«Du er god nok»

[Urealistisk]

Noe så imot sin hensikt. Er jeg den eneste som synes den setningen er helt idiotisk å si til noen? Det kommer nemlig an på hva. Nei, man er ikke god nok for alt. 
Det er mange ganger jeg kan tenke i stille sinn at «beklager men for dette er du ikke god nok». Vi passer til forskjellige ting i livet. 

[Corp Por]

Klart man ikke er "god nok" til alt. Vi er god på forskjellige ting - men alle er god nok generelt.

Jeg synes ikke akkurat det er en fin ting å si til noen, da. Det slår meg som i beste fall nedverdigende.

[BadCat]

Ja, det er selvmotsigende og dumt. Du er bra nok som du er. Nei, kun hvis du gjør det beste ut av ditt potensiale og selv da er det ikke sikkert at du når kravene for en oppgave eller et mål.

[Milhouse85]

Jeg tenker at "du er god nok" handler om å justere forventningene til seg selv. Det er lett å føle seg mislykket i et samfunn som jager og måler alt opp mot vellykkethet og store ferdigheter. "Du er god nok" handler om å akseptere de begrensninger man har - ikke alle kan være verdensmestre i alt. Noen løper 60-meteren på under 10 sekunder. Andre bruker lengre tid - det betyr ikke at man er noe dårligere enn eller mindreverdig av den grunn. Mennesker har forskjellige egenskaper i stor eller liten grad. "Du er god nok" er en bekreftelse på at ikke alt skal måles etter perfeksjonisme. 

Det er nettopp det som gjør at mennesker utfyller hverandre. Det er ingen som sier at "du skal være god til alt" som TS mener setninger handler om. Du tolker nok bare utrykket feil. Jeg syns det er et fint sitat, særlig ovenfor barn som trenger å forstå at ikke alle kan være best her i verden. Det gjør deg ikke til noe dårligere menneske - tvert i mot.

[BadCat]

Vet du i det hele tatt hva perfeksjonisme er? En typisk perfeksjonist er ferdig med en oppgave i matteboka når resten av klassen er ferdig med hele boka. Vinnere greier 80% av maks på få forsøk eller i løpet av kort tid og går videre til neste prosjekt.

En baker som er perfeksjonist vil for eksempel bake 20 brett og kaste 19 brett med boller før han ender opp med ett brett, mens en god baker vil bake 20 brett med boller som er innenfor.

En perfeksjonist er sjelden god nok da han er lite effektiv.

Quote

Perfeksjonisme er trang til å prestere (gjøre noe) fullkomment. I sin mest uttalte form kan perfeksjonisme være uttrykk for en psykisk lidelse (tvangslidelse, obsessiv-kompulsiv lidelse) eller personlighetsforstyrrelse (oftest tvangspreget personlighetsforstyrrrelse) hvor personen ikke makter å fravike urimelig omstendelighet og pertentlighet selv ved ubetydelige detaljer.

https://sml.snl.no/perfeksjonisme#:~:text=I sin mest uttalte form,pertentlighet selv ved ubetydelige detaljer.

Endret 1. februar 2021 av BadCat

[Urealistisk]

Corp Por skrev (På 1.2.2021 den 1.26):

Klart man ikke er "god nok" til alt. Vi er god på forskjellige ting - men alle er god nok generelt.

Jeg synes ikke akkurat det er en fin ting å si til noen, da. Det slår meg som i beste fall nedverdigende.

jeg går ikke rundt og tenker dårlig om alle jeg ser eller vet om, men jeg tenker mer og mer at dette her ikke er bra nok. Som noen skriver så handler det sikkert om å gjøre det beste ut av de begrensninger en har. 
Men hva om man kom til livet man følte man hørte hjemme i, men så må man snu der også fordi man har en slags forbannelse over seg? Jeg har slitt sosialt hele livet, og jeg har hele livet opplevd at jeg har måttet snu i dørene samme hvor bra jeg selv trives og bare se på at andre betyr noe for hverandre enten det er nye eller gamle venner. jeg henger derimot i løse lufta og er like søkende. men det er ikke bra nok for meg. livet jeg har fått er ikke bra nok, så uansett om folk som er glad i meg forteller meg at jeg er bra nok så er det ikke bra nok for meg selv. jeg er ikke bra nok for meg selv, ikke for andre og livet jeg fikk er ikke bra nok. 

[Urealistisk]

og jeg hadde lyst til å ha venner på stedet jeg kom fra alle år jeg gikk på skolen der, men jeg ble bare stengt ute. men så har jeg blitt møtt med mye interesse etter hvert som jeg har hatt opplevelser i livet. men nå er plutselig ikke de bra nok for meg.. 

