Jeg er veldig syk og trenger hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal få det til

[Gjest 415d9...ade]

Har opprettet så mange tråder her inne oppigjennom årene at det begynner å bli flaut. Samme på Kvinneguiden. Slik går det når man ikke har et sosialt liv og trenger å tømme hodet noen steder. Ofte konstruerer jeg problemer i mitt eget hode som jeg dramatiserer og spør om råd og tips rundt det. Altså fiktive hendelser som jeg tror er sannsynlig vil oppstå i livet mitt om jeg velger å faktisk prøve leve det. Noen ganger troller jeg vilt og skriver stygge ting. I perioder er jeg usikker på om ting har skjedd eller ikke, om jeg har drømt dem eller diktet dem opp. Innser at dette kanskje høres litt psykotisk ut men jeg har bakkekontakt, selv om du så langt sikkert tenker at jeg ikke har det. 

Jeg har bare blitt sykere og sykere med årene. Det startet med depresjon i begynnelsen av tenårene. Jeg ba om hjelp siden jeg også drev litt med selvskading. Gikk til behandling frem til jeg fylte 23 år. Har vært uten psykolog siden, nå er jeg 26 år. Diagnosen jeg fikk under sist utredning som faktisk var når jeg fylte 23 år, var unnvikende personlighetsforstyrrelse med trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse, manglet ett symptom for å score fullt. Kronisk depresjon har blitt nevnt mange ganger og ikke minst angst. 

Nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke ønsker kontakt med noen rundt meg, heller ikke familie. Jeg fungerer så vidt i jobben min og merker at jeg ikke har lyst på jobb lenger, og jobben min har jeg alltid trivdes i frem til nå for ikke så lenge siden. Jeg går med en veldig intens følelse av å ikke være verdifull og at jeg som menneske er udugelig og inkompetent. Jeg opplever tankekjør hele tiden hver eneste dag, mange tanker på en gang, og det er vanskelig å sortere. Når jeg skal sove på kveldene må jeg snakke høyt til meg selv for å prøve å avlede meg selv. Jeg prøver å sortere tankene men jeg klarer det ikke. Noen ganger blir det så overveldende at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har selvmordstanker hver dag og har hatt det nå det siste halvåret. Jeg skadet meg selv igjen for første gang på en del år, i går, fordi det ble for mye. Nå angrer jeg på det siden jeg ikke føler meg bedre i dag i det hele tatt, snarere tvert imot. Tidligere hjalp det å selvskade og de vonde følelsene ville være på avstand en periode, men jeg har de samme følelsene i dag også. Hele kroppen kjennes tung og vond ut fordi jeg har så jævlige tanker om meg selv og min eksistens. 

Grunnen til at jeg syns det er vanskelig å be om hjelp er fordi jeg som sagt ikke ser på mitt liv som verdig. Jeg er ubetydelig og vil bli en byrde for samfunnet om jeg ber om hjelp. Jeg prøver for alt i verden å overbevise meg om at JEG trenger hjelp og at ting faktisk kan bli bedre, at jeg kan leve det livet jeg ønsker, og at jeg bare trenger verktøyene for å fikse dette. Jeg klarer det ikke alene. Når jeg leser det jeg har skrevet her tenker jeg at jeg bare er ei som syter, at det er flaut og idiotisk og at jeg bare burde forlate verden. Jeg er veldig ensom og veldig lei meg. Mer enn noe annet ønsker jeg å snakke med noen om det jeg tenker og føler men jeg føler meg ikke trygg på noen til å faktisk gjøre det. Jeg har ikke venner og jeg ønsker ikke involvere familien ettersom jeg opplever at de aldri har forstått meg eller skjønt hvor problemet ligger selv om jeg faktisk forklarer det. De gangene jeg har involvert dem har det blitt mer en stor belastning enn til hjelp. Samtidig hadde jeg ikke trodd på en person om hen sto foran meg og sa til meg at hen bryr seg. Jeg hadde tenkt at det er løgn og bedrageri. Og det er det som plager meg voldsomt, at jeg ikke kan forstå at noen faktisk vil meg godt, jeg prøver å tenke rasjonelt men den evnen har jeg mista helt. I min verden vil alle utnytte meg og behandle meg dårlig fordi jeg ikke fortjener bedre. 

