"Evig singel?"

[lwbowjl]

Vet jo at det å blottlegge seg slikt under pseudonym på nettet blir sært, men har bare lyst til å få det ut på et vis. 

Jo da, har lyst på kjæreste. Men føler vel at tiden begynner å renne ut. Nærmer meg 35, og er mann. Om jeg skulle finne noen, føler jeg at det hadde blitt mye å forklare, at jeg på dette tidspunktet aldri har hatt noe kjæreste. En del ting tror jeg ikke er mulig å forklare. 

Har jeg prøvd å få kjæreste? Vel, er en rolig person som er sikrest i eget selskap. Har blitt kjent med flere kvinner, og ofte funnet en god tone. Men det har som regel alltid vært med noen som faktisk er i et forhold, av en eller annen merkelig grunn. Er faktisk de som pleier å ta iniativ til kontakt og, men det er vel kanskje for de vil ha en mannlig samtalepartner.  Har vel snakketøyet i orden, men er treg med å starte opp.

Skal ikke legge ut om sosiale eller familiære problemer, alle har jo hatt dem. Men føler av visse årsaker meg omtrent “programmert” til å bli tilbaketrukken, selv om jeg noen ganger skulle ønske det var helt annerledes.  

Tiden med korona har til tider væt komfortabel. Er heldig å være en av dem som har kan jobbe med hjemmekontor, og ikke vært i fare for å miste arbeide. Men gir og følelsen av at man føler seg mye eldre enn det man er, og altfor mange tanker blusser opp. Om man og ser bort fra pandemien, har det siste året vært den rareste og tristeste perioden i mitt liv. Og igjen, det har nok vært slik for mange. 

Men, jeg er jo ikke en ulykkelig person. Jeg finner glede i film, musikk og turer. Har et ønske om å kunne dele livet med noen, å ha noen der. Våge å elske og bli elsket, for å bruke den klisjeen. Jaja, det var i grunnen bare for å få ut tanker, reflektere litt. Så får man se hvordan det går. 

[Milhouse85]

Jeg er selv en mann på 35. Har alltid hatt det best alene - men i midten av 20-åra ga jeg etter for presset (med det mener jeg samfunnet, sosialt og kulturelt) og hev meg på nettdatingbølgen og fikk meg kjæreste etter noen måneder. Forskjellen var som dag & natt. På rekordtid forsto jeg alle vitser, klisjer og typiske sitcom-episoder som tar for seg kjønnsforskjeller i forhold. Når jeg snakket med kompiser, kolleger og kjente i alle aldre - følte jeg at "alle" slet med det samme når det gjaldt damene sine. Jeg måtte spørre meg selv flere ganger: "Vil jeg egentlig dette her?". Samtidig ble jeg ofte fortalt at "ingen er like, alle er forskjellige, ingen er like..." osv.

Etter å ofte ha spurt meg selv. Er fordelene større enn ulempene? Gjør jeg dette for min egen del eller etter press gjennom nettverk, kultur og samfunn? Forholdet tok slutt... Samtidig har jeg fysiske behov som de fleste andre. Så jeg brukte Tinder en periode. Da ble min erfaring er at damer fort blir følelsesmessig knyttet til dem de har sex med regelmessig. Så jeg måtte være forsiktig. Til slutt var ikke dette så spennende mer, jeg følte meg skitten og det å kun ha som mål å ha sex med en person føltes helt feil. 

I slutten av 20-åra tok flere og flere gamle venninner kontakt. Ofte etter at de nylig hadde blitt singel igjen. Kanskje jeg tar feil; men min erfaring er at når man nærmer seg 30 og vel så det. Skal man lete lenge etter "skikkelige folk" der ute. Noen ble såpass pågående at jeg ofte benyttet blokkeringsknappen. Men; så skjedde det som ikke skulle skje. På ferie falt jeg pladask for ei dame. Utrolig vakker, oppegående og flott jente. Utrolig nok klarte jeg å kapre henne. Etter kort tid var jeg tilbake der alt startet. Drama, konflikter, emosjonelle signaler jeg ikke forsto og en følelse av å være "fanget". Igjen ble alle vitsene fra Seinfeld, Kongen av Queens og Friends aktuelle. Allikevel var hun så flott og vakker - at jeg forsøkte så godt jeg kunne å tilpasse meg forholdet. Men til slutt klarte jeg det ikke lengre..... Da - bestemte jeg meg for å bli "evig singel". Aldri mer. 

