For dum til Universitet og forsvaret, mistet rettigheten til yrkesfag

[Gjest]

Hei. Jeg er ferdig med studiespesialiserende og har dermed brukt opp ungdomsretten til videregående. Men dette tror jeg kanskje var en tabbe, siden jeg ikke er spesielt smart - studiespesialiserende ærlig talt valgt fordi jeg ikke visste hva jeg ville gå.

Blir litt redd når jeg leser at å studere blir det samme som å ha fulltidsjobb. Kanskje patetisk at jeg ikke visste dette, men alt jeg tenkte på når jeg valgte studiespesialiserende var at jeg likte å lære nye ting på videregående.

Et annet alternativ er bachelor i Forsvaret, men høres ut som opp til 800 personer kan konkurrere om 40 plasser...Tror ikke jeg kommer in der heller.

Så nå er jeg i en situasjon der jeg er for dum for universitet og forsvaret, og må ta 4 år om igjen hvis jeg skal velge yrkesfag.

Noen som har noen tanker? Hvor vanskelig er universitet egentlig? Kan du overleve og få dårlige karakterer? Eller er det ikke vits å gå i hele tatt hvis man ikke er en person som kan gi alt?

[Mephisto-]

7 minutes ago, Kralck said:

Hei. Jeg er ferdig med studiespesialiserende og har dermed brukt opp ungdomsretten til videregående. Men dette tror jeg kanskje var en tabbe, siden jeg ikke er spesielt smart - studiespesialiserende ærlig talt valgt fordi jeg ikke visste hva jeg ville gå.

Blir litt redd når jeg leser at å studere blir det samme som å ha fulltidsjobb. Kanskje patetisk at jeg ikke visste dette, men alt jeg tenkte på når jeg valgte studiespesialiserende var at jeg likte å lære nye ting på videregående.

Et annet alternativ er bachelor i Forsvaret, men høres ut som opp til 800 personer kan konkurrere om 40 plasser...Tror ikke jeg kommer in der heller.

Så nå er jeg i en situasjon der jeg er for dum for universitet og forsvaret, og må ta 4 år om igjen hvis jeg skal velge yrkesfag.

Noen som har noen tanker? Hvor vanskelig er universitet egentlig? Kan du overleve og få dårlige karakterer? Eller er det ikke vits å gå i hele tatt hvis man ikke er en person som kan gi alt?

Hei, 

Det virker jo som om du ønsker å gjøre "mer" enn yrkesfag. Jeg har selv tatt en mastergrad som ingeniør og mye diverse fag på universitet etter dette. Jeg kan si selv, jeg hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på ingeniøren, men fikk resteplass. Jeg gikk fra et snitt litt under 3 til godt over B (Tilsvarende 5+). 

Jeg tenker at du må våge å prøve, våge å feil. Du kommer ikke inn i forsvaret om du ikke søker, det er hvertfall helt sikkert. 

Når det gjelder universitetet mener jeg dette er ingenting ingen klarer. Den største og vanskeligste utfordringer der er tålmodighet og struktur. Man er overlatt til seg selv mye, men man får mye hjelp av skolen og spesielt andre studenter. Dårlige karakterer får man, dårlig dag på eksamen, sliter med faget etc. Sånn er livet, sånn er universitetet. Du må ikke tro at alle som er på universitetet er der og har funnet sitt sanne jeg

[Minus]

Hva ønsker du å gå på yrkesfag? 
En mulighet er å ta programfag på VG1 og VG2 som privatist, fellesfagene har du allerede, for så å gå ut i lære.
(Man trenger ikke alltid å ha gjennomført VG1 en gang for å få seg læreplass)

[Gringorilla]

Kralck skrev (11 timer siden):

Blir litt redd når jeg leser at å studere blir det samme som å ha fulltidsjobb. Kanskje patetisk at jeg ikke visste dette, men alt jeg tenkte på når jeg valgte studiespesialiserende var at jeg likte å lære nye ting på videregående.

Å studere er IKKE det samme som å ha fulltidsjobb. Men det KAN være det samme, og det KAN være enda mer arbeid. Dette avhenger mye av hvor mye innsats man vil legge i det, hvordan man strukturerer det, og hvilke fag man studerer.

