"Evig singel?"

[Theo343]

6 hours ago, Guest b16ac...603 said:

Jeg er faktisk helt lik, og jeg er kvinne på 40. Hvis jeg skal summere opp livet mitt vil jeg si at mine beste perioder har jeg hatt alene når jeg har drevet med noe som jeg virkelig likte, f.eks. studier og jobb. Kjemisk renset for drama med menn som ikke vil, ikke klarer, ikke føler og ikke mestrer. Jeg orker ikke mer emosjonelt tilbakestående svermerier med slike menn.

Jeg har flere venninne som er helt lik og vi ler av "Mannefall". Vi ler av tafatte menn fordi vi respekterer dem simpelthen ikke. Samtidig innser jeg jo at det ikke er særlig hyggelig å møte folk som sliter på den måten. Så jeg kjenner litt igjen det TS skriver om å ha et litt nedlatende syn på det motsatte kjenn. 

Hva tenker dere om fremtiden? Blir det tøft å gå den i møte alene, tror dere? 

Ellers takk for en interessant tråd. 

 

 

Anonymous poster hash: b16ac...603

Dette er  ikke personlig kritikk mot deg men hva jeg selv har sett blant noen få av de mange.

Dette er et syn jeg ofte ser blant kvinner som "ikke har funnet mannen i livet" og er litt bitter.  Fremfor å se på sine egne mangler og hvor de kan være mer empatiske, imøtekommende og forstående så oppkonstruerer de heller et nedlatende syn. De har ofte et ensidig fokus på hvem som har feil i forsøkene de har gjort. Kvinner kan være krevende uten å alltid være klar over hva de faktisk krever av et annet menneske, og særlig hvis de begynner å føle at de får litt dårlig tid. Jeg kjenner kvinner som krever at mannen ikke har eller har minimal kontakt med barn fra tidligere forhold.

Kanskje man også skal lage en tv-serie som heter "besøksbarna".

En bekjent opplevde at den nye kjæresten  krevede at han kastet ut ekskona og barna fra huset innen 6 måneder slik at det kunne selges og de kunne kjøpe noe sammen. Det klarte ikke han å bli med på da han ville sørge for at de hadde et godt sted å bo. I etterkant brukte hun samme omtale av han som du gjør her.

 

Endret 11. april 2021 av Theo343

[Theo343]

23 hours ago, Kris85 said:

Jeg tror det er enklere (og mindre overfladisk) på profesjonelle nettsider som Match og Sukker. Det å "knuse" Tinder-koden er ikke bare-bare når man er mann.

Dette er veldig enkelt. Gjør som en kamerat. Han la ut 1 bilde av en passe stor båt og skrev følgende linje "På utkikk etter noen som verdsetter båtlivets gleder". Han fikk det svare strev  med å svare alle.

Endret 11. april 2021 av Theo343

[Gjest b16ac...603]

FiveInline skrev (2 timer siden):

I nabolaget her er det flere damer i 30 åra som har bodd alene siden 2014 da jeg flyttet hit, har ikke sett et eneste mannfolk på besøk, tipper de også er; "som ikke vil, ikke klarer, ikke føler og ikke mestrer"

Så tipper det går begge veier jeg, at det ikke bare er mannfolk som er "emosjonelt tilbakestående" som du så fint beskriver det.

Det er helt sikkert håpløse kvinner også, ingen tvil om det. Men jeg dater bare menn, så jeg blir faktisk ikke kjent med eller knyttet til slike kvinner på den måten. 

Theo343 skrev (1 time siden):

Dette er  ikke personlig kritikk mot deg men hva jeg selv har sett blant noen få av de mange.

Dette er et syn jeg ofte ser blant kvinner som "ikke har funnet mannen i livet" og er litt bitter.  Fremfor å se på sine egne mangler og hvor de kan være mer empatiske, imøtekommende og forstående så oppkonstruerer de heller et nedlatende syn. De har ofte et ensidig fokus på hvem som har feil i forsøkene de har gjort. Kvinner kan være krevende uten å alltid være klar over hva de faktisk krever av et annet menneske, og særlig hvis de begynner å føle at de får litt dårlig tid. Jeg kjenner kvinner som krever at mannen ikke har eller har minimal kontakt med barn fra tidligere forhold.