Det er så jævla slitsomt og jeg har ingen muligheter til å rømme, annet enn når jeg drømmer meg bort i en verden jeg som er ikke-eksisterende. Problemet da er jo at jeg glemmer alt av livets problemer og utfordringer, rømmer fra ansvar og handling. Så det er en mestringsmekanisme som på sikt ikke fungerer, da den ikke gir meg noe. Ønske om å bedre livet for å kunne oppnå disse drømmene kanskje, men jeg ser på dem som urealistiske. Det jeg drømmer om er et liv med noen som bryr seg om meg og et liv hvor jeg kan gjøre det jeg vil uten å føle meg som et misfoster. Det er altså ikke fantasy drømmer med drager og trolldom, jeg drømmer bare om hvordan jeg skulle ønske livet var. Skal også sies at i drømmene har jeg et helt annet utseende og en annen kropp, ettersom jeg ikke kan fordra hvordan jeg ser ut. Så dette er jo også på sikt skadelig. Utseende mitt er en stor belastning for meg og jeg er veldig utseendefokusert når det kommer til meg selv. Føler livet mitt holder på å gå over. Jeg har begynt på utdanning nå 3-4 år på rad, men hoppet av etter noen måneder fordi jeg ikke klarer det. Det blir for mye. Jeg er veldig selvdestruktiv og stikker kjeppene i hjulene for meg selv når ting går bra. Noen ganger gjør jeg det ubevisst og skjønner i ettertid at det var for å fucke opp. Noen ganger fraskriver jeg meg ansvar og skylder på andre ting for å berolige meg selv men innser fort at det er helt og holdent min egen feil. 

Mulig noen kjenner igjen hvordan jeg skriver, og tenker herregud, nå er det på'an igjen... Dette blir det aller siste klageinnlegget fra meg her inne noen sinne, jeg lover, og jeg lover aldri ting. Vurderte å skrive på Kvinneguiden men er ofte mye rare svar å få der, tenkte jeg skulle holde meg her hvor tonen ofte er saklig. Det er jo kun internett jeg har å henvende meg til. Med en psykolog hadde jeg sannsynligvis ikke turt å åpne meg ordentlig heller, det klarte jeg aldri til de jeg gikk med før, så at jeg aldri ble friskere sier jo seg selv. 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å spørre om hjelp når jeg har en så sterk følelse av at jeg ikke fortjener det. En del av meg ønsker så inderlig å bare bli frisk, leve livet jeg vil leve, være den jeg ønsker å være. Tidligere var jeg omsorgsfull og snill, godtroende og en bra person. Nå har jeg blitt en bitter, sint, deprimert og forferdelig kvinne som jeg ikke kjenner igjen. Men jeg hatet meg selv like mye før, det er bare at nå har hatet virkelig forandret meg. Når jeg tenker meg om har jeg ikke så mye bakkekontakt, jeg tror ikke jeg vet noe som helst lenger. Om du har lest helt hit, tusen takk. 

Anonymous poster hash: 415d9...ade

[Gjest 382bf...db9]

Har du fastlege? Kan du sende en henvendelse til vedkommende på nett? Isåfall er det enkelt: kopier innlegget og send det til legen. Be om dobbelttime så fort som mulig.

Anonymous poster hash: 382bf...db9

[Gjest 415d9...ade]

Gjest 382bf...db9 skrev (8 minutter siden):

Har du fastlege? Kan du sende en henvendelse til vedkommende på nett? Isåfall er det enkelt: kopier innlegget og send det til legen. Be om dobbelttime så fort som mulig.

Anonymous poster hash: 382bf...db9

Jeg er usikker på om jeg ønsker å gå gjennom fastlege og har vurdert å henvende meg til privat psykolog. Men dette er jo også veldig dyrt og jeg er redd det vil stresse meg siden man betaler over 1000 kroner timen. 

