Hvorfor bruker jeg lang tid på å få selvtillit? Og dreier hele livet seg bare om å ta til takke?

[Gjest 1c4ef...430]

Jeg har aldri følt at jeg hører til, og når jeg har så har jeg måttet snu fordi jeg ikke var helt etter oppskriften. Jeg ser på alt jeg går glipp av. Folk finner hverandre. Jeg ble ikke den jeg hadde håpet. Det st jeg traff noen jeg ble veldig glad i betyr ikke noe, jeg har alltid måttet tenke så fornuft og se hinder og farer foran hva som kan gå bra. Jeg føler jeg må ha en alvolrig psykisk lidelse eller er veldig annereldes enn de fleste andre for de tar liksom så lett på ting i forhold til meg. Det er bare å gå videre, men disse har gjerne hatt opplevelser som jeg enda ikke har fått. Jeg har liksom alltid bare måttet vende tilbake til det kjedelige gamle og utvikler meg generelt mye senere enn andre på min alder. Mens de får nye jobber, høyere lønn, kjøper nye biler, kjøper sin 2.leilighet eller lignende ting så har ikke jeg hatt kjæreste, sliter generelt med å finne hva jeg vil i liveyt, har lite planer og alle jeg anser som venner ser meg som en bekjent.... slle betyr mer for meg enn jeg gjør for dem. Og de jeg tenker på og savner har såpass mange at de nok ikke ofrer meg en tanke. Det er mamma jeg sitter igjen med. Nå kommrr garantert bare norn "vær glad for at du har mamma!" Og masse sånn blabla om at de selv ikke har hatt en mamma, men det rr ikke gøy å bsre sitte igjen med den som det er mest naturlig er der for deg. Jeg er en svak personlighet som ikke gjør det jeg vil. Og hvis livet er like oppskrytt som jeg har erfart så møter jeg faktisk ikke en ny forelskelse, finner særlig med venner. Jeg forblir alene..

Anonymous poster hash: 1c4ef...430

[Borealis]

Selvtillit kommer ikke av seg selv og er noe jeg selv aktivt jobber mot å opparbeide meg.

Jeg er på mange måter i en ganske lik situasjon som den du er i, kanskje hakket verre på noen områder (trives ikke sosialt med noen pga psykiske utfordringer). I mange år gav jeg helt opp av mange av de samme grunnene som du skriver om. Jeg levde ikke opp til de forventningene jeg hadde hatt til meg selv (dette var selvforsterkende da jeg for hver dag som gikk bare viklet meg lenger og lenger vekk fra dette «idealet»), jeg gjorde ingen ting og skammet meg enormt. På det verste gikk jeg ikke ut i frykt for å bli sett med alle mine defekter. Jeg var nok så langt nede man kan komme omtrent. Det som har endret min situasjon siden den gang er følgende visdom jeg har tilegnet meg på veien:

1. Aksept - du kommer ingen vei uten å akseptere situasjonen din uansett hvor bra eller dårlig den måtte være. Livet kan være brutalt og det er mye av «skjebnen» vår vi ikke kontrollerer, kanskje særlig i oppveksten, men også senere. Mobbing, miljø, oppdragelse, vaner, uvaner, ubevisste tankemønstre, genetiske disposisjoner, gode valg og dårlige valg er alt sammen med på å føre frem til den personen en er i dag. Som i kortspill får noen en bedre hånd fra scratch, og derfor er det aller første jeg vil råde deg til å akseptere din situasjon.

2. Livet er gjennomsnittslig - 99,999 % av oss vil aldri bli husket av andre enn nære familiemedlemmer. Det er ikke meningen heller. Ingen valgte å bli til og ingen valgte sin hånd, men man velger selv hva man vil gjøre ut av den. For meg ble livet mye mer håndterbart da jeg opparbeidet meg den innsikten: Livet er vanskelig, det er hardt, det er regninger, det er vedlikehold, men så er det også små solgløtt her og der. Et trivelig møte på en kafé, en god bok eller mestring etter flere mislykkede forsøk. Rent biokjemisk er vi ikke laget for å være konsekvent glade. Vi er alle begrenset av det samme biologiske «lykketaket» og derfor finner man undersøkelser som viser at vi ikke er nevneverdig mer tilfredse i dag enn for 50 år siden. Vi er mestere på å tilpasse oss status quo, og derfor kan jeg garantere deg at alle vennene dine som har kommet seg «lengre» i livet og som har oppnådd større materielle og sosiale goder enn deg er like søkende etter nye ting. Med mindre de har kommet til denne innsikten. For å virkelig kjenne på de høye toppene må du faktisk ha vært i de dype dalene også. Tenk litt på det.

3. Statisk vs. dynamisk mindset - dette er kanskje den enkelte, mest utslagsgivende faktoren i min personlige utvikling. Jeg vokste opp med et statisk mindset. Det innebar at jeg litt forenklet trodde at man er begrenset av sin IQ eller mentale kapasitet. Lykkes du på skolen er du smart, hvis ikke er du dum, og det er lite man får gjort noe med. Som barn regnet jeg lenge meg selv i smartkategorien, men krasjet totalt med første gang jeg virkelig fikk brynet meg på videregående skole og i møtet med voksenlivet. Jeg forsto null og illusjonen om at jeg var en av de smarte brast fullstendig. Men så lærte jeg om dynamisk mindset. Det innebærer en tro på at du ALLTID kan forbedre deg innenfor et område bare du anstrenger deg. Klarer du å lære deg og tenke slik vil verden raskt se helt annerledes ut. Da blir det aldri for sent og ikke umulig. Det er mulig å bli litt flinkere hver eneste dag. Så er det ikke med det sagt at man blir best, men man kan med visshet stole på at man alltid kan forbedre seg, og da blir livet fort mye mer inspirerende. Kort fortalt ser man muligheter der man før har sett begrensninger.

4. Omfavn prosessen - ting blir mye mer ufarlig om man omfavner de små skrittene man tar hver dag og setter pris på disse, kontra at man strever og sliter for å oppnå et stort mål man ikke engang vet om man ønsker når man kommer dit.

Det skal ikke være lett, men når man tar livet mer for hva det er og slutter å sammenligne seg med alle andre hele tiden, så blir det lettere er mitt råd til deg.  Håper det var til hjelp 😊

[Gjest 1c4ef...430]

Takk. Men nei det var ikke til hjelp. Det var et slik kjedelig svar man ikke vil høre men det er vel bare disse som stemmer? Det er ingen vite å ha motivasjon. For det er bare det kjedelige som stemmer likevel. 

Du skriver at vi formes av gener, miljø, ubevisste tanker og valg. Ja; her er det synd jeg ikke er psykopat. Jeg er dessverre sympatisk og tok til meg kritikken mobbingen ga. Kjedelig menneske. Jeg hater også mamma og pappa for dritt genene. Pappa var deprimert og mamma har alltid vært veldig forsiktig. Jeg prøver å kaste fra meg alt av lærdom jeg har fårtt av mamma, for hun er for forsiktig. Jeg vil ikke bli som henne.

Jeg er lei av at folk sier at livet er vanskelig. For da blir innstillingen slik. Jeg tenker vi er svake som skal se på alt som så vanskelig.

Jeg har det minuset at man styres av skjebnen. Før hadde jeg det at man kunne utvikle seg, men jeg føler mer og mer vi styres av skjebnen for det var som om alt mistet mening til slutt. Alt blir umulig om det ikke er meningen. 
 

Anonymous poster hash: 1c4ef...430