Dere pappaer og småbarnslivet

[unicorndeath]

Syns nå heller at de kan slutte å pumpe ut barn i expressfart rundt om i verden, overbefolkning er en trussel mot menneskeenheten.

[PgUp]

La oss ignorere bort White Genocide alt-høyre tullingen fra tråden nå  

Tilbake til tema som forsåvidt er interessant.

Endret 22. desember 2020 av PgUp

[grovetussen]

DaniNichi skrev (2 timer siden):

Viktig med egne etnisk barn og da gjerne hvite, du vrier jo fram din egen egosisme her.

Alle mennesker har samme verdi i mine øyne.

Om alle har samme verdi så hvorfor kan ikke han få prøve å lage "etnisk hvite barn" om han vil helst ha det? De er jo verdt det samme som andre farger.

Men dette er nok ikke tråden for livsvalg, eller er det kanskje akkurat det det er? Fikk for øvrig siste sovnet til 2045, og rakk å ta en dusj, vaske opp, og lage to matpakker før sengetid nå (altfor sent når det sannsynligvis blir full ståhei fra 05-0530 i morgen).

Jeg ser frem til pappaperm snart, det blir nok kjekt. 

[Heradon]

Dr. Professor skrev (5 timer siden):

Burde vel la denne stå ukommentert, siden det er et veldig sidespor i diskusjonen hvorvidt det å få barn er egoistisk eller ikke. Ble dog litt for fascinert. Det er i seg selv en meningsløs diskusjon, ettersom det ikke finnes noen objektiv moral på dette området. Jada, man kan trekke inn evolusjonærbiologi osv., men dette gir ingen mening dagens verden. 

Kan du redegjøre litt mer for hvordan det er egoistisk å ikke få barn, fordi fødselstallet i Norge synker og det går utover velferdsstaten? Ekstrapolerer vi den videre, så er alt som ikke fører mer verdi inn i systemet, enn det tar ut at systemet, egoistisk? I så fall er det rimelig mye som er egoistisk etter hvert. 

Det faktum at vi har bygd opp pensjonssystemet vårt rundt et ikke-bærekraftig prinsipp dikterer vel strengt talt ikke moral og etikk i vesentlig grad.

For å si det enkelt. I Norge er det mest gunstig at barna blir født her, istedenfor å bruke tid på å lære opp voksne mennesker og få dem i jobb. En utfordring man har med innvandring er at de ressursterke er gjerne de som klarer å flykte. Det er et fenomen som heter brain drain. dvs. at du tapper et land for kunnskap. Så når folk sier dette:

Sitat

Er også jævlig egoistisk få barn når millioner av barn trenger et hjem og vi er ikke minst ekstremt overbefolket på denne planeten.

Slike utalselser er ganske ironisk fordi det er et paradoks. Vi tapper rett og slett fattige land for kompetanse, og vi holder dem nede. Det sørger for at landene forblir fattige, som igjen betyr økt befolkning... Derfor kan jeg si det er egoistisk ved å ikke få barn For min del trenger vi ikke å bli flere nordmenn, men vi kan gjerne holde fødselstallet ved 2,1. Det vil være en fordel for oss i Norge, og for nye landsmenn.

Problemet sånn det er nå, er at det for mange barn med ikke-norsktalende foreldre. Det er en for liten vekt av norsktalende barn i barnehagen og på skolene. Barn med ikke-norsktalende foreldre, vi falle bakpå. Kommunene har ikke råd til å følge opp disse barna, til slutt ender vi med et segregert samfunn. Det er fungert ganske bra frem til nå, men noe må gjøres snart. Det er derfor Erna ønsker at folk skal få flere barn. Istedenfor for at høyre gir skattelette til de rikeste for flere milliarder, burde de kanskje ha brukt penger på barnehager, skoler, fritidstilbud. Det hadde også vært en god måte å forebygge segrering på

[bzzlink]

Ei på 4år og ei på 5 mnd her.

baby i huset kom som er sjokk på både meg og kona. Altså hvordan det var å ha baby, vi hadde nok begge fortrengt det.

Situasjonen med at det er tilnærmet umulig for én voksen å ta seg av begge ungene noe særlig mer enn 2t tærer på.

Kan aldri gjøre noe uten unge på slep. Det er veldig uvant og jeg savner å gjøre noe annet enn å passe barn.

For kona er det enda verre. Hun er lenka til babyen 24/7 siden hun er matfatet. Jeg kan tross alt ta med hun største til muttern og få noen timer fri på den måten.

jeg trøster meg selv med at snart er babytiden over. Mener å huske at ting gikk fryktelig mye lettere fra toårsalderen. 
 

Det er viktig at dere voksne er allierte og støtter hverandre. Vær ærlig med livspartneren din på hvordan du føler det. Krev at hun er det samme tilbake og hør på hvordan hun oppfatter situasjonen og husk at måten hun føler det på er like viktig og riktig som måten du føler og tenker om situasjonen.

