Genuint bekymret for pappa

[Gjest d98ed...08f]

Jeg skriver dette litt for å søke trøst men også råd. Jeg har prøvd å prate med min far utallige ganger om helsen hans. Han er veldig deprimert og har dermed lagt på seg så mye over lengre tid men også i det siste har det eskalert. Opp til 139 kilo nå. Jeg er så bekymret for hvor mye det forkorter levetiden hans og hva han og vi rundt vil miste og gå glipp av sammen. 
han er gift med ei som ikke er så bra for han men pga en økonomisk situasjon og andre ting så skal de fortsatt bo sammen selvom de ikke er sammen, og dette merker jeg tærer på han da han føler meg ensom og savner ei å være glad i, samt at han sliter mye med ting fra fortiden. Har prøvd å foreslå at vi går turer eller at jeg setter opp en slags form for matplan(har mange venner som er utdannet innen kosthold og helse, og har selv drevet på med en del av det) men han bare tuller alt vekk og vil heller spise godt og ligge på sofaen sier han. Prøvd å prate med han i ett års tid om dette og si jeg vil ha han her så lenge jeg kan men vet ikke hva mer jeg kan gjøre og føler meg så utrolig hjelpesløs og redd.

har noen opplevd lignende, eller har noen tips eller erfaringer og dele?

på forhånd, alle har sine sko å gå i så ber om at snerpete kommentarer om latskap og annet dritt holdes for seg selv, da dette tydelig er en reaksjon på hans depresjon og livssituasjon.

Anonymous poster hash: d98ed...08f

[Milhouse85]

Han må selv bestemme seg for å ønske en livsstilsendring. Dersom andre rundt "maser" - kan det bli en motreaksjon at han bevist unngår endringer som et banalt forsøk på å bevare det lille av selvstendighet han har igjen. Det kan være håpløst å få til - har selv en mor som er overvektig og ekstremt følsom; nytter knapt å snakke til henne om disse tingene. Da trøstespises det bare enda mer. 

Jeg hadde nok unngått å "mase". Men jeg hadde fått ham ut av komfortsonen sin. Nå er det pandemi, så litt begrenset hva man kan få til. Men dersom du gir ham en reise i gave - og blir med på reisen. Kan det føre til at han får hode ut av "kaninhullet" og kanskje selv klarer å reflektere litt over situasjonen som da blir tatt litt på avstand. Alt handler om retorikk. Etter en slik tur, der det ikke skal være noe mas og tjas over livsstil og ymse. Kan du for eksempel si: "Grunn til at jeg tok deg med på denne turen; er for at vi skal få noen gode opplevelser sammen. Slik du lever nå; gjør at jeg ikke vet hvor lenge jeg får beholde deg. Det skremmer meg." Slike ting gjør vondt å høre på, men det er heller ikke en direkte beskjed/oppfordring til å gjøre noe. 

Gir du ham en tur i gave (forhåndsbetalt) - så kan han jo ikke si nei til det.  

Joda; det er manipulering. Men det gjør vi hver dag hele livet uansett. Det er en del av hvordan vi mennesker fungerer og kommuniserer. Vi gjør det ubevist. Men vi kan også gjøre det bevist. 

Rette vei å gå for hans del er nok via fastlegen. Antidepressiva har den bieffekt av at man ofte legger på seg - så det er kanskje ikke så lurt. Men en helsesjekk av legen som kan "skremme litt" - kan kanskje ha litt effekt. 

[Gjest d98ed...08f]

@Kris85

tusen takk for et veldig gjennomtenkt og utfyllende svar og råd. Forstår det med masingen kan gi bismak, men er så vanskelig når en føler seg så desperat etter å hjelpe. Litt vanskelig under pandemien ja, men får kanskje prøve å dra han med på andre små ting og gi han ellers litt mer livsglede og vise at jeg er der for han, og si litt slike ting som du foreslår der. Vet det er han sine valg og han må ta en avgjørelse om å endre sitt eget liv. Er bare vondt å stå på sidelinjen hos noen som har gitt seg selv helt opp..

Anonymous poster hash: d98ed...08f

[Svein M]

Om du kan få han til å gjør små forbedringer som å gå en liten tur et par ganger i uken så vil det være et steg i riktig retning. Små skritt i riktig retning er ofte vegen til noe bedre.

Endret 4. februar 2021 av Svein M

[Milhouse85]

Gjest d98ed...08f skrev (3 timer siden):

@Kris85

tusen takk for et veldig gjennomtenkt og utfyllende svar og råd. Forstår det med masingen kan gi bismak, men er så vanskelig når en føler seg så desperat etter å hjelpe. Litt vanskelig under pandemien ja, men får kanskje prøve å dra han med på andre små ting og gi han ellers litt mer livsglede og vise at jeg er der for han, og si litt slike ting som du foreslår der. Vet det er han sine valg og han må ta en avgjørelse om å endre sitt eget liv. Er bare vondt å stå på sidelinjen hos noen som har gitt seg selv helt opp..

Anonymous poster hash: d98ed...08f

Sikkert ikke helt det samme. Men jeg har en mor som er kraftig overvektig. Der har vi prøvd det meste. Brutal og hard konfrontasjon, myk og motiverende dialog, ignorering av problemet... det meste man kan komme på. Men hun går rett i forsvar, har tusen unnskyldninger og det verste av alt; lyver om hva hun spiser og lignende. Hun kan bli motivert til å gjøre noe i korte perioder - men faller alltid tilbake til gamle laster på grunn av mikroskopiske ting i hverdagen de fleste bare må lære å takle. 

Jeg tror man i ditt tilfelle må ta tak i selve rota til problemet. Det høres ikke bra ut det forholdet han er i - dersom han utelukkende er sammen med vedkommende av økonomiske årsaker. Så er jeg skråsikker på at det er mulig å komme seg ut av det. Gjeldsrådgivning er gratis og noe kommunen er pliktig å hjelpe til med. 

Kanskje det å komme seg ut av dette, få seg noe eget, og langsiktig tenke på å finne seg ei ny venninne/kjæreste. Lage en profil på en seriøs nettside som Match.com eller lignende. Jeg tror nok at dersom han møter ei dame han kan få sans for - så kommer motivasjonen med en gang. Det kan være vanskelig for godt voksne folk å treffe noe. Er han veldig overvektig er ikke akkurat det til hans fordel vel å merke, så han vil kanskje føle at han fortjener bedre enn hva han kan få... men javel - da må han faktisk jobbe for å få det til.