Asperger like alvorlig som psykisk utviklingshemming?

[Gjest 3b7ad...1c1]

Har hjernen bare bestemt seg for å være sosialt tilbakestående? Jeg føler at uansett hvor mye jeg hat prøvd ender jeg enten med å bli fryktelig sint og passiv aggressiv og lei mennesker ellers sitter jeg igjen med mye angst fordi jeg føler jeg har sagt mye dumt og ikke føler leg like bra som andre. Det går jo bra noen ganger, men jeg klarer fremdeles ikke å gå bort til noen jeg kjenner om de er flere og jeg ser de i situasjoner jeg ikke er vant med. Jeg har heller fremdeles ikke mye venner. Jeg er også vedlig låst i hvordan jeg ser på livet. Jeg evner liksom ikke å finne nye måter, se andre muligheter. Så jeg lurer veldig, er aspergerhjernen skapt slik at den ikke skal vøre sosial? Hva om jeg vil da? Jeg gidder ikke ta hensyn til slik jeg er skapt. Hjernen skal rette seg etter meg, jeg gidder ikke rette meg etter den. For det virker noen ganger som jeg fikk diagnosen bare for at jeg ikke skulle bli noe bedre enn de som mobbet meg. Jeg fikk en interesse og egenskap som bragte meg inn på noe som var litt utenfor normalen, som ikke var så veldig mainstream. Men så ble fler og fler dører stengt. Og nå føler jeg hele livet bare dreier seg om å ta til takke. 

Anonymous poster hash: 3b7ad...1c1

[Kajac]

Jeg har aspergers selv, og vil ikke si at det er like alvorlig som psykisk utviklingshemming. Men det som er viktig er å ikke bli diagnosen. Igjennom hele oppveksten var jeg innom haugevis av helsepersonell og eksperter, fikk spesialundervisning, diverse tilpasninger osv. Ikke fordi jeg ba om det, men fordi jeg har diagnosen. Noen ganger var det positivt, men mest av alt følte jeg meg bare som en prøvekanin for alle mulige typer opplegg og behandlingsformer. Jeg klarte egentlig ikke få få noe normalt liv før jeg ble "stor nok" til at jeg kunne bestemme over bitt eget liv. Når jeg kunne velge om og hvilken hjelp jeg skulle få. Det verste som kan skje er at man blir så opphengt i diagnosen at man lar den styre livet. 

I dag, i en alder av nesten 30, lever jeg et liv som jeg aldri kunne sett for meg utifra de fremtidsutsiktene som ble lagt foran meg i min ungdom. Jeg har høyere utdannelse, jobber i en av norges største bedrifter, og har egen bolig og bil. Høres kanskje ikke veldig imponerende ut, men det er imponerende mtp. hva folk og meg selv tenkte for 15 år siden. 

Livet er det man gjør det til. Jeg vet godt hvordan det er å være låst i sitt eget verdensbilde. Og jeg vet godt hvordan det er når folk og en selv ser på deg som en diagnose fremfor et menneske. 

Endret 17. januar 2021 av Kajac

[Gjest 3b7ad...1c1]

Kajac skrev (1 time siden):

Jeg har aspergers selv, og vil ikke si at det er like alvorlig som psykisk utviklingshemming. Men det som er viktig er å ikke bli diagnosen. Igjennom hele oppveksten var jeg innom haugevis av helsepersonell og eksperter, fikk spesialundervisning, diverse tilpasninger osv. Ikke fordi jeg ba om det, men fordi jeg har diagnosen. Noen ganger var det positivt, men mest av alt følte jeg meg bare som en prøvekanin for alle mulige typer opplegg og behandlingsformer. Jeg klarte egentlig ikke få få noe normalt liv før jeg ble "stor nok" til at jeg kunne bestemme over bitt eget liv. Når jeg kunne velge om og hvilken hjelp jeg skulle få. Det verste som kan skje er at man blir så opphengt i diagnosen at man lar den styre livet. 

I dag, i en alder av nesten 30, lever jeg et liv som jeg aldri kunne sett for meg utifra de fremtidsutsiktene som ble lagt foran meg i min ungdom. Jeg har høyere utdannelse, jobber i en av norges største bedrifter, og har egen bolig og bil. Høres kanskje ikke veldig imponerende ut, men det er imponerende mtp. hva folk tenkte for 15 år siden. 

Livet er det man gjør det til. Jeg vet godt hvordan det er å være låst i sitt eget verdensbilde. Og jeg vet godt hvordan det er når folk og en selv ser på deg som en diagnose fremfor et menneske. 

Noen ganger føler jeg at det er en tullediagnose. At jeg heller bare er skada av mobbing og fraværende far. Mamma fant ny mann som ikke var særlig snill i barndommen. Han løftet meg opp i skyene for så å tråkke meg ned i søla. Jeg har med meg enkelte trekk fra han, som kanskje er litt narsissistiske, men også den dårlige selvtilliten. Jeg er sikker på at om jeg hadde fått litt mer oppløft så hadde jeg vært noe større. Men med mor som har lært meg å være forsiktig og i tillegg lært meg at alt skal jobbes hardt for, så ble det bare slik. 

Det er veldig surt at diagnosen skal stå i veien for drømmene mine

Anonymous poster hash: 3b7ad...1c1