Jeg diskuterte dette litt med en kompis. Han har vært i forhold i 7 år og skal straks bli far. Han anbefalte meg denne serien som tar for seg nettopp dette med at stadig flere lever utenfor et fast forhold. Serien heter Mannefall og finnes på NRK. Jeg har ikke sett den ennå: https://tv.nrk.no/serie/mannefall

Prisen jeg må betale er fraværet av fysisk nærvær. Men for meg er gevinsten av å være "evig singel" større. Dette gjør dessverre at jeg føler meg som en person som diskriminerer. At ved å ta et slikt valg er jeg kvinnefiendtlig og at jeg indirekte ser ned på alle damer. At jeg ikke respekterer dem. Men det gjenspeiler ikke mine holdninger - selv om mine handlinger ikke samsvarer med handlinger. Så der har jeg en konflikt med meg selv når det gjelder kvinnesyn. Det er jo ganske nedlatende å ha slike holdninger. Det skal jeg innrømme.  

Endret 10. april 2021 av Kris85

[Sinvic]

Om du treffer noen så er det jo ikke slik at du må fortelle livshistorien din med en gang. Fortiden din, det du ønsker å fortelle om den, kan du fordele utover all fremtiden deres. Er kjemien god så er ikke fortid viktig.

 

[Baranladion]

Hvorfor ikke bruke historien din til din fordel? Altså, på feks Tinder så er det delvis en knulleapp, men samtidig er det mange som også søker en ordentlig partner der. Så, du har aldri hatt en ordentlig kjæreste, men du ønsker deg det, hvorfor ikke prøve å bruke det i noen form i bioen, forklar hvorfor slik du delvis gjør her på en ordentlig måte, så er jeg rimelig sikker på at noen vil synes du høres ut som en god og ryddig partner. 

 Det virker som du er flinkt til å formulere deg skriftlig, så bruk tid på bio og finne noen bilder som viser litt hvem du er, smil på bildene og ikke bruk filter og slik drit. Dersom du kun er ute etter å ligge litt, så finnes det massevis av tips om hvordan sette opp en tinderprofil får å nå det målet, bare å google. 

Jeg bruker tinder som eksempel her fordi det faktisk funker ganske bra, og du kan i tillegg opprette profil, teste med bilder og bio, og bare slette og begynne på nytt hvis det ikke fungerer.  

By på deg selv, prøv forskjellige fremgangsmåter og vær litt på uten å være creepy. Så lenge du starter samtalene med åpne spørsmål så vil faktisk de aller fleste svare, og da har du på en enkel måte fått igang en samtale. 

Det er ingen som får gjort eller endret på sin fortid, det er hva du gjør fra nå som betyr noe, om du ikke har hatt kjæreste før, so what? Kanskje flaut å si, men ikke så lenge du kan vise at du faktisk kan og ønsker å være en god en. 

 

Endret 10. april 2021 av Baranladion

[Milhouse85]

Jeg tror det er enklere (og mindre overfladisk) på profesjonelle nettsider som Match og Sukker. Det å "knuse" Tinder-koden er ikke bare-bare når man er mann. Det er nok en fordel at du er 35 og ikke 25, mtp at du ikke har hatt dame før. 

En fallgruve mange i din situasjon gjør - er at dem blir for seriøse og formelle i tonen. Det å ha en litt leken, uformell sjargong er viktig. Uten å ikke virke for pågående. Klarer du å fremstå litt mystisk og spennende - hjelper det betraktelig. Min erfaring er at det lønner seg å være litt frempå med å treffes relativt tidlig etter en match. "Skal ikke ta en kaffe da? Hva gjør du i kveld?" - La første møte være kort. Det er ganske mange triks man lærer seg for å "få draget". På godt og vondt. Det er en klisje "å bare være seg selv".

 

[Baranladion]

Ja, det er helt klart fordeler, dersom man ønsker å betale for å kunne kontakte mennesker, hvilket er enig i kan være smart, da man ikke har nubbsjans på tinder med shitty bilder og en dårlig bio.