[Corp Por]

Kanskje noen her på forumet bor i nærheten og du kan ta opp kontakt med noen på den måten?

[Milhouse85]

@Urealistisk 
Nå har lest en rekke innlegg og tråder fra deg her på diskusjon.no. Det meste har en gjennomgående og til dels overdrevet negativitet i seg. Dersom det du skriver gjenspeiler dine holdninger til samfunnet og livet - der "alle andre" har feil, bortsett fra deg selv. Så har du litt å jobbe med personlig. Det er en veldig lett utvei å bli sur og bitter for all motstand man har møtt i livet. Å skylde på andre er den enkleste måten å håndtere det er som er vanskelig på.

Mange - spesielt unge - har urealistiske krav til seg selv som i mange tilfeller er her helt uoppnåelig. Dersom man forsøker å strekke seg til høyder som ikke er oppnåelig, vil man aldri bli tilfreds på det trappetrinnet man tilhører. Man får derfor ofte en bitter holdning til "alle" dersom man mislykkes; fordi man ikke ønsker å være i den "middelmådige" klassen av samfunnet. 

Livet er ikke "svart hvitt"  <- link!

Dersom til og med enkle og dagligdags ordlyd som "Du er god nok" er nok til å provosere. Er det et tydelig tegn på såkalt svart/hvitt splitting i tankemønsteret. Det samme har tolket i mange av dine andre innlegg/tråder. 

Du kan lese mer om begrepet splitting i psykologien her:
https://no.qaz.wiki/wiki/Splitting_(psychology)

Merker du at innlegget mitt virker provoserende - og du allerede har tenkt ut motsvar som et forsvar / angrep tilbake. Så er det tydelig at jeg traff blink her. Vil anbefale deg å forhøre mulighetene om å få psykolog eller en form for terapi som kan gi deg økt selvinnsikt. 

 

[Lakrisen]

Jeg har noen ganger benyttet meg av den setningen og de gangene jeg har brukt den så har det vært oppriktig ment. For noen er man bra nok som man er, for andre er man ikke bra nok og for andre igjen så er man mer enn bra nok. 

[Urealistisk]

Kris85 skrev (11 minutter siden):

@Urealistisk 
Nå har lest en rekke innlegg og tråder fra deg her på diskusjon.no. Det meste har en gjennomgående og til dels overdrevet negativitet i seg. Dersom det du skriver gjenspeiler dine holdninger til samfunnet og livet - der "alle andre" har feil, bortsett fra deg selv. Så har du litt å jobbe med personlig. Det er en veldig lett utvei å bli sur og bitter for all motstand man har møtt i livet. Å skylde på andre er den enkleste måten å håndtere det er som er vanskelig på.

Mange - spesielt unge - har urealistiske krav til seg selv som i mange tilfeller er her helt uoppnåelig. Dersom man forsøker å strekke seg til høyder som ikke er oppnåelig, vil man aldri bli tilfreds på det trappetrinnet man tilhører. Man får derfor ofte en bitter holdning til "alle" dersom man mislykkes; fordi man ikke ønsker å være i den "middelmådige" klassen av samfunnet. 

Livet er ikke "svart hvitt"  <- link!

Dersom til og med enkle og dagligdags ordlyd som "Du er god nok" er nok til å provosere. Er det et tydelig tegn på såkalt svart/hvitt splitting i tankemønsteret. Det samme har tolket i mange av dine andre innlegg/tråder. 

Du kan lese mer om begrepet splitting i psykologien her:
https://no.qaz.wiki/wiki/Splitting_(psychology)

Merker du at innlegget mitt virker provoserende - og du allerede har tenkt ut motsvar som et forsvar / angrep tilbake. Så er det tydelig at jeg traff blink her. Vil anbefale deg å forhøre mulighetene om å få psykolog eller en form for terapi som kan gi deg økt selvinnsikt. 

 

Men hvordan vet man om noe er uoppnåelig? Jeg opplevde å bli holdt utenfor alle årene på skolen. Det er kjipt å bli valgt som mobbeoffer, men jeg valgte å tenke at det kanskje kunne være at jeg var bedre enn dem og det fikk jeg bekreftet etter hvert. Men da jeg nådde nye høyder så måtte jeg også snu. Det er ikke uoppnåelig, for det er veldig mange som har livet jeg vil ha, men for min del virker det som man skal lære at man blir ikke noe annet enn det man var. Født upopulær= upopulær hele livet. Det som for mange andre virker til å gå av seg selv, er for meg helt umulig og det er den jeg er født som som gjør det. Jeg mangler alle egenskaper jeg vil ha. I tillegg tenker jeg at dersom man blir glad fordi man har dagdrømt så bør man bremse seg og heller være i den kjedelige virkeligheten og være deprimert. 
 