Hvis en av dere, eller begge, har mistet troen / lysten på å løse dette sammen, er det greit å gå hver til sitt så fort som mulig.

[AntonMarkmus]

Som mange andre allerede har vært inne på i denne tråden - enten direkte eller indirekte - så er valg av partner alfa og omega for hvor givende/jævlig det hele blir. 

Til dere mannfolk som hverken har dame eller barn, vil jeg si følgende:

Kvalitetsvurder kvinnene du involverer deg med i ditt liv. Vær kresen og streng på dette punktet, og ha det som et utgangspunkt at man kan med større sannsynlighet ha det helt ypperlig på egenhånd. Din tid og din oppmerksomhet er det dyrebareste du eier, så dette skal du ikke selge billig. Gå inn i det med en overskuddsmentalitet ("plenty of fish in the sea"), og ikke en underskuddsmentalitet ("YES! SEX!"). Det er først og fremst hun som skal kvalifisere for deg, og ikke motsatt, for din tid og oppmerksomhet er verdt mer enn det hun har mellom beina. Og hvis du virkelig tror oppriktig og genuint på det, og denne tankegangen er en integrert del av ditt "selv" (dette er noe du kan øve på, som alt annet her i livet) trenger du heller ikke si noe eksplisitt i den betydning - det vil da skinne igjennom i adferden din. Som sagt, din tid og din oppmerksomhet er dyrebar. Tilbud og etterspørsel: Selger du tiden din billig, er den heller ikke mye verdt. Og hun vil respektere deg mindre for det. Hennes underbevissthet vil da fortelle henne at du er en mann av lav seksualkapital, og det kan hun ikke noe for (det er instinktivt).

Til dere mannfolk som har dame, men ikke barn:

Om du kjenner så mye som et snev av at det er noe som ikke stemmer her, at du irriterer deg over henne, at hun pirker på deg og skal forandre deg, at hun har holdninger du er skeptisk til (som f.eks. toksiske, feministiske holdninger), at du er den som alltid tar initiativ til sex, at hun på en eller annen måte sårer egoet ditt selv om du ikke helt kan sette fingen på hvorfor, så sett for guds skyld ikke barn på henne. Lytt til magefølelsen din, og ikke til andre som gjerne vil fortelle deg at du bør gi henne en sjanse. For det å ha barn er en grunnleggende form for ufrihet, så alt dere evt. måtte ha av problemer kan du gange med 1000 når du ikke lenger har valget om ikke å være involvert med henne (du vil alltid på en eller annen måte være involvert med moren til dine barn). Å ha barn er på sett og vis å være under en kvinnes tommel - d.v.s. det er en potensiell makt hun har over deg - det vil du aldri komme unna, så sørg for at du har kvalitetssjekket henne skikkelig på forhånd. I dyreriket er det hunkjønnet som holder de fleste kortene når det gjelder forplantning, og det er en sannhet med større sosiale ramifikasjoner enn det folk flest er bevisste. 

Til dere mannfolk som har både dame og barn, men som ikke er fornøyde med tingenes tilstand:

Ok, så du sitter i fella. Du kan ikke bare dumpe og gå videre, det toget har gått. Du vil alltid måtte ha med henne å gjøre, og om hun er skikkelig hevngjerrig på deg kan hun gjøre livet ditt surt, og bruke ungene, offentlige etater og sosiale normer som våpen. Men alt er ikke tapt av den grunn. Riktignok har du et dårlig utgangspunkt fordi du ikke har kvalitetsvurdert godt nok på forhånd, men det er mulig å snu trenden - i hvert fall til en viss grad. Det du vil ønske å oppnå da er at hun respekterer deg, men hva som får kvinner til å respektere menn er ofte ikke det kvinner selv sier utad, eller ting som du kan lese om i Dagbladet og i tips fra såkalte "samlivseksperter". Tvert imot er svaret ofte det stikk motsatte: Tenk mer på deg selv, respekter deg selv, din tid og din oppmerksomhet. Du må rett og slett finne balansegangen hvor du ikke tipper over til å bli en egosentrisk tulling, men samtidig vite å ta styring i et forhold. Kvinner ønsker til syvende og sist å bli ledet, så du må være en god leder i så måte. 

For å være litt mer konkret:

En god leder er hverken en tyrann eller en push-over. Noen ganger må du ganske enkelt bare stå på ditt, og dette gjøres best når du ikke lar deg styre av dine egne følelser (frustrasjoner, sinne o.s.v.). Hold beina godt planta på jorden, forhold deg rolig og rasjonell, og du vil oppleve at du på sikt vil nyte godt av å stå på krava når det gjelder ting som er viktig for deg. Kvinner respekterer som regel det, og de umiddelbare reaksjonene deres er ofte bare det man kan kalle "shit testing" - en underbevisst mekanisme for å teste din mentale styrke, teste om du er noe til kar. Å være forståelsesfull er veldig, veldig viktig, men det er ikke ensbetydende med å "gi etter". Har du gjort alt du kunne for å få fram dine poenger og behov, holdt deg til saken, ikke latt deg overstyre av følelser og kommet med passiv-aggressive stikk mot henne, og hun allikevel er sur, ja så får hun bare være sur da. Det går over. Når kvinner oppfører seg som at de vil styre og kontrollere deg, er det gjerne fordi de ønsker at du skal gjøre motstand - god motstand (ikke: "åch, ALLTID skal du sånn og sånn..." - motstand).