Anonymous poster hash: 415d9...ade

[torbjornen]

Eg ville vel kanskje ha prøvd å ringe krisetelefon mental helse eller liknande.

https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

https://www.google.com/search?client=ms-opera-mobile&source=hp&ei=sqEZYMiHJOyHwPAP1a6M2Aw&q=krisetelefon+psykisk+helse&oq=krisetelefon&gs_lcp=ChFtb2JpbGUtZ3dzLXdpei1ocBABGAQyAggAMgIIADICCAAyAggAMgIIADICCAAyAggAMgIIADoCCCk6BAgpEBM6BggpEAUQHjoLCC4QsQMQgwEQkwI6BQguELEDOgUIABCxAzoICC4QsQMQgwE6CwgAELEDEMcBEKMCOggIABCxAxCDAToCCC46CAgAEMcBEK8BOgQIABADOgsIABCxAxDHARCvAToICC4QsQMQkwI6CggAEMcBEK8BEA06BAgAEA1QhxZYsFdg8HFoA3AAeACAAYgCiAHFFZIBBjAuMTAuNZgBAKABAbABDw&sclient=mobile-gws-wiz-hp

Dette er folk som er vant med å snakke med folk om mange slags problem, og kan meir om dette enn tilfeldige forumbrukarar, og kan gje råd og hjelpe deg vidare. Dei har også teieplikt. Jobben deira er å vere medmenneske og å hjelpe folk, så du må ikkje vere redd for å ta kontakt med dei.

Du må ikkje tenkje at dette er din feil på nokon måte. Ein stor del av befolkninga opplever problem i større eller mindre grad ein eller fleire gonger i livet, men det er hjelp å få. Eg vil ynskje deg eit varmt og godt lukke til!

Endret 2. februar 2021 av torbjornen

[Vaniman]

Hvis du oppsøker fastlegen, kan denne vise deg videre til psykolog eller informere om hvilke tjenester som finnes. Jeg tror du bør gjøre det. Du kan også ringe krisetelefon, som torbjornen skriver, hvis du vil ha noen å snakke med. 

Mennesker er sosiale vesener, vi er ikke skapt til å være alene. Hvis et menneske blir isolert av ulike grunner, vil det nok oppstå psykiske problemer. Kanskje dette er noe du må jobbe deg ut av over tid? Jeg vet det ikke finnes enkle løsninger. Men jeg tror det vil hjelpe å søke etter en venn eller sosiale kontakter som oppleves som positive. Sunne vaner som fysisk aktivitet, bra kosthold, nok søvn kan også gjøre underverk. Kanskje du har en drøm om karriere innen noe? Start i det små. Hvis du har en retning i livet, så er verden plutselig en annen.

Jeg forstår at det finnes et underliggende problem som du enten har eller innbiller deg at du har, og som du ikke vil ut med. Det bør du kanskje heller ikke gjøre på et forum som dette. Men husk at vi har et fantastisk helsepersonell i Norge. Og husk at det finnes råd mot uråd for det aller meste her i verden. Selv om du ikke tror det. Kanskje løsningen viser seg å være enklere enn du tror? 

 

[Alexandroid]

Først og fremst synes jeg ikke du skal stoppe å skrive, om noen blir lei, så er det deres problem, men skriving i seg selv kan være problemløsende og ikke minst kan man få kontakt med andre, men det viktigste med skriving er å få tanker ut av hodet og å få litt oversikt. Det kan en psykolog også hjelpe med, men ofte er en god venn kanskje bedre.

Føler du at det er akutt burde du kontakte lege eller andre.

Hjelpetelefonen til Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og de har taushetsplikt. TLF; 116 123

Her finner du nyttig informasjon, generelle råd og linker til hjelpe- og aktivitetstilbud.

Hadde jeg vært deg tror jeg også at jeg ville prøvd å skifte miljø. Flytt ut på landet, bort fra mas, kjas, stress og elektronisk støy. Det er vanskelig å endre seg i samme miljøet man fikk problemer i.

Det er også viktig å ha et mål i livet. Skriv bok, gjør alvor av musikk, kunst eller andre drømmer, å gjøre ting du liker, men for å endre mental tilstand må du gjøre noe med negative livsmønstre og ting som påvirker deg negativt.

