Fy F det smalt!

[Urealistisk]

Jeg har vært balansert på rekordtid. Jeg har trent hver dag. Forskjellig trening. Mindre skjermtid. Jeg har klart å være tilstede. Jeg har funnet glede i små ting! 
Men det smalt nå nettopp! Jeg mistet følelsen av motivasjon. Jeg er ikke verdt å elske. Jeg er misslykket og sist. 
Det skjedde da jeg ser nok en «venn» få fult av gratulasjoner på insta og face. Sitter ikke der og ser gjennom alt altså, men man får automatisk opp venners nye hendelser. Nok en bekjent av meg som har fått sin første kjæreste. Noen starter egne bedrifter, kjøper leilighet/hus eller har fått barn.

Jeg er selv på aap og finner liksom ikke en retning for meg i livet. Alderen begynner også å gjøre alt demotiverende. Enda tristere blir jeg av at jeg ikke hører noe fra noen. 
Og jeg vet at jeg har det slik fordi jeg har løyet for egne følelser. Det kom tilbake!! Det innhenter meg. Det klusser med identitetsfølelsen min. For jeg har fra 2016 prøvd å fortrenge forelskelsen i han fyren jeg traff. Jeg følte det så sterkt, at det også var gjensidig. Men jeg avviste av to grunner: blandet følelse om meg selv, ikke bra nok og den andre var familien min som klarte å smitte meg med bygdementaliteten. Jeg har vært så plaget av at jeg ikke stod for meg selv. Jeg følte kjærlighetslivet mitt ble ødelagt her. Det er ikke mannen i seg selv jeg ikke er over. Han har også nylig fått seg dame ser det ut til, og det plager meg enda mer. Altså, jeg kan liksom ikke gjøre noe nå, for det blir teit å komme flere år etterpå og liksom tilstå og det er ikke engang sikkert vi hadde passet. Men det er også mulig vi hadde fått det fint og jeg hadde fått opplevelsen av å vinne på å følge mitt eget hjerte. Men jeg valgte fornuften, det kjedelige valget som så mange råder til, å klare å motstå følelser var beundringsverdig. Men jeg har ikke hatt annet enn følelsen av et stort tap! 

Nå derimot, det nærmeste jeg kommer kjærlighet/forelskelse, en liten trøst, er at jeg er betatt av en gift mann som nesten kunne vært faren min uten at jeg engang kjenner han. Beundrer han på avstand, planlegger ikke å gjøre noe med det. Han fungerer enkelt og greit som et lite plaster. 
 

 

[Corp Por]

Samfunnet er toxic som f.

Hør på hjertet. Ikke folk.

[Urealistisk]

Corp Por skrev (50 minutter siden):

Samfunnet er toxic som f.

Hør på hjertet. Ikke folk.

Ja jeg har lært det nå men synd jeg måtte miste muligheten. Jeg aner ikke hvor jeg skal lete nå. Den tid den sorg. 
Men hvem mener du er toxic? Familien og alle som ville jeg skulle holde meg til det normale?

Når jeg sier at de er inngrodde så er svaret «jeg er ikke inngrodd, jeg har da reist mye, men jeg fikk barn og jobb her og har ikke hatt råd til å reise med dere». Altså... reiste for sånn over 30 år siden. 
Dette er kanskje å ikke ville innse at man er nettopp inngrodd. 
 

Nei det har bare ødelagt følelsen av glede over forelskelse. Dobbeltmoralsk når de selv har hatt flere kjærester. Har ikke hatt en eneste en jeg. Sier ikke at jeg tror kjæreste er eneste lykke altså.

 

[Corp Por]

Folk er forskjellige. Vi føler oss tilfredsstilt av forskjellige ting. For noen er det karriere, for noen er det reiser og for andre er det kjærlighet.

For meg er det kjærlighet. Så lenge jeg har en å være glad i kan det meste være så som så.  Hvis det er din greie. Ditt savn i livet så kan det være relativt lett. Jobb med det som mål.   Er du besatt av én person sommer utilgjengelig så må du tvinge deg litt til å se verdi andre steder. Det er mange mennesker som er verdt å elske. Ikke bare én.

[Urealistisk]

Corp Por skrev (31 minutter siden):

Folk er forskjellige. Vi føler oss tilfredsstilt av forskjellige ting. For noen er det karriere, for noen er det reiser og for andre er det kjærlighet.

For meg er det kjærlighet. Så lenge jeg har en å være glad i kan det meste være så som så.  Hvis det er din greie. Ditt savn i livet så kan det være relativt lett. Jobb med det som mål.   Er du besatt av én person sommer utilgjengelig så må du tvinge deg litt til å se verdi andre steder. Det er mange mennesker som er verdt å elske. Ikke bare én.

