Livet mitt er over

[Gjest 4ba63...56a]

Jeg blir eldre. Den korte perioden jeg følte jeg hadde funnet min plass i livet, da det endelig begynte å gå riktig vei, snudde det også sakte men sikkert. Det er som det bare jobber mot meg, jeg skal bare ikke være glad. 
Nå har jeg absolutt ikke en eneste plan. Jeg kan flytte, men til ingenting. 
Jeg ser de andre leve videre. Jeg ble ikke en del av noen vennegjeng, selv om jeg skiftet miljø. 
Jeg har Asperger og sliter mer og mer med å akseptere meg. Jeg ser på meg selv som syk. Jeg har søkt også på utenlandske sider, og de beskriver Asperger akkurat slik jeg gjør. At man har en usynlig begrensning. At man har et mål som en gang virket realistisk, men så ble det bare plutselig utealistisk. Du får motivasjon, men så må du liksom innse at det ikke er realistisk. 
Jeg koser meg ikke med noen ting. Jeg er en fiasko. Det er faktisk tortur å ikke kose seg inni seg selv. Jeg kjennes ut som en sjel med mye energi og glede, men kroppen jeg fikk er utstyrt med en hjerne som ikke helt virker.

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

[Milhouse85]

Livet består av ulike faser. Barndom, ungdomsåra, etableringsfasen - og tiden etter den; kan for mange (inkludert meg), føles ganske ensomt og håpløst av og til. Man blir eldre som du sier, og alt er ikke lengre "nytt og spennende". Man er ferdig med å utforske det livet har å by på, og man kjenner kroppen gradvis bli tyngre fordi alderen setter sine spor. Folk flest etablerer seg og får nok med seg selv og sin familie. De opptar seg selv med alt fra barn, husdyr og sysler som i grunn kun handler om "seg og sitt" - som å få seg hytte, bygge platting, pusse på båten, gå tur med bikkja. De lager et mini-samfunn for seg selv. Det er vanskelig å få seg nye venner etter 30+. 

Nå vet ikke jeg hvor hardt rammet av Asperger du er, for min erfaring er at noen har en større grad av handikappet enn andre. Jeg mener det blir feil å si "syk" - fordi du ble født slik. Folk er forskjellige og ikke alle er gode til alt. Fordi du har en bitteliten del av hjernen som ikke fungerer optimalt, betyr ikke det at du er noe dårligere enn andre. Tvert i mot kan man snu det til sin fordel. Jeg har kun møtt tre personer med Asperger gjennom livet. Den absolutt eneste tilpasningen jeg gjorde ovenfor disse var å gi klare tilbakemeldinger med tydelig kontekst som ikke var mulig å misforstå. 

En av dem jeg har møtt med Asperger imponerte meg virkelig. Han har nok sterkt rammet, for han klarte ikke å se meg inn i øynene - så han forsøkte så godt han kunne å unnvike øyekontakt med meg, noe som er unaturlig når man snakker sammen. Jeg spurte hvorfor, og han fortalte at det var som å ta tusen bilder på en gang av hvert ansiktsuttrykk, og det gjorde han bare matt og sliten. Så forsøkte han å se meg inn i øynene, men jeg kunne nærmest føle at stressnivået hans økte. Uansett; denne personen hadde alene besøkt over 150 land i verden. Han var fra England men bodde i Lisbon, Portugal der jeg møtte ham - der han jobbet som telefonselger. Der slapp han se folk i øynene som han sa; og han jobbet alene. Så det var ikke noe problem for hans del. 

Jeg bodde hos ham gjennom Couchsurfing.com. Han inviterte fremmede til å sove på sofaen hans; til gjengjeld fikk han litt sosialt samvær. Han hadde hatt over 400 turister og fremmede på besøk. Det er vanlig at man legger igjen en referanse etter et slikt besøk, og 99% av dem var positive. Kun to jenter hadde omtalt ham som "rar". Men det er i grunn alle mennesker. 😜

Så jeg tror ikke du skal la handikappet ditt legge begrensninger for hva du kan oppnå. Det er svært få som takler det å besøke så mange land og klare seg selv alene slik som denne personen. Og han var som sagt hardt rammet av Asperger. 

