Forelskelse og kjærlighet er min fiende

[Gjest 86ebe...c8b]

Det er det mest livsreduserende jeg vet. Deilig følelse ja, men problemet er at den er så deilig i starten, men etter hvert går det over i besettelse. Jeg trenger evig bekreftelse på at jeg er den eneste. Jeg hater å se vedkommende gi andre kvinner oppmerksomhet. Jeg begynner å stalke på sosiale media og ender med å føle meg patetisk. 
Hvem vil ha en kjæreste som skal kontrollere hvem du snakker med liksom? Handler ikke forhold om tillit? 
Jeg misforstår alt folk sier jeg bør og ikke bør i bli kjent fasen. Jeg spør også, for jeg er så usikker. «Gir han deg blanda følelser bør du droppe han» ja han ga meg blanda følelser men det var bare jeg som analyserte meg frem til alt. 
«menn er ikke trofast» Ok, jeg avviser han.

Men så er greia, de kommer dit at de finner noen. De finner noen andre. Men de oppfører seg da ikke dritt mot disse, slik andre sa at han kom til å gjøre mot meg. 
«de» er folk jeg har spurt om råd, ingen har truffet han en gang.

Så ser jeg at jeg tok feil. Jeg ga ingen sjanse. På den andre siden så kanskje jeg bare slapp å bli dumpet. Men kanskje hadde vi vært sammen. 
 

Kjærligheten lyder likevel annerledes nå. «Såklart du møter han en gang» til «det er ikke alle som finner noen» 

Og jeg orker ikke noe «senk kravene». Å senke kravene er noe man gjør naturlig, ikke noe man tvinger seg til. Jeg har heller ikke noen spesielle krav, følelsene, de bare skjer. Uavhengig av hans økonomi, utseende og jobb. 
 

Jeg vet jeg dessverre har vært villig til å forandre meg etter hvordan jeg tror jeg vil bli likt av en mann. For jeg har ingen sterk personlighet. Så jeg har kunnet slutte med ting eller prøvd å starte fordi jeg tenkte at «dette vil han like». 
Føler meg som et patetisk kvinnemenneske. Jeg fortjener nesten mishandling med det der. Jeg påtar meg ofte skyld om noe skjer, noen som prøver å angripe meg eller lignende. Jeg tror det er min feil. «Du må få mer selvtillit» har jeg jo hørt, og det gikk, men da ble jeg narsissist. 
 

Jeg er her nå, og føler meg som en dårlig person. Jeg har forandret meg fra en ende til en annen. 
I starten av livet var jeg ikke noe som helst opptatt av noe overfladisk. Utseende, hvem som var populær og tjene mest mulig penger betydde for meg nada. Dette ble jo kritisert, og så tippet det helt over på andre enden. Jeg ble mer og mer utseendefokusert, forelsket mer helt ekstremt de gangene jeg gjorde det, har blitt veldig opptatt av status og er nå bare bitter og sjalu. Jeg er sjalu på andre damer for at de «får det til» med menn. Ikke slik at jeg vil ødelegge forholdene deres. Men jeg jeg føler jeg sitter igjen som den samme jeg alltid har vært, til og med min verste mobber har giftet seg og fått familie. Jeg er derimot et fiasko som forelsker meg i menn som i følge meg er over min liga. Så ser jeg dem bli sammen med en annen, det jeg har vært hemmelig forelsket i 4 år. 
 

Såklrt jeg må bli sist. Jeg lurer bare så på, hvordan det føles å bli valgt. Å kunne faktisk gjøre det du ønsker deg uten å måtte dvele sånn og uten at folk møter deg med kritikk. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Milhouse85]

Mann 35 her. Jeg har datet en god del damer i årenes løp. Du høres ut som et "klassisk" eksempel på mange damer jeg har møtt; kanskje flertallet av dem. Ikke bare kjenner jeg meg igjen med egne erfaringer, men også kompiser som deler sine historier. I kort kontekst; en liten rosa sky til å begynne med - men så kommer besettelsen/avhengigheten. Det evige maset om bekreftelser som mange damer ønsker (og trenger) - i et forsøk på å lindre usikkerheten som gjerne kommer av dårlig fortid, erfaringer og manglende selvtillit og mye annet rot i livets ryggsekk som man alltid kommer til å bære med seg. 