En god leder er også tidlig ute med ting, og kommer eventuelle problemer i forkjøpet. Dersom du f.eks er fanget i en dynamikk hvor du er drittlei av å måtte gi henne oppmerksomhet og underholde henne når dette overhodet ikke passer deg, så kom det i forkjøpet. Dersom du f.eks. er tidlig ute med å gi henne den bekreftelsen og oppmerksomheten hun trenger, vil dette koste deg mye mindre av både tid og oppmerksomhet enn dersom hun har rukket å begynne å gnåle. Da snakker vi kanskje 15-30 minutter oppmerksomhet, fremfor flerfoldige timer dersom hun allerede er misfornøyd. I tillegg blir det også en mer lystbetont greie for din egen del (og hennes).

Ikke kjøp sånne nymotens "tabula rasa" - teorier om at kvinner og menn egentlig er akkurat like, og at det kun er miljøet som gjør oss forskjellige. Dette er ikke i nærheten av sant engang. Sett deg litt inn i evolusjons-psykologi og menneskelig forplantning, og det vil fort bli tydelig for deg hvor vidt forskjellige roller vi spiller - og hvor stor del av vår respektive psyke som er bygget opp rundt akkurat det. Vi er svært forskjellige på veldig mange områder, og har ganske så forskjellige behov - og vit at ingenting av det er ondsinnet (så sant det er relativt normale mennesker det er snakk om). Det er viktig å forstå hva som er hennes behov, og å være tydelig på hva som er dine behov, og å ta kontroll på det. Legg merke til at jeg her putter ansvaret for både dine og hennes følelser på deg. For ja, det stemmer. Husker du det jeg skrev om at det er du som må lede? Dette er et eksempel på det. Som mann kommer du ganske enkelt ikke unna det at det er din oppgave å håndtere både dine egne og hennes følelser. Sånn er det bare, og det nytter ikke å ønske at det var annerledes - at hun var som en kompis med innovertiss. Bedre da å virkelig ta dette innover seg, sånn at du bedre kan håndtere forholdet, henne og deg selv. 

Lese-tips:

No More Mr. Nice Guy 

En "wholesome" vri på mann-kvinne-dynamikken, vil jeg si, men uten å sukre ting unødvendig. Mange av de problematiske dynamikkene folk har fortalt om i denne tråden så langt er helt åpenbare konsekvenser av et underliggende "Nice Guy syndrom". Ikke en spesielt kontroversiell bok, så denne kan du ha stående åpent i bokhylla.

The Rational Male 

Hardtslående og ikke for alle. Dersom sannhet har en tendens til å gjøre deg bitter, er denne boka kanskje ikke for deg. Du er dristig om du lar denne stå åpenlyst i bokhylla di, og det kan muligens være å anbefale at du gjemmer denne bort sammen med David Irwing - bøkene dine. Sosialt "verboden" litteratur, kan man trygt si. Men ditto spennende saker, som gjerne må modnes litt over tid i din egen underbevissthet.

Quote

Har dere det bedre med barn i hus?

Jeg hadde det bra før jeg fikk barn i hus, men jeg kan i hvert fall oppriktig si at jeg ikke har det verre. Men vi har bare en (på ca 5 måneder), og er enige om at det holder. Så langt er det en overkommelig arbeidsmengde for oss begge, men det vil så klart komme nye utfordringer etterhvert som ungen vokser til. Det viktigste for min del er at vi er et bra team, det er først og fremst det som gjør det til en god opplevelse. Vi snakker bra sammen, lytter til hverandre, krangler ikke og er flinke til å gi hverandre avlastning, støttende ord og takknemlighet.

Quote

Savner dere tiden før barn?

Helt klart. Den friheten jeg hadde da får jeg aldri igjen. Men allikevel føler jeg den friheten jeg fortsatt har igjen er innenfor rammene av hva jeg kan akseptere. Jeg opplever at dama har tillit til meg som far og kjæreste, og jeg har ikke fått en haug med "nye regler" tredd ned over hodet fordi vi nå har blitt foreldre. Det å ha tillit til hverandre tenker jeg er ekstremt viktig, at man får gjøre ting på en måte som er naturlig for en selv, og føle at en mestrer og finner ut av ting, at ingen blir sjefet rundt og er den andres vedheng. Har sett noen grelle eksempler på det i mitt liv, og det unner jeg ingen fedre.

Endret 23. desember 2020 av Kastrup

[teke]

Man kan vel lese seg gul og blå i en jakt etter å få «endene til å møtes».

