Når forskning viser at X% har opplevd rasisme, hvordan kontrollerer man for den subjektive feilmarginen?

[Dinger]

Ser fra tid til annen i media forskningsrapporter som er ment å avdekke samfunnsproblemer som sexisme, rasisme osv. Ofte ser jeg at disse viser til spørreundersøkelser hvor folk har svart på om de har opplevd forskjellige former for forskjellsbehandling eller diskriminering.
Jeg har vært vitne til sexisme og rasisme, og uttrykker ikke tvil om at dette er i større eller mindre grad et problem, men jeg har også møtt på ganske mange mennesker som har utifra min mening helt korka vurderinger av hva som var nevnte ugjerninger. Eksempelvis en kvinne som følte seg utrygg når en mann på busstopp spurte om hun visste om siste buss var gått sent på natt, og derfor var det trakassering, og en svart mann i sæggebukse, sneakers og hoodie som opplevde seg som et offer for rasisme når han ikke kom inn på en uteplass som hadde dresscode, og hvor det allerede var svarte i lokalet. Dette var bare to av flere situasjoner jeg har vært vitne til eller blitt gjenfortalt av offeret, så jeg sitter igjen med et spørsmål om hvor troverdige disse tallene egentlig er.

Tilleggsspørsmål så er jeg nyskjerrig på hvilke studier som er mest dekkende for å analysere og forstå slike problemstillinger. Det første som slår meg er sosiologi.

Takk for svar.

[Thorny]

Det er vel noe av det som er problemet. En studie av folks meninger blir aldri objektivt. Som regel spør man bare folk om de mener de har vært utsatt for rasisme f.eks. Svaret er som regel ja. Men rasisme har også jeg, som norsk og hvit, opplevd, også i Norge. Metodikkene i sosialvitenskap kan være utrolig dårlige. Når diverse entiteter bestiller studier, så er svaret ofte gitt på forhånd, ikke bare på grunn av hvordan spørsmål stilles, men også fordi forskere ønsker å blidgjøre arbeidsgiver. Jeg stoler ikke på samfunnsforskere som ikke titt og ofte kommer med nedslående resultater. Og jeg stoler i utgangspunktet ikke på studier som er gjort i oppdrag på vegne av diverse politiske entiteter.

[Dinger]

8 minutes ago, Thorny said:

Det er vel noe av det som er problemet. En studie av folks meninger blir aldri objektivt. Som regel spør man bare folk om de mener de har vært utsatt for rasisme f.eks. Svaret er som regel ja. Men rasisme har også jeg, som norsk og hvit, opplevd, også i Norge. Metodikkene i sosialvitenskap kan være utrolig dårlige. Når diverse entiteter bestiller studier, så er svaret ofte gitt på forhånd, ikke bare på grunn av hvordan spørsmål stilles, men også fordi forskere ønsker å blidgjøre arbeidsgiver. Jeg stoler ikke på samfunnsforskere som ikke titt og ofte kommer med nedslående resultater. Og jeg stoler i utgangspunktet ikke på studier som er gjort i oppdrag på vegne av diverse politiske entiteter.

Takk for svar. Det er vel for min del noe av det jeg opplever som et problem. Hadde et tankesett om at Islam var fredens religion, mens kristendommen var for de rasistiske, pedofile etc, det å være kvinne var en forferdelig byrde osv, en masse tankesett som jeg fikk bekreftet i mitt lille ekkokammer av de i min krets, mange av dem akademikere, musikere, lærere. Det var ikke før jeg hadde en del fritid for en del år siden at jeg gikk inn i forskning og endte opp med å oppleve at de fleste av mine ideer om hvor forferdelig samfunnet var, ble snudd på hodet - ihvertfall slik jeg tolket det jeg leste.
Jeg opplever å ha en interesse for samfunnsvitenskapelige emner, men med en skepsis til kvalitetssikringen av forskning gjort innen disse. Men er totalt bevisst på at jeg ikke har peiling, så derfor søker jeg andres oppfatninger.

[herzeleid]

Jeg har ofte inntrykk av at en ikke kontrollerer for dette og at det heller ikke er noe en ønsker, kanskje både en mener at en opplevelse av rasisme/sexisme/fobi i seg selv er alvorlig nok og har en tankegang om at en må "tro på offeret". Samtidig kan det virker som det vil være lite politisk spiselig å sette grenser for hvilke urett/overgrep som skal telles, og i noen tilfeller ser kanskje ikke de som lever av å forske på og problematisere temaet seg tjent med å begrense omfanget.