Dessuten er det en kjent sak blant "alle menn" - at damer ofte går raskere frem enn menn i håp om å "kapre bytte". Ikke er alle slik, men det er en kjent gjenganger blant mannfolk at damene ønsker noe seriøst ganske fort. Så disse "blanda følelsene" du skriver om handler ofte om at man går for raskt frem, og at menn derfor bevist tar et steg tilbake for å korrigere seg. Men når savnet kommer, vil man ta to stek frem igjen. Så dette med "blandet følelser" handler ofte om at en av partene, som oftest dama - går for raskt frem i svingene. Det baserer jeg på egne erfaringer, men også blant kompiser er dette en velkjent sak mange vil nikke gjenkjennende til. 

Damer har dessuten en lei tendens til å forsøke ulike "taktikker" - som regel ubevist, for å rette opp i denne ubalansen. Det kan resultere i mye spekulasjoner enten alene, med god hjelp av venninner. Der man lager nærmest konspirasjonsteorier på hvorfor mannfolka gjør som de gjør. Men fakta er at svaret ofte er utrolig enkelt. Men menn sliter nok med å si fasiten og ønsker seg nok den mest enkle utveien av den "emosjonelle fella" man ofte føler seg fanget i når ting begynner å bli mer seriøst. 

Menn kan lære seg å gi mer direkte og ærlige tilbakemeldinger, snakke om hvor de står på veien. Damer kan godt senke farten litt og slutte med spekulasjoner og grunnløse teorier om alt mulig rart. Nå setter jeg ting VELDIG på spissen her. Kanskje skriver jeg litt mye kodespråk i setningene mine. Men det du skriver i innlegget ditt er klassiske ting som får meg til å miste interessen totalt og stenge igjen døra for godt. Det er "varselsignaler" som jeg tar på alvor, der all erfaring tilsier - hold deg langt unna, Kris. 

Jeg tenker at du må jobbe mye med deg selv. Et konstant behov for bekreftelser for å fungere i et forhold er ikke sunt. At du driver å stalker dem du liker på sosiale medier og mistenkeliggjør dem - er heller ikke bra. Som du skriver selv; bør forhold være basert på tillitt. Da må du tillate at vedkommende gir oppmerksomhet til andre damer. Sjalusi er noe som er ganske vanlig i tenårene og ut i tidlig 20-åra. Men etter hvert som man blir mer moden og trygg på seg selv, bør dette være en følelse man bør "vokse fra seg". Sjalusi blant voksne folk er rett å slett barnslig syns jeg. 

Jeg vil anbefale deg denne boka:
https://www.norli.no/hekta-pa-et-hap-om-kjaerlighet-1

 

[Terradoc]

Forstår godt at det er frustrerende!

Kan det hjelpe å skifte fokus? Man trenger ikke å ha en partner for å ha et godt liv.... de fleste forhold surner innen få år, og er man sammen i et dårlig forhold med barn så er det enda vanskeligere å snu situasjonen.

 Finn din indre lykke/velvære/kraft gjennom hva du interesserer deg for, vennskap, og positive ting som å være i natur, trene, meditasjon, yoga etc.

Sett romanse et godt stykke ned på rangstigen, og når du ikke trenger det men er fornøyd med livet ditt er du ofte attraktiv for mange, og kanskje kommer det et fint forhold uten alle anstrengelsene?

 

[Gjest 86ebe...c8b]

Kris85 skrev (6 minutter siden):

Mann 35 her. Jeg har datet en god del damer i årenes løp. Du høres ut som et "klassisk" eksempel på mange damer jeg har møtt; kanskje flertallet av dem. Ikke bare kjenner jeg meg igjen med egne erfaringer, men også kompiser som deler sine historier. I kort kontekst; en liten rosa sky til å begynne med - men så kommer besettelsen/avhengigheten. Det evige maset om bekreftelser som mange damer ønsker (og trenger) - i et forsøk på å lindre usikkerheten som gjerne kommer av dårlig fortid, erfaringer og manglende selvtillit og mye annet rot i livets ryggsekk som man alltid kommer til å bære med seg. 

Dessuten er det en kjent sak blant "alle menn" - at damer ofte går raskere frem enn menn i håp om å "kapre bytte". Ikke er alle slik, men det er en kjent gjenganger blant mannfolk at damene ønsker noe seriøst ganske fort. Så disse "blanda følelsene" du skriver om handler ofte om at man går for raskt frem, og at menn derfor bevist tar et steg tilbake for å korrigere seg. Men når savnet kommer, vil man ta to stek frem igjen. Så dette med "blandet følelser" handler ofte om at en av partene, som oftest dama - går for raskt frem i svingene. Det baserer jeg på egne erfaringer, men også blant kompiser er dette en velkjent sak mange vil nikke gjenkjennende til. 