I min verden handler det først og fremst om gjensidig respekt, en dose sosial intelligens, evne til å snakke sammen, å være glad i hverandre og en dæsj nysgjerrighet begge veier, og sikkert en del ting til. 
Selv skulle jeg gjerne vært flinkere på flere punkt men livet er jo litt som en sinuskurve på sett og vis. 
selv har jeg vært sammen med fruen i snart 18 år, vi har to barn på 10 og 5 år. 
Ja - selvsagt ønsker jeg innimellom å kunne være helt fri og frank, ja - innimellom føles det som å vinne i Lotto om hun reiser vekk en helg med barna. 
Men hverdagen med disse rundt meg ville jeg til syvende og sist ikke vært foruten.

Min fru er et meget sosialt vesen som blomstrer av å være sosial og bruke skravletøyet. Jeg er mer introvert og trenger stunder for meg selv for å lade batteriene. Men vi har funnet en god balanse og er både bevist og respekterer den andres behov.

Det er lett å tilpasse seg for mye for å leve med noen, i det lange løp tror jeg nok det er døden for et forhold. Jeg hadde ikke orket å gå rundt å late som, det ville vært destruktivt og fortært den du er.

Med barn påtar man seg et stort ansvar, som daglig fort kan gi smakebiter på alle årstider og mer. Det er mange som sier at det er verst når de er små, men det er jaggu meg utfordringer som kan dukke opp videre på aldersstigen også. 

Noe av det beste var vel når de etterhvert ble så stor at de fint kunne underholde seg selv på morgenen i helgene så man i det minste kunne sove til 8-9. Vi fikk nr to når eldste var vel fem år og vi hadde allerede blitt bortskjemt med helgesøvn. Men vi ble velsignet med et lite b-menneske, og rykte egentlig ikke helt tilbake til start. 

urk...på tide å sove, glemt nesten hva tråden egentlig handlet om 😅 

 

[Bjerknez]

Nå spør jeg egentlig bare av ren nyskjerrighet. Hvorfor får man egentlig barn? Hva er grunnen til at de aller fleste velger dette? Jeg ser sex biten, men dette kan gjøres uten å få barn. 

1. Man må gå 9 måneder av livet sitt i uvisshet. Som oftest går det bra, men det er sjanser for at det også kan gå dårlig. 

2. Jeg er mann, så skal ikke uttale meg så mye om fødsler, men jeg ser for meg det å gå gravid i 9 måneder ikek akkurat er en dans på roser. Selve fødselen må jo være forferdelig?

3. Man velger å gi mer eller mindre all sin tid i flere år til et barn, noe som gjør at egne aktiviteter må settes på vent hos begge parter. Våken netter, oppfølginger på skole, foreldremøter etc etc. 

4. Økonomisk får det jo også en liten trøkk. Kanskje ikke når dem er spedbarn, men i følge dem jeg kjenner er det dyrt og ha barn. Spesielt når dem blir større. 

Helt til slutt så skjønner jeg selvsagt at man blir glad i barna sine. Man endrer livsstil på sikt og blir vant til å ikke få det som man vil, og man blir vant til at ting koster mer penger. Man blir vant til foreldremøter og oppfølginger. Når barna blir store så har man som oftest en "kompis/veninne" for livet. Ja, jeg ser den. 

Men er dette hele grunnen til at man velger å få barn? At man vil slite seg gjennom mange år for å komme dit? 

I dag er jeg 43 år gammel. Når jeg var ungdom (16+ år) så tenkte jeg at jeg også en dag trolig vil bli pappa. Årene gikk og de damene jeg var sammens med fra jeg var 20 år begynte allerede å snakke om barn. Av den grunn trakk jeg meg ut av forholdet, hver gang. Ho ene var jeg sammens med i 7 år. Når hun ga meg et ultimatum og sa at hvis dette skulle fortsette så ville hun ha barn, så trakk jeg meg nok en gang ut. 

Når ønsket om få barn er større enn hvem hun faktisk er sammens med, så blir valget mitt enkelt. Etter dette bestemte jeg meg for å kaste dreggen allerede ved første date. Det var omtrent det første jeg sa. Skal du ha barn er ikke jeg den rette sa jeg til alle. 

Til slutt traff jeg ei dame som hadde det samme synet som meg. Vi var sammen i 7 år, før vi giftet oss (ho fridde til meg) og først da ble jeg trygg på at jeg hadde ftt det som jeg ville. Det hadde jo hun også. 

Jeg angrer ikke ett eneste sekund. Jeg gjør akkurat som jeg vil, hele tiden, og det gjør hun også. Vi kan reise, vi kan sovne på sofaen og vi kan ligge lenge om morran akkurat når vi vil. Det er ingen som ringer og spør om penger, skal låne bilen, ta med seg sine unger på besøk etc. 

Når jeg attpåtill får bekreftet bakdelene med å ha barn fra mine nærmeste kompiser når vi sitter og tar noen pils og dem også hele tiden sier at dem misunner meg med tanke på hvordan jeg lever (til tider) så er jeg ganske overbevist om at jeg har valgt rett. 

