Kjærleik vs ambisjoner? Egoisme? 🤷‍♂️

[Kaffemaskin]

Hei, ganske nytt for meg og skulle stille spørsmål ved egene livsvalg her på nett, vanligvis ville jeg nok forhørt meg med venner og familie, kommer til og gjøre det i tillegg men er nok redd omgangskretsen min har en tendens til og tenke litt kortsiktig og jeg er sikkert ikke noe bedre selv,

Saken er den at jeg er midt i 20 årene, straks ferdig utdannet og har jobb og gå til etter utdannelse, det blir ikke noen superlønn med det første (under 380k/år),

Bor i et billig område i forhold til boligpriser så ikke noe stort problem og skulle kjøpe bolig alene, egenkapitalen begynner og komme seg, jeg trives i grunn med og leve ganske minimalt og synes det er morro og investere i aksjer/fond fremfor og for eksempel kjøpe en dyrere bil (det viktigste for meg er kanske ikke og ha fine ting men og føle at jeg har muligheten på en måte),

Men over til problemstillingen:

Jeg har en kjæreste på min alder, hun er selv straks ferdig utdannet, ikke garantert jobb men gode muligheter i sitt yrke, og cirka det samme som meg lønnsmessig, hun har selv en god del egenkapital og er nokså ryddig økonomisk,

Hun ser for seg et rolig liv litt utenfor "byen" noe jeg selv kunne tenke meg, og det virker som vi er en ganske god match sånn sett.

Hun sliter litt med psyken sin til tider noe som kan føre til en del negativitet hos henne og noen diskusjoner/krangler, dette er nok til tider også min skyld da jeg takler negativitet hos andre litt dårlig og kan komme med noen idiotiske kommentarer som "prøv og se litt posetivt på det...etc" uten og tenke meg helt om før det glipper.

(Vi har vert sammen en god stund og forholdet fungerer spnn sett)

Tingen er at hun nylig har fått en diagnose som vil gjøre det vanskeligere og få barn (Vi begge ønsker barn en dag) men nå er det for henne viktig at det skjer fortløpende (om 2-4 år ca.)

Jeg på min side ønsker egentlig og fokusere litt mer på karriere,investeringer,fritid og generelt bruke noen ekstra år på og oppnå reisemål osv,(jeg er litt redd dette blir vanskelig når man har fått barn & 2-4 år er tiden det vil ta og kjøpe seg tak over hodet/stå trygt økonomisk)

Spørsmålet er da: skal jeg gå med på dette selvom det går på bekostning av mine mål/drømmer eller skal jeg avslutte forholdet og gi henne mest mulig tid til og finne seg en mer passende partner?

Ser det selvfølgelig ikke som en mulighet og vente og se hvordan jeg føler det om noen år da jeg ikke vil stå i hennes vei på noen måte,

Jeg kan legge til at jeg ikke er noen damemagnet og heller ikke har en enorm sosial krets så frykten for og ikke finne noen om jeg skulle gå er jo selvfølgelig der, men sånn er vel livet man vet aldri,

Beklager langt inlegg håper på noen kloke ord,meninger om temaet, alle inspill vil nok hjelpe i en helhetsvurdering

 

 

 

 

 

[AntonMarkmus]

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Hei, ganske nytt for meg og skulle stille spørsmål ved egene livsvalg her på nett, vanligvis ville jeg nok forhørt meg med venner og familie, kommer til og gjøre det i tillegg men er nok redd omgangskretsen min har en tendens til og tenke litt kortsiktig og jeg er sikkert ikke noe bedre selv,

Samfunnsnormen er at man skal helst være i et forhold, og i tillegg skal man ikke såre kvinners følelser. Så rådene du får fra folk rundt deg, i hvert fall som mann, vil som regel gå i retning av å gi ting mer tid, gi ting en ny sjanse, det går seg til etterhvert o.s.v. - selv når det føles feil for deg. Og det er greit, det er ikke direkte usanne ting, men noen ganger er det best å avslutte før heller enn seinere, sånn at ting ikke utvikler seg til å bli giftig. Først og fremst bør du derfor lytte til deg selv, og hva din egen magefølelse forteller deg. Det samme gjelder også det jeg har tenkt å si her - om det føles rett for deg, så trumfer det hva jeg har å si.