I går kom det en rapport om mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret. Ut fra avisartikler var andelen, særlig yngre, kvinner som har opplevd seksuell trakassering alarmerende høy. Etter å ha skummet deler av artikkelen, med forbehold om at min forståelse er riktig, sitter jeg igjen med et litt annet bilde, rett og slett fordi den nedre terskelen for seksuell trakassering virker å være satt ved vitser, historier eller huskeregler med noe som helst innhold som kan tolkes seksuelt og der en blir opprørt. Med andre ord ved noe jeg tror det overveldende flertallet av unge soldater opplever jevnlig. Interessant nok trekkes det også frem at mye ikke rapporteres fordi det ikke oppfattes som alvorlig nok. Her tror jeg at fokuset på subjektive opplevelser kan bidra til mye støy og dermed et mindre klart bilde av et høyst reelt problem som burde tas på høyeste alvor, slik trådstarter peker på. 

https://www.ffi.no/aktuelt/nyheter/mobbing-og-seksuell-trakassering-i-forsvaret

 

 

 

[knutinh]

Det er problematisk å definere et overgrep ut fra offerets opplevelse. Det er imidlertid også problematisk å definere det ut fra overgriperens opplevelse, vitner, eller fysiske spor. Så hvordan skal man da definere det?

Det var oppmerksomhet rundt voldtekt nå i sommer. Intervju med møte mellom en som mente hun var offer for voldtekt og en som mente at han ikke hadde voldtatt. De hadde en radikalt forskjellig beskrivelse av hendelsen, og begge virket oppriktige.

Det vil alltid finnes kverulanter, aktivister, manne/kvinne/mørke/lyse-hatere, overfølsomme, folk som har vært utsatt for noe for 10 år siden og som vil "rette det opp" ved å få oppreisning for en innbilt urett i dag. Et hylekor på sidelinjen som heier på den ene eller den andre "siden", og sjarmerende sjeler som prøver å få likes blant likesinnede ved å være krenket på andres vegne (eller krenket over de som er krenket). Siden lite av dette er objektivt og absolutt definert så må det (utenom lovbrudd) være oss opinionen som skiller mellom skitt og kanel, kjenner igjen mønster vi ikke kan vedkjenne oss, og reagerer mot utsagn og oppførsel vi ikke vil ha, som lærer mer om hvordan vi selv oppfattes av andre, og diskuterer hva man må og ikke må tåle.

Jeg tror at det uansett er interessant å få rapporter om hvor mange som mener seg utsatt for rasisme. Så får avisene og leseren være flinkere å få med seg premissene for forskningen.

-k

Endret 23. februar 2021 av knutinh

[Thorny]

5 hours ago, Dinger said:

Takk for svar. Det er vel for min del noe av det jeg opplever som et problem. Hadde et tankesett om at Islam var fredens religion, mens kristendommen var for de rasistiske, pedofile etc, det å være kvinne var en forferdelig byrde osv, en masse tankesett som jeg fikk bekreftet i mitt lille ekkokammer av de i min krets, mange av dem akademikere, musikere, lærere. Det var ikke før jeg hadde en del fritid for en del år siden at jeg gikk inn i forskning og endte opp med å oppleve at de fleste av mine ideer om hvor forferdelig samfunnet var, ble snudd på hodet - ihvertfall slik jeg tolket det jeg leste.
Jeg opplever å ha en interesse for samfunnsvitenskapelige emner, men med en skepsis til kvalitetssikringen av forskning gjort innen disse. Men er totalt bevisst på at jeg ikke har peiling, så derfor søker jeg andres oppfatninger.

Har gått inn og ut av den bobla i omtrent 20 år nå (nettopp fylt 40) da så og si alle jeg kjenner og jobber med bor i den. Og min erfaring er at slike bobler er farlige uansett intensjoner. Jeg synes det er greit at folk har tildels sterke og spenstige meninger, men de bør være ens egne, og det bør være ting man selv kan forsvare og stå "innafor" med i egen høy person. Personlig har jeg ingenting imot religiøse mennesker som sådann, men jeg er ekstremt skeptisk til religion, og aller mest til islam og andre ultraortodokse sekter av abrahamsreligioner.