Det er en ganske vond spiral å være nedstemt, depressiv og demotivert for alt livet har å by på. Det er lett å tro at det har med tilstanden din. Men absolutt alle mennesker føler seg nedstemt i perioder i livet, særlig i overgangen av en fase til en annen i livet. I en slik "nedstemt fase" - er det lett å tenke negativt om seg selv, lete etter feil og mangler. Kritisere seg selv og alt mulig piss. Men det er sjelden det ligger noe konstruktivt bak disse negative holdningene. 

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, eller noe som helst. Men jeg hadde forsøkt å bryte med det negative mønsteret. Gjøre noe nytt du aldri har gjort før. Men kanskje aller først; få deg en time hos din fastlege og fortell litt om hvordan du har det. Legen din kan henvise deg til en psykolog, eller gi deg et samtaletilbud. Det er nyttig for hvem som helst. 

Det finnes mange måter å få seg nye venner på. Her i Norge er vi ganske så konservative, så dette skjer stort sett i organiserte aktiviteter slik som kurs eller i sports-lag. Det er kanskje litt begrenset hva som finnes i ditt nærmiljø av tilbud, men noe må det være - helt klart. Det skjer ingen ting om du sitter hjemme på sofaen. Hadde jeg vært deg; ville jeg også nevnt så fort som mulig der det er passende ovenfor nye bekjente at du har Asperger. Det kan faktisk være en fordel, og en fin "ice breaker" til å begynne med. 

[Gjest 4ba63...56a]

Jeg er 29  jeg har ikke opplevd det livet har å by på, derfor så frustrert og rastløst. Jeg har ikke hatt sex. Jeg er ikke forrlsket og jeg forelsker meg ikke heller. Jeg har vel heller noen jeg ikke har glemt, fordi jeg er som jeg er. Saken er at jeg føler ofte at menn er for voksne for meg. Jeg føler meg som den barnslige. Han var interessert og jeg gadde den perfekte sjanse til å miste jomfrudommen. Kanskje få kjæreste. Men det var en annen kulturell bakgrunn, og alt ble møtt med negativitet når jeg fortalte om det hjemme. Men det er ikke uvsnlig at mine ideer eller valg blir møtt med negativitet. Dessverre har jeg aldri vært flink til å stå for det jet vil, så jeg ebdte med å høre på familien min og gå tilbake til den kjedelige tankegangen. I tillegg ble alt plutselig så alvorlig. Er sikkert alderen, alt blir så alvorlig. 

Greia nå er at jeg seriøst venter på at han skal ta kontakt når tiden er inne, noe jeg har ventet på i mange år. Han tok kontakt i fjor, men samtalene holdes ikke gående. Jeg har tenkt at jeg må bli perfekt først. Men det begynner å føles ugyldig. Hadde en mann bare tatt kontakt med meg mange år etter han avviste meg og liksom "nå er jeg klar, har tenkt på deg i 5 år" så hadde jeg bare trodd det var noe galt med han. Han vil nok synes dette om meg og. Han fikk frem noe i meg jeg ikke har kjent før. Han kom inn i livet mitt slik som du gjerne fortelles "kanskje det er en annen mann i verden" , men så skjer det og da blir det feil for alle rundt deg. Så lenge andre holder seg unna han, så synes jeg det er greit at jeg gjorde det. Men plutselig er det kanskje en annen kvinne som har blitt sammen med han som også ikke er muslimsk og da føler jeg at jeg er teit og kjedelig som ikke går for det. 

Og jeg kommer aldri til å klare å få venner på den måten. Jeg føler meg ikke trygg på fremmede, men mine andre "venninner" blir lett kjent med andre. Mens om jeg skal være sammen med disse nye folka alene så er det plutselig kjempe skumelt  jeg føler meg kjedelig på alle måter, for jeg beundrer ingenting ved meg selv.

