Godt vennskap kan bli mer??

[Gjest 01d2e...03b]

Hei.

Jeg bare lurer på om det er flere som meg som velger å satse først og fremst på å bygge et godt vennskap, fremfor å begynne med dating? 
I den siste tiden har jeg vært ganske så forvirra om hva jeg skal gjøre. Dette kommer vell ikke som noen bombe angående temaet jeg sikter til: Jeg er nemlig tiltrukket av han. Det har seg nemlig sånn at jeg har nå blitt god venn med en av motsatt kjønn. Dette er også noe som andre rundt oss merker. Når vi tilbringer tid sammen har også fått kommentarer på "hvorfor vi ikke er sammen?"  Han sa også tydelig og klart ifra til meg da vi bli kjent i starten, at han ikke så på meg som noe mere enn en venn. Han sa også at han håpte på at jeg ikke skulle håpe på at det ble noe mer mellom oss heller. Så jeg ble litt såret av det. Det var egentlig ganske tungt for å være ærlig. Så jeg har tenkt som følger: Ok, hva nå? Her har jeg tydeligvis ikke sjans i havet. Hvordan går jeg videre nå? Jeg ville egentlig droppe hele greia. Men så begynner han å pushe på med kontakt. Han vil jo tydeligvis ikke miste meg heller? Og jeg har testa dette ut, han tar mere kontakt med meg via sosiale medier enn jeg tilbake. Viser meg ting og hva jeg syntes om diverse ting han jobber med. Hverdagslige ting og alt mulig egentlig. Han vil tilbringe tid med meg.

Og bare i løpet av 1-2måneders bekjentskap, så får jeg bli med han til hjembyen sin, for det er der han oppholder seg for tiden. Jeg har truffet ørten familiemedlemmer og venner av familien hans også. For å ikke snakke om vennene/venninnene hans. Han sa også at jeg var den første av folkene fra hans tidligere bosted, som han har tatt med seg til foreldrene hans. Dette er egentlig litt uvanlig for meg, fordi hvor enn han går, så vil han ha meg med meg, av alle folk. Jeg har sagt ifra til han at du må jo bare treffe vennene dine du, jeg trenger vell ikke å bli med? Men han vil visst ha meg med, når han er på besøk her. Ja, vi kommer godt overens. Og den siste tiden har jo bare vært bevis på det. Vi blir ikke helt kvitt hverandre. Har også vært med han alene på diverse turer og utflukter i Norge. Vi har begynt å videochatte flere ganger i uken når vi ikke sees på ekte. Det skjer som regel når vi skal legge oss. Jeg passer på at han kommer seg i seng i makelig tid, fordi han spurte meg en gang om jeg kunne hjelpe han med det, siden jeg var så flink til det selv. Om det ikke var for mye å be om. Og jeg tenkte: At dette er litt mye å forlange av en venn. Men jeg godtok det, og tenkte at han ber jo bare om å bli mer tilknyttet til meg på den måten. Nå kan jo jeg vite hva han gjør om kveldene. Om han driver på med noen andre osv. Siden han må sende meg bildebevis på at han faktisk legger seg til den og den tiden. Han har også vært litt sånn at jeg kan få lov å gi han straff hvis han ikke legger seg i tide. Men jeg er ikke så flink til å finne på "straffer", så de har blitt litt sånn milde kan man si. Hvis vi ikke videochatter på kveldene, så blir det med slike "god-natt-bilder". Jeg skjønte egentlig ikke greia. Hvor mye vil han ha av meg? Det har forvirra meg. Det er som at han vil ha mye av meg, men ikke nok til å bli sammen. Har lurt på om han fornekter seg selv? I tillegg smiler han mye og kan se på meg av og til litt lenge føler jeg. Men han smiler vell uansett, til alle han. 