Kanskje man også skal lage en tv-serie som heter "besøksbarna".

En bekjent opplevde at den nye kjæresten  krevede at han kastet ut ekskona og barna fra huset innen 6 måneder slik at det kunne selges og de kunne kjøpe noe sammen. Det klarte ikke han å bli med på da han ville sørge for at de hadde et godt sted å bo. I etterkant brukte hun samme omtale av han som du gjør her.

 

Kvinner over en viss alder som ikke har funnet sin bedre halvdel er forventet å være bitter. Det er et stempel de blir gitt av omgivelsene. Jeg forstår godt at jeg, som ikke er villig til å ta dette stempelet ei heller er jeg villig til å spille offerrollen, kan provosere. Jeg kan ikke styre andres reaksjoner eller følelser, så derfor velger jeg å la de passere. 

Jeg er barnløs og har en stund truffet en mann (også uten barn) som til å begynne med hadde mange fine kvaliteter. Den kvaliteten jeg virkelig satte pris på hos ham var hans tid, empati og oppmerksomhet. Men etterhvert som tiden gikk, dabbet det mer og mer av. Nå viser deg seg at fyren er ikke klar for forhold likevel. Han har innsett at han heller vil bruke tiden på kompisene sine (jeg har ikke bedt han velge de vekk), vil sitte oppe om natta og spille dataspill (jeg har ikke kritisert det), drikke seg full hver helg (ikke min smak, men), og at han i allefall ikke ønsker barn (det er også OK). Jeg har vært veldig forståelsesfull og støttende mot denne mannen fordi han er faktisk veldig god og hyggelig. Men hvor mye skal man finne seg i? Jeg og denne mannen ser hverandre ca. 1 gang i måneden nå fordi så langt nede på lista har jeg havnet. Jeg er dessverre ikke villig til la meg kategorisere som en "vanskelig kvinne med altfor mange krav". Dessverre er jeg for snill. Men i menns verden betyr vel det det samme om "dum". Ikke vet jeg. Slik er det også med flere av mine venninner. Så derfor humrer vi litt av "Mannefall". Hvordan ble menn så ufattelig tafatte og svake? 

Du skriver at innlegget ikke er ment som personlig kritikk mot meg, men jeg fikk likevel lyst til å svare. 

Anonymous poster hash: b16ac...603

[Milhouse85]

Tror man skal være forsiktig med å generalisere og stigmatisere for mye.

Det er klart at jo eldre man blir, men desto flere dårlige erfaringer - jo større bagasje har man. Samtidig blir man mindre tilpasningsdyktig med alderen. Man verner om sine vaner og "gror fast". Dette tenker jeg er felles for alle og er ganske naturlig.

Samtidig blir utvalget av folk som er ledige på markedet (flåsete formulert gjerne) kraftig redusert. Det er grunner til at folk separeres eller ikke ønsker å forplikte seg i forhold. Jo desto flere forhold en person har bak seg, jo desto flere varsellamper bør lyse.

Dessuten tror jeg også at de fleste (meg inkludert) har for store krav som ikke samspiller med realiteten. Skal jeg snakke for meg selv er jeg meget fornøyd med egne holdninger, personlighet - utsendte er sånn medium pluss. Greit nok. Men jeg eier ingen ting, verken bil, leilighet, hytte ved sjøen eller noe som helst. Så rent økonomisk har jeg lite å bidra med. Menn er jo de eneste som tradisjonelt sett må "levere noe" - bidra med noe, annet enn bare seg selv. Denne tradisjonen står i taket i andre land. Der er økonomi og materielle goder kanskje viktigere enn noe annet. Her i Norge er det jevnet noe ut, men allikevel absolutt aktuelt for alle menn. 

 

[Gjest b16ac...603]

Kris85 skrev (20 minutter siden):

Tror man skal være forsiktig med å generalisere og stigmatisere for mye.

Det er klart at jo eldre man blir, men desto flere dårlige erfaringer - jo større bagasje har man. Samtidig blir man mindre tilpasningsdyktig med alderen. Man verner om sine vaner og "gror fast". Dette tenker jeg er felles for alle og er ganske naturlig.

