Hva er alternativet til et liv uten jobb?

[Gjest b2cb9...1ee]

Poster denne her for å få ut tanker egentlig.

Har seg slik at jeg har vært mange år utenfor arbeidslivet (noen av mine beste år). Vært mye hos psykolog og prosessert mange tanker, uten noen nytte. Det blir bare prating. Alltid vært flink på skolen og gjennomført alt jeg skulle i ung alder. Var den med minst fravær i hele klassen.

Slitt mye med depresjon hele livet egentlig. Bare tanken på det å ha en jobb, gjør meg så deprimert at det ødelegger for alt. Jeg har en jobb nå, etter mye mas fra nav, og jeg står i den (skaffet jobben selv uten nav sin hjelp), men det er en deltidsstilling. Hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke hatt denne jobben. Jeg vil heller ikke ha noe mer jobb. Nav pusher på med at jeg må skaffe mer jobb snarest. Alt jeg gjør er å grue meg til jobb, jobb, jobb. Uansett hvordan jobb det er, ser jeg ingen glede etter endt dag på jobb, og alt er et evig mas og styr. Jeg ser ikke for meg at jeg skal gjøre det her til jeg er pensjonist. Jeg har heller ingen motivasjon igjen til å fullføre noe nytt, som en utdanning. Jeg har null energi og null pågangsmot. 

Jeg forstår hvordan samfunnet er bygd opp. Jeg forstår at det kreves av folk å jobbe hele uka, hele livet. Jeg forstår alt det der. For meg funker det bare ikke. Kall meg gjerne en egoist og en drittsekk for å få penger av nav uten å gi noe tilbake, men faen heller gi meg heller en annen løsning enn jobb da vel?

Jeg gikk masse turer i skog og mark i månedsvis uten at dette ga noen positiv effekt. Jeg har trent i et års periode med styrketrening, null effekt. 

Samtidig hater jeg å være sosial, jeg hater folk (mye på grunn av mine første jobb i serviceyrke) og tilbringer mest mulig tid for meg selv. Kan sitte å grue meg til alt som skal skje i fremtiden av sosiale sammenhenger. For meg føler ikke det livet her verdt å leve, hvis jeg må grue meg til hva det enn er. Så kan man si; "var det egentlig så ille å dra på den jobben, var det så ille i den bursdagen". "Nei det var ikke det, men nå skal jeg hjem å grue meg til neste." Og slik fortsetter det.

Jeg har prøvd medisiner før, og det gjør ting verre. Nav krever nå at jeg skal begynne med medisiner. Men det nekter jeg på. Du kan ikke ta medisiner for å tenke annerledes. Du kan heller ikke gi noen medisiner og forandre folks politiske ståsted for eksempel. Må jeg ta medisiner for å holde alt i sjakk er ihvertfall ikke dette livet verdt å leve. Kunstig liv er ikke et ekte liv. 

Jeg sliter også med heftig OCD. Dette har jeg fått "behandling" for, men det er kun jeg som kan løse tankekjøret og jeg har oppskriften på hvordan man skal løse det. Men det funker ikke for meg. Jeg kan ikke kontrollere den hjernen jeg har til å la vær å tenke som den gjør. OCD'n er permanent, og den vinner hver gang. Slitsomt.

Oppsummert så føler jeg egentlig at jeg vil ut av dette. Men det er jo ikke riktig det heller, for det gjør at så mange sitter igjen uten svar på spørsmål og blabla. Hvorfor finnes det ikke et alternativ til jobb? Om det er å forlate verden eller noe annet. Hvorfor skal folk presses igjennom et liv de ikke ønsker? Få et alternativ til folk som sliter,  innfri ønskene folk har på problemene sine. Det er da ingen andre som skal føle skyld for at jeg sliter og vil ha en løsning? 

Anonymous poster hash: b2cb9...1ee

[Pliscin]

Jeg liker å tenke at man må finne årsaken til hvorfor ting er som de er. Ja det kan være at du sliter psykisk på grunn av gener, men jeg tror at det finnes muligheter til å oppnå et normalt liv ved egen hjelp. Hva tror du hadde hjulpet? For å sitere @Taurean, hva hadde du gjort om du hadde vunnet i lotto? Bygd et slott og isolert deg på en øy med alle fasiliteter? Gitt faen i dine hemninger og bare gått ut og "spilt" normal? Ting hadde jo vært bedre om bare den føkkings angsten hadde sluppet taket. Kanskje du bare må tenke at du ikke har noen hindringer? Ingenting å tape. Karpe diem, memento mori, yolo etc. Du har kanskje svaret i deg, tenk, hva vil du egentlig. Det er noe, uansett hva, og det er en vei dit.