Damer har dessuten en lei tendens til å forsøke ulike "taktikker" - som regel ubevist, for å rette opp i denne ubalansen. Det kan resultere i mye spekulasjoner enten alene, med god hjelp av venninner. Der man lager nærmest konspirasjonsteorier på hvorfor mannfolka gjør som de gjør. Men fakta er at svaret ofte er utrolig enkelt. Men menn sliter nok med å si fasiten og ønsker seg nok den mest enkle utveien av den "emosjonelle fella" man ofte føler seg fanget i når ting begynner å bli mer seriøst. 

Menn kan lære seg å gi mer direkte og ærlige tilbakemeldinger, snakke om hvor de står på veien. Damer kan godt senke farten litt og slutte med spekulasjoner og grunnløse teorier om alt mulig rart. Nå setter jeg ting VELDIG på spissen her. Kanskje skriver jeg litt mye kodespråk i setningene mine. Men det du skriver i innlegget ditt er klassiske ting som får meg til å miste interessen totalt og stenge igjen døra for godt. Det er "varselsignaler" som jeg tar på alvor, der all erfaring tilsier - hold deg langt unna, Kris. 

Jeg tenker at du må jobbe mye med deg selv. Et konstant behov for bekreftelser for å fungere i et forhold er ikke sunt. At du driver å stalker dem du liker på sosiale medier og mistenkeliggjør dem - er heller ikke bra. Som du skriver selv; bør forhold være basert på tillitt. Da må du tillate at vedkommende gir oppmerksomhet til andre damer. Sjalusi er noe som er ganske vanlig i tenårene og ut i tidlig 20-åra. Men etter hvert som man blir mer moden og trygg på seg selv, bør dette være en følelse man bør "vokse fra seg". Sjalusi blant voksne folk er rett å slett barnslig syns jeg. 

Jeg vil anbefale deg denne boka:
https://www.norli.no/hekta-pa-et-hap-om-kjaerlighet-1

 

Jeg gikk ikke frem i det hele tatt. Så han følte neppe at jeg ville ha noe seriøst. Han fikk jo aldri vite om følelsene. 
 

Jeg er jomfru og aldri rørt en mann. Så jeg er barnslig på mange måter. Men det er sagt, du skriver at voksne folk som er sjalu er barnslig er egentlig også barnslig. Mange kan være sjalu. Det er ikke noe man bare blir bli ferdig med når man er 25. 
Så om du synes det er barnslig er egentlig uten betydning.

 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Gjest 86ebe...c8b]

Terradoc skrev (4 minutter siden):

Forstår godt at det er frustrerende!

Kan det hjelpe å skifte fokus? Man trenger ikke å ha en partner for å ha et godt liv.... de fleste forhold surner innen få år, og er man sammen i et dårlig forhold med barn så er det enda vanskeligere å snu situasjonen.

 Finn din indre lykke/velvære/kraft gjennom hva du interesserer deg for, vennskap, og positive ting som å være i natur, trene, meditasjon, yoga etc.

Sett romanse et godt stykke ned på rangstigen, og når du ikke trenger det men er fornøyd med livet ditt er du ofte attraktiv for mange, og kanskje kommer det et fint forhold uten alle anstrengelsene?

 

Ja men jeg synes andre finner hverandre. Selv er jeg såklart evig singel. Jeg gjør jo aldri noe nytt. Jeg er litt lei denne «yoga, meditasjon, tur i skogen» greia. Jeg går bare tur i skogen og mediterer. Egentlig som å gjøre ingenting bare at du er i aktivitet og puster. Helt alene er jeg nå.

Men jeg visste vel innerst inne at jeg ikke var noe heldig med liv. Det jeg trodde det endelig var min tur til, eksisterer ikke. Det man føler på seg fra tidlig i livet, har vel dessverre en sannhet da. Jeg er ikke en av disse som finner tilhørighet. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Milhouse85]

Gjest 86ebe...c8b skrev (10 minutter siden):

Jeg gikk ikke frem i det hele tatt. Så han følte neppe at jeg ville ha noe seriøst. Han fikk jo aldri vite om følelsene. 
 

Jeg er jomfru og aldri rørt en mann. Så jeg er barnslig på mange måter. Men det er sagt, du skriver at voksne folk som er sjalu er barnslig er egentlig også barnslig. Mange kan være sjalu. Det er ikke noe man bare blir bli ferdig med når man er 25. 
Så om du synes det er barnslig er egentlig uten betydning.