Jeg har også erfart hele livet at uansett hvor hardt du jobber, hvor motivert du er, så vil diagnosen stå i veien. 

Jeg tror ikke jeg har venner heller. De har seg og sitt. Jeg er hun som stagnerer på samme sted over lang tid. 

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

[Milhouse85]

Kjærlighetssorg kan være vondt å bære for alle, men da kjærlighet ofte er sterkt bundet vårt emosjonelle senter - og det er mye "usynlig" som foregår - blir det desto vanskeligere for deg med Asperger. Du bør ikke håndtere slikt alene syns jeg, men søke gode råd og støtte hos gode venner. Du skriver at du "tror du ikke har venner". Det tolker jeg som at du har venner, men at selvfølelsen din er så lav at du tenker såpass svart på alt og alle. Spesielt deg selv. At du graver deg dypere ned. 

En mann skal akseptere deg for den du er. Punktum! Så når du skriver "må bli perfekt først" - får det meg til å rive meg i håret. Ingen mennesker er perfekte, og man skal heller ikke tilstrebe seg noe man ikke er kun for å tilfredsstille noen andre enn seg selv. Hvis det stemmer at dette har foregått over en såpass lang tid som 5 år, og du kun er 29 år (det er fremdeles en ung alder). Så er dette håpløst. Dette vet du nok selv også, dypt inne i deg. Men dersom dette er den eneste relasjonen du har hatt som har "pirret" deg, som har gitt deg et håp om sex og forhold. Så er det forståelig. Men jeg får en liten anelse om at dette også er en som du tilfeldigvis har fått kontakt med og som da blir "den første og beste". 

Nå vet ikke jeg om du bor i en by eller hva du gjør. Men jeg tror løsningen er at du må våkne litt. Komme deg ut av denne trommelen du ligger å spinner i sammen med gamle tanker og forhåpninger. Lukk igjen et kapitel, og begynn på nytt. Den første forelskelsen er alltid litt spesiell og sår. Men det betyr på ingen måte at vedkommende er den rette. Du må prøvesmake mye mat før du finner din livrett.

Jeg hadde lastet ned Tinder. Skriv på profilen din at du har Asperger, og ikke ønsker noe ONS (one night stands). Mange, inkludert meg, bruker Tinder også for å få nye venner. Det er ganske uskyldig å gå tur med noen, ta en kopp kaffe eller noe annet uskyldig dere kan gjøre sammen ute i det offentlige. Da får du litt trening i det sosiale, du møter gutter (men du kan velge begge kjønn på profilen din, mange jenter møter jenter på Tinder uten at det ligger noe seksuelt bak). 

Kom deg videre. Gi faen i denne fyren, det løpet har kjørt for lenge siden. Men at du skal ta det personlig er helt feil. At det er din skyld at det ikke skjedde noe feil. Helt feil. At du ikke er god nok. Vel, kanskje ikke han er god nok for deg.

[Gjest 4ba63...56a]

Kris85 skrev (8 minutter siden):

Kjærlighetssorg kan være vondt å bære for alle, men da kjærlighet ofte er sterkt bundet vårt emosjonelle senter - og det er mye "usynlig" som foregår - blir det desto vanskeligere for deg med Asperger. Du bør ikke håndtere slikt alene syns jeg, men søke gode råd og støtte hos gode venner. Du skriver at du "tror du ikke har venner". Det tolker jeg som at du har venner, men at selvfølelsen din er så lav at du tenker såpass svart på alt og alle. Spesielt deg selv. At du graver deg dypere ned. 

En mann skal akseptere deg for den du er. Punktum! Så når du skriver "må bli perfekt først" - får det meg til å rive meg i håret. Ingen mennesker er perfekte, og man skal heller ikke tilstrebe seg noe man ikke er kun for å tilfredsstille noen andre enn seg selv. Hvis det stemmer at dette har foregått over en såpass lang tid som 5 år, og du kun er 29 år (det er fremdeles en ung alder). Så er dette håpløst. Dette vet du nok selv også, dypt inne i deg. Men dersom dette er den eneste relasjonen du har hatt som har "pirret" deg, som har gitt deg et håp om sex og forhold. Så er det forståelig. Men jeg får en liten anelse om at dette også er en som du tilfeldigvis har fått kontakt med og som da blir "den første og beste". 