Samtidig blir utvalget av folk som er ledige på markedet (flåsete formulert gjerne) kraftig redusert. Det er grunner til at folk separeres eller ikke ønsker å forplikte seg i forhold. Jo desto flere forhold en person har bak seg, jo desto flere varsellamper bør lyse.

Dessuten tror jeg også at de fleste (meg inkludert) har for store krav som ikke samspiller med realiteten. Skal jeg snakke for meg selv er jeg meget fornøyd med egne holdninger, personlighet - utsendte er sånn medium pluss. Greit nok. Men jeg eier ingen ting, verken bil, leilighet, hytte ved sjøen eller noe som helst. Så rent økonomisk har jeg lite å bidra med. Menn er jo de eneste som tradisjonelt sett må "levere noe" - bidra med noe, annet enn bare seg selv. Denne tradisjonen står i taket i andre land. Der er økonomi og materielle goder kanskje viktigere enn noe annet. Her i Norge er det jevnet noe ut, men allikevel absolutt aktuelt for alle menn. 

 

Men det er jo nettopp det gjør gjennomgående i hele innlegget ditt. 

Anonymous poster hash: b16ac...603

[Pliscin]

Det er ingen fasitsvar på problemstillingen til TS. Hva du selv ønsker og vil er opp til deg selv, og det er det bare du selv som har svaret på. Vil du være singel, ja det er helt greit, og du står overfor et liv med veldig mye frihet, lite ansvar og uten egen familie. Vil du ha en partner, så er det greit også. Det er et liv med mindre frihet, der dere må sette grenser selv, og mer ansvar, og kanskje utvidet familie etterhvert. Du får også en svigerfamilie på kjøpet.

Jeg mener og tror at man er skapt for å være to. Det trenger ikke være A4, men jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer at jeg synes det er best å være i et forhold. Nå er jeg en person som har mye omsorg, kjærlighet og behov for trygghet i meg, og finner det i et forhold. De gangene jeg har vært singel, så har jeg nytt det til "det fulle" med festing, drikking, og mye annet, og det har vært gøy. Men hverdagene har stort sett vært tomme, og man lever bare for festene, turene, flørtene, gamingkveldene etc. Og i lengden gir det meg mindre og mindre, og det blir stort sett rutine (ond sirkel).

Det handler for min del om å finne en person som du passer med, og man må forstå konseptet med å være i et forhold. Man trenger ikke like interesser, man trenger ikke å klaffe på alle punkter, men man må være glad i hverandre, og gi hverandre rom til å gjøre hva man har lyst til. Så må man møtes på viktige punkter og være enige i store spørsmål. Nå har jeg selv blitt familiemann, og må si at jeg ikke savner livet jeg hadde før. Det er for meg fantastisk å kunne gi av min kjærlighet, og se hvor glad andre blir av det. Det både gir og skaper en trygghet og et samhold, noe som jeg trengte i livet.

[lwbowjl]

Oi, hadde ikke trodd  det skulle komme så mange svar. takk. Mye positivt og nyttig 

Så hva jeg vil: Skal innrømme det, at jeg nyter frihet og alenetid. Vil ikke beskrive meg som ulykkelig . Har også følt en del på "tomhet", av mangel på et bedre ord. Jeg har hatt følelser for noen, og har fått god kontakt med to-tre  jenter og., men må ærlig si at jeg har blitt redd . Spesielt da jeg var yngre , fikk jeg ofte følelsen av at jevnaldrende jenter så på meg som han vittige og rare. Har fått god kontakt med noen, men må være ærlig å si  .  Fysisk nærvær er jo et savn. Men , i alle fall de siste årene/koronatiden, har jeg følt på meg selv at jeg har noe å gi. Ønske om å ha noen å være glad i , og som igjen kan være glad i meg. Har jo klart en liten romantiker  i magen.  

Har sett hvordan forhold til folk jeg kjenner og slekt har gått. Noen har gått så ille som det omtrent kan gå an å gå. Folk som ikke er bra for hverandre i det hele tatt, men allikevel holder sammen. Og har ofte hent at folk har betrodd seg om sine forholdproblemer til meg. Enkelte ting har gitt meg følelser  av redsel og mistro. 