Man trenger ikke være uinteressant for meg fordi man er i den middelmådige klassen, men jeg føler at det er stedet jeg er fra, hvor vanskelig det var sosialt alle år og diagnosen min som hindrer meg å få livet jeg fikk, men ikke kunne beholde. Slik sett er det dumt at deler av meg naturlig kommer inn under den litt høyere «klasse???» mens det er en diagnose som veier tungt på den andre siden som veier ned igjen verdien min ned til mobberne. 
Det er liksom ikke bra nok lenger. Det jeg for mange år prøvde å passe inn i, er ikke lenger fristende. 

[Urealistisk]

Lakrisen skrev (3 minutter siden):

Jeg har noen ganger benyttet meg av den setningen og de gangene jeg har brukt den så har det vært oppriktig ment. For noen er man bra nok som man er, for andre er man ikke bra nok og for andre igjen så er man mer enn bra nok. 

Ja, men slik er det for alle. For meg var feks mobberne mer enn bra nok, inntil jeg syntes mitt eget liv ble mer spennende og nå er de ikke engang bra nok lenger. Men det rare er at det er de som følger med meg på sosiale medier, mens jeg ikke engang gidder å åpne innleggene deres 

[Urealistisk]

Kris85 skrev (4 timer siden):

@Urealistisk 
Nå har lest en rekke innlegg og tråder fra deg her på diskusjon.no. Det meste har en gjennomgående og til dels overdrevet negativitet i seg. Dersom det du skriver gjenspeiler dine holdninger til samfunnet og livet - der "alle andre" har feil, bortsett fra deg selv. Så har du litt å jobbe med personlig. Det er en veldig lett utvei å bli sur og bitter for all motstand man har møtt i livet. Å skylde på andre er den enkleste måten å håndtere det er som er vanskelig på.

Mange - spesielt unge - har urealistiske krav til seg selv som i mange tilfeller er her helt uoppnåelig. Dersom man forsøker å strekke seg til høyder som ikke er oppnåelig, vil man aldri bli tilfreds på det trappetrinnet man tilhører. Man får derfor ofte en bitter holdning til "alle" dersom man mislykkes; fordi man ikke ønsker å være i den "middelmådige" klassen av samfunnet. 

Livet er ikke "svart hvitt"  <- link!

Dersom til og med enkle og dagligdags ordlyd som "Du er god nok" er nok til å provosere. Er det et tydelig tegn på såkalt svart/hvitt splitting i tankemønsteret. Det samme har tolket i mange av dine andre innlegg/tråder. 

Du kan lese mer om begrepet splitting i psykologien her:
https://no.qaz.wiki/wiki/Splitting_(psychology)

Merker du at innlegget mitt virker provoserende - og du allerede har tenkt ut motsvar som et forsvar / angrep tilbake. Så er det tydelig at jeg traff blink her. Vil anbefale deg å forhøre mulighetene om å få psykolog eller en form for terapi som kan gi deg økt selvinnsikt. 

 

Ja jeg leste linkene dine og kjenner meg igjen i den del av det. Jeg lider nok av dette ja. For jeg er 2 personligheter. Jeg er enten positiv og sprudlende eller negativ og alle hater meg. 

Men ja, jeg ble provosert av enkelte ting du skrev. Dette med at man vil aldri bli tilfreds "dersom man prøver å strekke seg til høyder som er uoppnåelig vil man aldri bli tilfreds på trinnet man tilhører" , HVORDAN vet man hvilket trinn man tilhører og hvem kan egentlig si at det jeg sikter til er et høyere trinn? Kanskje det bare er annerledes. 
Men ja, det er noen ganger jeg lurer på om det ligger litt i det, fordi da jeg flyttet til Oslo ble jeg plutselig litt kjent med mennesker fra Bærum og Oslo vest. Ikke fordi jeg oppsøkte dem, men det var en del derfra et sted jeg oppsøke av interesse. Etter hvert ble jeg tilbudt en del småjobber innefor dette og jeg fant ut at jeg elsket dette. MEN, jeg gjorde alt jævla mye dårligere enn disse vestkantfolka. Og nei, det var ikke fordi de passet bedre til det, det virket mer som at de er født med energiene som tiltrekker seg goder, mens der kom jeg liksom, oppvokst i arbeiderklassen på bygda, ble mobbet på toppen av dette men følte at nå ble jeg plutselig bedre enn de som er der jeg kom fra, men så ble det til slutt bare brått tilbake. Litt sånn "du må innse hva du egentlig er, og ikke prøve og bli noe bedre. Kjedelig men sant". men nei, jeg vil ikke være en stusselig lydhør person som bare tar  det hun før... jeg vil ikke ha det som ikke er bra nok og det jeg har fått nå er ikke bra nok. Jeg klarer bare ikke å slå meg til ro med det. Jeg kan egentlig like gjerne dø nå da, for resten av livet blir kjedelig og jeg får ikke de utfordringer jeg trives med. 