Energinivået er svært viktig og her kan du gjøre mye selv. Lavt energinivå er tungt, deprimerende og man blir lett irritert eller sint, mens høyt energinivå er lett og man ser mer muligheter enn problemer.

Søvn, mosjon, vann og næringsrik mat er alfa og omega her.

Uansett, ikke gi opp. Du har sikkert erfart gode perioder og dette er litt som været. Det vil bli bedre, eller som det heter; Det er aldri så mørkt som i timen før sola står opp.

Prøv også å gjenopprett kontakt med familie og venner. Å være alene med dette er ikke bra, og prøv å endre tankemønster. Det er tankene som styrer følelsene dine.

 

[Gjest Slettet+513]

Hvorfor vil du ikke gå gjennom fastlegen?

[Gjest 415d9...ade]

Hapi70 skrev (2 timer siden):

Hvorfor vil du ikke gå gjennom fastlegen?

Veldig lang ventetid. Dessuten har jeg midler til å benytte meg av privat psykolog, så sånn sett ville det kanskje vært bedre. Men det er jo fortsatt dyrt. Jeg vil helst forholde meg til så lite folk som mulig også, så da er det greit å bare gå til en psykolog fremfor å gå via fastlege og sånt. Kjenner ikke fastlegen min så godt men han vet at jeg sliter, har ikke vært med han på 2 år da. 

Takk for svarene deres. Jeg prøver å få nok søvn men sliter med å sove noen ganger. Har trent regelmessig i 2 måneder nå og jeg har et variert kosthold som i perioder sklir ut. Prøver nesten hver dag, men noen dager gir jeg bare opp. Livet er tungt hver dag men noen dager er det ikke så tungt at det ikke er mulig å fullføre rutiner. 

Til deg som sier at jeg sikkert har opplevd gode perioder, dessverre har jeg ikke hatt en god periode på mange måneder. Det er litt uvant for vanligvis har jeg f.eks hatt 3 uker heavy depresjon, så 2-3 uker ok humør, så flere uker depresjon osv. Jeg er veldig sjeldent glad. 

Anonymous poster hash: 415d9...ade

[Alexandroid]

2 hours ago, Guest 415d9...ade said:

Veldig lang ventetid. Dessuten har jeg midler til å benytte meg av privat psykolog, så sånn sett ville det kanskje vært bedre. Men det er jo fortsatt dyrt. Jeg vil helst forholde meg til så lite folk som mulig også, så da er det greit å bare gå til en psykolog fremfor å gå via fastlege og sånt. Kjenner ikke fastlegen min så godt men han vet at jeg sliter, har ikke vært med han på 2 år da. 

Takk for svarene deres. Jeg prøver å få nok søvn men sliter med å sove noen ganger. Har trent regelmessig i 2 måneder nå og jeg har et variert kosthold som i perioder sklir ut. Prøver nesten hver dag, men noen dager gir jeg bare opp. Livet er tungt hver dag men noen dager er det ikke så tungt at det ikke er mulig å fullføre rutiner. 

Til deg som sier at jeg sikkert har opplevd gode perioder, dessverre har jeg ikke hatt en god periode på mange måneder. Det er litt uvant for vanligvis har jeg f.eks hatt 3 uker heavy depresjon, så 2-3 uker ok humør, så flere uker depresjon osv. Jeg er veldig sjeldent glad. 

Anonymous poster hash: 415d9...ade

Når ting er så vanskelig er det ofte mange forskjellige problemer og ikke ett. Skal en psykolog/Psykiater kunne hjelpe så må de først lære deg å kjenne, vite hvem du er, hvilke omgivelser du kommer fra og hvilke du lever i nå, det å få en oversikt over livet ditt, og slikt tar tid. Jeg grøsser inni meg over tanken på å skulle betale 1000 kroner til en person som vil ha så mye penger for å snakke med deg i en time.