Har ikke prøvd nettdating /tinder , men selvfølgelig vært klar over at dette kan være en god muligheter. Kan vel på dette tidspunktet ikke være noe annet enn meg selv. Er en rolig fyr, som kan lytte , tror jeg har humor. Elendig praktisk, men villig til å gjøre innsats) Er vel utseendemessig under middels. Eier leilighet og har grei økonomi for enkeltperson. Føler jeg har empati og evne til å forstå andre, men det kommer jo an på øyet som ser.

Har som de fleste vært på forskjellige stadier i livet,  og til tider har det ført  til perioder med angst, depresjon og selvmedisinering med alkohol/ sigaretter , samt annet (aldri anti-depressiva /tabletter) . Ikke på noen måte nødvendig å ta med her, men på en måte godt å skrive ned. Har nå lagt det bak meg  Har lært meg selv mer å kjenne dette siste året, og føler jeg har noe å  gi . En ufattelig trist hendelse har og fått meg til å se livet mer i et annet perspektiv. Psyken er fremdeles ikke helt på topp, men jeg har pågangsmot. Har jeg det godt med meg selv, har jeg jo et ønske og håp om å finne noen Mer enn kun fysisk, tenker jo på kjemi, å dele gode øyeblikk Kanskje filmromantikeren i meg som brenner litt ekstra. Er jo klar over forhold er mye mer komplisert enn dette. 

Huff, ble en del utlevering her da . Var ikke meningen å fremstå som sutrete. Var vel igrunnen mer *fakta*

 

Endret 11. april 2021 av lwbowjl

[Gjest 87aee...971]

Min erfaring er at de mest attraktive menneskene er sjelden singel lenge. Tror svært få velger å være singel hele livet hvis  de er ettertraktet, tror det bare er en unnskyldning mange bruker fordi dem ikke får det til.

Damer skylder på menn og menn skylder på damer. Ja det er en jobb å være i ett forhold og få barn. Men det er ditt ansvar å velge rett partner og ikke etterpå legge all skylda på han/henne hvorfor ting gikk galt.

Anonymous poster hash: 87aee...971

[Dugg]

Her var det mange fine innlegg og interessant lesing. 

Jeg er en av de mange (har jeg inntrykk av) som ikke lykkes med det motsatte kjønn og forhold. Uvisst av hvilken grunn. Jeg er ikke av typen evig singel, men jeg ser jo at ingenting varer. Nå er jeg på vei ut av et der jeg har vært i et forhold med en mann som ikke har vært i en forhold med meg. Det vil si, vi har vært eksklusive hele veien, men vi har såpass forskjellige oppfatninger om konseptet "forhold" at jeg ser ikke poenget. Dette er forøvrig en tråd ved mine erfaringer med menn, og er grunnen til at jeg kommer til å legge slike ting på hylla nå. Jeg er over en alder der dating ikke gir meg så mye lengre. 

Ønsker dere andre lykke til. Dere virker gode ift hva dere har skrevet her

❤️ 

[Milhouse85]

Gjest b16ac...603 skrev (21 timer siden):

Men det er jo nettopp det gjør gjennomgående i hele innlegget ditt. 

Anonymous poster hash: b16ac...603

Alle mennesker gjør det, hele livet - hele tiden. Våre erfaringer, direkte og indirekte gjennom observasjoner hjelper oss med dette. Det er en naturlig del av vår forsvarsmekanisme. Når jeg skriver "tror man skal være forsiktig med å generalisere og stigmatisere for mye" - handler det mest om å nyansere dette - ved at ja; vi har alle våre erfaringer - men det betyr ikke at alle er slik.

Mine to første avsnitt i innlegget mitt er ganske objektiv og tydelige ting jeg tror de fleste av oss er enige om. I mitt siste avsnitt skrev jeg derimot "jeg tror" - altså, jeg er ikke sikker. Så ved å være forsiktig med å generalisere - så er jeg åpen om at jeg kan ta feil. Derfor er det verdifullt for min del å dele egne erfaringer, for så bli konfrontert med den rake motsetning. Altså: Klarer andre å få meg til å vedgå at jeg tar feil, så gir det meg noe verdifullt som jeg ønsker.

Mitt inntrykk av nettforum generelt er at folk er nokså skråsikre i sine uttalelser og går langt i å forsvare sin sak, beskytte sine meninger uten å la seg berøre av andre. Kanskje ligger det noe psykologi bak dette. Litt usikker her.