Jeg har MYE utdanning bak meg. 3 bachelorgrader, 2 yrkesfag og 1 fagskolegrad, for å nevne noe. Av dette synes jeg 1 bachelorgrad (ingeniør) og 1 yrkesfag (elektro) var hardt arbeid hvor selv medium gode karakterer krevde hardt arbeid. Alle de andre var noe jeg kunne gjort på deltid og fortsatt gjøre det veldig godt på. Om det skyldes interesse eller faktiske forskjeller i faglige utfordringer er jeg usikker på.

Men ja, en utdanning er ment å skulle tilsvare en fulltidsjobb. Noen må jobbe enda hardere for å i det hele tatt klare å fullføre, mens andre trenger nesten ikke jobbe i det hele tatt for å gjøre det bra. Men arbeid må påberegnes.
 

Kralck skrev (11 timer siden):

Et annet alternativ er bachelor i Forsvaret, men høres ut som opp til 800 personer kan konkurrere om 40 plasser...Tror ikke jeg kommer in der heller.

Skader vel ikke å prøve, annet enn den halvtimen det tar deg å gjøre det? Og finner du ikke motivasjon til å søke, så finner du i alle fall ikke motivasjon til å fullføre. 800 søkere trenger ikke å bety noe. 761 av disse kan være dårligere kandidater enn deg, og det holder til at du kommer inn. Jeg opplevde nettopp det på ingeniørlinja jeg gikk. De opplyste at det året jeg kom inn hadde et av de høyeste snittene og da de sa hva snittet var oppdaget jeg at det var nøyaktig det jeg hadde. Alle andre på linja hadde dermed bedre snitt enn meg, men jeg kom meg inn og jeg fullførte med medium gode karakterer. Fikk likevel kastet jobber etter meg allerede før jeg var uteksaminert, og har nå jobbet i 5 år som ingeniør.

Kralck skrev (11 timer siden):

Så nå er jeg i en situasjon der jeg er for dum for universitet og forsvaret, og må ta 4 år om igjen hvis jeg skal velge yrkesfag.

4 år om igjen trenger ikke være så ille. Jeg var ikke i "vanlig" 100% fast arbeid før jeg var 33 år gammel. Livet er langt. Bruk starten av det til å lære deg det du trenger for å få den jobben du ønsker resten av livet.

Kralck skrev (11 timer siden):

Noen som har noen tanker? Hvor vanskelig er universitet egentlig? Kan du overleve og få dårlige karakterer? Eller er det ikke vits å gå i hele tatt hvis man ikke er en person som kan gi alt?

Det viktigste er å utdanne seg til noe man faktisk får jobb som. Hovedgrunnen til at jeg har så mange utdanninger er fordi jeg ikke fikk jobb med de første utdanningene. Jeg valgte utdanning etter beleilighet og interesse. Sistnevnte er likevel viktig, men dersom jobbene ikke er tilstede er det bortkastet tid.

Med det sagt vil du aldri komme deg gjennom en utdannelse som ikke interesserer deg. Så om du ikke er motivert, så kommer du ikke til å gjøre det sterkt. Om du ikke vet hva som motiverer deg, ta deg et friår/jobbeår og la motivasjonen komme til deg. Og ikke minst: Ikke føl at du MÅ ta høyere utdanning. Jeg jobber som prosjektleder innen ventilasjon og tjener ingeniørlønn. Denne lønnen er bare ca 100 000 kr i året mer enn montørene våre. Men for å ta ingeniørutdanning kreves det 3 år utdanning med tapt inntekt og et studielån på ca 250 000. Det vil dermed ta meg ca 16 år i arbeid for å ta igjen montørene våre i total inntekt, og da har jeg ikke engang regnet på rentene av studielånet, og heller ikke hvor mye et utsatt boligkjøp koster. Så man kan jo spørre seg om ingeniører egentlig er så smarte.

[AntonMarkmus]

Vel, du har jo alltids Høyskolene da, som er fulle av yrkesrettede utdanninger som poserer som "høyere utdanning" - som f.eks. sykpleierstudiet eller lærerstudiet. Krever minimalt av kognitive ferdigheter, men kvalifiserer allikevel på papiret til å smykke seg med både bachelor- og mastergrad (alt etter hvor langt du vil gå).