Nå vet ikke jeg om du bor i en by eller hva du gjør. Men jeg tror løsningen er at du må våkne litt. Komme deg ut av denne trommelen du ligger å spinner i sammen med gamle tanker og forhåpninger. Lukk igjen et kapitel, og begynn på nytt. Den første forelskelsen er alltid litt spesiell og sår. Men det betyr på ingen måte at vedkommende er den rette. Du må prøvesmake mye mat før du finner din livrett.

Jeg hadde lastet ned Tinder. Skriv på profilen din at du har Asperger, og ikke ønsker noe ONS (one night stands). Mange, inkludert meg, bruker Tinder også for å få nye venner. Det er ganske uskyldig å gå tur med noen, ta en kopp kaffe eller noe annet uskyldig dere kan gjøre sammen ute i det offentlige. Da får du litt trening i det sosiale, du møter gutter (men du kan velge begge kjønn på profilen din, mange jenter møter jenter på Tinder uten at det ligger noe seksuelt bak). 

Kom deg videre. Gi faen i denne fyren, det løpet har kjørt for lenge siden. Men at du skal ta det personlig er helt feil. At det er din skyld at det ikke skjedde noe feil. Helt feil. At du ikke er god nok. Vel, kanskje ikke han er god nok for deg.

Han var ikke den første og beste. Det var en før der, men det var i tenårene og lenge siden. Han andre likte jeg i 3 år, og jeg kjente han godt. Vi møttes mye men vi gjorde ingenting, for jeg turte ikke si noe. Han ville plutselig overnatte hos meg en natt før han skulle flytte, men så føltes det feil. Han fikk seg etter hvert dame der han flyttet. Jeg traff han jeg likte. Vi hadde kontakt over nett når vi ikke var nær, for vi bodde ikke nær hverandre. Men jrg så altid frem til å høre fra han, og det var han som tok kontakt hele tiden. Jeg følte endelig en slags trygghet. Jeg tenkte at endelig det var jeg som kunne si jeg har fått kjærrste. Men jeg følte meg som vanlig ikke helt verdig. Følte meg annerledes, redd han skulle være flau over meg. 

Ja, dette med å bli tatt som man er da. Alle skal det, men greia er at jeg føler ingen helt tar meg som jeg er. Mer jeg tar jo ikke alle andre som de er heller, jeg liker ikke folk som er like meg selv. Ikke utfordrende nok. Så jeg har gått i alle årene, og laget et bilde i hodet mitt av at jeg er sammen med han og bor med han. Men slik skjer liksom ikke meg. Isåfall er jeg sist blandt folk jeg kjenner. Jeg må tenke meg om sååå nøye. Jeg føler det er forbudt å forelske meg, fordi det bare vil gjøre meg vondt. Jeg var kald mot han, men jeg gråt. Jeg var så glad for at han vr komet i mitt liv, men nei, jeg må holde meg til det vanlige kjedelige.

Og så er det hele tidrn "løpet er kjørt", det er aldri noen som skriver at man skal kontakte noen.

 

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

[Gjest 4ba63...56a]

Kris85 skrev (21 minutter siden):

Kjærlighetssorg kan være vondt å bære for alle, men da kjærlighet ofte er sterkt bundet vårt emosjonelle senter - og det er mye "usynlig" som foregår - blir det desto vanskeligere for deg med Asperger. Du bør ikke håndtere slikt alene syns jeg, men søke gode råd og støtte hos gode venner. Du skriver at du "tror du ikke har venner". Det tolker jeg som at du har venner, men at selvfølelsen din er så lav at du tenker såpass svart på alt og alle. Spesielt deg selv. At du graver deg dypere ned. 

En mann skal akseptere deg for den du er. Punktum! Så når du skriver "må bli perfekt først" - får det meg til å rive meg i håret. 

