå rundt og være klar for rykke ut når som helst, men utan å få utløp for den spenninga som bygger seg opp. Du må kunne være klar for å handtere katastrofer samtidig som at realiteten er at du blir sittande å vente eller berre utfører meir trivielle oppdrag.

Ein kjenner seg aldri klar til å gå ut i jobb, men både kunnskap og ferdigheiter kjem med erfaring. 

Når det gjeld dette med at yrket er tøft så er dette også særdeles individuelt. Det ein ofte tenker mest på som belastande sider ved ambulansetenesten er sterke inntrykk og høg stressfaktor. Men det som kanskje ofte er det mest belastande er mangelen på informasjon om korleis det gjekk med pasienten, du blir satt til eit oppdrag og når pasienten er overlevert så må du være i stand til å nullstille deg og innfinne deg med at du kanskje ikkje får vite korleis det gjekk eller om jobben du gjorde var god nok.

Mitt inntrykk er at det er "dei små tinga" som til slutt blir for tøft å bære, f.eks. dei triste skjebnene til dei som systemet ikkje får til å hjelpe, belastninga med at du ikkje får sove skikkelig fordi tanken på at du når som helst må kunne sprette opp og sitte ferdig påkledd i bilen alltid gnager hos deg, eller at du evaluerer og dømmer din eigen arbeidsinnsats så strengt at du tenker at du aldri strekker til, osv, er ei større belastning enn synet knekte bein og spy.

Den store fordelen med yrket er at det nok er få yrker der innsatsen din og verdien av jobben din er så klart synleg og så verdsatt av alle.