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Saken er den at jeg er midt i 20 årene, straks ferdig utdannet og har jobb og gå til etter utdannelse, det blir ikke noen superlønn med det første (under 380k/år),

Som mann midt i 20-årene som akkurat er i gang med arbeidslivet er din samlede seksualmarkedsverdi fortsatt på vei oppover, og det er lenge igjen før du når toppen. Normalt når en mann toppen en eller annen gang i løpet av 30-årene, men det kommer litt an på hvordan man har brukt tiden og hvor godt man har tatt vare på seg selv. Enkelte når den ikke før langt inn i 40-åra, og som regel er det fordi de har sløst bort 20-åra (på første ekteskap og barn bl.a.). Hvorfor forteller jeg deg det? Fordi den avgjørelsen du tar nå bør ikke være basert på en tanke om at du kanskje ikke kan gjøre det bedre på damefronten i fremtiden. For det kan du med all sannsynlighet, med mindre du skulle gå skikkelig på trynet i livet. 

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Bor i et billig område i forhold til boligpriser så ikke noe stort problem og skulle kjøpe bolig alene, egenkapitalen begynner og komme seg, jeg trives i grunn med og leve ganske minimalt og synes det er morro og investere i aksjer/fond fremfor og for eksempel kjøpe en dyrere bil (det viktigste for meg er kanske ikke og ha fine ting men og føle at jeg har muligheten på en måte),

Som singel mann i 20-årene har du din livs sjanse til å leve med lavt forbruk, og virkelig fokusere på det du vil og det du ønsker deg for fremtiden. Selv på en relativt lav inntekt vil du ha masse "disposable income" som du kan investere. Dette blir straks mye mer komplisert når du har dame - spesielt dersom du bor sammen med en dame - og enda mer komplisert blir det dersom det skulle komme barn med i bildet. I tillegg vil disse tingene bli noe som tar bort fokuset ditt fra dine egne drømmer og ønsker for fremtiden. Tid du kunne brukt på noe du interesserer deg for blir tid du må bruke på emosjonelt arbeid. For det er nå du legger grunnlaget for fremtiden, og tid er sånn sett det mest dyrebare du eier.

Jeg vil derfor anbefale deg å unngå veldig store forpliktelser til det motsatte kjønn. D.v.s. ha gjerne en kjæreste, men unngå samboerskap, ekteskap, barn og økonomiske forpliktelser. Dersom du ønsker, kommer det en tid for det seinere, men for en mann bør ikke den tiden være i 20-årene. 20-årene og store deler av 30-årene bør du heller bruke til å skaffe deg erfaring med forskjellige kvinner bl.a. Da er du også bedre rustet til å takle samlivet den dagen det kommer, vite mer om hva du kan forvente o.s.v og bygge opp den nødvendige overflodsmentaliteten til å stå støtt i stormen. 

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Jeg har en kjæreste på min alder, hun er selv straks ferdig utdannet, ikke garantert jobb men gode muligheter i sitt yrke, og cirka det samme som meg lønnsmessig, hun har selv en god del egenkapital og er nokså ryddig økonomisk,

Hun ser for seg et rolig liv litt utenfor "byen" noe jeg selv kunne tenke meg, og det virker som vi er en ganske god match sånn sett.

Det er positivt at hun er økonomisk ansvarlig. Det er også noe du bør se etter i fremtiden når den tid kommer, sånn at ikke ansvaret havner på deg om å rydde opp i noen andres økonomi (du får heller ingen takknemlighet på sikt for å gjøre det). Det er også positivt at dere har noenlunde sammenfallende ideer om fremtiden. Det er et viktig grunnfundament for å bygge ting på, og absolutt også noe du bør se etter i fremtiden.

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Hun sliter litt med psyken sin til tider noe som kan føre til en del negativitet hos henne og noen diskusjoner/krangler, dette er nok til tider også min skyld da jeg takler negativitet hos andre litt dårlig og kan komme med noen idiotiske kommentarer som "prøv og se litt posetivt på det...etc" uten og tenke meg helt om før det glipper.