MEN!... dette gjelder selvsagt ikke alle. 

Min mor får aldri barnebarn (jeg er enebarn) og jeg får ingen som passer på meg når jeg blir gammel. Men jeg er relativt trygg på at jeg blir tatt vare på i lille Norge når den dagen kommer. Det at min mor ikke får barnebarn er ikke noe jeg vektlegger tungt. Jeg får ikke barn for å glede andre. 

[grovetussen]

Bjerknez skrev (3 timer siden):

Nå spør jeg egentlig bare av ren nyskjerrighet. Hvorfor får man egentlig barn? Hva er grunnen til at de aller fleste velger dette? Jeg ser sex biten, men dette kan gjøres uten å få barn. 

Vi hadde egentlig tenkt og sagt hele tiden at vi ikke skulle ha barn, men det så ikke ut til at karriere/jobb skulle gå noen særlig interessante veier, og tanken "hva skal vi drive med når vi er 50-60, alene?" De fleste av våre venner er også par med barn.. Tidvis veksler det mellom veldig givende og slitsomt. 

[Bjerknez]

grovetussen skrev (23 minutter siden):

 "hva skal vi drive med når vi er 50-60, alene?" 

Reise, slappe av, pusse opp huset, stelle i hagan, besøke venner og kjente, skaffe hobbyer som evt. kjøre motorsykkel, dra på sjøen, bruke pengene man sparer på og ikke ha barn på en bobil...

Men klart, setter man seg ned for å "dø" så blir det kjedelig...  

[Gjest 42175...af0]

Bjerknez skrev (3 timer siden):

Nå spør jeg egentlig bare av ren nyskjerrighet. Hvorfor får man egentlig barn? Hva er grunnen til at de aller fleste velger dette? Jeg ser sex biten, men dette kan gjøres uten å få barn. 

1. Man må gå 9 måneder av livet sitt i uvisshet. Som oftest går det bra, men det er sjanser for at det også kan gå dårlig. 

2. Jeg er mann, så skal ikke uttale meg så mye om fødsler, men jeg ser for meg det å gå gravid i 9 måneder ikek akkurat er en dans på roser. Selve fødselen må jo være forferdelig?

3. Man velger å gi mer eller mindre all sin tid i flere år til et barn, noe som gjør at egne aktiviteter må settes på vent hos begge parter. Våken netter, oppfølginger på skole, foreldremøter etc etc. 

4. Økonomisk får det jo også en liten trøkk. Kanskje ikke når dem er spedbarn, men i følge dem jeg kjenner er det dyrt og ha barn. Spesielt når dem blir større. 

Helt til slutt så skjønner jeg selvsagt at man blir glad i barna sine. Man endrer livsstil på sikt og blir vant til å ikke få det som man vil, og man blir vant til at ting koster mer penger. Man blir vant til foreldremøter og oppfølginger. Når barna blir store så har man som oftest en "kompis/veninne" for livet. Ja, jeg ser den. 

Men er dette hele grunnen til at man velger å få barn? At man vil slite seg gjennom mange år for å komme dit? 

I dag er jeg 43 år gammel. Når jeg var ungdom (16+ år) så tenkte jeg at jeg også en dag trolig vil bli pappa. Årene gikk og de damene jeg var sammens med fra jeg var 20 år begynte allerede å snakke om barn. Av den grunn trakk jeg meg ut av forholdet, hver gang. Ho ene var jeg sammens med i 7 år. Når hun ga meg et ultimatum og sa at hvis dette skulle fortsette så ville hun ha barn, så trakk jeg meg nok en gang ut. 

Når ønsket om få barn er større enn hvem hun faktisk er sammens med, så blir valget mitt enkelt. Etter dette bestemte jeg meg for å kaste dreggen allerede ved første date. Det var omtrent det første jeg sa. Skal du ha barn er ikke jeg den rette sa jeg til alle. 

Til slutt traff jeg ei dame som hadde det samme synet som meg. Vi var sammen i 7 år, før vi giftet oss (ho fridde til meg) og først da ble jeg trygg på at jeg hadde ftt det som jeg ville. Det hadde jo hun også. 

Jeg angrer ikke ett eneste sekund. Jeg gjør akkurat som jeg vil, hele tiden, og det gjør hun også. Vi kan reise, vi kan sovne på sofaen og vi kan ligge lenge om morran akkurat når vi vil. Det er ingen som ringer og spør om penger, skal låne bilen, ta med seg sine unger på besøk etc. 

Når jeg attpåtill får bekreftet bakdelene med å ha barn fra mine nærmeste kompiser når vi sitter og tar noen pils og dem også hele tiden sier at dem misunner meg med tanke på hvordan jeg lever (til tider) så er jeg ganske overbevist om at jeg har valgt rett. 

MEN!... dette gjelder selvsagt ikke alle. 