Det er aldri feil å lytte til folk, TVERT IMOT, men det er viktig å danne seg egne meninger. Dogmatikere på både høyre og venstre side ligner til forveksling på religiøse predikanter.

[Thorny]

3 hours ago, herzeleid said:

I går kom det en rapport om mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret. Ut fra avisartikler var andelen, særlig yngre, kvinner som har opplevd seksuell trakassering alarmerende høy. Etter å ha skummet deler av artikkelen, med forbehold om at min forståelse er riktig, sitter jeg igjen med et litt annet bilde, rett og slett fordi den nedre terskelen for seksuell trakassering virker å være satt ved vitser, historier eller huskeregler

Nettopp. Og dette er ting heterofile, mannlige rekrutter har delt med hverandre til uminnelige tider, men som plutselig er uakseptabelt når det andre kjønn kommer inn. Men da er det plutselig ikke likestilling, at man behandler begge kjønn likt, men plutselig trakassering.

[knutinh]

Thorny skrev (5 timer siden):

Nettopp. Og dette er ting heterofile, mannlige rekrutter har delt med hverandre til uminnelige tider, men som plutselig er uakseptabelt når det andre kjønn kommer inn. Men da er det plutselig ikke likestilling, at man behandler begge kjønn likt, men plutselig trakassering.

"Akseptert tone" er vesensforskjellig på brakka i rekrutten, på pauserommet i et mekanisk verksted, og i lunsjen ved en forskningsinstitusjon. Det er vanskelig å hevde at noen av disse er "rett" på en absolutt skala, men hva man kan si og hvordan man kan si det avhenger av situasjonen.

Jeg er en forkjemper for "stort handlingsrom" som betyr at det i utgangspunktet bør være lov å banne og fleipe og ha en røff omgangstone. Det fordrer sosial intelligens nok til å vite hvem som tåler hva, og til å beklage når ting slår feil. Hvis kollegene mine ikke tør å fleipe med at jeg har lagt på meg i ferien så tror jeg at vi mister noe av det som gjør oss til mennesker og fungerende som sosial gruppe.

Man bør kunne diskutere om "BF" er et kledelig navn på hodeplagg når kvinneandelen går opp. Eller om det er så lurt å referere til kvinner som har førstegangstjeneste og har sex som "fellesmadrass". Litt som man diskuterte om "neger-arbe'" var en god term for de minst ettertraktede oppgavene på bruket.

-k

Endret 23. februar 2021 av knutinh

[BethB]

5 hours ago, Thorny said:

Nettopp. Og dette er ting heterofile, mannlige rekrutter har delt med hverandre til uminnelige tider, men som plutselig er uakseptabelt når det andre kjønn kommer inn. Men da er det plutselig ikke likestilling, at man behandler begge kjønn likt, men plutselig trakassering.

Kan du gi eksempler på hva du mener her? Altså hva mannlige (Hæ? Heterofile?) rekrutter har delt med hverandre i uminnelige tider som blir uakseptabelt fordi kvinner kommer inn? 

[WitNo]

Hei Trådstarter,

Dette mener jeg også er en betimelig og aktuell problemstilling. Jeg startet en tråd for et par uker siden med utgangspunkt i en egen konkret observasjon i forbindelse med en kartlegging av #metoo, og en langvarig fornemmelse av at man i samfunnsvitenskapen har strekker seg stadig lengre i å konstruere sannheter ved hjelp av elastiske begreper. Ofte virker det som konklusjonen er gitt på forhånd og at begrepsapparatet tilrettelegges deretter. 

 

Fra min tid på Universitetet husker jeg at begrepsvaliditet ikke var trivielt. Når det gjelder undersøkelsen nevnt i tråden over, er det variasjoner av samme undersøkelse som er brukt i de fleste andre kartlegginger av metoo i Norge. Her mener jeg at man har blåst opp forekomsten av seksuell trakassering ved å røre sammen begrepene 'uønsket seksuell oppmerksomhet' og 'trakassering' i samme unyanserte lapskaus. Det er risikabelt å spekulere i motiver. Det kan imidlertid virke som det er lønnsomt å blåse opp elendighet for å få oppmerksomhet om egen sak og bygger opp under et større narrativ om 'de som undertrykker' og 'de som blir undertrykt'. Med andre ord diverse omskrivninger av 'kapitalist' og 'proletar'-fortellingen med nye merkelapper. Offer-valutaen står som kjent høyt i kurs.