Det må finnes bedre mulighete og her tror jeg folk som i Mental Helse og fastlegen kan hjelpe. Kontakter du legen kan du jo si at det haster og er en akutt vanskelig situasjon. Kanskje har det akkurat nkommet en avbestilling de kan presse deg inn på. Det trenger ikke ta lang tid når det haster.

Få også legen til å ta en blodprøve for å se om du har noe du mangler eller har for mye av. Krppen er som et reagensrør og alt er kjemi. Alle stoffene du får i deg, eller ikke får i deg fra mat, drikke, kosmetikk, etc, kan skape reaksjoner og ubalanse i mangt.

Jeg er ingen tilhenger av medikamenter men når det er så dype svingninger i humøret kan det finnes legemidler som i en periode kan stabilisere og balansere, og her kan lege og psykiater hjelpe, men det bør være en midlertidig løsning.

Du virker å være intelligent og har god selvinnsikt, og jeg henger meg litt opp i dette med å være så optatt av utseende og det å hate seg selv. Her tror jeg nøkkelen til mye ligger. Du er nødt å finne de sider ved deg selv som du liker og husk at ingen er perfekte, alle har gode og dårlige sider, men noe av poenget er at folk er så opptatt av sitt eget utseende at de ikke bryr seg så mye om hvordan du ser ut.

Det er din person og karakter som er viktig, hva du har i hjerte og hodet og dette er ditt viktigste verktøy for å skape deg et noenlunde interesant liv. Ikke bry deg om hva andre mener så sant du holder deg innafor loven. Det er til syvende og sist hvordan du selv føler deg, og ikke hvordan andre føler seg, som gjelder.

Du sier; «Tidligere var jeg omsorgsfull og snill, godtroende og en bra person. Nå har jeg blitt en bitter, sint, deprimert og forferdelig kvinne som jeg ikke kjenner igjen»

Du kjenner henne ikke igjen fordi at det ikke er deg, men kanskje var heller ikke den andre deg? Se for deg en pendel som svinger fra den ene ytterkanten til den andre og at den representerer følelsene dine fra mørkt, negativt, smertefullt og destruktivt, mens den andre siden representerer det motsatte, lys, glede, oppstemthet.

Begge ytterpunktene representerer noe destruktivt. Om du dør av «varme eller kulde» spiller liksom ingen rolle og kanskje brant du ut i rollen som den gode og omsorgsfulle, ofte fordi man ikke får den feedbacken man ønsker, og selv etter å ha brukt mye tid og energi, bare få kjeft.

Kort sagt er blind kjærlighet og dumsnillhet like destruktivt som hat, sinne og depresjon, så stikkordet er balanse. Prøv å finne deg selv i en mellomting av disse svingningene, en mellomting av den snille omsorgsfulle og den sinte bitre.

Når du bruker ord som bitter og sint får jeg en følelse av urettferdighet i livet ditt og da er også det noe du bør gripe fatt i. Skriv om det. Her kan du jo være anonym, eller opprett en blogg på f.eks blogg.no eller wordpress.com. De er gratistjenester.

Vær din egen psykolog. Få oversikt, skriv, tegn mal, lag et kart over livet ditt, og grip det viktigste ellers blir det for mye. Ta en dag, eller en time av gangen og gjør det du har lyst til og ikke hva andre forventer. «Nå skal jeg sette meg ned med en god kopp te og en bok eller film, og bare kose meg». Ja jeg vet at det er lett å si slikt, men sikt mot de små tingene som gir deg noe og legg fra deg resten av livet en stund. Ta tak i andre ting når du føler for det, men skap deg litt «space» eller albuerom i livet og tilværelsen din.

Jeg kjenner deg ikke så det er vanskelig å si, men det finnes en løsning på alt. Stå på!

[torbjornen]

Generelt er det bra om ein greier å tenkje på noko kjekt når ein skal sove. Eg er fullstendig klar over at dette kan vere lettare sagt enn gjort.