Jeg tenker at ingen har rett i alt hele tiden; men alle har litt rett i noe.  Ved å dele ulike holdninger, tanker og erfaringer kan man utfordre sin "naturlige" generalisering - slik at man (kanskje) ikke er like rask til å dømme andre til en annen gang. 

Høres dette fornuftig ut, eller skriver jeg bare svada nå? 

[Baranladion]

Kris85 skrev (1 time siden):

Mitt inntrykk av nettforum generelt er at folk er nokså skråsikre i sine uttalelser og går langt i å forsvare sin sak, beskytte sine meninger uten å la seg berøre av andre. Kanskje ligger det noe psykologi bak dette. Litt usikker her.

Jeg tenker at ingen har rett i alt hele tiden; men alle har litt rett i noe.  Ved å dele ulike holdninger, tanker og erfaringer kan man utfordre sin "naturlige" generalisering - slik at man (kanskje) ikke er like rask til å dømme andre til en annen gang. 

Høres dette fornuftig ut, eller skriver jeg bare svada nå? 

Nei, jeg synes helt klart du er inne på noe. Være seg nettforum eller forhold, så synes jeg denne illustrerer oss mennesker ganske bra: 

Vi er alle veldig flinke til å være sikre på at vi har rett, og fra ens eget perspektiv så har man jo det. De som våger å se ting fra partners perspektiv vil kunne føre en mye bedre dialog, og mye enklere kunne avstå fra å krangle med sin partner eller motstander på et nettforum. Dessverre så er vi ekstremt dårlig på det, og står heller på vårt. Ingen krangel i verden blir løst på denne måten, selvom man skulle vise seg å ha helt rett, så vil det i de fleste tilfeller ikke skape ett bedre forhold, når man først har argumentert på denne måten. 

Beklager digresjonen, men det er et stalltips til å forbedre sitt forhold til sin partner, lytt til de, forstå hvorfor de ser på ting som de gjør, før du fremmer ditt eget syn på saken. 
 

[el_cash]

Spennende tråd, noterer meg denne og kanskje jeg deler mine erfaringer en vakker dag jeg har tid.

[Milhouse85]

@Baranladion - fin illustrasjon. Et velkjent fenomen er sosiale medier som gjennom algoritmer gir deg de nyhetene som samsvarer med meningene dine. Man blir derfor mer og mer overbevist at man selv sitter på det riktige svaret.

Leste for lenge siden at de som leser mange bøker får økt emosjonell intelligens og opptrer mildere mot folk som har et annerledes syn enn dem selv. Fordi gjennom bøker blir man "tvunget" til å forholde seg til karakterer i bøkene som gjerne er annerledes enn seg selv - samtidig som forfatteren tar leseren gjennom denne reisen. Slik får leseren en annen synsvinkel. Leseren blir utfordret og verden blir litt mindre "svart og hvitt".

Litt off topic. Men her syns jeg den politiske polariseringen i USA er interessant. Mange støttespillere av republikaneren er overbevist om at dem har rett og sitter på fasiten - det samme gjør støttespillerne til demokratene. Resultatet er et fullstendig kræsj av meninger og holdninger der motpolene er såpass store at det til og med påvirker familie, nettverk og jobb. Man risikerer rett å slett å bli utstøtt dersom man sitter på "feil side". Personlig heller jeg mot demokratene og rister (som mange her i Norge) oppgitt på hode over mye av det republikanerne gjør. Så tenkte jeg på dette. Ønsket å utfordre meg selv - så jeg satte på en erkekonservativ (nåja, det er mine ord) podcast på 4 timer som gikk fullstendig i mot mine holdninger. De første 30-40 minuttene ble jeg faktisk provosert og nesten litt arg av å høre på "idiotene" prate. Men jo lengre ut i podcasten jeg kom, jo mer forsto jeg. Det lettet på stemningsleiet mitt. Men jeg endret ikke meninger selv etter dette lille eksperimentet.

Så for å trekke dette "on topic" - kanskje har vi alle godt av å trekke litt mot folk som er annerledes enn oss selv. Ikke bare søke etter likesinnede. Møt dem du normalt aldri hadde møtt. Når jeg treffer en "gjeng" av folk, så ser jo alle prikk like ut. Det er klart at det man har til felles virker samlede på en gruppe. Det gir en trygghet og forutsigbarhet. Det er dessuten mindre "farlig" fordi man ikke blir utfordret i like stor grad.

