Hadde ting vært annerledes om jeg vokste opp og ble skrytt i skyene?

[Gjest a1332...6fa]

Eller er det ren skjær personlighet? Jeg vokste opp med mas fra lærere og foreldre om at jeg måtte endre meg totalt. Bli flinkere på skolen, bli mer sosial, bli mer engasjert, si mer sånn, ikke si sånn, passe på at sånn.

I tillegg mobbet/stengt ute fra de andre. Spørsmål om jeg kan gå, hvorfor jeg følger etter i tillegg til at jeg alltid ble 3.hjul på vogna når vi ble fler enn 2. Absolutt hele tiden. 
Og så fikk jeg alltid kommentarer på at jeg var stille.  Noe jeg syntes var flaut. Jeg savnet å holde mer show, være utagerende. Men jeg var bare kjedelige stille uskyldige meg. 
Så begynte jeg på vdg og fikk ny mobber. 
Så begynte jeg på folkehøgskole og der gikk det bra. Men jeg hadde fått så mye sosial angst at jeg slet med å få venner. Valgte å bo med andre da jeg skulle være mer sosial. Men 2 ganger måtte jeg flytte. Pga de fant bedre venner. 
 

Så skjer det samme faen meg for bare 3 år siden! Jeg blir inkludert med noen, men dette er en liten fest sammen med litt rike folk. Jeg er der 1 time og får beskjed om å gå. Så jeg gikk alene derfra.

Jeg har reist og flyttet mye pga jeg aldri har funnet meg tilrette. Men likevel er det barr mamma og mine søsken som bryr seg. Jeg føler meg som en kjempe taper. Ser andre har venner. Jeg klarte det ikke. Til og med «drømmemannen» har mulig fått sin første. Jeg visste det. Alle er før meg. Og andre kvinner kan nyte sånne menn som han. Jeg lot være fordi jeg ikke følte meg flott nok. 

Anonymous poster hash: a1332...6fa

[AnnonymG]

Spørsmålet ditt kan ikke besvares her, og egentlig vil ingen kunne besvare det, fordi ingen vet.

Men det er vel ingen tvil om at du har dårlig selvtillit og selvbilde. Du ramser kun opp de negative sidene ved livet ditt, du har jo blitt en voksen person, og det er nok mye positivt i livet ditt som skygges av det negative. Du er nok gjennom mye positivt, men en må bare gi det oppmerksomhet.

Dette er ikke noe som snur på dagen, men det kan godt hende du skulle hatt veiledning for å komme på riktig spor, f.eks. en psykolog. Du trenger kanskje noen verktøyer for å håndtere hverdagen og få et bedre selvbilde, for du er nok en veldig flott og god person, det må bare frem i dagens lys

[Gjest a1332...6fa]

AnnonymG skrev (7 timer siden):

Spørsmålet ditt kan ikke besvares her, og egentlig vil ingen kunne besvare det, fordi ingen vet.

Men det er vel ingen tvil om at du har dårlig selvtillit og selvbilde. Du ramser kun opp de negative sidene ved livet ditt, du har jo blitt en voksen person, og det er nok mye positivt i livet ditt som skygges av det negative. Du er nok gjennom mye positivt, men en må bare gi det oppmerksomhet.

Dette er ikke noe som snur på dagen, men det kan godt hende du skulle hatt veiledning for å komme på riktig spor, f.eks. en psykolog. Du trenger kanskje noen verktøyer for å håndtere hverdagen og få et bedre selvbilde, for du er nok en veldig flott og god person, det må bare frem i dagens lys

Men jeg har ikke det jeg vil ha. Evnen til å bli likt. Hvorfor må jeg være skapt sånn? Jeg er liksom ikke noe tap for noen. 
Jeg er liksom upopulær uansett, men hvordan blir man kvitt det ved seg som gjør en slik?