Det er kanskje en klisje å være seg selv, men hvis man vil ha et varig forhold så må man nesten være seg selv, hvis ikke starter jo forholdet på helt feil premisser. Erfaringsmessig, så funker det dårlig over tid å vedlikeholde en rolle som egentlig ikke er deg, og forholdet vil ikke være langvarig, det blir fort avslørt at du ikke er villmarkens sønn, eller synes fjellklatring i eksotiske land er en interesse du egentlig har. 

Vær deg selv men ikke vær redd for å være deg selv fullt ut isåfall, man må som Kris85 sier, dra på litt, tørre litt og være litt leken. Jeg tror det er mer enn nok tørrpinner der ute, og det er ikke nok til å fange noens interesse. 

[Gjest b16ac...603]

Jeg er faktisk helt lik, og jeg er kvinne på 40. Hvis jeg skal summere opp livet mitt vil jeg si at mine beste perioder har jeg hatt alene når jeg har drevet med noe som jeg virkelig likte, f.eks. studier og jobb. Kjemisk renset for drama med menn som ikke vil, ikke klarer, ikke føler og ikke mestrer. Jeg orker ikke mer emosjonelt tilbakestående svermerier med slike menn.

Jeg har flere venninne som er helt lik og vi ler av "Mannefall". Vi ler av tafatte menn fordi vi respekterer dem simpelthen ikke. Samtidig innser jeg jo at det ikke er særlig hyggelig å møte folk som sliter på den måten. Så jeg kjenner litt igjen det TS skriver om å ha et litt nedlatende syn på det motsatte kjenn. 

Hva tenker dere om fremtiden? Blir det tøft å gå den i møte alene, tror dere? 

Ellers takk for en interessant tråd. 

 

 

Anonymous poster hash: b16ac...603

[Gjest 0d431...d4e]

Jeg er en kvinne på 26 år og har store planer om å være evig singel. Grunnen er ganske enkel: det er større ulemper enn fordeler å være i et forhold. Ulempene er så mange at jeg ikke engang orker å ramse dem opp. Nå er jeg for tiden på jakt etter en sexpartner. Jeg er fullstendig klar over at det er en viss sjanse for at jeg vil utvikle følelser, men jeg er så innstilt på at jeg ikke ønsker et forhold eller en kjæreste, at om jeg så skulle ha følelser er det ikke noe jeg vil "spille på". Det vil si, hva mannen gjør ellers når han ikke har sex med meg, det gir jeg blanke i. Med sexpartner mener jeg også at det er rom for kos og kanskje å sove sammen en gang i blant (sex på kvelden, sove, sex på morgenen, ja, det er en god plan), ikke bare "tøm og røm". Å skulle bo sammen med en mann igjen, dele mine innerste tanker og følelser og slike ting er uaktuelt og ikke noe jeg ønsker i det hele tatt. Jeg elsker å bo alene og elsker å holde alt for meg selv. Romantiske følelser for det motsatte kjønn kan jeg få likevel, men trenger ikke gå etter dem. Får dekka det "behovet" gjennom sex uansett. 

Siden jeg var 16 år gammel har jeg vært i to litt langvarige forhold, og nå har jeg vært singel i noen år, og jeg er definitivt mest lykkelig som singel. Jeg forstår ikke dette higet etter å skulle ha partner. For meg har det kun vært destruktivt å ha slike relasjoner til menn, uten noen som helst tvil. En relasjon hvor sex og gjensidig nytelse er fokus derimot, det er mer attraktivt for meg. 

Nå er svaret mitt sannsynligvis ikke til hjelp, for jeg vet at det er annerledes for de fleste menn. Er en grunn til at det har blitt laget dokumentar om enslige menn (Mannefall heter den, går på NRK, har ikke sett den selv). Jeg tror det er større fordeler for menn å være i et forhold, enn det er for kvinner. Mine overfladiske og enkle observasjoner ser noen ganger at det ser ut som kvinner mister seg selv i forhold, mens mennene blomstrer. Det finnes unntak og det finnes tilfeller som stemmer overens med mitt synspunkt. Jeg sier ikke at det er likt for alle. Når jeg hører mine kvinnelige kollegaer klage over mann, hus og hjem, så tenker jeg bare at herregud, jeg er så glad for at jeg slipper alt det, og at jeg er barnløs og kun kan tenke på meg selv! 