Min mor får aldri barnebarn (jeg er enebarn) og jeg får ingen som passer på meg når jeg blir gammel. Men jeg er relativt trygg på at jeg blir tatt vare på i lille Norge når den dagen kommer. Det at min mor ikke får barnebarn er ikke noe jeg vektlegger tungt. Jeg får ikke barn for å glede andre. 

Hvorfor man får barn?

Bortsett fra en biologisk trang til å videreføre arten, så er det når barnet blir født og du får en rosa, skrikende, stygg og allikevel så fin klump lagt i armene. Når de blir noen uker og måneder gamle og du begynner å få kontakt med denne klumpen, som nå har blitt så vanvittig flott. Når de gråter og trenger din trøst. Når de har tegnet noe du ikke engang vet hva er og skal stolt vise det frem. Når de leker med en uskyld og iver man på et tidspunkt mister og aldri får igjen. Når dere ser på den samme trøtte filmen for n'te gang i sofaen og de sovner i armkroken din.

Det er grunnen.

Alt dette er verdt så mye mer enn penger eller at man hele tida står fritt til å gjøre sine ting. Jeg har to små barn og kone. Jeg får selv dyrke mine interesser, det samme med henne. Det handler om å prioritere litt og sette av tid til seg selv. 

Nå skal det sies at valg om barn/ikke barn er fullstendig individuelt. Joda, det er sikkert mange som maser om mangel på barn (evt giftemål) av tanter og mødre når man kommer i en viss alder, men valget er ens eget. Å påpeke mangel er like feil i mitt hode som de her som skal tjase om hvorfor folk faktisk velger å få.

I henhold til ditt siste innlegg; alt det kan man gjøre også med barn. Gjør det samme selv, med unntak av motorsykkel og bobil da det ikke er i mine interesser. Og jeg er i tredveåra med småbarn.

Anonymous poster hash: 42175...af0

[Bjerknez]

Gjest 42175...af0 skrev (1 time siden):

Hvorfor man får barn?

Bortsett fra en biologisk trang til å videreføre arten, så er det når barnet blir født og du får en rosa, skrikende, stygg og allikevel så fin klump lagt i armene. Når de blir noen uker og måneder gamle og du begynner å få kontakt med denne klumpen, som nå har blitt så vanvittig flott. Når de gråter og trenger din trøst. Når de har tegnet noe du ikke engang vet hva er og skal stolt vise det frem. Når de leker med en uskyld og iver man på et tidspunkt mister og aldri får igjen. Når dere ser på den samme trøtte filmen for n'te gang i sofaen og de sovner i armkroken din.

Det er grunnen.

Alt dette er verdt så mye mer enn penger eller at man hele tida står fritt til å gjøre sine ting. Jeg har to små barn og kone. Jeg får selv dyrke mine interesser, det samme med henne. Det handler om å prioritere litt og sette av tid til seg selv. 

Nå skal det sies at valg om barn/ikke barn er fullstendig individuelt. Joda, det er sikkert mange som maser om mangel på barn (evt giftemål) av tanter og mødre når man kommer i en viss alder, men valget er ens eget. Å påpeke mangel er like feil i mitt hode som de her som skal tjase om hvorfor folk faktisk velger å få.

I henhold til ditt siste innlegg; alt det kan man gjøre også med barn. Gjør det samme selv, med unntak av motorsykkel og bobil da det ikke er i mine interesser. Og jeg er i tredveåra med småbarn.

Anonymous poster hash: 42175...af0

Takk for svar. 

Ja, det er tydelig at vi er forskjellige. Noe som forøvrig er bra  

[PgUp]

Ja, folk er forskjellige. Man kan også spørre seg om det å jobbe er verdt slitet, mtp. utdanning, mangel på søvn, mangel på fritid og hobby, stress med kollegaer osv. osv. 

Eller det å være sammen med noen, at man må bruke masse tid på dem, interessene deres, ikke kan bestemme 100% over egen fritid osv. 

Hvorfor ikke bare nave og gjøre akkurat det man vil? 

Er sjeldent ting i livet er akkurat som man skulle ønske det 100% av tiden. Det betyr dog ikke at alternativet hadde vært noe bedre. Å ha null forpliktelser til noen er ikke nødvendigvis veien til lykke. 

Men folk er forskjellige, folk må finne ut hva som fungerer for dem og hva man har lyst på. 

[Gjest 42175...af0]

Bjerknez skrev (56 minutter siden):

Takk for svar. 

Ja, det er tydelig at vi er forskjellige. Noe som forøvrig er bra  

(Samme som skrev innleget du svarte på)

Det er en veldig bra ting med forskjellige personligheter og interesser. 

Det som ikke er så bra, og kanskje blir mer og mer påtrengende - eller eventuelt bare mer synlig? - i dag, er hvor inntrengende andre personer skal være på ens egne liv og interesser. Så sant det ikke går utover andre på en negativ måte, bør man kunne gjøre hva man vil uten at andre mennesker skal fortelle hva de gjør "feil". Kardemomme-loven leve!