Dette er et stort rødt flagg, og ingen skal forvente av deg at du skal "takle negativitet". Den slags lever man bedre uten for mye av i sitt liv. Og hvis dette er noe som irriterer deg allerede nå, kan du bare se for deg hvordan det blir i fremtiden. For egentlig, som ung kvinne, skulle hun vært på sin "topp" akkurat nå. Så dette kommer bare til på verre med tiden, etter hvert som aldersnoia hennes også kommer til å sette inn. I tillegg er det normalt at folk i seriøse forhold går litt lei av hverandre til tider, at man kjenner hverandres "mantraer" så godt at ting blir i overkant forutsigbart, og da er det bekymringsverdig at det allerede nå blir for mye negativitet for din smak. Det er ikke et bra utgangspunkt, da dette typisk er noe som ikke vil bli bedre, kun verre. 

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Tingen er at hun nylig har fått en diagnose som vil gjøre det vanskeligere og få barn (Vi begge ønsker barn en dag) men nå er det for henne viktig at det skjer fortløpende (om 2-4 år ca.)

Se tidligere avsnitt. Ikke la deg guilt-trippe til å gå med på dette, for da er du stuck for resten av livet. 

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Jeg på min side ønsker egentlig og fokusere litt mer på karriere,investeringer,fritid og generelt bruke noen ekstra år på og oppnå reisemål osv,(jeg er litt redd dette blir vanskelig når man har fått barn & 2-4 år er tiden det vil ta og kjøpe seg tak over hodet/stå trygt økonomisk)

Klokt tenkt av deg.

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Spørsmålet er da: skal jeg gå med på dette selvom det går på bekostning av mine mål/drømmer eller skal jeg avslutte forholdet og gi henne mest mulig tid til og finne seg en mer passende partner?

Det siste. Det er kun ulemper med å gjøre det første, og kun fordeler med å gjøre det siste. Avslutter du det nå, kan dere avslutte på vennskapelig vis - selv om det selvfølgelig alltid vil bli litt snørr og tårer. I tillegg, som du sier, gir du henne da god tid til å finne en mer passende partner. Det siste alternativet er ikke bare det klokeste valget, det er også det mest omtenksomme valget og det minst egoistiske.

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Ser det selvfølgelig ikke som en mulighet og vente og se hvordan jeg føler det om noen år da jeg ikke vil stå i hennes vei på noen måte,

Igjen, du er en klok mann. Så lytt til deg selv.

15 hours ago, Kaffemaskin said:

Jeg kan legge til at jeg ikke er noen damemagnet og heller ikke har en enorm sosial krets så frykten for og ikke finne noen om jeg skulle gå er jo selvfølgelig der, men sånn er vel livet man vet aldri,

Se tidligere avsnitt. Du har ennå ikke opplevd toppen av din seksuelle markedsverdi, så frykten for å gå upult og lignende bør ikke være en del av avgjørelsesgrunnlaget ditt.

Endret 2. februar 2021 av AntonMarkmus

[Kaffemaskin]

Mange takk for et godt og begrunnet svar, dette du skrev her var igrunn svaret jeg fryktet men som jeg trengte, basert på dette har jeg blant annet gjort en del research/forhørt meg med folk som har tatt noen slike valg ut av frykt/forelskelse osv, og det er blitt helt klart for meg at det er en felle man fort kan trå i,

Jeg må vel nå bare gå dypt inni meg selv og finne ut hva jeg (fremtidige jeg) ønsker meg og gjøre det som må gjøres, vi er vel tross alt alle ansvarlige for vår egen lykke

[unicorndeath]

Om du ikke føler at du er klar for å få barn så burde ingen heller presse deg til den avgjørelsen, for det er irreversibelt, skjønner svært godt at du ikke liker det presset, sånt kan komme senere i livet etter man har rast fra seg, om det er noen uoverstemmelser i forholdet vil disse bare forsterkes ytterligere ved å bringe inn barn i det.

Du må selv finne ut om du er klar for en slik avgjørelse, har du en dårlig følelse i magen så er det mange ganger lurt å høre på den.