Barn / Ikke barn

[Gjest 6e428...21a]

Hei,

Etter inspirasjon fra den andre tråden. Jeg er en mann som snart er i slutten av 20 årene. Jeg er vel muligens på vei inn i forhold med ei. Denne personen ønsker barn i framtiden. For min del så skremmer tanken på barn meg. Jeg er onkel til to herlige unger på 2 og 5 år. Men jeg kjenner blant annet nå i jula at jeg har "gledet" meg til å komme hjem i egen leilighet. 

Jeg liker friheten med å ikke ha barn, kunne bestemme helt og holdent sjøl hva dagen bringer. Tillegg det å kunne sette seg i bilen å kjøre hjem når ungene blir helt umulige, kjenner jeg er deilig. Så spørsmålet er vel egentlig; Blir det annerledes når det gjelder egne unger sammenlignet med onkelungene? Kommer det plutselig en stor glede fra intet, om dere skjønner? Eller kan det jeg føler med onkelungene overføres til hva jeg eventuelt vil tenke over potensielt egne unger? 

Anonymous poster hash: 6e428...21a

[Milhouse85]

Gjest 6e428...21a skrev (2 minutter siden):

Blir det annerledes når det gjelder egne unger sammenlignet med onkelungene?

Kan ikke en gang sammenliknes. Sier seg selv at den forskjellen er så stor at den knapt kan sammenliknes.

Det burde i grunn være selvforklarende. Men den største forskjellen er ansvar og prioriteringer. I de første årene av barnas liv er det tilnærmet en fulltidsjobb, ALT i livet må tilrettelegges, tilpasses og gjennomføres mtp ungene. Økonomisk blir det strammere, du får mye mer forpliktelser ift oppdragelse, trygghet - og hverdagen og dine rutiner blir snudd helt opp ned. Søvn kan du glemme for en periode.... og slik vil det fortsette en god del år frem til ungene blir sånn passe selvstendige - i allefall for kortere perioder.

"Else om: Barn" var en serie som gikk på TV Norge for en tid tilbake, som tar for seg akkurat denne problemstillingen. (Fra en kvinnes ståsted vel å merke.) Men selv jeg, fant det veldig interessant. Anbefales.... du kan se det på Dplay tror jeg. 

 

[TylerDurden777]

Det er jo en spøk som går igjen at besteforeldre elsker sine barnebarn pga de kan leke med de osv men slipper alt stresset. Lekser, legging, skriking osv. Folk er forskjellig og kun du vil vite når tiden kommer om du er super happy for at du har barn eller om det er mye stress

[Heradon]

Tja. Det er godt spørsmål. Hva er det du driver med i fritiden nå for tiden? Hvor ser du deg om 5 -10 år? Vil du leve sånn som du gjør nå for alltid? Hva er det som gir mening i livet ditt? 

[Poutine Gravy]

Gjest 6e428...21a skrev (20 minutter siden):

Jeg er onkel til to herlige unger på 2 og 5 år. Men jeg kjenner blant annet nå i jula at jeg har "gledet" meg til å komme hjem i egen leilighet. 

Blir det annerledes når det gjelder egne unger sammenlignet med onkelungene? Kommer det plutselig en stor glede fra intet, om dere skjønner?

Jeg har to gutter på 3 og 5. Av og til kunne jeg tenkt meg en egen bil og leilighet.

Det blir anderledes, du kan ikke sette deg inn i bilen å dra hjem.

Glede blir det. Men det er lettere å være barnløs og ha all den fritiden for seg selv. Helt til du våkner opp om 20-30 år og ser hvordan søskene dine og deres barn har det. Du blir han rare onkelen som kommer innom å fikser PCen deres eller setter opp den nye ruteren. 

 

Jeg fikk unger seint. Når jeg blir pensjonist er de i etableringfasen. Siden jeg er håndtverker kan jeg hjelpe dem med alt av oppussing når de er på jobb(så lenge helsa mi holder seg da) og det er noe jeg ser fram til.

 

[Gjest 6e428...21a]

Hei,

Takk for svar. Hvor jeg ser meg selv om 5-10 år er jeg usikker. Er bare så veldig usikker om barn vil gi meg glede i livet. Har flere venner og venninner som begynner å bli bra valpesyk. Men vil ikke akkurat si at føler det samme på nåværende tidspunkt. Jeg vil påstå jeg har et ganske nært forhold til mine onkelunger, kanskje jeg da får min daglig dose der. 

Anonymous poster hash: 6e428...21a

[Gjest a6944...0a7]

Jeg tror ikke det er veldig unormalt for menn å være rimelige nøytrale til konseptet barn, helt til vedkommende er her i verden. Jeg tror det går litt på at damer er foret opp med hvordan det er å være gravid, og hvor viktig det er å være mor. For mann er det jo rimelig perifert, sammenligna med hva det er for damer, inntil man plutselig møter krabaten. Ingenting endrer seg underveis, annet enn at den andre parten endrer seg. 

Anonymous poster hash: a6944...0a7

[Leiferen]

Det har positive og negative sider. De negative har du nevnt litt om her. Hvordan folk opplever det er ulikt, ingen andre kan fortelle hvordan det vil bli for deg. Jeg kjenner meg igjen, har eldre søsken og er onkel til barn som var «umulige» i ung alder. De er nå litt eldre og ikke «umulige» lenger. Jeg har nå selv flere barn, som av og til er «umulige», men det går nok over, uten at man har noen garantier om noe som helst. Jeg kjenner meg altså igjen i det du tenker omkring dette, men angrer ikke på barna mine. Lykke til uansett!

Endret 29. desember 2020 av Leiferen