Hverdagsutfordringer

[anonym jente]

Hei. 

Jeg sliter med å kjenne glede i hverdagen. Jeg er i full jobb, har nettopp blitt singel. Fungerer dårlig i forhold fordi jeg ikke har motivasjon til å gjøre noe. Jeg har det så bra i nyforelsket fasen da jeg er full i endorfiner, men når forelskelses fasen går over og jeg blir meg selv igjen, blir jeg apatisk og tiltaksløs. Syns det er vanskelig å få venner i en alder av 26 da du har få nære venner og går i full jobb. når jeg er alene sliter jeg med en indre uro. Jeg klarer ikke å slappe av, men ønsker heller ikke å gjøre noe. Dagene går, men du sitter igjen med dårlig samvittighet på slutten av dagen fordi man ikke har gjort noe. 

Man leser på nettet at man må få seg en hobby, trene, gå en tur, bare det å rydde i skapet, man vet alle disse tingene. Men hvorfor er det så vanskelig å begynne eller gjennomføre. 

Er ikke så flink å prate med folk heller og treffe nye. Er noe introvert. Vertfall når jeg treffer folk edru. Liker ikke å gå på date eller snakke med folk da jeg føler meg så naken og eksponert. Liker de meg? syns de jeg er rar, jeg er litt rar, men kan jo være en sjarm med det også. 

 

No sitter jeg alene i leiligheten som jeg fikk for 2 med siden alene og ikke vet hva jeg skal gjøre videre. Hvordan jobbe med seg selv og møte disse utfordringene. Noen som har det slik? tenker det er så meningsløst hvis det er slik det skal være resten av livet.. 

Endret 10. februar 2021 av anonym jente

[Milhouse85]

Tror nok mange har det slik. Jeg tror også det er en bieffekt av å leve i et velferdsland der alt er tilrettelagt og tilværelsen er veldig enkel. Vi lever i en ganske beskyttet og trygg atmosfære - der helt elementære ting for å overleve er ganske enkelt å skaffe til veie. Derfor har denne velferden ført til et økt fokus på "å finne seg selv", man skal fremstå vellykket utfra helt andre kritiserer som ofte er uoppnåelige "for vanlige folk". Å bygge sin egen identitet er en form for selvutvikling som blir stadig mer aktuelt i dagens samfunn. 

Fakta er at de aller fleste hermer etter noen de ser opp til. Så forsøker man å tilstrebe et slikt ideal - samtidig som man former en livsstil tilpasset et slikt miljø. Det kan være så mye rart. Den kunstneriske "fritt-tenkende" alternative og fargerike, fotballnerden, mc-folk, spill-nerder, såkalte "sportsidioter", friluftsfolk, musikere, campinglivsgjengen - alle har sin greie man hører inn under. Det gir trygghet, en sosial tilhørighet, noe å snakke om med likesinnede - og mye, mye mer.

Mange faller naturlig inn i slike miljø gjennom oppvekst og foreldre. Eller man blir tilfeldig presentert en "greie" i barndommen som man tar med seg videre. Jeg er en mann på 35 år - ved noen anledninger har jeg truffet på "rådville" damer som ikke helt vet hvor dem vil - for mange jenter er barn og familieliv den "tryggeste" utveien av det apatiske og monotone livet. Når man er 26 år er man midt mellom den impulsive og frie, bekymringsløse ungdomstiden og skal på en sett å vis etableres. Det er jo nettopp det hele serien Friends handler om. En gjeng folk mot slutten av 20-åra som sliter med å finne sin retning i livet. De prøver nye ting, feiler, lærer, støtter hverandre - og prøver igjen. Har man ikke venner som er i samme situasjon som seg selv kan det fort føles litt ensomt.

Var jeg deg ville jeg prøvd ut noe HELT nytt og "fjernt" for deg. Det finnes uendelig mange kurs man kan gjøre. Alt fra treskjæring til tango-dans. Det er mange som gjør dette alene, og siden det er organisert og ofte følger en timeplan går det sosiale samspillet ganske lett. I tillegg er det en fin måte å bli kjent med nye folk på. Det er veldig vanskelig å sosialisere seg på en fest, i sosiale lag på byen der man ikke har "en felles greie" å snakke om. Men på et kurs, på fjellet, på tur - eller hva som helst. Er det lekende lett og en befriende annen følelse. Det kan jeg nesten garantere deg.
Eventuelt kan du finne noe på frivillig.no. 

Og til sist: ALLE mennesker er litt rare, meg inkludert. Og jeg skal garantere deg at så godt som alle tenker mest på seg selv. Det er ingen som bryr seg om hvordan du er. Personlig liker jeg litt "rare" folk. Så bare vær så rar du bare vil. Aller helst; fremhev de rare sidene av din personlighet. La de få blomstre fult ut. Dette blir lettere jo eldre man blir. Selv tar jeg det som et kompliment når folk sier jeg er "rar". For meg er det en positiv ting - og jeg er sikker på at folk til og med misunner meg for at jeg er litt sær og spesiell. Det er nettopp det som gjør meg til den rare lille tullingen (Milhouse) som prøver å passe inn.

[Gjest ced72...8e4]

Kris85 skrev (På 10.2.2021 den 23.08):

Tror nok mange har det slik. Jeg tror også det er en bieffekt av å leve i et velferdsland der alt er tilrettelagt og tilværelsen er veldig enkel. Vi lever i en ganske beskyttet og trygg atmosfære - der helt elementære ting for å overleve er ganske enkelt å skaffe til veie. Derfor har denne velferden ført til et økt fokus på "å finne seg selv", man skal fremstå vellykket utfra helt andre kritiserer som ofte er uoppnåelige "for vanlige folk". Å bygge sin egen identitet er en form for selvutvikling som blir stadig mer aktuelt i dagens samfunn. 