Særlig med så vidt alvorlige temaer som sexisme og rasisme bør det være i forskernes interesse å opprettholde en troverdighet til metodene og feltet det forskes på. 

[WitNo]

knutinh skrev (8 timer siden):

Det er problematisk å definere et overgrep ut fra offerets opplevelse. Det er imidlertid også problematisk å definere det ut fra overgriperens opplevelse, vitner, eller fysiske spor. Så hvordan skal man da definere det?

Nettopp derfor man fikk innstiftet rettsprinsipper om antatt uskyldighet og bevisføring for noen hundre år siden.

Kravet om at offeret alltid har rett må vel være noe av det mest regressive siden opplysningstiden.

[knutinh]

WitNo skrev (1 time siden):

Nettopp derfor man fikk innstiftet rettsprinsipper om antatt uskyldighet og bevisføring for noen hundre år siden.

Kravet om at offeret alltid har rett må vel være noe av det mest regressive siden opplysningstiden.

Når kommentatorer ønsker å skape endring i samfunnet (og Kjetil Rolness ikke ønsker det) så er det ikke et spørsmål om rettsprinsipper men hva vi ønsker at det skal være _akseptabelt_ å si.

Når en komiker sminker seg sort i ansiktet for å være en karakter så trenger det ikke føres bevis for at vedkommende ønsket å videreføre 100 år gamle Amerikansk rasisme. Det er tilstrekkelig å vise at mange blir lei seg, at kultur-uttrykket ikke tilfører samfunnet stor verdi, og at de fleste ønsker at vi skal slutte med det, så forsvinner det effektivt ved selvsensur.

Det hadde vært interessant om vi hadde høyre-humorister. Altså folk som refset oss på en godhjertet måte og utfordret et venstre-liberalt ståsted. Min tese er at høyre-folk ikke er spesielt morsomme.

-k

Endret 23. februar 2021 av knutinh

[WitNo]

knutinh skrev (13 minutter siden):

Når kommentatorer ønsker å skape endring i samfunnet (og Kjetil Rolness ikke ønsker det) så er det ikke et spørsmål om rettsprinsipper men hva vi ønsker at det skal være _akseptabelt_ å si.

Konteksten var at "Det er problematisk å definere et overgrep ut fra offerets opplevelse." Temaer som 'overgrep', 'trakassering', 'diskriminering' og 'hatefulle ytringer' har for lenge siden blitt flyttet fra folkeskikk til strafferett. De er dessuten forbundet med formelle og uformelle straffereaksjoner som gjør det rimelig at bevisbyrden er hevet over et nivå av subjektive følelser, sladder og mistanke. 

Hvordan kom Rolness inn i dette, forresten?

knutinh skrev (27 minutter siden):

Når en komiker sminker seg sort i ansiktet for å være en karakter så trenger det ikke føres bevis for at vedkommende ønsket å videreføre 100 år gamle Amerikansk rasisme.

Er ikke sikker på hva det har med saken å gjøre. Men hvis noen har glede av å lage ablegøyer med White-face, så kjør på!

knutinh skrev (29 minutter siden):

Det er tilstrekkelig å vise at mange blir lei seg, at kultur-uttrykket ikke tilfører samfunnet stor verdi, og at de fleste ønsker at vi skal slutte med det, så forsvinner det effektivt. 

Er lidenskapelig uenig. Subjektive følelser av ubehag må ikke alene være et gyldig premiss for lovregulering av ytringer. Vi opplever alle ubehagelige følelser, og som voksne lærer noen å håndtere dem på en hensiktsmessig måte. Andre står fast i infantil, narsissistisk krenkelse og forlanger at omgivelsene skal innordne seg.
Jeg opplever personlig sterkt ubehagelige følelser av krenkelse, og blir til og med ganske lei meg i møte med identitetspolitiske krav om kvotering eller ulik behandling av mennesker på grunnlag av gruppetilhørighet. Men det er overhodet ikke noe grunnlag for at noen skal forbys å argumentere for det som en god ide.