Jeg vet det, men det er sjelden. Og når du skriver at jeg må tvinge meg, så kan man vel like gjerne tvinge seg til å ikke være forelsket? Tvinge seg til å like alt man ikke liker (generelt i livet altså)? Da gir ingenting mening. Greia er at etter forelskelsen i utlandet, opplevelsen jeg hadde så har jeg ikke blitt den samme igjen. Jeg klarer ikke å finne igjen noe som er bra nok. Alt er liksom kjedelig. Så jeg kommer nok ikke til å forelske meg før det er noen fra langt borte igjen. Jeg har liksom et rart ønske om å slette alt jeg er. Jeg vil ha store valg, det meste her er for mainstream. Jeg mener at lykken er ikke nødvendigvis kjæreste og bare det, men keg har aldri følt at jeg har lov å ha følelsene mine. Og det gikk bort en kjempe bra sjanse pga det jeg skrev i hi. Og nå trenger jeg følelsen igjen. 😕 

 

[Urealistisk]

Corp Por skrev (31 minutter siden):

Folk er forskjellige. Vi føler oss tilfredsstilt av forskjellige ting. For noen er det karriere, for noen er det reiser og for andre er det kjærlighet.

For meg er det kjærlighet. Så lenge jeg har en å være glad i kan det meste være så som så.  Hvis det er din greie. Ditt savn i livet så kan det være relativt lett. Jobb med det som mål.   Er du besatt av én person sommer utilgjengelig så må du tvinge deg litt til å se verdi andre steder. Det er mange mennesker som er verdt å elske. Ikke bare én.

Jeg vet det, men det er sjelden. Og når du skriver at jeg må tvinge meg, så kan man vel like gjerne tvinge seg til å ikke være forelsket? Tvinge seg til å like alt man ikke liker (generelt i livet altså)? Da gir ingenting mening. Greia er at etter forelskelsen i utlandet, opplevelsen jeg hadde så har jeg ikke blitt den samme igjen. Jeg klarer ikke å finne igjen noe som er bra nok. Alt er liksom kjedelig. Så jeg kommer nok ikke til å forelske meg før det er noen fra langt borte igjen. Jeg har liksom et rart ønske om å slette alt jeg er. Jeg vil ha store valg, det meste her er for mainstream. Jeg mener at lykken er ikke nødvendigvis kjæreste og bare det, men keg har aldri følt at jeg har lov å ha følelsene mine. Og det gikk bort en kjempe bra sjanse pga det jeg skrev i hi. Og nå trenger jeg følelsen igjen. 😕 

 

[Corp Por]

Det handler ikke om å tvinge seg til å like noe man ikke liker. Det handler om å tvinge øynene opp slik at man innser at det er andre enn bare den ene man har låst fokuset fast på.

Jeg fikk min første kjæreste når jeg var 13. Vi var kjærester igjennom hele ungdommen og jeg tok bruddet svært tungt. Jeg gikk nok inn i en depresjon jeg antagelig burde hatt en eller annen form for behandling for. Jeg gikk i flere år i en selvvlagd boks der jeg stengte alle ute og brukte det meste av energien min på å isolere og distrahere meg. Jeg kunne miste kontroll på humøret mitt og plutselig briste i en slags gråt som kom fra ingensteds.

Helt tilfeldig traff jeg en jente på en fest og jeg ble slått i bakken av hvor perfekt hun var. Jeg inviterte henne på date og hun aksepterte. Plutselig var jeg i skyene. Jeg spratt opp hver morgen den uken før dagen og bortimot danset til jobb. Hele livet ble plutselig supert. 

Det ble med den ene dagen og vi møttes ikke mer, men det fikk meg til å innse at det var jeg som holdt meg nede i hullet jeg var i og det var bare jeg som kunne få meg opp igjen. Den korte forelskelsen var wake-up-call'en jeg trengte for å innse hva som skulle til. 

På dette tidspunktet hadde jeg isolert meg så lenge at jeg var på noen måter blitt sær. Jeg hadde også kuttet kontakten med alle mine venner så nå begynte jeg å tvinge meg til å strekke ut en hånd til en bekjent. Jeg tvang meg daglig på besøk for å være sosial og trene meg opp igjen. Samtidig tvang jeg meg til å begynne å date. Det gikk ikke lange tida før jeg hadde en håndfull gode venner som var helt naturlige å droppe innom etter jobb og jeg hadde en kjæreste.

Hvis jeg ikke hadde tvunget meg ut fra rutinen jeg var komfortabel i på grunn av min egen frykt og manglende tro på meg selv så hadde jeg vært der enda. Det handler ikke om at jeg tvang meg til å like noe annet - bare at jeg tvang meg til å innse at det er masse å like.