Min personlig erfaring er at man blir rundere rundt kantene jo eldre man blir. Kanskje kommer det av at man med livserfaring ser at en sak kan ha mange sider, uten at nødvendigvis en side har fullstendig rett i sin sak. Eller det motsatt? At jo eldre man blir, jo mer skråsikker blir man - og meningene "gror fast".

Baranladion skrev (28 minutter siden):

Beklager digresjonen, men det er et stalltips til å forbedre sitt forhold til sin partner, lytt til de, forstå hvorfor de ser på ting som de gjør, før du fremmer ditt eget syn på saken. 
 

Det er tidenes beste tips. Mange par går nesten i krig med hverandre for å "vinne" sin sak. Dersom man kan sette seg ned; være enige om å være uenige - men heller samles i et forsøk på å forstå hverandre. Lytte og stille spørsmål. Da er mye gjort. Personlig mener jeg at mobiltelefonen og alle distraksjoner i hverdagen, stimuleringer som tv, internett og ymse - gjør at mange "mister hverandre" oppi alt dette her. Mente jeg leste at i snitt så snakker et samboerpar med hverandre kun 13 minutter dagen. Hvis det stemmer, så er det ganske sykt. Men; jeg har selv erfart hvor lite tilstedeværende mine eks-kjærester er, når de begraver hode & sinn ned i mobiltelefonen og alt det den har å tilby. En verden jeg ikke har tilhørighet i. Kanskje er årsaken til dette "evig singel" fenomenet mangel på tid til hverandre  - mangel på kommunikasjon. At hverdagen er så proppet av stimuli fra alle hold, at man ikke har tid til å pleie hverandre. På 90-tallet så minnes jeg at vi faktisk snakket med hverandre på kafe, på skole og hjemme i familien. I dag er det helt utrolig å se inn i kafevinduene..... så godt som alle sitter med mobilen i hånda eller har den fremme på bordet. 

Kun en teori jeg har. Men jeg tror mobiltelefonen er skyld i ganske mye av dette. Kanskje litt ekstrem mening. Jeg er nok ikke helt habil til å synse rundt dette heller... siden jeg personlig hater mobiltelefoner og alt som forstyrrer den naturlige sosiale omgangen.

[Gjest f9895...62a]

Jeg er lykkelig singel. Har vært det i 6 år nå. Jeg har funnet ut at når man er 40 og har barn, så trenger man tid for seg selv. I er forhold, så trenger man å bruke all ledig tid på forholdet, og det kan ikke jeg gi. Derfor er det nok beat å være singel. Ingen gidder å binde seg til noen som har tid til deg en helg i mnd. Eller et døgn annenhver helg. Jeg slet lenge med dette med dating. Trodde jeg måtte gjøre det. Ville ikke bli ensom og gammel. Men så har jeg funnet ut at jeg bare kan være en deltidskjæreste, og da er det best å droppe det. I et forhold må man være «all in» for å lykkes. Det kan ikke jeg være. 
 

Jeg har forøvrig funnet ut at min drømmemann må være Jarle Andhøy. Han har alltid noe å gjøre et annet sted, så han er sjelden hjemme. Og når han er hjemme, så er han i rettssaker og har bare noen få kvelder til rådighet. 
 

 

Anonymous poster hash: f9895...62a

[Theo343]

5 hours ago, Guest f9895...62a said:

Jeg er lykkelig singel. Har vært det i 6 år nå. Jeg har funnet ut at når man er 40 og har barn, så trenger man tid for seg selv. I er forhold, så trenger man å bruke all ledig tid på forholdet, og det kan ikke jeg gi. Derfor er det nok beat å være singel. Ingen gidder å binde seg til noen som har tid til deg en helg i mnd. Eller et døgn annenhver helg. Jeg slet lenge med dette med dating. Trodde jeg måtte gjøre det. Ville ikke bli ensom og gammel. Men så har jeg funnet ut at jeg bare kan være en deltidskjæreste, og da er det best å droppe det. I et forhold må man være «all in» for å lykkes. Det kan ikke jeg være. 
 