Jeg har tenkt på lenge om jeg skulle sette en grense for meg selv. At nå er det nok. Hva er det du vil, når vi ikke kan være mer enn venner? Tidligere tenkte jeg at det er akkurat som at vi driver å dater, men så er det ikke det likevel ikke slik, siden han har poengtert at vi kan ikke være mer enn venner. Han dater ikke andre nå heller. Men at han kan plutselig finne på det, ville ha sårt meg. Nå har vi overnattet hos hverandre en del ganger. Vi ligger på samme rom, i samme seng. To av gangene har vi lagt helt inntil hverandre i spoon. Han sa at han savnet å ligge sånn med noen, og lurte på om han likevel skulle spørre. For hvis jeg hadde følelser for han, så ville det bli dumt. Jeg måtte juge for han akkurat der og da. Fordi jeg ville så gjerne teste ut hvordan det ville være å ligge så nærme han. Men 2 ganger ble det. Og ikke mer. For han syntes det ville være dumt å ligge sånn inntil hverandre når vi får hver vår kjæreste. Selvfølgelig er det det tenker jeg også.. Og vi er begge single, men jeg klarer ikke å presse meg noe mere på. Så jeg godtar det og tenker at DER fikk jeg satt grensa for meg selv. Jeg kommer ikke til å gi han noenting som kan gå i den romantiske retningen. Ikke før han er klar til det. Og grunnen fant jeg ut da, det er at han nemlig tenker på noen andre som han datet for et år siden. Han ble såpass knust, at jeg lurer på om det er det han gjør med meg. Å beskytte meg fra å bli knust. Det er så merkelig. Men hvem vil gå videre i den retningen med noen, når de tenker på andre? Har spurt han om det, og det var hans første ordentlige forelskelse.

Så jeg tenker på å "maxe" ut vennskapet for å si det sånn. Tilbringe mer tid med hverandre. La vennskapet ta nye høyder. Vi har allerede nådd det høyeste nivået på snapchat om det har noe å si. Jeg tenker å bare la tiden gå. Jeg har vell forsåvidt bestemt meg nå. Det er han som jeg vil ha. Han er jo som skapt for meg. Selv om jeg vet om noen av "feilene" hans, så er det noe jeg kan leve med. Dette er veldig risikabelt det jeg driver med nå. Det føler jeg selv. For det kan såre noe fryktelig, men for å ta sjansen, gi respekt til det han vil, og bare være der for han som en god venn, må vell telle noe. Jeg har aldri gitt så mye av meg selv før uten å forlange noe mer. Det er snålt, men det er vell noe gammel visdom som sier at den som venter og er tålmodig, kan få sin store belønning?

Så jeg tenkte bare å poste dette for å få ut alle tankene som har gått rundt i hodet og surret rundt. Er det flere som har gjort som meg? Flere kvinner enn meg som venter på sin mann? Har det fungert eller ikke fungert?

Anonymous poster hash: 01d2e...03b

[Baranladion]

Hele opplegget her hørtes fantastisk merkelig ut... Har du følelser for han, og vil mer, så sier du det. Så enkelt er det faktisk. 

Risikoen kan være at han ikke vil det, og at dere da ikke kan ha et slikt vennskap som dere har nå, men det er vel like greit? Da slipper du å gå rundt og drømme og håpe om noe som ikke er realistisk, og du kommer til å bli såret hvis han får seg en annen. 

 

 

[Skandinav]

Mulig at din betatthet/forelskelse gjør deg blind for dette, men ikke en gang virkelig gode heterofile venner av ulikt kjønn, driver på som dere gjør.
Utfra hva du beskriver, høres det ut som du tar en del emosjonelt ureflekterte beslutninger, men han "kompisen" høres jo enn mer emosjonelt ureflektert ut, ganske enkelt ikke moden nok for et forhold. Er det virkelig en sånn mann du ser for deg i en langvarig relasjon. Han trenger jo åpenbart langvarig relasjonsoppdragelse. Orker du det?