For meg høres det ikke ut som et forhold er noe du jager etter heller, så hvorfor jage? Om du er lykkelig, hvorfor endre på det? Om du savner sex og trenger den typen nærhet så er det mange kvinner (deriblant meg) som ser etter en slik partner. Det kan så klart skape litt baluba og drama i livet, men litt drama er jo gøy, og det er forskjell på å dumpe en sexpartner og en kjæreste du har vært sammen med i flere år for eksempel. Mindre forpliktelse og mindre rot. Noen tenker kanskje at de vil ha noen å bli gammel sammen med. Jeg ønsker ikke å bli gammel, men om jeg skulle bli gammel, så finner jeg en annen som er gammel og holder meg til den personen. Enkelt og greit. Mulig jeg hadde hatt et ønske om å ha en kjæreste om jeg var dårlig økonomisk stilt og ressurssvak, men det er jeg ikke, så... 

Anonymous poster hash: 0d431...d4e

[sedsberg]

Er det sexpartner man er ute etter som mann så kan man glemme dette om man ikke er attraktiv. Da holder man seg langt unna damer og lar de være i fred. Forsåvidt akkurat det samme om det er livspartner man er ute etter.

[Gjest 0d431...d4e]

Gjest b16ac...603 skrev (4 timer siden):

Jeg er faktisk helt lik, og jeg er kvinne på 40. Hvis jeg skal summere opp livet mitt vil jeg si at mine beste perioder har jeg hatt alene når jeg har drevet med noe som jeg virkelig likte, f.eks. studier og jobb. Kjemisk renset for drama med menn som ikke vil, ikke klarer, ikke føler og ikke mestrer. Jeg orker ikke mer emosjonelt tilbakestående svermerier med slike menn.

Jeg har flere venninne som er helt lik og vi ler av "Mannefall". Vi ler av tafatte menn fordi vi respekterer dem simpelthen ikke. Samtidig innser jeg jo at det ikke er særlig hyggelig å møte folk som sliter på den måten. Så jeg kjenner litt igjen det TS skriver om å ha et litt nedlatende syn på det motsatte kjenn. 

Hva tenker dere om fremtiden? Blir det tøft å gå den i møte alene, tror dere? 

Ellers takk for en interessant tråd. 

 

 

Anonymous poster hash: b16ac...603

Nå har jeg ikke sett "Mannefall", men ville vært litt forsiktig med å le av det. Samtidig tror jeg at menn har lett for å skylde på kvinner for sine egne problemer. Om en kvinne gjentatte ganger havner i forhold med "feil menn", så er det kvinnen som får beskjed om at hun må slutte å gå etter slike menn (som om vi kvinner bevisst går etter menn som er utro, banker oss og er generelt fæl), og at det er hun som er problemet, ikke mannen. Men om mannen ikke får til en date med en kvinne, så er det kvinnene det er noe galt med. Som kvinne har jeg ingen grunn til å ta stilling til at noen menn er "ufrivillig single" fordi det er ikke noe JEG som kvinne kan gjøre noe med. Jeg driver ikke veldedighet i den form at jeg er sammen med menn jeg ikke liker bare for at de skal slippe å være enslige. 

sedsberg skrev (Akkurat nå):

Er det sexpartner man er ute etter som mann så kan man glemme dette om man ikke er attraktiv. Da holder man seg langt unna damer og lar de være i fred. Forsåvidt akkurat det samme om det er livspartner man er ute etter.

Om man er ute etter sexpartner handler det nok mer om seksuell kjemi. Av mennene jeg har vært med så er det den minst attraktive jeg har hatt best sex med, og som jeg lett hadde hatt sex med igjen. Den mest attraktive av dem vil jeg ikke røre med en pinne igjen. Dette er syn jeg deler med mange kvinner, men vi er ikke alle like. 

Anonymous poster hash: 0d431...d4e

[1814_]

Finn deg en partner i utlandet (ikke alle land er like bra), men unngå de damene som oppsøker deg. Beste er de som ikke har en haug mislykkede forhold bak seg. Det er aldri noe godt tegn og sannsynligvis er det han\henne det er noe galt med. 