Det kan også vere lurt å oppleve noko eller å gjere noko anna enn det du pleier for å få tankane over på noko anna enn at du sjølv føler at du ikkje strekkjer til. Diverre er dette vanskeleg i den spesielle tida vi lever i no. Kva interesser har du? F.eks. kan opphald på ein gard med stell av dyr vere bra for å komme vekk frå kvardagen og få vekk dei negative tankane om deg sjølv og problema du føler. Dyr har ingen hemmelegheiter, dei sladrar ikkje, og dei blir glade i deg når du er snill og steller pent med dei. Er du glad i dyr er dette god terapi.

Dette er berre nokre tankar eg gjer meg.

[torbjornen]

Alexandroid skrev (2 timer siden):

Jeg er ingen tilhenger av medikamenter men når det er så dype svingninger i humøret kan det finnes legemidler som i en periode kan stabilisere og balansere, og her kan lege og psykiater hjelpe, men det bør være en midlertidig løsning.

@AlexandroidBerre så det er sagt, så finst det tilstandar der det er heilt nødvendig med medisinar over lengre tid/resten av livet for å fungere normalt. Dette er opp til fagfolka å finne ut av. Eg kjenner folk som har gått i fleire år før dei endeleg har fått stilt rett diagnose slik at dei kunne få rett medisin og dermed eit normalt liv.

Alexandroid skrev (2 timer siden):

Du virker å være intelligent og har god selvinnsikt, og jeg henger meg litt opp i dette med å være så optatt av utseende og det å hate seg selv. Her tror jeg nøkkelen til mye ligger. Du er nødt å finne de sider ved deg selv som du liker og husk at ingen er perfekte, alle har gode og dårlige sider, men noe av poenget er at folk er så opptatt av sitt eget utseende at de ikke bryr seg så mye om hvordan du ser ut.

Dette er godt sagt. Å henge seg opp i slikt er destruktivt, ein er god nok som ein er, korleis ein ser ut bryr andre seg mininalt om uansett og ein bør prøve å finne interesser og få tankane over på noko anna.

Endret 3. februar 2021 av torbjornen

[Gjest 415d9...ade]

Jeg skulle publisere dette innlegget under trådtittelen "Gi opp drømmen om kjæreste, hva er da meningen med livet?" men fant ut at jeg kan like godt benytte meg av tråden min her. 

Jeg er en kvinne som har vært singel i noen år nå, og jeg kjenner på mye savn etter å ha en partner. Jeg er ikke typen til å ha mange venninner og jeg betror meg ikke til familie, så om jeg går gjennom noe så går jeg gjennom det alene, uten å ha noen å snakke med. I løpet av livet har jeg vært i en del forhold og jeg sitter igjen med en følelse at ingen av forholdene var verdt det. Jeg endte opp såra og knust, men likevel er det jeg som har slått opp med alle partnerne jeg har hatt, for de har jo tenkt at de kan fikse skaden som de har påført meg. Utroskap, løgner, manipulering og diverse. Har også en lang historikk med psykisk sykdom og har utviklet store tillitsproblemer til mennesker rundt meg, og jeg har også utviklet et kontrollbehov som følge av disse problemene. Jeg stoler ikke på det som blir sagt med mindre jeg har bevis, og i få tilfeller kan man ha bevis. I forhold har jeg funnet svar selv ved å snoke på mobilen og datamaskinen. Jeg spør "ligger du med noen andre?" og han sier "nei, det gjør jeg ikke" og så finner jeg ut ved en kjapp sjekk på mobilen hans at jo, han ligger faktisk med noen andre. Min erfaring er at jeg konstant blir løyet til og at det ekte svaret finnes et annet sted. Jeg har et svært vanskelig forhold til utseende og kropp, og ikke minst selvtillit. Jeg er på bunn. 

