Familien krever og krever, men gir meg ingenting

[Gjest 0ebfa...ec4]

Og nei, dette handler ikke om penger.

Kort fotalt. Jeg er i midten av tredveårene og bor alene. Kommunikasjonen med resten av familien som bor 15 timer unna (foreldre, eldre søsken og deres barn) går for det meste på sosiale medier - aller mest på Snapchat.

Fikk nylig en dårlig bekjed om helsen min og er under utredning. Dette er alvor, jeg er kronisk syk, og det kan godt hende at jeg dør av denne utviklingen i helsen min innen et par år og det vet familien min der de fleste jobber i helsevesenet. Jeg delte dette med de i en gruppemelding på en annen app, og fikk tidlig standardsvar som at "Dette var trist.", "Dette fikser du!", osv. Dette er nå en måned siden.

Etter dette har jeg ikke hørt noe fra de, ingen oppfølgingsspørsmål eller en telefon for å høre om det går bra. Det jeg derimot får er snaps av barn som aker, barn som spiller instrument og synger surt, planter, dyr, drit og faenskap.

Det toppet seg i helgen da jeg fikk en slik video som jeg ikke svarte på. Har som regel telefonen på lydløs og liggende i et annet rom når jeg har besøk, så jeg så videoen først mange timer etter den var sendt. Da var det meldinger der som "Se den videoen X har delt." Jeg så videoen. Det var enda en video av et barn som spiller et instrument og foreldre/besteforeldre som jubler og er imponert. Ikke er det spesielt imponerende, ikke er det spesielt underholdende, og jeg kunne heller ikke gitt mer faen.

Sosiale medier har ødelagt hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre. Ekte samtaler om de ekte ting har forsvunnet, erstattet av videoer av barn eller dyr som gjør middelmådige ting mens foreldrende jubler og tror barnet deres er verdens beste, katten deres er verdens søteste, dette grantreet med snø som bader i sol er verdens vakreste bilde. Det er det ikke. Man er bare èn av flere tusen som tar bilder og videoer av akkurat det samme, med akkurat det samme filteret og nær samme tekst. Appene gjør oss til tankeløse narcissistiske idioter.

Er jeg bitter? Ja.
Må jeg håndtere dette alene? Kan se slik ut.
Gir de andre i familien faen i meg? Absolutt.
Ser jeg ironien i at jeg også er narcissistisk? Selvsagt.

Dette kan jeg fint forholde meg til. Jeg blir bare så bitter, for når kriser oppstår hos de andre er det jeg som hiver meg på første fly og drar hjem og rydder opp. Organiserer rydding i dødsbo, er emosjonell støtte, maler og pusser opp. Står på, slik det er ment man skal gjøre når man i er familie.

Men jeg får aldri igjen.
 

Anonymous poster hash: 0ebfa...ec4

[Skandinav]

Kan du utdype litt om hvorfor du startet denne tråden?

[^fmj]

Det eneste som jeg ser at du kan gjøre er å snakke med familien, fortelle dem hva du føler. Kanskje blir det verre, kanskje blir det bedre, men da vet de i alle fall hva du føler.