Jeg heller vel kanskje til at det bare er mer synlig, for jeg vil anta at det eksempelvis er mer kulturelt akseptert (i vesten) i 2020 at en kvinne ønsker å satse på egen karriere fremfor å bli husmor, enn det var for femti år siden.

Jeg har flere kamerater på egen alder som ikke har barn. Jeg forteller de ikke hvorfor de burde få barn (om de ikke skullee spørre) eller at det er feil av dem å ikke gjøre det. Det ville jeg aldri gjort, da dette er deres eget valg. Det er ikke feil. Tvert imot er det et par av kameratene mine som gjør helt riktig i å ikke få barn. Begge er mer glad i feste-livet og ønsker ikke barn. Jeg kan være uenig i prioriteringen deres sett i lys av mitt eget liv, men det er helt riktig av dem å ikke sette barn til verden når de ikke ønsker det. Fordi en eller annen samfunnsnorm "krever" det. I mitt hode kan det være på tide å vokse fra festingen, men samtidig er det en veldig moden avgjørelse å avstå forøkelse når du ikke ønsker eller er klar for det. Det er ikke andres oppgave eller rett å avgjøre slikt. 

Så er det et par andre kamerater/venninner som er mer verbale i sin forklaring på hvordan de AL-DER-I skal få barn. Igjen, grunnene kan være gode og riktige, men det er litt slitsomt med folk som messer om dette på samme måte som de kanskje opplever et ytre trykk om at 'det er på tide'. 

Jeg tror folk flest gjør godt i å gå litt mer i seg selv. Ikke identifisere seg og sine valg så voldsomt med hva andre mener. Det vil alltid være noen som er uenig med deg og gjerne skulle fortelle det, samme hva det måtte være. Men det er opp til en sjøl om man skal bry seg om murringen.

Sluttpoenget mitt blir; barn eller ikke barn, det er opp til deg selv. Det finnes voldsomt mange grunner både for og imot. Selv kan jeg i alle fall si at jeg aldri har angret. Det betyr selvsagt ikke at jeg fronter noe glorifisert bilde av familielivet på facebook. Det er faktisk en av grunnene til at jeg slettet kontoen på den håpløse plassen. Det er til tider tøft, men absolutt verdt det.

...I mine øyne 😉

Anonymous poster hash: 42175...af0

[qualbeen]

Heradon skrev (19 timer siden):

For å si det enkelt. I Norge er det mest gunstig at barna blir født her, istedenfor å bruke tid på å lære opp voksne mennesker og få dem i jobb. En utfordring man har med innvandring er at de ressursterke er gjerne de som klarer å flykte. Det er et fenomen som heter brain drain. dvs. at du tapper et land for kunnskap. Så når folk sier dette:

Slike utalselser er ganske ironisk fordi det er et paradoks. Vi tapper rett og slett fattige land for kompetanse, og vi holder dem nede. Det sørger for at landene forblir fattige, som igjen betyr økt befolkning... Derfor kan jeg si det er egoistisk ved å ikke få barn For min del trenger vi ikke å bli flere nordmenn, men vi kan gjerne holde fødselstallet ved 2,1. Det vil være en fordel for oss i Norge, og for nye landsmenn.

Problemet sånn det er nå, er at det for mange barn med ikke-norsktalende foreldre. Det er en for liten vekt av norsktalende barn i barnehagen og på skolene. Barn med ikke-norsktalende foreldre, vi falle bakpå. Kommunene har ikke råd til å følge opp disse barna, til slutt ender vi med et segregert samfunn. Det er fungert ganske bra frem til nå, men noe må gjøres snart. Det er derfor Erna ønsker at folk skal få flere barn. Istedenfor for at høyre gir skattelette til de rikeste for flere milliarder, burde de kanskje ha brukt penger på barnehager, skoler, fritidstilbud. Det hadde også vært en god måte å forebygge segrering på

Dette var et merkelig motsvar på adopsjon. For å si det slik, så har ikke barn på barnehjem all verdens fremtidsutsikter i eget land. Du tapper ikke et land for kompetanse ved å adoptere trengende barn.

Innvandring og flyktningpolitikk er noe annet. Da tapper man gjerne landet for kunnskap i noe større grad. Du har rett i at det er krevende å flykte fra eget land og eget terror-regime. De færreste har økonomi og know-how til det. 

Allikevel må du huske på hvorfor de flykter. Kanskje er du politisk motstander, og står på dødslisten? Andre tror på feil Gud, har feil legning, født inn i feil etniske gruppe, ikke klarer å tie, etc. etc. Andre ganger igjen er landet rammet av borgerkrig, nød og urett.

Jeg mener vi har et moralsk ansvar for å hjelpe. Vi skal ta i mot og hjelpe, selv om det rent egoistisk, kanskje noen ganger er enklere å hermetisk stenge grensene? Vi kan forøvrig ikke nekte å hjelpe folk, bare fordi at noen andre har det enda verre. 

... Sorry for avsporing!