Jeg har forøvrig funnet ut at min drømmemann må være Jarle Andhøy. Han har alltid noe å gjøre et annet sted, så han er sjelden hjemme. Og når han er hjemme, så er han i rettssaker og har bare noen få kvelder til rådighet. 
 

 

Anonymous poster hash: f9895...62a

Man skulle nesten tro du var en mann. Årsaken til at jeg ikke gadd et par år var fordi omtrent alle jeg hadde forhold til hadde stadig behov for bekreftelser og oppmerksomhet. Jeg har ikke problemer med å gi det men makan til kjas. Jeg er slik at det gjerne kan gå noen dager uten at man må sitte på telefon med hverandre i timesvis hver bidige kveld. Jeg har ikke glemt deg eller blitt mindre glad i deg bare fordi jeg ikke svarte på SMS når mobilen ligger på pulten på hjemmekontoret mens jeg ser en film på kvelden, kanskje sovna under filmen etter en lang arbeidsdag og gikk å la meg uten å sjekke telefonen - det kan skje. Krisemaksinering og kaninkokere orker man ikke i lengden.

Et avslappa forhold hvor man også kan gjøre litt hvert sitt, ha litt egentid når man trenger det uten å måtte "redde forholdet" hver gang hadde vært fint. Min eks. svigermor fikk seg en helgekjæreste hun drar til annenhver helg og innimellom tar noen feriedager med. Genialt. Og nei, jeg gidder ikke matche grilldress.

Samt Kris85, man må ikke på død og liv tekkes alle, det er lov å ha noen særegenheter.

Endret 13. april 2021 av Theo343

[Gjest f9895...62a]

Theo343 skrev (På 14.4.2021 den 0.09):

Man skulle nesten tro du var en mann. Årsaken til at jeg ikke gadd et par år var fordi omtrent alle jeg hadde forhold til hadde stadig behov for bekreftelser og oppmerksomhet. Jeg har ikke problemer med å gi det men makan til kjas. Jeg er slik at det gjerne kan gå noen dager uten at man må sitte på telefon med hverandre i timesvis hver bidige kveld. Jeg har ikke glemt deg eller blitt mindre glad i deg bare fordi jeg ikke svarte på SMS når mobilen ligger på pulten på hjemmekontoret mens jeg ser en film på kvelden, kanskje sovna under filmen etter en lang arbeidsdag og gikk å la meg uten å sjekke telefonen - det kan skje. Krisemaksinering og kaninkokere orker man ikke i lengden.

Et avslappa forhold hvor man også kan gjøre litt hvert sitt, ha litt egentid når man trenger det uten å måtte "redde forholdet" hver gang hadde vært fint. Min eks. svigermor fikk seg en helgekjæreste hun drar til annenhver helg og innimellom tar noen feriedager med. Genialt. Og nei, jeg gidder ikke matche grilldress.

Samt Kris85, man må ikke på død og liv tekkes alle, det er lov å ha noen særegenheter.

Jeg har samme erfaring med menn. De vil at jeg skal bruke hvert eneste ledige minutt på dem. Hvis ikke er jeg ikke interessert nok. Jeg må svare på meldinger og på telefon hver gang. For man har jo alltids 2 min til å i alle fall skrive at man er opptatt. Men hvis man er opptatt, så har man jo ikke den tiden til å skrive fordi man er opptatt.

Jeg tror de aller fleste mener at hvis er forhold skal funke, så må man ha den nære kontakten hele tiden, hver dag. Jeg er ikke sånn, og da er det best å være evig singel. Frivillig. Det er bare samfunnet som «krever» at man skal være to om alt

Anonymous poster hash: f9895...62a

[Milhouse85]

Gjest f9895...62a skrev (5 timer siden):

Jeg har samme erfaring med menn. De vil at jeg skal bruke hvert eneste ledige minutt på dem. Hvis ikke er jeg ikke interessert nok. Jeg må svare på meldinger og på telefon hver gang. For man har jo alltids 2 min til å i alle fall skrive at man er opptatt. Men hvis man er opptatt, så har man jo ikke den tiden til å skrive fordi man er opptatt.