Jeg har lært meg at det er faktisk forskjell på depresjon og synes at ting er kjedelig. Alle kjeder seg iblandt og vi kan ikke forvente at alt i livet er gøy, for da hadde vi ikke satt pris på de gode øyeblikkene til slutt. Men deprimert har jeg blitt med god grunn. Det er når absolutt HELE livet dreier seg om å ta til takke. når man aldri når målene sine, man prøver noe nytt igjen og finner ut at dette vil jeg, men så misslykkes man der og. Så kan man kanskje begynne å se på det gamle kjedelige igjen, men så blir man bare nedfor da også. Og gleder seg liksom ikke 

[Corp Por]

Så lenge du er alene så er man sin egen begrensning. Når du blir fastlåst med barn kommer du til å finne ut hvor mange muligheter du hadde nå

livet kan alltid bli verre

[BadCat]

Du er ikke god nok funker mye bedre.

Det bruker vi i esport også. "Du er ikke god nok eller, det er krefter i organisasjonen som mener at du ikke er god nok og som mener du bør ut av laget. Vær forberedt på at du kanskje ikke spiller for oss om noen uker."

[Gavekort]

Man er som oftest god nok til å prøve. Hensikten med den motivasjonen er nok mer for å gjøre nybegynnere immune mot bitre gatekeepere som nekter å vedkjenne seg i at de også var nybegynnere en gang.

[BadCat]

15 hours ago, Urealistisk said:

Men ja, jeg ble provosert av enkelte ting du skrev. Dette med at man vil aldri bli tilfreds "dersom man prøver å strekke seg til høyder som er uoppnåelig vil man aldri bli tilfreds på trinnet man tilhører" , HVORDAN vet man hvilket trinn man tilhører og hvem kan egentlig si at det jeg sikter til er et høyere trinn? Kanskje det bare er annerledes.

Man er på det trinnet hvor en hører hjemme. Hvis man gjør noe (tanker, følelser og handling) som tilsier at en skal på et annet trinn, kommer man på et annet trinn. "Det en har er det man fortjener."

[Urealistisk]

BadCat skrev (1 time siden):

Man er på det trinnet hvor en hører hjemme. Hvis man gjør noe (tanker, følelser og handling) som tilsier at en skal på et annet trinn, kommer man på et annet trinn. "Det en har er det man fortjener."

Denne klarer jeg ikke være enig i. Så du mener at slaver fortjener å være slaver?!

[Urealistisk]

Gavekort skrev (6 timer siden):

Man er som oftest god nok til å prøve. Hensikten med den motivasjonen er nok mer for å gjøre nybegynnere immune mot bitre gatekeepere som nekter å vedkjenne seg i at de også var nybegynnere en gang.

Jeg forstod ikke. Hvem er gatekeeperne? Hva er det de gjør? 
 

 

[Urealistisk]

BadCat skrev (6 timer siden):

Man er på det trinnet hvor en hører hjemme. Hvis man gjør noe (tanker, følelser og handling) som tilsier at en skal på et annet trinn, kommer man på et annet trinn. "Det en har er det man fortjener."

Ok så hvorfor fortjente jeg å bli mobbet? Skal man straffes fordi man er litt stille? Og hvordan vite om man bør ta seg sammen eller bare tenke bedre som seg selv? 
Hvordan forklarer dere at jeg faktisk kommer meg flere trinn opp for så å måtte gå tilbake dit jeg kom fra? Det kjennes på en måte som en straff for noe. Problemet mitt er at jeg alltid har sett frem til å bli noe annet enn den jeg er. Jeg legger alt i fremtiden men så var fremtiden over på en blunk. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med det jeg sitter igjen med. Jeg innser liksom ikke at livet er over på mange måter. Det var så deilig å føle at man ble bedre enn mobberne, men så er det liksom noe ved meg som likevel sender meg ned igjen på deres nivå..