[Urealistisk]

Corp Por skrev (1 time siden):

Det handler ikke om å tvinge seg til å like noe man ikke liker. Det handler om å tvinge øynene opp slik at man innser at det er andre enn bare den ene man har låst fokuset fast på.

Jeg fikk min første kjæreste når jeg var 13. Vi var kjærester igjennom hele ungdommen og jeg tok bruddet svært tungt. Jeg gikk nok inn i en depresjon jeg antagelig burde hatt en eller annen form for behandling for. Jeg gikk i flere år i en selvvlagd boks der jeg stengte alle ute og brukte det meste av energien min på å isolere og distrahere meg. Jeg kunne miste kontroll på humøret mitt og plutselig briste i en slags gråt som kom fra ingensteds.

Helt tilfeldig traff jeg en jente på en fest og jeg ble slått i bakken av hvor perfekt hun var. Jeg inviterte henne på date og hun aksepterte. Plutselig var jeg i skyene. Jeg spratt opp hver morgen den uken før dagen og bortimot danset til jobb. Hele livet ble plutselig supert. 

Det ble med den ene dagen og vi møttes ikke mer, men det fikk meg til å innse at det var jeg som holdt meg nede i hullet jeg var i og det var bare jeg som kunne få meg opp igjen. Den korte forelskelsen var wake-up-call'en jeg trengte for å innse hva som skulle til. 

På dette tidspunktet hadde jeg isolert meg så lenge at jeg var på noen måter blitt sær. Jeg hadde også kuttet kontakten med alle mine venner så nå begynte jeg å tvinge meg til å strekke ut en hånd til en bekjent. Jeg tvang meg daglig på besøk for å være sosial og trene meg opp igjen. Samtidig tvang jeg meg til å begynne å date. Det gikk ikke lange tida før jeg hadde en håndfull gode venner som var helt naturlige å droppe innom etter jobb og jeg hadde en kjæreste.

Hvis jeg ikke hadde tvunget meg ut fra rutinen jeg var komfortabel i på grunn av min egen frykt og manglende tro på meg selv så hadde jeg vært der enda. Det handler ikke om at jeg tvang meg til å like noe annet - bare at jeg tvang meg til å innse at det er masse å like.

Ja jeg er enig. Men saken min er at ingenting her nå er bra nok. Å komme tilbake til Norge har liksom bare føltes kjedelig. Jeg liker store forandringer, ikke være slik som kommer tilbake til det gamle.,

[Corp Por]

Så hva forandring vil du ha? Gjør noe for å endre situasjonen. Så lenge du ikke har barn eller noe som binder deg så kan du flytte idag om det er hva du trenger.

Det er bare du som holder deg tilbake.

[Urealistisk]

Corp Por skrev (1 minutt siden):

Så hva forandring vil du ha? Gjør noe for å endre situasjonen. Så lenge du ikke har barn eller noe som binder deg så kan du flytte idag om det er hva du trenger.

Det er bare du som holder deg tilbake.

Er det noe å flytte til nå da? Det er ikke bare jeg som holder meg tilbake men også mangel på jobber. Og skal man til ennelte land så må man være gift

[Urealistisk]

Corp Por skrev (1 minutt siden):

Så hva forandring vil du ha? Gjør noe for å endre situasjonen. Så lenge du ikke har barn eller noe som binder deg så kan du flytte idag om det er hva du trenger.

Det er bare du som holder deg tilbake.

Er det noe å flytte til nå da? Det er ikke bare jeg som holder meg tilbake men også mangel på jobber. Og skal man til ennelte land så må man være gift

[Corp Por]

Urealistisk skrev (20 minutter siden):

Er det noe å flytte til nå da? Det er ikke bare jeg som holder meg tilbake men også mangel på jobber. Og skal man til ennelte land så må man være gift

Det kommer jo an på hva du ønsker. Som kvinne vil jeg tro dine muligheter er mange dersom du ønsker en drastisk endring i ditt liv og er villig til å forsøke.

Hadde jeg, eksempelvis, vært uten barn og kvinne hadde jeg glatt hoppet til en annen by og ny kjæreste. Kanskje ville det vært starten på noe fantastisk eller kanskje det bare hadde blitt et forsøk. Jeg ser for meg at noe slikt ville vært veldig enkelt som kvinne og singel. Og så lenge du er på aap så har du ingenting å tape. For min del hadde jeg stupt på en slik mulighet men jeg har både barn og jobb så jeg er fanget i min verden. Og jeg er da også mann, så selv om jeg ikke hadde hatt noe som bandt meg fast så er det ikke en kvinne i landet som ville tatt inn en mann som ikke forsørget henne 😆.         Det er ganske vanlig at menn inntar den rollen.