Kom deg videre. Gi faen i denne fyren, det løpet har kjørt for lenge siden. Men at du skal ta det personlig er helt feil. At det er din skyld at det ikke skjedde noe feil. Helt feil. At du ikke er god nok. Vel, kanskje ikke han er god nok for deg.

Må bli perfekt, han pppførte seg ikke sånn. Jeg tenkte det. For hele tiden blir man fortalt at man må ha det bra med seg selv først. 

Det var han som tok kontakt hele tiden, jeg skulle liksom spille spill. Men gjorde det feil. 

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

[Milhouse85]

Da bruker du det som lærdom til neste mann du faller for.
Den tid kommer; det skal jeg love deg. 

Jeg hadde uansett kontaktet fastlegen så du kan få litt videre oppfølging hvis dette går ut over livskvaliteten din. 

[Gjest 4ba63...56a]

Kris85 skrev (Akkurat nå):

Da bruker du det som lærdom til neste mann du faller for.
Den tid kommer; det skal jeg love deg. 

Jeg hadde uansett kontaktet fastlegen så du kan få litt videre oppfølging hvis dette går ut over livskvaliteten din. 

Legen er i kontakt, vært lenge. 
 

Hvorfor skriver ingen at man skal ta kontakt? Ikke at jeg vil du skal, men det er då irriterende at man hele tiden skal gå videre eller ta det som lærdom. 

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

[Milhouse85]

Gjest 4ba63...56a skrev (Akkurat nå):

Legen er i kontakt, vært lenge. 
 

Hvorfor skriver ingen at man skal ta kontakt? Ikke at jeg vil du skal, men det er då irriterende at man hele tiden skal gå videre eller ta det som lærdom. 

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

Hvis du ønsker å ta kontakt, så gjør du det. Det er ingen som kan svare på det - fordi ingen vet. Ingen har forståelse for hva slags relasjon dere to har sammen. Det er kun dere to som vet det. Derfor blir det litt "hipp som happ" med å ta kontakt eller ikke. Folk baserer sine råd på egne erfaringer og forsøker deretter å gi råd basert på det. Derfor vil nok flertallet i dette tilfelle råde deg til å gå videre og ta lærdom i det som har skjedd. For slik fungerer livet. Man går på tryne, reiser seg - og da snubler man ikke like lett neste gang. Men man må tryne en god del ganger i livet før man står ganske støtt gjennom livets mange faser. Uten at man går på tryne, vil man ikke opparbeide seg denne erfaringen - og da blir man svak, slik at man faller dersom noen bare puster på deg. De sterkeste av oss har møtt mye motstand (gått på tryne ofte) i livet. Det er en helt naturlig del av å det å leve. 

Gå fremover, gå på tryne - kom deg opp.... og ved å fortsette gå gå; går man fremover - med lærdom i det. Om man velger å snu seg, se tilbake på det som fikk deg til å tryne. Tenke "oi, det var dumt av meg å snuble over den tingen..... så dum jeg er, dumme tingen, dumme meg..." da blir man bare stående der å gruble uten at noe skjer. 

[Gjest 0d602...ca8]

Gjest 4ba63...56a skrev (4 timer siden):

Jeg blir eldre. Den korte perioden jeg følte jeg hadde funnet min plass i livet, da det endelig begynte å gå riktig vei, snudde det også sakte men sikkert. Det er som det bare jobber mot meg, jeg skal bare ikke være glad. 
Nå har jeg absolutt ikke en eneste plan. Jeg kan flytte, men til ingenting. 
Jeg ser de andre leve videre. Jeg ble ikke en del av noen vennegjeng, selv om jeg skiftet miljø. 
Jeg har Asperger og sliter mer og mer med å akseptere meg. Jeg ser på meg selv som syk. Jeg har søkt også på utenlandske sider, og de beskriver Asperger akkurat slik jeg gjør. At man har en usynlig begrensning. At man har et mål som en gang virket realistisk, men så ble det bare plutselig utealistisk. Du får motivasjon, men så må du liksom innse at det ikke er realistisk. 
Jeg koser meg ikke med noen ting. Jeg er en fiasko. Det er faktisk tortur å ikke kose seg inni seg selv. Jeg kjennes ut som en sjel med mye energi og glede, men kroppen jeg fikk er utstyrt med en hjerne som ikke helt virker.