Anonymous poster hash: a1332...6fa

[Sindre Rudshaug]

Gjest a1332...6fa skrev (8 timer siden):

Eller er det ren skjær personlighet? Jeg vokste opp med mas fra lærere og foreldre om at jeg måtte endre meg totalt. Bli flinkere på skolen, bli mer sosial, bli mer engasjert, si mer sånn, ikke si sånn, passe på at sånn.

I tillegg mobbet/stengt ute fra de andre. Spørsmål om jeg kan gå, hvorfor jeg følger etter i tillegg til at jeg alltid ble 3.hjul på vogna når vi ble fler enn 2. Absolutt hele tiden. 
Og så fikk jeg alltid kommentarer på at jeg var stille.  Noe jeg syntes var flaut. Jeg savnet å holde mer show, være utagerende. Men jeg var bare kjedelige stille uskyldige meg. 
Så begynte jeg på vdg og fikk ny mobber. 
Så begynte jeg på folkehøgskole og der gikk det bra. Men jeg hadde fått så mye sosial angst at jeg slet med å få venner. Valgte å bo med andre da jeg skulle være mer sosial. Men 2 ganger måtte jeg flytte. Pga de fant bedre venner. 
 

Så skjer det samme faen meg for bare 3 år siden! Jeg blir inkludert med noen, men dette er en liten fest sammen med litt rike folk. Jeg er der 1 time og får beskjed om å gå. Så jeg gikk alene derfra.

Jeg har reist og flyttet mye pga jeg aldri har funnet meg tilrette. Men likevel er det barr mamma og mine søsken som bryr seg. Jeg føler meg som en kjempe taper. Ser andre har venner. Jeg klarte det ikke. Til og med «drømmemannen» har mulig fått sin første. Jeg visste det. Alle er før meg. Og andre kvinner kan nyte sånne menn som han. Jeg lot være fordi jeg ikke følte meg flott nok. 

Anonymous poster hash: a1332...6fa

Du er preget av oppveksten din. Det ser ut som du opplever manglende selvverd. Selvverd kommer fra mennesker rundt deg som bekrefter at du er verdt mye. Manglende verdivurdering av deg utenfra(mobbing, kritikk, utestengelse) har forsterket både ideen din om manglende selvverd OG videre utestengelse – det blir en ond sirkel.

Sosial vitenskap, som forklarer oss mennesker hvordan vi reagerer på ulike stimulig og fravær av dem, er ikke en vitenskap, men systematiserte observasjoner. Det finnes derfor ingen almengyldige svar for deg, men det finnes generalisert kunnskap som antagelig ikke vil være veldig feil.

Du vil ikke kunne fri deg fra denne livslange læringen, men du vil kunne lære deg å leve med den og gjøre ting bedre for deg selv.

Det du trenger er noen rasjonelle, oppegående folk du kan snakke med om dette. Gjerne hjelpetjenesten, psykolog, etc. Familien din høres kanskje ikke ut som rette instans, selv om de er glad i deg.

Snakking vil kunne avsløre tankefeilene dine rundt deg selv og bedre refleksjonen din om deg selv.

Snakking vil antagelig lette på trykket og begynne å bearbeide det vonde.

Snakking kan føre deg mot en plan for fremtiden.

 

Du trenger å finne ut av hvem DU er. Se filmen om Ray Charles – “Ray”, han kopierte alle andres stemmer, men hadde ingen egen før han lette og fant den. Du må finne din “stemme”, hvem du er i din essens. Du er ikke en taper, det er en opplevelse av andres syn på deg. Du er den du finner og den du velger å være videre.

Dette er en lang prosess, men den vil lande deg på beina. Du vil bli mer selvsikker, når du begynner å innse hvem du er, altså hvilke verdier DU har. Verdier er alt hva du mener er viktig for deg. De verdier du ikke kan oppnå akkurat i dag, venner, beundring, etc, kan du kanskje oppnå i morgen.

Du må IKKE streve, folk lukter andre som strever for å oppnå anerkjennelse.