 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

Utfra første innlegg, forsto jeg det slik at dere hadde datet en stund (siden det var klassiske problemstillinger knyttet til dette). Men da tok jeg feil der. Om du er 25 og ikke har noe erfaring med menn - så er det ikke barnslig, tvert i mot. Da er også sjalusi helt normalt. Men over tid, vil man vokse og utvikle seg som person, få bedre innsikt i sin egen personlighet og ha større selvinnsikt. Når disse faktorene er på plass, hører ikke sjalusi og den type ting jeg skrev om hjemme.

Men jeg misforsto nok litt førstposten din. Svaret mitt passer nok best til den som har litt erfaring og som er 30+.

Endret 6. januar 2021 av Kris85

[Gjest 86ebe...c8b]

Kris85 skrev (Akkurat nå):

Utfra første innlegg, forsto jeg det slik at dere hadde datet en stund (siden det var klassiske problemstillinger knyttet til dette). Men da tok jeg feil der. Om du er 25 og ikke har noe erfaring med menn - så er det ikke barnslig, tvert i mot. Da er også sjalusi helt normalt. Men over tid, vil man vokse og utvikle seg som person, få bedre innsikt i sin egen personlighet og ha større selvinnsikt. Når disse faktorene er på plass, hører ikke sjalusi og den type ting jeg skrev om hjemme.

Men jeg misforsto nok litt førstposten din. Svaret mitt passer nok best til den som har litt erfaring og som er 30+.

Er 29

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Skandinav]

Du har et helseproblem. Det ser ut som du er for langt kommet for selvhelbredelse, dette vil nok ikke klare på egen hånd. Anbefaler deg å søke profesjonell hjelp hvis du ønsker å få et bedre liv.

[Gjest 86ebe...c8b]

Skandinav skrev (24 minutter siden):

Du har et helseproblem. Det ser ut som du er for langt kommet for selvhelbredelse, dette vil nok ikke klare på egen hånd. Anbefaler deg å søke profesjonell hjelp hvis du ønsker å få et bedre liv.

Hva slags hjelp da?? Samtaler har begrenset effekt. Jeg ser på det som en slags hjernevask, de lurer en inn i litt rosa boble igjen. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Skandinav]

Gjest 86ebe...c8b skrev (3 minutter siden):

Jeg ser på det som en slags hjernevask, de lurer en inn i litt rosa boble igjen. 

Betyr det at du har prøvd samtaleterapi tidligere?

[Gjest 86ebe...c8b]

Skandinav skrev (7 minutter siden):

Betyr det at du har prøvd samtaleterapi tidligere?

Ja. Jeg tror fremdeles ikke på at det er lov å ha gode følelser. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Milhouse85]

Skandinav skrev (2 timer siden):

Du har et helseproblem. Det ser ut som du er for langt kommet for selvhelbredelse, dette vil nok ikke klare på egen hånd. Anbefaler deg å søke profesjonell hjelp hvis du ønsker å få et bedre liv.

Støtter denne.

Riktige vei er å drøfte dette med din fastlege. Det virker som tankesettet ditt er skadet. Dette står i veien for at det ikke blir rasjonelt for deg å opptre normalt ovenfor dem du møter - eller ønsker å møte. For meg høres det ut som en form for personlighetsforstyrrelse; kansje: https://www.felleskatalogen.no/medisin/sykdom/dyssosial-forstyrrelse

[Gjest 86ebe...c8b]

Kris85 skrev (7 minutter siden):

Støtter denne.

Riktige vei er å drøfte dette med din fastlege. Det virker som tankesettet ditt er skadet. Dette står i veien for at det ikke blir rasjonelt for deg å opptre normalt ovenfor dem du møter - eller ønsker å møte. For meg høres det ut som en form for personlighetsforstyrrelse; kansje: https://www.felleskatalogen.no/medisin/sykdom/dyssosial-forstyrrelse

Det du linker til er psykopati. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[Milhouse85]

Gjest 86ebe...c8b skrev (25 minutter siden):

Det du linker til er psykopati. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

På ingen måte - det er noe helt annet. Men dessverre tror folk det er mye av det samme. Det er stor forskjell på dette psykopati. 

[Skandinav]

Psykopati er ingen egen diagnose, men et samlebegrep på flere adferdstrekk som kan sees hos en person. Noen av disse personene er diagnostisert med andre lidelser, som f.eks narsissistisk-, dramatiserende-, antisosial- og dyssosial personlighetsforstyrrelse.
 