Jeg tror de aller fleste mener at hvis er forhold skal funke, så må man ha den nære kontakten hele tiden, hver dag. Jeg er ikke sånn, og da er det best å være evig singel. Frivillig. Det er bare samfunnet som «krever» at man skal være to om alt

Anonymous poster hash: f9895...62a

Jeg har motsatt erfaring. Dvs, at dette gjelder damer. Særlig min siste eks-kjæreste. Jeg følte meg som en slave til mobilen, fordi jeg konstant måtte tilfredsstille henne med meldinger og meningsløse bilder av alt fra hva jeg spiste til middag (dersom vi var fra hverandre) til overveldende mye "jeg tenker på deg" -svada.... Dette var også et stort problem med tidligere damer jeg rota meg borti. De mente jeg ikke brydde meg nok, fordi jeg ofte brukte noen timer på å svare. Rett å slett fordi jeg legger vekk mobilen når jeg er på jobb, kjører bil - eller er i sosiale lag. Men neida... tilgjengelig skal man være... 24/7.

Alle er nok ikke slik. Mange er det. Både av kvinner og menn. Jeg tror ikke dette har noe med kjønnsforskjeller å gjøre. Vi har Covid..... men en enda større pandemi er etter mitt skjønn avhengigheten til mobiltelefonen. 

[BadCat]

Man vet når man har møtt noen. Frem til da er det ikke verdt en tanke.

Det skal virkelig være bra for at man skal være med noen. Det er mye som forsakes i et forhold.

[Gjest f9895...62a]

Kris85 skrev (52 minutter siden):

Jeg har motsatt erfaring. Dvs, at dette gjelder damer. Særlig min siste eks-kjæreste. Jeg følte meg som en slave til mobilen, fordi jeg konstant måtte tilfredsstille henne med meldinger og meningsløse bilder av alt fra hva jeg spiste til middag (dersom vi var fra hverandre) til overveldende mye "jeg tenker på deg" -svada.... Dette var også et stort problem med tidligere damer jeg rota meg borti. De mente jeg ikke brydde meg nok, fordi jeg ofte brukte noen timer på å svare. Rett å slett fordi jeg legger vekk mobilen når jeg er på jobb, kjører bil - eller er i sosiale lag. Men neida... tilgjengelig skal man være... 24/7.

Alle er nok ikke slik. Mange er det. Både av kvinner og menn. Jeg tror ikke dette har noe med kjønnsforskjeller å gjøre. Vi har Covid..... men en enda større pandemi er etter mitt skjønn avhengigheten til mobiltelefonen. 

Man har som regel ikke så mye erfaring med eget kjønn (dersom man er hetrofil). Jeg har et par venninner som også er sånn. Når de ber om råd, så er mitt beste råd «gi han litt rom. Dere må ikke være oppå hverandre hele tiden». Så har jeg vel også den erfaringen at menn med barn er mer «klengete» enn menn uten barn. Antakelig fordi menn uten barn har andre hobbyer som ikke inkluderer familie, og andre ideer om hvordan man bør leve

Anonymous poster hash: f9895...62a

[Milhouse85]

Gjest f9895...62a skrev (2 timer siden):

Man har som regel ikke så mye erfaring med eget kjønn (dersom man er hetrofil). Jeg har et par venninner som også er sånn. Når de ber om råd, så er mitt beste råd «gi han litt rom. Dere må ikke være oppå hverandre hele tiden». Så har jeg vel også den erfaringen at menn med barn er mer «klengete» enn menn uten barn. Antakelig fordi menn uten barn har andre hobbyer som ikke inkluderer familie, og andre ideer om hvordan man bør leve

Anonymous poster hash: f9895...62a

Hehe, artig... når mine venninner spør "du som er mann, har du noen gode råd?" - Pleier jeg svare, ja.... "gi ham litt space" pleier jeg si. Menn liker ikke klengete damer. Det er vel en kjent sak blant menn generelt, at damer kan bli nokså klengete. Noen liker det sikkert. En kompis kalte til og med dama si for "ankeret".... "Jeg må høre med ankeret" pleide han å si. Når kompiser sier at de "må spørre om lov" av dama, så rister jeg lettere oppgitt på hodet. Greit nok, om det er praktiske årsaker til at større ting må avtales (hvis man har barn osv...). 

Sant som du sier. Menn uten barn er nok også vant med frihet og selvstendigheten. Så har du dem som liker å bli fortalt hva dem skal gjøre hele tiden.... folk er forskjellige.