Jeg klarer ikke stole på noen etter flere år med mobbing

[Gjest 8650f...f57]

Jeg har forbedret meg veldig. Det var bare å komme i nye miljøer og få positive tilbkameldinger. Noen av oss passer bare ikke naturlig inn der vi vokser opp, derfor funker det gjerne å flytte av og til. Jeg hadde en venn til ungdomsskolen. Da flyttet den eneste vennen jeg hadde og jeg fikk 3 vonde år. Å stå opp med en klump i magen hver morgen, gå hjem fra skolen frustrert, trist og sint alle årene gjør en sliten. Jeg gledet meg til videregående, men fikk altså nye mobbere. Så ble livet bedre når jeg bare flyttet langt unna. 
Men selv om jeg nå er voksen så er det spor, og jeg er faktisk redd for at det aldri gror. Jeg lurer på hvordan det er å føle seg ønsket jeg. Å møte folk uten angst. Jeg tar alt i verste mening. 
Analyserer ikke tilfeldige, men folk jeg har kjent før. Møter jeg blikket deres så tror jeg at de mobber meg i hodet sitt. Jeg føler at jeg blir baksnakket. Jeg føler at folk latterliggjør meg bak ryggen min og ikke beundrer meg i det hele tatt. 
Og så er jeg veldig trist  for at ikke flere tar kontakt. De jeg trodde var venner.... de er sammen med andre, de sender ikke engang en melding og hører hvordan det går. Jeg kan ikke engang forlange det. Jeg har sikkert bare ikke gitt dem noe, men de ga meg mye.
Nå som det er covid, føles det bare enda mer stoppet opp. 
Det blir vanskeligere på arbeidsmarkedet og jeg stagerer i hverdagene uten noe å høre til i. 
Nå har jeg hatt noen gode dager, men så kom disse tankene jeg har nå. At folk kanskje ser at jeg har bra perioder og ler inni seg. Kanskje jeg oppfører meg ruset? Slik at folk blir flaue.
Jeg beundrer også folk i skjul, bl.a en mann i nærheten, men mest sannsnylig betyr jeg ikke en dritt for noen av dem. Dette er den drepende tanken som er tegn på at depresjonen fremdeles er der. Gleden forsvinner, fordi depresjonen kommer og sier hva som egentlig er realiteten her.

Anonymous poster hash: 8650f...f57

[AnnonymG]

Har du prøvd å fokusere på det som er godt i livet? Vi alle sammen opplever at folk ikke tar kontakt eller initiativ, og at folk kan snakke til oss på ulikt vis. De som er preget av angst kan også oppleve å bruke mye tid på å tolke hva andre mennesker tror/mener om deg. Å lure på hva folk tror om deg, det gir en mye hjertesorg fordi du vil aldri på svar på det, og oftest så går disse tolkningene i svært negativ retning.

Lykke må være å ikke bry seg så mye om det, fordi folk flest bryr seg kun om sitt eget liv. Hvor mye tid bruker du selv på å være nedlatende i tankene dine overfor andre? Hvor mye tid bruker du på å mene noe om enkelt-mennesker rundt deg? Jeg personlig lar kanskje tanken streife meg noen sekunder, så hopper tankene mine stort sett over i noe som er relatert til meg selv. Hva skal jeg gjøre i ettermiddag, hva skal jeg ha til middag, hva med ferien til sommeren, skulle jeg dratt på besøk til en kompis osv. 

Jeg tror man må finne strategien for å kunne gi litt mer f... Til syvende og sist så er livet vårt egentlig helt meningsløst, tiden går, og en dag er alt over. Så tiden som er imellom da vi blir født og dør, den skal vi bruke til akkurat det vi vil, det er ingen andre som bryr seg, hverdagsbekymringer i hodene våres er stort sett værre enn realiteten, så hvorfor ikke bare nyte det vi kan. Min mening.

[Gjest 8650f...f57]

AnnonymG skrev (5 timer siden):

Har du prøvd å fokusere på det som er godt i livet? Vi alle sammen opplever at folk ikke tar kontakt eller initiativ, og at folk kan snakke til oss på ulikt vis. De som er preget av angst kan også oppleve å bruke mye tid på å tolke hva andre mennesker tror/mener om deg. Å lure på hva folk tror om deg, det gir en mye hjertesorg fordi du vil aldri på svar på det, og oftest så går disse tolkningene i svært negativ retning.