Bra folk liker det som er ekte, uansett om du blir en ekte person med sære verdier, så finnes det noen som vil like deg som den særingen du er. Du kan også bli mer mainstream, men ikke beveg deg for langt fra den du er i din essens, fordi det er både ukomfortabelt for deg og andre kan lukte at det er fake.

Jeg respekterer bare ekte, selv om jeg ikke nødvendigvis liker alle de ulike, men ekte verdiene. Jeg har stort sett bare likt noen få sosialister(jeg hater sosialismen) i hele mitt liv og felles er at de var ærlige og ekte og respektfulle. Det var viktigere for meg at de var ærlige og ekte og respekterte mine andre verdier enn at jeg hatet verdien deres.

Respekt er det du bør søke, ikke at alle skal like deg.  

Les litt filosofi og finn en etisk retning som passer for deg. Følg den etikken livet ut, vær en person der det er samsvar mellom ord og handling. Mer ekte blir ingen mennesker. Man gjør det man sier og man er alltid parat til å fortelle om hva man har gjort. Ekte og ærlig. Noen vil like deg og du vil faktisk like deg selv, for du vil oppdage at veldig mange er falske og korrupte. Majoriteten av mennesker er fake, de følger ikke sannheten, de følger mainstream, fordi de er redde. Dead fish follow the stream.

[Gjest a1332...6fa]

Sindre Rudshaug skrev (2 timer siden):

Du er preget av oppveksten din. Det ser ut som du opplever manglende selvverd. Selvverd kommer fra mennesker rundt deg som bekrefter at du er verdt mye. Manglende verdivurdering av deg utenfra(mobbing, kritikk, utestengelse) har forsterket både ideen din om manglende selvverd OG videre utestengelse – det blir en ond sirkel.

Sosial vitenskap, som forklarer oss mennesker hvordan vi reagerer på ulike stimulig og fravær av dem, er ikke en vitenskap, men systematiserte observasjoner. Det finnes derfor ingen almengyldige svar for deg, men det finnes generalisert kunnskap som antagelig ikke vil være veldig feil.

Du vil ikke kunne fri deg fra denne livslange læringen, men du vil kunne lære deg å leve med den og gjøre ting bedre for deg selv.

Det du trenger er noen rasjonelle, oppegående folk du kan snakke med om dette. Gjerne hjelpetjenesten, psykolog, etc. Familien din høres kanskje ikke ut som rette instans, selv om de er glad i deg.

Snakking vil kunne avsløre tankefeilene dine rundt deg selv og bedre refleksjonen din om deg selv.

Snakking vil antagelig lette på trykket og begynne å bearbeide det vonde.

Snakking kan føre deg mot en plan for fremtiden.

 

Du trenger å finne ut av hvem DU er. Se filmen om Ray Charles – “Ray”, han kopierte alle andres stemmer, men hadde ingen egen før han lette og fant den. Du må finne din “stemme”, hvem du er i din essens. Du er ikke en taper, det er en opplevelse av andres syn på deg. Du er den du finner og den du velger å være videre.

Dette er en lang prosess, men den vil lande deg på beina. Du vil bli mer selvsikker, når du begynner å innse hvem du er, altså hvilke verdier DU har. Verdier er alt hva du mener er viktig for deg. De verdier du ikke kan oppnå akkurat i dag, venner, beundring, etc, kan du kanskje oppnå i morgen.

Du må IKKE streve, folk lukter andre som strever for å oppnå anerkjennelse.

Bra folk liker det som er ekte, uansett om du blir en ekte person med sære verdier, så finnes det noen som vil like deg som den særingen du er. Du kan også bli mer mainstream, men ikke beveg deg for langt fra den du er i din essens, fordi det er både ukomfortabelt for deg og andre kan lukte at det er fake.

Jeg respekterer bare ekte, selv om jeg ikke nødvendigvis liker alle de ulike, men ekte verdiene. Jeg har stort sett bare likt noen få sosialister(jeg hater sosialismen) i hele mitt liv og felles er at de var ærlige og ekte og respektfulle. Det var viktigere for meg at de var ærlige og ekte og respekterte mine andre verdier enn at jeg hatet verdien deres.