[Dinger]

11 hours ago, herzeleid said:

Jeg har ofte inntrykk av at en ikke kontrollerer for dette og at det heller ikke er noe en ønsker, kanskje både en mener at en opplevelse av rasisme/sexisme/fobi i seg selv er alvorlig nok og har en tankegang om at en må "tro på offeret". Samtidig kan det virker som det vil være lite politisk spiselig å sette grenser for hvilke urett/overgrep som skal telles, og i noen tilfeller ser kanskje ikke de som lever av å forske på og problematisere temaet seg tjent med å begrense omfanget.

I går kom det en rapport om mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret. Ut fra avisartikler var andelen, særlig yngre, kvinner som har opplevd seksuell trakassering alarmerende høy. Etter å ha skummet deler av artikkelen, med forbehold om at min forståelse er riktig, sitter jeg igjen med et litt annet bilde, rett og slett fordi den nedre terskelen for seksuell trakassering virker å være satt ved vitser, historier eller huskeregler med noe som helst innhold som kan tolkes seksuelt og der en blir opprørt. Med andre ord ved noe jeg tror det overveldende flertallet av unge soldater opplever jevnlig. Interessant nok trekkes det også frem at mye ikke rapporteres fordi det ikke oppfattes som alvorlig nok. Her tror jeg at fokuset på subjektive opplevelser kan bidra til mye støy og dermed et mindre klart bilde av et høyst reelt problem som burde tas på høyeste alvor, slik trådstarter peker på. 

https://www.ffi.no/aktuelt/nyheter/mobbing-og-seksuell-trakassering-i-forsvaret

 

 

 

Ja jeg er nyskjerrig på hvilke kriterier som settes til grunne blant de som jobber med dette. Kanskje de anser marginen av folk som har en urimelig opplevelse av krenkelse, som minimal.
Det jeg ikke forstår er hvordan man kan forvente å effektivt bekjempe samfunnsproblemer med diverse tiltak, når problemene ikke er konkretisert nok. Istedet for å fjerne støyen for å komme til kjernen i problemene, så virker det for meg som om definisjonene blir så løse at akademikere får nok å skrive om, men at vi aldri får bukt med genuin rasisme fordi følelser og ikke fakta blir styrende.

Situasjonen fra forsvaret er interessant. Noen eksempler synes å være soleklare, mens andre mer subjektive.
Når jeg var inne var det mye vulgariteter, og det manglet ikke på random slengbemerkninger som at "skal ta deg i rassen når vi kommer i teltet, BRÆHÆHÆHÆHÆ" blant gutta, trøtte, våte, sultne og i mange minusgrader. Hvis en jente plutselig hadde fått høre at hun skulle blitt "tatt i rassen" kan jeg ha sympati for at det føles ubehagelig, og det er mange nyanser her, men akkurat som kameratslig tullpreik kan feilaktig tolkes som en intensjon om seksuell trakassering, kan også en intensjon om seksuell trakassering forkles som kameratslig tullpreik.

[knutinh]

WitNo skrev (28 minutter siden):

Er lidenskapelig uenig. Subjektive følelser av ubehag må ikke alene være et gyldig premiss for lovregulering av ytringer.

Jeg snakket ikke om juss men om de uskrevne normene som gjør at jeg og du fungerer og blir tatt på alvor av mennesker rundt oss. Man _kan_ utnytte ytringsfriheten til det fulle og snakke vås og nedsettende og drittprat men risikoen er at ingen ønsker å lytte til deg.

Det var vanlig å bruke betegnelsen «neger-arbeid» om monotone, skitne arbeidsoppgaver før. Såvidt jeg vet er det ikke ulovlig. Men fordi det antyder at folk med mørk hud er de som fortjener jobbene som ingen andre vil ha så avstår de fleste jeg kjenner nå fra å bruke dette begrepet.

Jeg er villig til å ta stilling til andre begreper jeg bruker, men jeg vil gjerne gjøre en selvstendig vurdering av intensjon og rimelig krenkelse, heller enn å bli tvunget. «Kjerring» er på min dialekt et nøytralt uttrykk for kvinnelig ektefelle, og jeg tenker å fortsette å bruke det inntil videre. Med et respektfullt tonefall og risikoen for å måtte forklare misforståelser.