Lykke må være å ikke bry seg så mye om det, fordi folk flest bryr seg kun om sitt eget liv. Hvor mye tid bruker du selv på å være nedlatende i tankene dine overfor andre? Hvor mye tid bruker du på å mene noe om enkelt-mennesker rundt deg? Jeg personlig lar kanskje tanken streife meg noen sekunder, så hopper tankene mine stort sett over i noe som er relatert til meg selv. Hva skal jeg gjøre i ettermiddag, hva skal jeg ha til middag, hva med ferien til sommeren, skulle jeg dratt på besøk til en kompis osv. 

Jeg tror man må finne strategien for å kunne gi litt mer f... Til syvende og sist så er livet vårt egentlig helt meningsløst, tiden går, og en dag er alt over. Så tiden som er imellom da vi blir født og dør, den skal vi bruke til akkurat det vi vil, det er ingen andre som bryr seg, hverdagsbekymringer i hodene våres er stort sett værre enn realiteten, så hvorfor ikke bare nyte det vi kan. Min mening.

Jeg leser hva du skriver. Men, du skriver at vi alle skal bruke livet som best vi kan, og det er jo egentlig et instinkt. Jeg er enig i at vi får 1 liv (som vi vet), og det er på en måte en befrielse for meg, men det er også en depressiv tanke. At alt vi gjør bare er tilfeldig, men befriende for da straffes vi ikke i neste liv for noe vi gjør nå. Det er jo enkelte leveregler som mener vi gjør opp for oss i dette livet, men da synes jeg alt bare handler om straff. 

Det andre er at, det er egentlig umulig at alle skal være lykkelige. Det er faktisk andres lidelse som noen ganger er grunnen til  at vi blir lykkelige. Hvorfor skulle noen gidde å utdanne seg i mange år, dersom lønnen var den samme? 
Jeg unner ikke folk å være ulykkelige, men det finnes de jeg ikke unner å være lykkelige også. 
Så må man ha penger til å bruke den tid man vil da... 
 

Anonymous poster hash: 8650f...f57

[anon_83104]

Jeg har selv vært i din posisjon, og jeg har opplevd noe fremgang. Men det krever litt arbeid med seg selv. Ubehaget dette gir blir å gi seg, og du blir å få det bedre. 

I første omgang -- hvis du ikke har gjort det -- så oppsøker du din fastlege og sier du skal henvises videre til psykiatrisk behandling. Du mistenker depresjon og angst. Nekter legen deg dette så truer du med å klage ham/henne inn til helsetilsynet. Det kan være lurt å ta lydopptak i tilfelle det ikke blir gjort. Det er straffbart og ikke henvise til behandling, og enkelte leger er inkompetente. Når dette er gjort, har du tatt første skrittet til å bli bedre. 

(Hvis det er grunn til diagnose, etter en grunnleggende utredningsperiode, så vil du ha rett til AAP, hvis økonomien virkelig er ille.)

Når det kommer til angsten så er det, i en overdrevent forenklet forklaring, deg selv som har fått selvkritiske tanker om deg selv. Disse kan trenes bort. Du kan også trene opp litt motstand mot folk som faktisk begår noe baksnakking mot deg, for vi alle baksnakkes til tider. Vær med på gruppetimer de kan tilby. Her kan du finne noen likesinnede venner. Flere har i ettertid møtt hverandre på kaffe og lignende i ettertid. Ikke vær redd. 

Det er også mulig du tiltrekker deg oppmerksomhet pga. at du viser en holdning som trekker blikk. Dette kan du endre med noen enkle treningsøvelser. Mye av det kan du gjøre hjemme -- selv uten noen mer avanserte treningsapparat enn et kosteskaft. Det er også greit med en gymmatte, et par vekter, og kanskje et treningsstrikk. Kosteskaftet bruker du i stedet for vektstang. Ta øvelser som "good morning" og knebøy med den. Det er også en stor sammenheng mellom kroppsholdning og hvilke hormoner som skilles ut i hodet ditt. Trening gjør enhver bedre. 

Dette vil kreve litt tid og arbeid, men ting blir bedre som følge av det. Etter hvert føles det ut som visse kneiker er overgått. Plutselig finner du deg i noen vennskap. Deretter klarer du folkemasser.