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

Dette var jo trist lesning av flere grunner.Den ene er at du har det sånn men også fordi jeg kjenner meg veldig godt igjen i nesten alt du skriver her.
Jeg har ikke asperger men har andre utfordringer i livet som gjør hverdagen vanskelig både psykisk
men også fysisk.Jeg er 20 eldre en deg og har kanskje derfor mere "erfaring" med disse utfordringene en
det du har.
Jeg kan ikke hjelpe meg selv så derfor kan jeg ikke hjelpe andre men det er en ting jeg tro ville ha hjulpet meg
og det er hvis jeg hadde hatt en hund.Men pga fysiske utfordringer så er det ikke hver dag jeg eventuelt kan gå
en tur med hunden...........
Mens andre merker store forskjeller i hverdagen nå pga corona så merker jeg nesten ingenting....jo forresten så er det lettere for meg å gå i butikkene nå....pga at jeg kan gjemme meg bak munnbind 😕
Livet mitt er også over på mange områder.....på andre så ble det aldri en start.
Beklager at svaret mitt ikke ble av det positive slaget.....

Anonymous poster hash: 0d602...ca8

[RRhoads]

Gjest 4ba63...56a skrev (5 timer siden):

Jeg blir eldre. Den korte perioden jeg følte jeg hadde funnet min plass i livet, da det endelig begynte å gå riktig vei, snudde det også sakte men sikkert. Det er som det bare jobber mot meg, jeg skal bare ikke være glad. 
Nå har jeg absolutt ikke en eneste plan. Jeg kan flytte, men til ingenting. 
Jeg ser de andre leve videre. Jeg ble ikke en del av noen vennegjeng, selv om jeg skiftet miljø. 
Jeg har Asperger og sliter mer og mer med å akseptere meg. Jeg ser på meg selv som syk. Jeg har søkt også på utenlandske sider, og de beskriver Asperger akkurat slik jeg gjør. At man har en usynlig begrensning. At man har et mål som en gang virket realistisk, men så ble det bare plutselig utealistisk. Du får motivasjon, men så må du liksom innse at det ikke er realistisk. 
Jeg koser meg ikke med noen ting. Jeg er en fiasko. Det er faktisk tortur å ikke kose seg inni seg selv. Jeg kjennes ut som en sjel med mye energi og glede, men kroppen jeg fikk er utstyrt med en hjerne som ikke helt virker.

Anonymous poster hash: 4ba63...56a

Jeg har Asperger. Send gjerne en PM hvis du vil snakke.

[Ratleto]

Det første som trenger å skje, er nok at du godtar deg selv som du er. Ingen er perfekt, og da hjelper det jo heller ikke å prøve og vente til man blir det.

At du opplever deg selv som barnslig, er nok ganske normalt. Jeg er i slutten av 40-åra, og hadde det ikke vært for internett (og alt jeg kan lese og gjøre der), så hadde jeg fortsatt abbonert på masse tegneserier av typen Pondus, Nemi osv. Men jeg spiller dataspill, som mange ser på som barnslig, også blir de overrasket når jeg sier at jeg har gjort det i over 30 år. Og jeg har ingen planer om å slutte med det heller.

Men tilbake til deg. Antakelig så må du finne en måte å gå gjennom livet ditt med de utfordringene det innebærer, men samtidig bruke dem til noe positivt. F.eks. så var det en arbeidsgiver som kun ansatte autister til visse stillinger, fordi det krevde ekstrem nøyaktighet, noe mange autister kjenner på et behov for å gjøre. Jeg skjønner at det ikke er lett, men klarer du å gjøre om det du tenker på som negativt med deg selv, til en fordel? Hvis du ikke klarer det selv, så be om hjelp fra venner, evt psykolog e.l.