-k

Endret 23. februar 2021 av knutinh

[Dinger]

10 hours ago, knutinh said:

Det var oppmerksomhet rundt voldtekt nå i sommer. Intervju med møte mellom en som mente hun var offer for voldtekt og en som mente at han ikke hadde voldtatt. De hadde en radikalt forskjellig beskrivelse av hendelsen, og begge virket oppriktige.

 

Husker dette, men husker ikke helt alt de snakket om, men de kom vel til en enighet.

Var en gang jeg skulle besøke en kvinnelig bekjent for alkohol og skitpreik. Hu virket edru når hu åpnet døren, men var tilsynelatende drita 5 minutter etterpå. Hu begynte å tafse, og til tross for at jeg hadde null interesse ble jeg så overrumpla at jeg ga bekreftende signaler. Endte opp med sex, hvorpå jeg følte meg skitten og ville dra hjem, men ble overtalt til å dra på byn, etterfulgt av tilbake til henne for mer sex.
Hele situasjonen er absurd å tenke tilbake på, og den har absolutt preget meg. Men mens mange synes å definere dette som voldtekt, er jeg totalt uenig, jeg responderte positivt på hennes tilnærmelser.

Men kanskje dette er et eksempel på hvor definisjoner blir grøtete. Blir for meg absurd å si at hun voldtok meg, men jeg er mer åpen for at det kan diskuteres om jeg ble voldtatt, uten at det det nødvendigvis var en person som gjorde noe gale. Men også her sliter jeg litt med å se at begrepet voldtekt eller seksuelt overgrep har en plass.

[knutinh]

Dinger skrev (1 minutt siden):

Men kanskje dette er et eksempel på hvor definisjoner blir grøtete. Blir for meg absurd å si at hun voldtok meg, men jeg er mer åpen for at det kan diskuteres om jeg ble voldtatt, uten at det det nødvendigvis var en person som gjorde noe gale. Men også her sliter jeg litt med å se at begrepet voldtekt eller seksuelt overgrep har en plass.

Jeg tror at det er mye kulturell bagasje i dette området. Menn er forventet å «ta for seg» mens kvinner er forventet å være «kostbare». For menn sitter det veldig dypt inne å hevde seg voldtatt når noe føles ugreit, mens for noen kvinner er det kanskje mer naturlig å flytte ansvaret over på mannen når de gjerne skulle ha det ugjort?

Kan man ikke si det som det var? Det var en ugrei situasjon med dårlig ettersmak. Hun respekterte ikke dine grenser, og du satt ikke dine grenser tydelig nok. Men ingen voldtekt.

-k

[Dinger]

2 hours ago, WitNo said:

Fra min tid på Universitetet husker jeg at begrepsvaliditet ikke var trivielt. Når det gjelder undersøkelsen nevnt i tråden over, er det variasjoner av samme undersøkelse som er brukt i de fleste andre kartlegginger av metoo i Norge. Her mener jeg at man har blåst opp forekomsten av seksuell trakassering ved å røre sammen begrepene 'uønsket seksuell oppmerksomhet' og 'trakassering' i samme unyanserte lapskaus. Det er risikabelt å spekulere i motiver. Det kan imidlertid virke som det er lønnsomt å blåse opp elendighet for å få oppmerksomhet om egen sak og bygger opp under et større narrativ om 'de som undertrykker' og 'de som blir undertrykt'. Med andre ord diverse omskrivninger av 'kapitalist' og 'proletar'-fortellingen med nye merkelapper. Offer-valutaen står som kjent høyt i kurs.

Særlig med så vidt alvorlige temaer som sexisme og rasisme bør det være i forskernes interesse å opprettholde en troverdighet til metodene og feltet det forskes på. 

God tråd. 
Jeg kommer gjerne med en kommentar der senere.

Det du sier med variasjoner av samme undersøkelse får meg til å tenke på det jeg i matematikken kaller for følgefeil. Har du bommet på et desimal i begynnelsen av en oppgave har det ingenting å si om du gjør alt annet riktig, du vil ende opp med feil resultat. Når man kan vise til mange titalls artikler, akademikere og hva det skal være, som snakker om forskning, så hjelper det lite hvis de alle snakker om samme forskningsrapport, som gjerne har grunnleggende feil i metodikken. Men folk bryr seg ikke om forskningen i seg selv eller den ideologiske overbevisningen til akademikerne som bruker forskningen, de husker bare at det var mange forskere som alle var enig, så da må det jo være sant.

