Jeg vil lære å le igjen

[Borealis]

Jeg har hatt et veldig strevsomt liv, men begynner etterhvert å få ting litt mer på plass og dagene blir stadig litt lettere å leve. Men noe som virkelig sitter hardt i er mangelen på latter. Det jeg strever mest med å få til er gode relasjoner med andre. Jeg har lenge blitt nærmest uvel av å være i andres selskap grunnet gamle traumer, men har etterhvert jobbet meg til en posisjon hvor det er håndterbart.

Til jeg var 12-13 (da den sosiale angsten, depresjonen etc. virkelig begynte å melde seg) kunne jeg le hjertelig. Nå ler jeg svært, svært sjelden. Ofte må jeg lage en falsk latter for å ikke virke helt humørløs. Jeg savner latteren og den herlige, frigjørende følelsen det gir en selv og dem man er sammen med. Uten latter blir sosiale relasjoner mye mer anstrengt selv om man egentlig «klikker» greit.

Er det noen som har noen tanker om hva jeg kan gjøre for å få bukt med dette? Jeg har hørt om latteryoga og har tenkt litt på det. Kanskje den rett og slett må «tvinges» frem. 
 

Svar tas i mot med takk!
 

 

[heblilla]

Hei! Et velkjent problem! Ler altfor lite jeg og..Latterkrampe er en fjern drøm. Men en ting jeg ler godt av er "who's line is it anyway" . Jeg har begynt å preskribere programmet til meg selv på blå resept. Det holder  i hvert fall lattermusklene ved like. Alle midler er lov!

Latteryoga har jeg aldri prøvd. Måtte i så fall være hvis man vil le sammen med andre. Alltid bra å oppsøke mennesklig samvær, vil eg tru. Stå på. May the laughter be with you!!!!

[Tonyev]

Kan relatere! Jeg har ingen direkte tips, men jeg humrer alltid med et smil, ler aldri høyt med mindre jeg muligens er brisen. Ingen av vennene mine eller familie har påpekt det, så jeg tenker det er greit? Jeg tenker hvis noe sånt tvinges frem så er dette ganske enkelt å se gjennom... du kan jo alltids smile? 

[Fenrisúlfr]

Har et lignende problem, det er at jeg ikke er komfortabel/redd for å vise følelser, så jeg prøver å være så nøytral jeg kan i både ansiktsuttrykk og væremåte med mindre jeg har et par drinker innabords. Så jeg ler svært sjeldent hvis jeg er i nærheten av andre mennesker. Tipper det er tidligere traumer som er med å tuller det til for meg. Eksponering er vel det mest effektive vil jeg tro, det er bare å komme til det punktet der man tørr å eksponere seg i det hele tatt som vil være det vanskeligste. Jeg er langt ifra noen ekspert, men det virker som det beste alternativet utifra det jeg har lest og forstått.

Har time hos DPS om en måneds tid, forhåpentligvis får jeg hjelp til å rydde litt i bagasjen. Hvis du trenger hjelp så er min anbefaling å dra til noen som kan hjelpe deg på vei, som for eksempel en psykolog. Lykke til!

[Aiven]

Jeg har også hatt et liv med mye depresjon. Det var nok en tid jeg omtrent ikke lo, men for min del startet det med grining etter at mora mi døde. Det var en periode med mye sorg, men da jeg fikk sluppet løs masse triste følelser, så kom det også gradvis mer latter etterhvert, selv om jeg i perioder var deprimert. Aner ikke om det hjelper overhodet, men mitt beste tips er å la ulike følelser få komme til syne, for min del var i alle fall følelsesblokkeringen i forhold til alle typer følelser – og ikke minst å vise dem. Se en drit-trist film og se om du får litt tårer i øya. 

[Borealis]

Takk for svar!
 

Jeg jobber med å vise følelser/kjenne på dem når de dukker opp. Øver også på å tørre og være sårbar i møte med andre, så tror jeg er på en veldig god vei mot å løse opp i årelange floker. Det er veldig vanskelig å le om man er bare det minste anspent, så mye handler nok om å bli helt komfortabel med andre. Det skal jeg få til, men det krever en god del rekalibrering av hjernen ift. hvordan jeg tolker andre i samvær.
 

Jeg bruker mye meditasjon hvor jeg projiserer gode følelser i oppdiktede sosiale situasjoner. Veldig kraftfullt og virker over på det virkelige liv. Kjernen i min problematikk er jo gamle traumer/minner som får meg til å reagere på spesifikke måter, men forskning har jo vist at hjernen ikke evner å skille minner og oppdiktede scenarioer. Så bruker egentlig meditasjonen til å manipulere meg selv. Verdt å prøve hvis flere strever med det samme! 😌