Fakta er at de aller fleste hermer etter noen de ser opp til. Så forsøker man å tilstrebe et slikt ideal - samtidig som man former en livsstil tilpasset et slikt miljø. Det kan være så mye rart. Den kunstneriske "fritt-tenkende" alternative og fargerike, fotballnerden, mc-folk, spill-nerder, såkalte "sportsidioter", friluftsfolk, musikere, campinglivsgjengen - alle har sin greie man hører inn under. Det gir trygghet, en sosial tilhørighet, noe å snakke om med likesinnede - og mye, mye mer.

Mange faller naturlig inn i slike miljø gjennom oppvekst og foreldre. Eller man blir tilfeldig presentert en "greie" i barndommen som man tar med seg videre. Jeg er en mann på 35 år - ved noen anledninger har jeg truffet på "rådville" damer som ikke helt vet hvor dem vil - for mange jenter er barn og familieliv den "tryggeste" utveien av det apatiske og monotone livet. Når man er 26 år er man midt mellom den impulsive og frie, bekymringsløse ungdomstiden og skal på en sett å vis etableres. Det er jo nettopp det hele serien Friends handler om. En gjeng folk mot slutten av 20-åra som sliter med å finne sin retning i livet. De prøver nye ting, feiler, lærer, støtter hverandre - og prøver igjen. Har man ikke venner som er i samme situasjon som seg selv kan det fort føles litt ensomt.

Var jeg deg ville jeg prøvd ut noe HELT nytt og "fjernt" for deg. Det finnes uendelig mange kurs man kan gjøre. Alt fra treskjæring til tango-dans. Det er mange som gjør dette alene, og siden det er organisert og ofte følger en timeplan går det sosiale samspillet ganske lett. I tillegg er det en fin måte å bli kjent med nye folk på. Det er veldig vanskelig å sosialisere seg på en fest, i sosiale lag på byen der man ikke har "en felles greie" å snakke om. Men på et kurs, på fjellet, på tur - eller hva som helst. Er det lekende lett og en befriende annen følelse. Det kan jeg nesten garantere deg.
Eventuelt kan du finne noe på frivillig.no. 

Og til sist: ALLE mennesker er litt rare, meg inkludert. Og jeg skal garantere deg at så godt som alle tenker mest på seg selv. Det er ingen som bryr seg om hvordan du er. Personlig liker jeg litt "rare" folk. Så bare vær så rar du bare vil. Aller helst; fremhev de rare sidene av din personlighet. La de få blomstre fult ut. Dette blir lettere jo eldre man blir. Selv tar jeg det som et kompliment når folk sier jeg er "rar". For meg er det en positiv ting - og jeg er sikker på at folk til og med misunner meg for at jeg er litt sær og spesiell. Det er nettopp det som gjør meg til den rare lille tullingen (Milhouse) som prøver å passe inn.

Det første du skriver stemmer jo. Mye er uoppnåelig for «vanlige folk». Og jeg ser ikke noe galt i å være et såklart vanlig menneske. Men jeg ble mobbet alle ungdomsår, og så fikk jeg innpass i noe som var «bedre» enn livet til vanlige mennesker. Ingenting kjennes bedre enn å kunne gjøre noe annet enn de kjedelige vanlige mobberne, og bli bedre enn dem rett og slett. Men det irritereende nå at også det blir vanlig snart, fordi alt har blitt tilrettelagt for wannabeesene som kommer etter som tullinger. Og når de oppnår noe så blir det ikke lenger noe stas å klare det selv. 
 

 

Anonymous poster hash: ced72...8e4

[Gjest 3b1b2...780]

Heh. Nei, du er ikke alene, hvis det er spørsmålet. 

Selv er jeg mann og eldre enn deg. Uten at dét hjelper på noe vis. Skilt mann, 45, bor for seg selv, mangler partner og glede i hverdagen, jobber og står på... Introvert, men ikke helt der ut -, har da tross alt en ex-miss som jeg var gift med, og har hatt nok kjærester før det.
Ja slik går nå dagene. Kjenner meg igjen i alt du skriver. Men ikke så sikker på at det hjelper deg. 

Mobbet ja? Men er det noen grunn til å gi opp? Eller bør vi bare kjempe hardere og bli sterkere?

Det er vel så enkelt som at du og jeg må ta tak i hver vår situasjon, og gjør noe med det? Spør du meg, så er det skikkelig hassle. Men før eller siden så må jeg (og du også) bare gjøre noe. Problemet er jo selvsagt å gjøre den innsatsen som trengs, uten å føle at man gjør noe ut over hva man ønsker.... Vet ikke om du forstår hva jeg mener? 

Anonymous poster hash: 3b1b2...780

[Gjest 9ddd1...6f8]

Du er ikke alene! De aller fleste kjenner på det i varierende grad. Bare vit at det er normalt, at ting kan bli bedre, men også at man nå jobbe mot det. 

For meg og mange andre så krever det aktiv innsats for å opprettholde det som for mange kommer ganske naturlig. På andre områder har jeg det lettere enn folk flest, det varierer.

Ikke gi opp!

Anonymous poster hash: 9ddd1...6f8

[anonym jente]

Takk for gode svar ☺️ Ja er nok bare det at alt ser så fint og flott ut hos andre også er det vel mange som har en fasade. Derfor en føler seg veldig alene og ting også.