Enig i at tillit til forskere er viktig. Vi mennesker har en stygg tendens til å slå oss til ro med resultater hvis de støtter vår egen virkelighetsoppfatning. For å gi meg selv litt kred så fant jeg forskning som støttet mine virkelighetsoppfatninger, men når jeg undersøkte metodikken klarte jeg ikke å se på forskningen som kredibel - eksempelvis likelønn hvor de ikke tar til høyde for overtidsarbeid.
Merker og at så ofte som jeg ser Kjetil Rolness arrestere akademikere på feil i forskning, så bidrar det til at jeg mister litt tillit til samfunnsforskere. Det er godt mulig at min egen bias er sterkt tilstede her, men jeg synes analysene til Rolness for det meste er logiske.

[WitNo]

knutinh skrev (14 minutter siden):

Jeg snakket ikke om juss men om de uskrevne normene som gjør at jeg og du fungerer og blir tatt på alvor av mennesker rundt oss. Man _kan_ utnytte ytringsfriheten til det fulle og snakke vås og nedsettende og drittprat men risikoen er at ingen ønsker å lytte til deg.

Det var vanlig å bruke betegnelsen «neger-arbeid» om monotone, skitne arbeidsoppgaver før. Såvidt jeg vet er det ikke ulovlig. Men fordi det antyder at folk med mørk hud er de som fortjener jobbene som ingen andre vil ha så avstår de fleste jeg kjenner nå fra å bruke dette begrepet.

Jeg tror vi er mest enig. Men det er mye i den sosial omgangen som før tilhørte folkeskikk og etikk som gradvis har blir flyttet inn i straffelovgivningen, og da mener jeg det bør følge med rettssikkerhet. Da holder det ikke lenger at offerets følelser er eneste fasit.

Språkkyndige kunne sikkert ramset opp tusenvis av begreper hvor den egentlige betydningen og konnotasjonen ikke er den samme, og dessuten høyst individuelt og kultur/sosiolekt-betinget. «Kjerring» er et godt eksempel. For noen er det negativt ladet, for deg nøytralt for andre igjen positivt ladet i den forstand at det viser til en som er kjær.

For meg er både neger og negerarbeid helt innafor som begreper. Utover at negerarbeid sikkert er kjedelig, legger jeg ikke noe verdivurderende eller krenkende i det. Jeg står verdimessig solid plantet i en humanistisk tradisjon og likeverd er en selvfølge. Å legge til grunn ulike regler for hva man kan si og ikke si når man omtaler forskjellige folkegrupper, er etter min oppfatning nettopp det som er rasistisk.

[Dinger]

12 minutes ago, knutinh said:

Jeg tror at det er mye kulturell bagasje i dette området. Menn er forventet å «ta for seg» mens kvinner er forventet å være «kostbare». For menn sitter det veldig dypt inne å hevde seg voldtatt når noe føles ugreit, mens for noen kvinner er det kanskje mer naturlig å flytte ansvaret over på mannen når de gjerne skulle ha det ugjort?

Kan man ikke si det som det var? Det var en ugrei situasjon med dårlig ettersmak. Hun respekterte ikke dine grenser, og du satt ikke dine grenser tydelig nok. Men ingen voldtekt.

-k

Ja, den kulturelle bagasjen tror jeg er der. Det var en interessant opplevelse, å legge merke til hvor overrumplet jeg følte meg - selv en kvinne jeg hadde vært forelsket i hadde ikke vært så attraktiv hvis hun plutselig drita full hadde satt seg skrevs over meg og gryntet.

Vi er ganske enig, dog litt usikker på om man kan si at hun ikke respekterte mine grenser. Enig i den grad at hun gikk veldig agressiv til verks, men hun fikk en nærmest umiddelbar bekreftelse fra meg på at dette var ok. Jeg må jo bare anta at hun hadde akseptert hvis jeg hadde reagert med hva faen, kom deg av meg. Så jeg legger ansvaret svært lite på henne og mest på meg. Men ikke på en selvtrakasserende måte hvor jeg slår meg selv ned, heller på en sunn introspektiv måte.