Hele tiden har jeg drømt om bedre tider hvor jeg får en kjæreste og lever lykkelig sammen med en partner som jeg kan dyrke felles hobbyer og interesser med og som kan berike livet mitt. Dessverre innser jeg at denne drømmen er urealistisk og ikke mulig for meg å oppfylle, og de siste månedene har jeg gått gjennom en sorgprosess hvor jeg fordøyer disse vonde følelsene. Jeg kjenner også at jeg orker ikke ta stilling til flere løgner, jeg orker ikke være sjalu, orker ikke bli enda mer usikker. Jeg blir mer usikker når jeg holder på med menn eller er i et forhold fordi det er jo ikke en ukjent sak at menn ser på andre kvinner, ser hyppig på porno og siden jeg på ingen måter er attraktiv "nok" så blir jeg kjempe usikker og lei meg. For meg er det fullstendig uforståelig hvorfor noen skulle ønske å tilbringe tid med meg, og enda mer uforståelig at en mann skal like meg eller være forelsket i meg, så jeg aner jo ugler i mosen om en menn faktisk viser interesse. Jeg tror det står skrevet i panna mi at jeg er desperat etter kjærlighet og kjempe lett å utnytte, men så er jeg også til de grader paranoid og har trust issues, så da blir jeg ikke så enkel å utnytte likevel. Jeg har egentlig ingenting å miste heller så om noen skulle prøve seg på å ødelegge for meg nå så er jeg ikke redd for å slå hardt tilbake. Jeg verdsetter ikke livet mitt noe særlig og heller ikke min integritet, når jeg tenker meg om vet jeg ikke hvem jeg er i det hele tatt. Jeg tror jeg egentlig er ond og et dårlig menneske som hele tiden har prøvd å være snill, men som ikke får det til lenger.  

Jeg sliter med å stå opp om morgenen og finner ingen grunn til å fylle dagene mine. Jeg finner ikke noe å fylle dagene mine med, som gir meg glede. Jeg jobber og trives i jobben min, men de dagene jeg har fri er det vanskelig å leve. Det er ingenting som gir meg glede og om jeg ikke er på jobb så er det fullstendig stillhet rundt meg frem til neste gang jeg skal på jobb. Det er ingen som sender meg meldinger eller ringer. Jeg er også veldig klar over at jeg er problemet og at jeg kanskje ikke har selvinnsikt nok til å forstå at jeg er en dårlig person som må ta tak i de negative personlighetstrekkene mine, men så har jeg tanker om at det er jo poengløst, for jeg er jo "ingen", ikke skal jeg ha kjæreste og ikke skal jeg ha familie så hva er da poenget med å jobbe hardt for å bli et bedre menneske, når ingen vil dra nytte av det?

Har sittet her i mutt stillhet nå i noen timer og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt gal. Men å slå på tv og høre på musikk hjelper ikke, da blir jeg irritabel på grunn av støyen og jeg trenger å tenke i fred. Men tankene hagler mye og det er mye på en gang, føler jeg har kjærlighetssorg uten at jeg har blitt dumpa eller har dumpa noen. Har på en måte mista en drøm og et agn, å ha noen som er glad i meg og bryr seg om meg. Jeg har foreldre som de fleste andre men de snakker ikke med meg og viser ikke på noen måte at de bryr seg om meg. Men jeg klandrer egentlig ingen for å aldri ta kontakt med meg for jeg er ganske utilgjengelig og har isolert meg en del de siste månedene, slettet meg fra sosiale medier og lignende. Men det er jo fordi det gjør ingen forskjell om jeg er der uansett, likes og kommentarer har jeg aldri brydd meg om.

Vet liksom ikke helt hva jeg skal hige etter nå. Hva er egentlig meningen med livet? Jeg har en jobb jeg trives i men den gir meg ikke alt jeg trenger. Den gir meg ikke kjærlighet, omsorg, nærhet, sex, noen å snakke om dypere ting med. Noen å stole på, noe jeg ikke tror jeg evner sånn egentlig. Jeg planlegger sjeldent frem i tid og jeg tenker alltid at jeg ikke kommer til å bli noe eldre fordi jeg kommer til å gi opp snart. Ser ikke for meg et liv om ett år for eksempel, og slik har det vært de siste årene. Jeg sitter her enda, så det er nok tomme tanker, men jeg tenker for eksempel at jeg må spare til ny bil, men så gjør jeg det ikke likevel for jeg vil uansett ikke oppleve å kjøpe ny bil - for jeg gir snart opp. Å spare til pensjon gjør jeg automatisk (blir trukket litt fra lønna hver måned), men egentlig ser jeg ikke poenget med det for jeg skal IKKE bli gammel. Jeg er ganske bestemt på det. Kan bare se for meg hvor jævlig livet er som gammel når det allerede er jævlig nå.