[Milhouse85]

Gjest b16ac...603 skrev (4 timer siden):

Hva tenker dere om fremtiden? Blir det tøft å gå den i møte alene, tror dere? 

Jeg har tenkt mye på den. Min største "frykt" (som i grunn ikke er veldig realistisk) er at jeg skal bli en såkalt original, en bygdetulling & skrulling som finner på mye rart som andre anser som meget spesielt. At foreldre advarer ungene sine om å gå i nærheten av meg og at jeg blir et "utstikk" i lokalmiljøet som folk helst prøver å unngå og i allefall ikke assosiere seg med. Denne "frykten" kommer nok av at mange jeg kjenner, direkte eller indirekte som lever alene er nokså sære. Kutter ned på hygienen. Bryr seg minimalt om hvordan de kler seg (for hvorfor skal dem det? det er ikke akkurat så de trenger å imponere noen...) 

Samtidig vet jeg at dette skjer ikke med meg. En annen utfordring eller er hva som skjer dersom jeg blir svært syk. Jeg har allerede en kronisk sykdom som isolerer meg i perioder. Men hva om jeg får andre komplikasjoner som forverrer helsa ytterligere? Dette er gjerne ikke noe man tenker på som ung. Men blir mer aktuelt jo eldre man blir. Jeg har allerede erfart hvordan det er å ligge rett ut med influensa og uten stand til å bevege meg ut av senga. Et år ble jeg akutt syk på juleaften av alle dager. Da måtte jeg ta den tøffe ringerunden rundt til venner for å få tilkjørt apotekvarer og mat. Men ingen hadde anledning. En kompis lovet å komme; men trakk seg etter "problemer med bilen" (som bare var tull). Det var sårt. Men så har jeg kanskje meg selv å takke; da jeg ikke er spesielt sosial og ikke ønsker mengder av venner og et alt for stort nettverk. Jeg hadde derfor få jeg kunne ringe å spørre etter hjelp. 

Paradoksalt nok er jeg også relativt utadvendt og sterk sosialt. Det jeg liker best av alt er å reise rundt og oppleve nye plasser og møte nye folk. Det går helt fint - fordi når man møter nye folk og man ikke kjenner hverandre ekstremt godt. Da blir det litt mer overfladisk og fritt for drama. Etter noen dager, eller få uker - kan jeg reise videre. Fri & frank. Faktisk syns jeg menneskelige relasjoner er noe piss. Det er så mye drama, konflikter, egoisme og usikkerhet i alt. De fleste ønsker jo kun å snakke om seg selv. De "tar plass" i livet ditt dersom du tilbyr noe. Du må altså ha noe som beriker livene deres på en eller annen måte; for at du skal være interessant nok for dem. Alle mennesker (inkludert meg selv) er selvstendige egosentriske og svært manipulerende/kunstige (etter samfunnets sosiale normer og regler). Noen mer beviste enn andre. Men vi har alle en liten grad av dette, ubevist. Som en del av vår personlighet. 

Jeg tenker at man skal forsøke å tilpasset livet sitt så komfortabelt som mulig. Når andre mennesker da ikke gir meg så veldig mye - og er mer til bryderi enn nytte. Altså; det "koster" å tilbringe tid sammen med dem. Mer enn hva jeg får tilbake. Jeg skal innrømme at jeg kun tilbringer tid med mennesker som a) kan lære meg noe, berike meg intellektuelt eller utfordre meg på sett å vis. Eller b) fysisk, nærhet og sex. Jeg er like egoistisk som alle andre medmennesker der ute. Slik er menneskeheten. Enkelt og greit. 

Så kan man alltid stille seg følgende spørsmål:
- Er det DU som ønsker dette?
- Eller er det samfunnet, din kultur og dine omgivelser som BER deg om å gjøre det?

[Kazuo]

Kris85 skrev (21 timer siden):

Jeg tror det er enklere (og mindre overfladisk) på profesjonelle nettsider som Match og Sukker. Det å "knuse" Tinder-koden er ikke bare-bare når man er mann. Det er nok en fordel at du er 35 og ikke 25, mtp at du ikke har hatt dame før. 