Respekt er det du bør søke, ikke at alle skal like deg.  

Les litt filosofi og finn en etisk retning som passer for deg. Følg den etikken livet ut, vær en person der det er samsvar mellom ord og handling. Mer ekte blir ingen mennesker. Man gjør det man sier og man er alltid parat til å fortelle om hva man har gjort. Ekte og ærlig. Noen vil like deg og du vil faktisk like deg selv, for du vil oppdage at veldig mange er falske og korrupte. Majoriteten av mennesker er fake, de følger ikke sannheten, de følger mainstream, fordi de er redde. Dead fish follow the stream.

Føler meg så talentløs som har tatt til meg kritikken. Forbanna sympati menneske som tok til seg kritikk. Men når man er laget så svakt så.. Dritt hjerne. dritt kropp. dritt sammensetting.

Men jeg vil ikke være særingen. Jeg vil bevege meg helt fra det jeg er. Men ingen liker det jeg er. Forbanna dritt skapned på hjernen altså. for en misslykket maskin. Fortjener å visne bort i ALS synes jeg.. jeg visualiserer det hele tiden, at jeg får als og det er en fryd å se. Ei som ikke klarer noe slik som meg fortjener den sykdommen. 

Og så bruker man såååå lang tid på å forandre seg. Dritt hjerne bruker lang tid, flere år.. dritt hjerne. Den forjener å  visne.
 

Anonymous poster hash: a1332...6fa

[Sindre Rudshaug]

Gjest a1332...6fa skrev (På 22.1.2021 den 10.50):

Føler meg så talentløs som har tatt til meg kritikken. Forbanna sympati menneske som tok til seg kritikk. Men når man er laget så svakt så.. Dritt hjerne. dritt kropp. dritt sammensetting.

Men jeg vil ikke være særingen. Jeg vil bevege meg helt fra det jeg er. Men ingen liker det jeg er. Forbanna dritt skapned på hjernen altså. for en misslykket maskin. Fortjener å visne bort i ALS synes jeg.. jeg visualiserer det hele tiden, at jeg får als og det er en fryd å se. Ei som ikke klarer noe slik som meg fortjener den sykdommen. 

Og så bruker man såååå lang tid på å forandre seg. Dritt hjerne bruker lang tid, flere år.. dritt hjerne. Den forjener å  visne.
 

Anonymous poster hash: a1332...6fa

Et kjent uttrykk sier: Det avgjørende er ikke hva som skjer, men hvordan du møter det.

 

Du har essensielt to ulike måter å møte dette på.

 

Du kan la alt som skjedde knekke deg, grave deg ned i alt det vonde og bli der. Sirkle rundt og aldri svømme opp for å få frisk luft og søke å ha et bedre liv.

 

Eller du kan sammenlikne deg med mennesker som har fått brent av seg hele ansiktet eller verre og likevel holder foredrag om det å komme seg opp av gjørma og leve et bedre og mer positivt liv. Jeg så en video en gang om en fyr som var født praktisk talt uten bein og armer, men jaggu skaffet han seg ikke en ordinær kone med alle lemmer og fikk seg barn.

 

Fordi han nektet å gi opp det ene livet han har fått, krevde sin rett til å prøve å skaffe seg de samme tingene som mange andre har.

 

Du kan erkjenne at du har hatt en veldig dårlig start, sjekke ut folk som har hatt langt verre starter enn deg som har klart seg bra, bestemme deg for å tenke mer positivt og sette igang den store jobben med å løfte deg selv langt opp.

 

“Føler meg så talentløs som har tatt til meg kritikken. Forbanna sympati menneske som tok til seg kritikk. Men når man er laget så svakt så.. Dritt hjerne. dritt kropp. dritt sammensetting.”

