Har vært ikke- eksisterende lenge, og ingen tar kontakt :(

[Gjest a08c9...01c]

Jeg ble mobbet alle år jeg bodde i hjembygda, så flyttet jeg for å starte på videreågende som ikke er så langt unna, men fikk nye mobbere. Etter å ha holdt ut i 2 år, så tok jeg siste året på en videreågende så langt unna jeg kom, men samme fylke. Fikk ingen mobbere der, men de som ble vennene mine der ble ikke værende etter vi var ferdige med året. 
Naturlig, for de hadde vennene sine der fra før og jeg ble "hun nye" som også forvant. 
Jeg fikk meg en jobb gjennom bekjentskap i familien, mannsdominert som bare det. Jeg visste ikke hva jeg ville med livet så det ble bare en jobb jeg tok mens jeg bestemte meg og tok opp igjen matte. Kollegaene var bare menn, jentene som var der noen få ganger jobbet der i ferie og studerte egentlig. Jeg flyttet så til et nytt sted etter bestått eksamen, men fikk dessverre samme type mannsdominerte jobb. Mistrivdes, og bodde på et veldig øde sted. INGEN, absolutt INGEN tok kontakt med meg. Jeg slettet facebook og alt av sosiale media fordi dette var så anbefalt, men jeg ble verre av det. INGEN savnet meg, bare mamma som visste hvor jeg bodde som ringte. 
Fikk melding fra en venn, men dette var en mannlig og han har dame nå likevel . Jeg fikk flyttet til Oslo, fikk ny jobb, ren flaks. Men eneste sosiale livet mitt var jobben. Det var faktisk kollegaer som begynte å spørre hva jeg gjør uten jobb, for jeg sa ja til å jobbe hele tiden liksom. Lett tilgjengelig. 
Så tok jeg et annet tilbud som kom servert, og der traff jeg mange. Men det er nå heller ingen av disse som tar kontakt. 
Korona har også stengt veldig mye, og jeg har ikke lenger så mye interessant å legge ut. Nå har antall likes og seere dalet, og jeg føler jeg på alle måter er tilbake til der jeg startet. Jeg kommer aldri til å lykkes sosialt virker det som. De jeg så på som venner har mange andre som de har hatt siden barndommen, som de fikk kjemi med og ville beholde. Jeg har liksom fått rollen som den midlertidige bekjente. 
Jeg har Asperger ja, men jeg føler ikke det skal være et problem nå. Jeg har brukt tiden her nå på å trene mye, og jeg har trent rekord mye. Jeg har funnet nye ting å gjøre og andre måter å tenke på. Depresjonen har jo lettet, men jeg gruer meg på en måte likevel til livet starter igjen. For jeg ser jo at flere nå har funnet kjæreste og starter i ny jobb eller gjør karriere. Jeg havnet på aap, sliter fremdeles med å trives med meg selv pga alt jeg ikke oppnådde. 
Det er vondt at til og med det jeg liker, vil minne meg på at jeg ikke ble den jeg ville til tross for mange sjanser. Det kjennes som en usynlig vegg som driver og stenger for livet rett og slett. 
 

Anonymous poster hash: a08c9...01c

[Milhouse85]

At folk slutter å ta kontakt når man kutter ut sosiale medier er normalt. Det samme skjedde med meg - folk sluttet å ta kontakt. Men det var i grunn som forventet. Generelt er folk ganske selvopptatte og egoistiske av seg. Så lenge du ikke tilfører personen noe givende. Gidder de fleste heller ikke ha kontakt med deg. Slik er dessverre mennesker. Du tilfører en person noe, om dere deler en felles interesse - eller der du kan tilby noe vedkommende ikke har - samtidig som den personen kan tilføre deg noe. Det er slik vi mennesker fungerer. Vi er utelukkende kun interessert i å tilføre hverandre noe. 

Dette gjelder også giverglede og tjenester. Hvis noen for eksempel hjelper deg med noe - slik jeg (kanskje) gjør nå. Så er ikke det fordi jeg er genuint interessert i å hjelpe deg. Jeg (i likhet med de fleste her inne tror jeg), gjør det fordi det tilfører oss noe. Det kan enten være en god følelse ved at jeg får feedback om at noe av det tullet jeg skriver kanskje hjelper. Eller, det kan være at jeg leser andre sine innlegg som står i kontrast til mine egne synspunkter. Som gjør at jeg får utfordret mine holdninger og meninger. Derfor er det i bunn å grunn en egoistisk handling at jeg svarer på dette innlegget. Hvis man ser "langt bak fasaden". 

Sosialisering handler mye om å bygge felles glede rundt opplevelser man deler sammen. Derfor omgås man gjerne folk som får seg selv til å føle seg bra. Man finnes sin "plass" i gruppen. Man kan være den litt mystiske, den smarte, den klovnete. Sammen blir det en deilig lapskaus av god stemning. Men det forutsetter at man byr på seg selv.

Foreslår at du søker litt rundt og finner andre som har asparges som kan hjelpe deg litt på veien. 

Så kan du ALDRI forvente at folk skal ta kontakt. Folk banker sjelden på døra helt uten videre lengre. Det skjer, joda, men da har man ofte en "gjeng" man har kjent i en evighet. Der man er såpass trygge på hverandre at man vet at døra alltid står åpen - uansett. Men det å få plass og en naturlig tilhørighet i en "gjeng" der det sosiale går av seg selv, er ikke gjort på et øyeblikk.

Dessverre nytter det ikke når du flytter fra plass til plass og problemene forfølger deg. Da er det ikke "alle andre" som må gjøre noe, men det er dessverre du. Kanskje må du jobbe med å bli tryggere på deg selv. Finne noen interesserer. Prøve ting du ikke har gjort før. Utfordre seg selv litt. Jeg kjenner flere med asperger som klarer seg fint i hverdagen - alle har sine måter de håndterer handikappet sitt på. En har til og med besøkt og reist rundt i 110 land helt alene og bodd i fire ulike land. Så det å skylde på et handikap nytter ikke. Folk gir deg ikke mye medlidenhet kun på grunn av en diagnose. 

Jeg tror forresten du har postet flere lignende tråder her på Diskusjon.no. Syns jeg ser noen likheter i det du skriver.