I dag prøver jeg å gjøre ting bedre, starta dagen med en god frokost og nå skal jeg slutte å grine og syns synd i meg selv, og dra på trening og håpe på at jeg føler meg bedre etterpå, men min erfaring de siste gangene er at jeg blir mentalt utslitt av treningen fordi jeg er så redd for at folk glor på meg og snakker om meg. Så hører jeg den konstante stemmen i hodet mitt si at det er ikke verdt det, det er på tide å gi opp. Har flere ganger sittet med telefonen i hånda for å ringe legen og be om hjelp i form av psykolog og terapi, men jeg klarer det ikke fordi jeg tenker at det ikke er verdt det. Det er bortkasta bruk av ressurser som andre trenger. Jeg prøver å sette ting i perspektiv at det er mange andre der ute som har det verre av meg. Det slår tilbake på meg at jeg IKKE burde bruke tjenester som andre trenger mer enn meg. Det gir meg også fryktelig dårlig samvittighet som er så svak og sensitiv når andre har gått gjennom verre ting enn meg. Jeg er ikke dum, jeg skjønner at mange av problemene er konstruert i mitt eget hode, av meg selv og for meg selv, men jeg opplever stadig et ekko hvor mine tanker og følelser blir bekreftet. Denne bekreftelsen finner jeg på internett, og jeg er for redd til å utforske virkeligheten fordi jeg vet jeg kommer til å bli skuffa, og oppleve det samme der også.

Fy faen så fortærende det er å sitte HELT alene med egne tanker uten mulighet til å snakke om dem og uten mulighet til å gi uttrykk for hvor sykt vondt det føles å konstant kjenne dette hatet over livet og seg selv. Nå har jeg jo skrevet litt og fått ut noe, men før jeg vet ordet av det så blir jeg utestengt og blokka fra forumet. Det hjelper ikke å skrive ned ting på et ark. Jeg trenger respons, refleksjon, og tro meg jeg reflekterer mye alene men det hadde vært så fint å reflektert sammen med noen. Trenger at noen hører. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg er her og hvorfor jeg orker. 

Anonymous poster hash: 415d9...ade

[el_cash]

Trist å lese at folk har det på den måten. 

Det beste du kan gjøre er å ta kontakt med psykolog, slik du selv foreslår. Da får du en å prate med, i det minste. Du er innsiktsfull, selv om du har følelser og tanker som påfører deg selv unødige lidelser. Skriv ut det du nettopp postet, og ta med til psykologen, det bør gi et godt grunnlag å jobbe videre med.

Lykke til!

[Gjest 415d9...ade]

el_cash skrev (3 timer siden):

Trist å lese at folk har det på den måten. 

Det beste du kan gjøre er å ta kontakt med psykolog, slik du selv foreslår. Da får du en å prate med, i det minste. Du er innsiktsfull, selv om du har følelser og tanker som påfører deg selv unødige lidelser. Skriv ut det du nettopp postet, og ta med til psykologen, det bør gi et godt grunnlag å jobbe videre med.

Lykke til!

Håper jeg klarer å ta motet til meg og faktisk ta kontakt med en psykolog snart. Har et lite håp om at arbeidet jeg gjør på egenhånd kan være tilstrekkelig, men jeg mangler noe viktig, og det er noen å snakke med. Jeg får ikke meg selv til å ringe disse telefonene, jeg ønsker å ha noen foran meg som jeg kan se og kjenne tilværelsen til. Vet ikke om jeg har nevnt det i innleggene mine men jeg har gått til psykolog i mange år og så lenge jeg var tenåring gikk jeg også til psykolog. Så har jo lært en del i terapi. Har en Instagram konto hvor jeg føler utelukkende positive kontoer som fokuserer på egenomsorg, selvtillit og bedring og forståelse av psykiske problemer. Men han der styggen på ryggen er nådeløs til tider uansett.

Tusen takk. 

Anonymous poster hash: 415d9...ade