En fallgruve mange i din situasjon gjør - er at dem blir for seriøse og formelle i tonen. Det å ha en litt leken, uformell sjargong er viktig. Uten å ikke virke for pågående. Klarer du å fremstå litt mystisk og spennende - hjelper det betraktelig. Min erfaring er at det lønner seg å være litt frempå med å treffes relativt tidlig etter en match. "Skal ikke ta en kaffe da? Hva gjør du i kveld?" - La første møte være kort. Det er ganske mange triks man lærer seg for å "få draget". På godt og vondt. Det er en klisje "å bare være seg selv".

 

Tinder koden er bare BS, alt for mange menn der ute ser det som et vanskelig puslespill.

Humor, bra bilder, og en profil som viser litt av deg selv så er man godt på vei, får man ikke særlig matches da sikter man enten for høyt med tanke sitt egent utsende eller bor på et sted med lite mennesker.

Menn har en tendens til å sikte litt for høyt i forhold til hvor man selv er på attraktiv skalen.

 

[sedsberg]

Menn sikter litt for høyt?? De tror jo de er guds gave. Og blir de avvist går de helt bananas.

[Kazuo]

sedsberg skrev (3 minutter siden):

Menn sikter litt for høyt?? De tror jo de er guds gave. Og blir de avvist går de helt bananas.

Ja en mann som er 3/10 på utseende vil jo alltid feile på tinder om de kun prøver matche med damer som er 7/10 opp.

Sånn er det jo bare.

[Gjest 0d431...d4e]

DaniNichi skrev (4 minutter siden):

Ja en mann som er 3/10 på utseende vil jo alltid feile på tinder om de kun prøver matche med damer som er 7/10 opp.

Sånn er det jo bare.

Trodde menn sveipa alle kvinner til høyre jeg? 

Anonymous poster hash: 0d431...d4e

[Kazuo]

Gjest 0d431...d4e skrev (Akkurat nå):

Trodde menn sveipa alle kvinner til høyre jeg? 

Anonymous poster hash: 0d431...d4e

Aldri gjort det selv, synes det faktisk er ganske patestisk om man velger gjøre det eller desperat.

 

[blured]

Man swiper da ikke til høyre på alt fordi man er desperat. Man gjør det slik at man slipper å vurdere profiler før en faktisk får match.

Endret 11. april 2021 av blured

[Gjest 0d431...d4e]

DaniNichi skrev (16 minutter siden):

Aldri gjort det selv, synes det faktisk er ganske patestisk om man velger gjøre det eller desperat.

 

Ok. Jeg slutta å bruke Tinder av den grunn, og kommer ikke til å bruke Tinder igjen uansett. 

Anonymous poster hash: 0d431...d4e

[FiveInline]

Gjest b16ac...603 skrev (6 timer siden):

Jeg er faktisk helt lik, og jeg er kvinne på 40. Hvis jeg skal summere opp livet mitt vil jeg si at mine beste perioder har jeg hatt alene når jeg har drevet med noe som jeg virkelig likte, f.eks. studier og jobb. Kjemisk renset for drama med menn som ikke vil, ikke klarer, ikke føler og ikke mestrer. Jeg orker ikke mer emosjonelt tilbakestående svermerier med slike menn.

Jeg har flere venninne som er helt lik og vi ler av "Mannefall". Vi ler av tafatte menn fordi vi respekterer dem simpelthen ikke. Samtidig innser jeg jo at det ikke er særlig hyggelig å møte folk som sliter på den måten. Så jeg kjenner litt igjen det TS skriver om å ha et litt nedlatende syn på det motsatte kjenn. 

Hva tenker dere om fremtiden? Blir det tøft å gå den i møte alene, tror dere? 

Ellers takk for en interessant tråd. 

 

 

Anonymous poster hash: b16ac...603

I nabolaget her er det flere damer i 30 åra som har bodd alene siden 2014 da jeg flyttet hit, har ikke sett et eneste mannfolk på besøk, tipper de også er; "som ikke vil, ikke klarer, ikke føler og ikke mestrer"

Så tipper det går begge veier jeg, at det ikke bare er mannfolk som er "emosjonelt tilbakestående" som du så fint beskriver det.

Endret 11. april 2021 av FiveInline