Gjest 86ebe...c8b skrev (9 timer siden):

Ja. Jeg tror fremdeles ikke på at det er lov å ha gode følelser.

Den uttalelsen, satt sammen med det andre du skriver i denne tråden, styrker bare min tidligere påstand om at du har et helseproblem.
Det er egentlig helt uinteressant om om du tidligere har vært innlagt eller om du er diagnostisert, rådet vil være det samme.
Det er likevel slik at vi bor i et land der pasientrettighetene står sterkt og din rett til å nekte helsehjelp klart er tilstede. Uten særskilt hjemmel i lov, kan du ikke påtvinges helsehjelp. Med dette følger det samtidig et eget ansvar for egen helse. Det er langt på vei lov å totalt forfalle, også i sin helsetilstand, noe som i ditt tilfelle åpenbart fører til at du lider. Det er ikke stort annet vi kan gjøre enn å anbefale deg om å oppsøke helsehjelp. Det kan se ut som du er skuffet over den hjelp du har fått tidligere, men du er fremdeles ung, det er fremdeles mulig å få et bedre liv. 
 

[Gjest 86ebe...c8b]

Nå har det slik at flere av de jeg har kunnet kalle kompiser, venner eller bekjente har fått seg kjærester. De er fra 1 til 3 år eldre enn meg. Altså 30 til 33 år. Jeg er 29 og er den av disse som fremdeles ikke har funnet en eneste base i livet. Jeg har måttet gi opp alt jeg har prøvd. Og føler det bare er kjedelig igjen. Man er også uinteressant pga alder føler jeg. 
Jeg er sist i alt og føler alle gikk videre til målene sine mens jeg sitter igjen og må ta til takke. Da klarte jeg ikke bli noe annet enn hva jeg er likevel  til og med mannen jeg har drømt om i noen år ser ut til å funnet ei. Jeg føler meg så forlatt. Selv om jeg var avvisende mot han, jeg tenkte rett og slett det var for godt til å være sant. Så jeg valgte heller å gråte ofte. Og la følelsene for han gå over. Tenkte at «men herregud om x år har jeg funnet en ny», men det har jeg faktisk ikke. Jeg sitter vel heller med konsekvensen av å ha ignorert totalt følelsene mine. Jeg ser de andre legge planer, selv om deres liv ikke er perfekte heller, så har de i det minste en eller flere av disse tingene på plass: 

Utdannelse, hus, nettverk og kjæreste. Jeg har faktisk ikke noe annet enn nav inntekt og mamma.. jeg var på vei opp jeg også. Hadde jobber, inntekt, fremtidsplaner. Men jeg møtte det jeg møtte som barn, som jeg trodde var over. Jeg var «annerledes» . Jeg trodde jeg hadde vokst det av meg. Så nå har jeg gått i behandling, og prøvd å forandre alt ved meg. Men jeg føler jeg kanskje bare har kastet bort tiden. 
Så jeg tror liksom ikke lenger på noe. Det finnes ikke noe forelskelse, kjærlighet osv. Jeg har alltid følt at jeg har vært på litt kjedelige steder i forhold til mange andre. Aldri følt meg hjemme der jeg er. Og nå sitter jeg her. Jeg er aldr hun som planer. Hvordan kan man ikke hate seg selv i denne situasjonen?

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

[henrikwl]

Gjest 86ebe...c8b skrev (På 6.1.2021 den 22.36):

Hva slags hjelp da?? Samtaler har begrenset effekt. Jeg ser på det som en slags hjernevask, de lurer en inn i litt rosa boble igjen. 

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b

Ingen kommer til å komme hjem til deg og tvinge på deg et bedre liv. Samtaleterapi fungerer bare dersom man er innstilt på å legge ned jobben som trengs og jobbe med seg selv og de dårlige tankene.

Å leve ensom hele livet er et valg man tar, enten bevisst eller ubevisst. Eneste måten å forhindre det på er å bevisst velge noe annet.

[Gjest 86ebe...c8b]

henrikwl skrev (8 timer siden):

Ingen kommer til å komme hjem til deg og tvinge på deg et bedre liv. Samtaleterapi fungerer bare dersom man er innstilt på å legge ned jobben som trengs og jobbe med seg selv og de dårlige tankene.

Å leve ensom hele livet er et valg man tar, enten bevisst eller ubevisst. Eneste måten å forhindre det på er å bevisst velge noe annet.

Dette handler ikke om å være ensom. Det handler om å kunne gå for noen man liker

Anonymous poster hash: 86ebe...c8b