Tvangstanker det største problemet?

[Gjest 25696...f6f]

Jeg har det jeg tror er tvangstanker. Det kommer hele tiden jeg har det bra. Da kommer det en stemme jeg ikke hører, men den er i tankene: «slutt å gå i den rosa bobla» og jeg tror man må ha det vondt for å være i realiteten. Jeg føler også jeg ikke fortjener å ha det bra, fordi noen blir født i Afrika, noen er i krig, noen blir mishandlet i hjemmet. Her går jeg og er trygg, men likevel psykisk smerte. Jeg er ikke trygg likevel, pga tankene mine.

Alle blikk tar jeg ille opp. Møter jeg blikket til noen på gata tror jeg at de synes jeg ser dum ut, at de misliker meg eller mobber meg i hodet sitt.

Jeg løper hver morgen, etterfulgt av styrketrening. Men når jeg har sittet stille og spist frokost, begynt å skrolle litt på mobilen, kroppen begynner å bli kald, så kommer uroen. Følelsen av å være misslykket. Jeg blir nedstemt. Mister plutselig interessr for det jeg driver med, men så kommer det tilbake. Jeg får angst for depresjonen. Jeg får angst for at jeg en dag skal tape alt jeg har av interesse for noe. Jeg har funnet glede i selvpleie i det siste, jeg dusjer, skiftet på senga, vasker, rydder og gir bort/selger det jeg ikke lenger skal ha. Men om alt dette forsvinner igjen. Jeg blir likegyldig og ikke ser noen vits i å gjøre noe. Jeg er en av mange millioner på kloden, jeg betyr ingenting. Jeg er redd for at det jeg har fått igjen av motivasjon skal forsvinne.. 

Anonymous poster hash: 25696...f6f

[Gjest 25696...f6f]

Tanken er at jeg har en følelse av at jeg ikke har lov til å ha det bra. Så jeg er redd for å få det bra men også redd for å få det dårlig. 

Anonymous poster hash: 25696...f6f

[Athos2011]

Gjest 25696...f6f skrev (1 time siden):

Jeg har det jeg tror er tvangstanker. Det kommer hele tiden jeg har det bra. Da kommer det en stemme jeg ikke hører, men den er i tankene: «slutt å gå i den rosa bobla» og jeg tror man må ha det vondt for å være i realiteten. Jeg føler også jeg ikke fortjener å ha det bra, fordi noen blir født i Afrika, noen er i krig, noen blir mishandlet i hjemmet. Her går jeg og er trygg, men likevel psykisk smerte. Jeg er ikke trygg likevel, pga tankene mine.

Alle blikk tar jeg ille opp. Møter jeg blikket til noen på gata tror jeg at de synes jeg ser dum ut, at de misliker meg eller mobber meg i hodet sitt.

Jeg løper hver morgen, etterfulgt av styrketrening. Men når jeg har sittet stille og spist frokost, begynt å skrolle litt på mobilen, kroppen begynner å bli kald, så kommer uroen. Følelsen av å være misslykket. Jeg blir nedstemt. Mister plutselig interessr for det jeg driver med, men så kommer det tilbake. Jeg får angst for depresjonen. Jeg får angst for at jeg en dag skal tape alt jeg har av interesse for noe. Jeg har funnet glede i selvpleie i det siste, jeg dusjer, skiftet på senga, vasker, rydder og gir bort/selger det jeg ikke lenger skal ha. Men om alt dette forsvinner igjen. Jeg blir likegyldig og ikke ser noen vits i å gjøre noe. Jeg er en av mange millioner på kloden, jeg betyr ingenting. Jeg er redd for at det jeg har fått igjen av motivasjon skal forsvinne.. 

Anonymous poster hash: 25696...f6f

Ble du mye kritisert som barn?

[Gjest 25696...f6f]

Athos2011 skrev (15 minutter siden):

Ble du mye kritisert som barn?

Ja, men jeg har ikke blitt bare kritisert. Jeg har fått mye skryt også, slik at jeg følte meg speseilt flink. Trodde jeg skulle bli kjent idrettutøver en periode fordi alle skrøt av det, jeg ble spurt om å være med i konkurrenser og fikk høre de var sikre på t jeg kom til å bli idrettutøver. Det var aldri en drøm da. Men ellers ble jeg kritisert mye ja. Jeg har nå diagnose add, asperger og dystymi. Jeg har ingen ocd diagnose, men jeg skåret høyt på tvangstanker. 

Men hvorfor er dette så ille nå? Og mange ble kritisert som barn, og jeg vet ikke hvor mye angst de har. Noen fortjener også å kritiseres pga ufyselig oppførsel som barn. Hos meg gikk det mer på at jeg måtte bli mer sosial. Ble tvunget med på sosiale ting fordi det var så bekymringsverdig at jeg hadde så få venner. Jeg var sosial bare for at mamma ikke skulle være lei seg. Jeg ble påtvunget flere interesser. Altså, måtte drive med ting jeg syntes var gørr kjedelig. Og jeg måtte bli mer frekk og falsk. Jeg måtte gi mer komplimenter, og smile mer. 

Men mye av disse trekkene er jo nå borte. Jeg har bare depresjon, ikke alvolrig, men depressive tanker. Har enda ikke mange venner. Jeg har veldig mye ugjort enda, lite livserfaring rett og slett. Jeg sitter og ser på at andre får seg kjærester, også mine bekjente som var single hele tiden. Som vanlig er jeg igjen.. med det samme gamle. 

Men fortjener jeg å ha det bra da? Folk sulter i verden, noen får sykdom. Jeg har tross alt bare mild depresjon og asperger. 

Anonymous poster hash: 25696...f6f