 ---

Hvordan går det med trådstarter? Har det kommet inn noen gode poenger? Jeg ser det er forskjellige holdninger og tankesettet ute og går blandet skribentene her, og det er bra! Vi er ikke alle like, og vi tenker nok ikke alle helt likt rundt dette. 

Vit at du ikke er alene! De følelsene du sitter med, deler du med mange. Det som er synd, er at det alt for sjeldent snakkes om. Blir ikke barn litt for ofte omtalt med glansbilder og i et enormt positivt ordlag? 

Selv elsker jeg jo mine barn over alt! Til de som ikke har barn: det er veldig rart å elske noen betingelsesløst og så høyt. Dette var nytt for meg. Nå, fem år etter at eldste barn ble født, føles det fortsatt litt nytt og rart å ha så ekstremt sterke bånd til de. Men livet er ikke noen dans på roser. Langt langt langt der i fra!!

Mitt inntrykk er at stort sett går det bedre. Om det skyldes at barna blir større og klarer seg litt mer alene, eller om det skyldes at mannfolka (og mødrene óg, for all del!) gir litt mer opp, og aksepterer tingenes tilstand, vet jeg ikke. Kanskje litt av begge deler? 🤔

På sett og vis har jeg stusset over at menneskeheten ikke valgte å satse sterkere på polygami for noen millioner år siden. Hadde vi levd 6-10 voksne personer under samme tak, ville barneoppdragelse og selvrealisering i større grad vært mulig. He he .. 

Endret 23. desember 2020 av qualbeen
Typo

[Heradon]

qualbeen skrev (8 timer siden):

Dette var et merkelig motsvar på adopsjon. For å si det slik, så har ikke barn på barnehjem all verdens fremtidsutsikter i eget land. Du tapper ikke et land for kompetanse ved å adoptere trengende barn.. 

Det var ikke adopsjon jeg tenkte på. Heller påstanden med det å sette et barn til livs som egoistisk.

Hvordan ville det gjort noe forskjell om folk velger å få barn istedenfor å adoptere, og han som ikke vil adoptere selv?

Endret 23. desember 2020 av Heradon

[Lindsay]

Har 4 barn fra 6-15 ,nest eldste sa til meg. Er så greit med deg pappa, enten er du på butikken, på treninger hos oss barna eller du er hjemme. Sier meg at jeg har blitt fourutsigbar og kjedelig. Sliten 24/7 men har mer å si jeg har M/S og fatigue. Å gå fra 1 barn til 4 er en større jobb enn jeg noen gang kunne forestille meg.

[qualbeen]

Heradon skrev (31 minutter siden):

Det var ikke adopsjon jeg tenkte på. Heller påstanden med det å sette et barn til livs som egoistisk.

Hvordan ville det gjort noe forskjell om folk velger å få barn istedenfor å adoptere, og han som ikke vil adoptere selv?

Ok.

Men det å få egne barn er da strengt tatt egoistisk betinget? 

Er det ikke kun en egen lyst og interesse man får barn? For å snu på det; dersom man ikke har genuint lyst på barn, bør man virkelig ikke skaffe seg det! Å ha barn medfører et ansvar! Man bør virkelig gå inn i det med sterk vilje og lyst. Sånn sett håper jeg de fleste foreldre har blitt nettopp foreldre av egoistiske grunner 😜 Uansett hvor ille det nå kan høres ut ...

PS: kloden vår har forøvrig nok mennesker. Ingen krise om europeere føder godt under 2 barn i snitt. Er ikke akkurat slik at menneskeheten står i fare for å dø ut sammen med dronten og mammutene av den grunn 😉

[Psykake]

Jeg har en på 5 og en på vei. Kjenner meg igjen i mange av tingene og det er helt naturlig. 

Det beste trikset jeg har lært meg er å aldri ha "noe" (type egentid med hobby, ting i hjemme som skal fikses og lignende ) som venter så fort barnet har sovnet. 

Jeg var en person som hadde veldig mange hobbyer og det var en brå overgang når babyen kom i hus. Etterhvert som tiden gikk åpnet det seg opp mer og mer tid. Kunsten var å finne balansen. 

Den føler jeg at jeg har fått til, og føler meg som en god far på alle mulige måter samtidig som jeg får dyrket hobbyene mine på en tilfredsstillende måte. 

Endret 23. desember 2020 av Psykake

[:utakt]

Skjønner nesten ikke at folk med små barn har tid til hobbyer. Så lenge ungene er våkne er det de som er i fokus, og etter leggetid er det alltid noe som må gjøres, enten det er å vaske badet, fikse noe på huset eller få ryddet gangen som ser helt bomba ut... 

Klart, når klokka er sånn ca halv ti om kvelden er det jo en ledig time, men da innrømmer jeg glatt at jeg sitter i sofaen. 

Helgene er lekeplasser og opplevelser. Lite nå i koronahverdagen, men skogsturer og sånn får vi til. 

Nei... Hobbyer er lagt litt på is noen år... Heldigvis hadde jeg ikke så mange i utgangspunktet.