 

Du trenger ikke ta til deg kritikken neste gang og det er ikke for sent. Du høres ikke ut som om du er 75 år og snart på vei til penalet. Mennesker er biologisk programmert til å lytte til sin mor og far, ellers hadde tigeren spist dem når barna ikke lot være å leke med tigeren, slik far sa de ikke burde. Og hvis mor og far ikke oppdro deg bra og ikke beskyttet deg, så kan du ikke skylde på deg selv. Etter kanskje 15-18 kan man begynne å skylde på seg selv, dersom man ikke gjør noe ut av livet sitt, men da man var barn var man helt uskyldig.

“Men jeg vil ikke være særingen. Jeg vil bevege meg helt fra det jeg er.  Men ingen liker det jeg er. Forbanna dritt skapned på hjernen altså. for en misslykket maskin. Fortjener å visne bort i ALS synes jeg.. jeg visualiserer det hele tiden, at jeg får als og det er en fryd å se. Ei som ikke klarer noe slik som meg fortjener den sykdommen.

 

Det finnes lidelse

Det finnes en årsak til lidelse

Det finnes et opphør av lidelse

Det finnes metoder til dette opphøret.

 

Du har oppdaget at du lider. Du har oppdaget at det har en årsak. Du ønsker å ikke lide, men du vet ikke helt hvordan. Det verste man kan møte lidelse med er at man fortjener det. Det beste man kan møte lidelse med er at man skal gjøre en stor innsats for å bli lykkeligere.

“Og så bruker man såååå lang tid på å forandre seg. Dritt hjerne bruker lang tid, flere år.. dritt hjerne. Den forjener å  visne.”

 

Endring tar lang tid, ja. Så er valget: Skal jeg velge å lide livet ut, fordi jeg ikke gidder å bruke lang tid eller skal jeg bare bli lykkeligere, selv om det tar lang tid?

Du må lete etter den psykologiske faktoren, det narrativet som kan motivere deg til å jobbe for å få det bedre. Det spiller ingen rolle hva det er eller om det er helt reellt. Du må finne noe som gjør at du velger å stå opp om morgenen, fast bestemt på å gjøre noe ut av dagen din for å få det bedre.

 

Første steg er å droppe selvmedlidenheten. Ja, noen har vært slem mot deg. Skal du la dem vinne over deg? VELGER du å la dem vinne eller VELGER du å legge det bak deg? Alle som har vært utsatt for det vonde har disse to valgene.

 

Disiplin er viktig. Følg den planen du legger for å komme et lite skritt videre. Du trenger ikke å ha så store delmål. Første delmål er å komme igang.

Ta vare på deg selv gjennom nok søvn, godt kosthold, trening, lite TV, god døgnrytme, lite alkohol, så får du noe å være stolt av. Stolt av at du klarer, at du er på vei.

Jeg vil anbefale meditasjon for å komme ut av hodet og inn i livet ditt. Være tilstede i kroppen din, i omgivelsene dine, i det som ofte er bra.

Større mål etterhvert:

God utdannelse, bra jobb, bra leilighet/hus, frihet.

Venner dukker opp underveis uten at du trenger å anstrenge deg for det. Du må bare være åpen for dem, se etter tegn på at noen er nysgjerrige på deg. Nye venner kan falle fra, det er ikke din skyld, det er bare ulik kjemi.

Det eksisterer lite i denne verden jeg beundrer mer enn noen som har vært utsatt for overgrep som velger å reise seg fra asken. De som ikke har fått noe gratis, men som har kjempet for alt sammen, hele veien.

Dropp bitterheten, dropp selvmedlidenheten, dropp hat, sinne, alt sammen. Gravlegg den som opplevde alt det vonde og start på nytt. Den mentale lidelsen vil være med deg, men den kan bli veldig mye bedre, mer som et blekt minne. Det er det lille barnet i deg som lider og er redd. Barnet kan trøstes og lære seg å slappe av.

Men, for helvete, ta det rette valget og sett igang. I dag. Nå!

Endret 25. januar 2021 av Sindre Rudshaug