Alt skal være så vanskelig og pessimismen vinner nesten hele tiden

[Gjest b5deb...914]

Er det fordi jeg er negativ eller er det slik det er å være middelmådig? Er det sosiale media som får oss til å sammenligne oss med totalt urealistiske liv? Nå er det veldig individuelt hva som er lykke for oss da. Men alle rundt meg, de aller fleste, virker fornøyd med tilværelsen. Jeg ser heller bare på at jeg er statist i eget liv. Jeg har jobbet hardt, men endt opp med lite likevel. Jeg har ikke opplevd særlig mye mestring i livet, og det er ikke fordi jeg er tilbakestående og svak men fordi samfunnet ikke er tilrettelagt for «slik som meg». Og det er vel ikke noe å syte for en gang, for samfunnets normal vil aldri passe for alle. Det vil alltid være noen som er utenfor, svakere, sterkere, dummere, smartere og passer naturlig inn. Så da må hver og en av oss finne vår vei å komme oss frem på. Så er saken at jeg holdt ut i mange år med en jobb jeg hatet. Jeg var 21 år og ventet enda på at livet skulle starte. Men holdt ut helt til det bare plutselig skjedde en forandring. Det var ikke noe stad etter en tid da, for jeg trivdes ikke med mitt nye liv heller. Endte på samme type jobb, bodde et sted jeg ikke trivdes. Så klarte jeg å komme meg litt mer frem. Og det ble mye slit, for jeg følte de andre der hadde det meste. Venner, nettverk, familie og jobb. Jeg var «hun nye», og klarte å trives etter hvert, men følte noe mer ventet. Og det stemte. Endelig kom jeg dit at jeg ikke savnet noe i livet. Men så skjer det jeg var redd for. Jeg gjenopplever det jeg gjorde på skolen, nemlig at jeg er uønsket. Selv om jeg trivdes. Så var det som om jeg ikke var helt velkommen i det livet jeg likte. Så ble det mer og mer tilbake til noe kjipere enn det jeg hadde før den tiden. 
Det kjennes som jeg blir straffet for å trives. Men det var også uvant å trives. Jeg kunne liksom ikke tro det, jeg likte plutselig livet! Men som vanlig er jeg liksom uønsket igjen. Og nå sitter jeg igjen og sliter på alle områder.

- Jeg sliter med selvfølelsen fordi jeg aldri har kjent mestring. 
- Jeg skammer meg når jeg skal svare folk på hva jeg driver med, for jeg må svare noe jeg ikke vil. Jeg må lyve litt så de ikke skal høre hvor misslykka jeg er. Hadde jeg trivdes hadde jeg ikke hatt slik prestasjonsangst.

- Jeg blir ikke glad av å se andre leve livet jeg nesten fikk. Ikke fordi jeg ikke unner dem men fordi jeg ser hvor jeg kunne vært.

- Alt jeg gjør minner om at jeg ikke skulle vært her jeg er. Ting jeg hjelper andre med. At jeg er med og hjelper en del med ting her jeg er. Det gir ikke lenger glede fordi jeg er her fordi jeg ikke er bra nok.

- Jeg unngår folk.  Føler andre utvikler seg. Jeg stagnerer og har ikke igjen og ser ikke vitsen med drømmer lenger. 
 

- jeg er irritert hele tiden fordi hele livet er det pessimismen som vinner. Det er liksom aldri flaks eller noe som gir følelsen av et skritt videre. Jeg har liksom stått på samme sted hele tiden. Og de gangene jeg endelig har følt skritt videre så har jeg tatt 4 skritt tilbake og blitt der enda lenger enn de fleste mennesker. Alt ved meg går treigt altså. 

Anonymous poster hash: b5deb...914