Gjennomgripende følelse av sinne og tristhet. Det er så mye jeg ikke kan gjøre for å ikke påminnes hva jeg går glipp av

[Gjest ec8cb...794]

Det er det med å måtte innse at man er den man er, skapt slik man er skapt. Jeg ELSKET livet da jeg endelig følte jeg steg i verdi, men det er som om det bare ikke er i meg. Etter flere år med mobbing, som gjerne betyr at du må kjempe ekstra med karakterene på skolen og flere dører får trangere åpning, så følte jeg meg misslykket. Den eneste som stendte melding til meg var Telenor, noe som gjorde meg veldig trist. Men etter hvert så tenkte jeg at kanskje det er bygdekjærrinigene som er for kjipe for meg at at de ser at jeg er bedre enn dem. Så jeg fikk meg lettere venner i byene. Depresjon og lav selvtillit satt i i mange år. men så var Jeg så sikker på at jeg endelig hadde valgt riktig, eller havnet på riktig sted i livet. Etter å ha måttet lagt fra meg flere drømmer, så dukket det opp en mulighet jeg aldri hadde trodd. Men jo mer jeg likte meg, jo mer måtte jeg snu. Jeg sitter igjen med en følelse av nederlag. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha tapt. Jeg er helt på start og det er som om jeg aldri eksisterete på en måte. Det er ikke engang sikkert jeg opplever en slik følelse igjen. Nå sitter jeg her og føler at jeg egentlig er like lite verdig som mobberne mine var, bare at de var realistiske mens jeg prøvde å stige i verdi. Måtte liksom ned igjen på deres nivå  

Anonymous poster hash: ec8cb...794