[Sjørøver]

Få deg jobb på båt. Det hadde nok passet deg ypperlig. 

[anon_83104]

Det finnes jobber som passer deg. Spør etter praksis i mer 'einstøingyrker'. Eller ordne deg en utdanning til et yrke hvor du kan være litt alene? Jeg kjenner en med OCD som fant sitt kall på et laboratorie. Noen andre innen statistikk eller økonomi. Men dette er selvsagt vidt forskjellig mellom individer. 

Alternativet kan være uføretrygd. Men dette er ansett uakseptabelt med mindre det er alvorlig nok lidelse. Folk blir først uføre etter å ha fått sykdom som frarøver en omtrent alle muligheter. De har gjerne redusert energinivå, kroppsfunksjon, og kognisjon. 

Men er du tilstrekkelig utredet? Er OCD alt? Det virker som det kan være noe mer ut i fra hva du skriver. Riktige diagnoser er viktige for enhver behandling. Du kan gjøre noen tester på nettet for å bare synse litt på om det kunne vært noe annet. Og spør behandlerne om det faktisk kan være noe annet tilstede, enten i samsvar med OCD (komorbiditet), eller i stedet for OCD. 

[Gjest f2257...05a]

Jeg har spurt et par leger om n-acetylcysteine i forhold til OCD. Men ser ikke ut til at det er noe som er anerkjent i Norge enda. Selv om det finnes avhandlinger som påstår at det har effekt:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4423164/

Jeg har en bror som sliter med OCD, og da er behandlingen helst antidepressive i fra norske leger. Den dagen jeg lærte at han hadde OCD, så hadde vi avtalt å skulle møtes. Da hadde han kjørt rundt på tvang i trafikken og var 2 timer forsinket. Så han hadde jo noe å forklare overfor meg. Så det er visst svært skamfullt å prate om også.

Han har også vært et par ganger til Trondheim eller hvor det var på sånn mestringkurs, spesialistoppfølging eller hva det var. Det hjalp ham visst absolutt ingenting fortalte han meg. Antidepressiva synes jeg selv er en litt negativ medisin å skulle måtte tilføre kroppen. Men det hjalp meg en gang ut av en runddans med panikkangst. Men, så sluttet jeg med det og har greid meg i 19 år uten den typen medisin. I 2014 touchet jeg såvidt borti angst og den legen jeg da hadde var så skriveklar på reseptblokken, at jeg fikk tilbud om tre forskjellige antidepressiva. Hver gang sa jeg at jeg ønsket å lese om preparatene han foreslo til meg så skulle jeg gjøre meg opp en mening. Det sa jeg for å få lest litt og å få kjøpt meg litt tid til å si nei til legen da jeg helst ikke ønsket å stå på slik type medisin en omgang til. Men, all respekt til de som behøver dette og har god hjelp av det. Etter at jeg byttet lege 4 mnd. senere, vipps så var hele den balansegangen med å få lettere antydning til angst borte vekk. Bank i bordet, det har vært vekk helt til i dag.

Jeg tror at litt alder og det å ha erfaring med panikkangst en omgang, samt en stahet på at antidepressiva skal jeg ikke ha før jeg virkelig trenger det har hjulpet meg mye på å unngå å måtte ty til det. Livet mitt er heller ikke så oppjaget som det en yngre person i yrkeslivet gjerne må streve med. Det tror jeg også har bidratt til at jeg har sluppet å måtte leve med angst, for min del da.

Jeg er nysgjerrig på om acetylcysteine som selvsagt også er et legemiddel, en gang kommer inn i varmen i psykiatrien. Nå er det jo helst Big Pharma som slipper til med sine spesialprodukter som har hundrevis av bivirkninger om du samler i sammen et knippe av disse og lager bivirkningsliste.

Acetylcysteine virker ikke å ha særlige bivirkninger. Det nyttes gjerne også reseptfritt i lave doser, selv til barn, da ofte som slimløsende middel for hals/svelg. Det man skal være obs på er at stoffet kan virke seponerende på andre medisiner. Og det er gjerne også derfor det nyttes som akuttbehandling for paracetamolforgiftning (overdoseforsøk, utilsiktet inntak av barn etc.).

Jeg er ikke helsepersonell. Deler kun mine tanker.

Anonymous poster hash: f2257...05a