Sliter med å finne grunner til å fortsette livet

[Gjest 28bdb...981]

Jeg er 25 år. Store deler av mitt voksne liv har jeg sett på meg selv om mindre verdt, jeg stammer, har dårlige sosiale antenner og ser på meg selv som mindre intelligent enn mine jevnaldrende. 

Jeg strøk på norskeksamen på videregående, noe som gjorde at jeg følte meg enda mindre verdt... Flyttet sammen med to venner kollektiv for å starte på universitetet, men kom jo da ikke inn på grunn av at jeg ikke hadde generell studiekompetanse på det tidspunktet. 

Fortsatte å jobbe i mellomtiden og trivdes greit der, jeg har jobbet der siden jeg var 15, så det er en jobb jeg trives i og som jeg kjenner godt. Litt over halvannet år senere bestod jeg norskeksamen som privatist, og tenkte at det nå var på tide å studere. Etter å ha ventet i nesten to år på å begynne må jeg si at jeg var ganske ivrig etter å begynne, og det kan nok ha ødelagt tankeprosessen litt. Jeg kastet meg over det "første og beste", et nettstudie hos en privatskole. Utdanningen var i og for seg grei, men ikke av den kvaliteten jeg trodde den skulle være. Og jeg tenkte jo ikke noe over at dette kostet en del penger... 

Etter å ha gått to år der, tenkte jeg at jeg ville fortsette på en bachelor. Da jeg ikke hadde høyt nok snitt til å komme inn på universitetet, grep jeg sjansen til å ta en bachelor hos den samme private skolen i håp om at kvaliteten på utdanningen her skulle være bedre. Det var den ikke, jeg ble deprimert av å ha valgt feil studieretning og sluttet etter juleeksamenene. 

Så tenkte jeg at nå skal jeg gjøre noe jeg faktisk har tenkt igjennom og lyst til, og som jeg vet at det er gode jobbmuligheter for. Jeg siktet meg da inn på ingeniør. Jeg har ikke fysikk og matte fra videregående, så jeg meldte meg på forkurs på universitetet her i byen for å få tatt fagene jeg mangler. Jeg startet nå i høst, og det har vært et helt supert semester. Hyggelig folk, god kvalitet på utdanningen - og ingen skolepenger, så noe bedre studentøkonomi. 

Men nå som jula nærmer seg og vennegjengen her i kollektivet snart skal hjem til våre respektive familier, så begynner tankene å surre. I går var jeg så deprimert at jeg gikk en lang tur i byen, satte meg rett ned på bakken på parkeringsplassen og bare begynte å strigråte. Nå som jeg endelig har funnet noe jeg liker og som gir mening, så føler jeg at jeg ikke tør å ta sjansen. Jeg er for så vidt motivert til å gjøre ferdig forkurset jeg har startet på, slik at jeg både får det fullført (hvis jeg vil ta ingeniørutdanning senere) og for å få omgjørt studielånet. Men da vil jeg sitte med rundt 430 000 i studielån, og i utgangspunktet bare en fagskoleutdanning... 

Alle bedrifter i dag vil jo gjerne ha noen som minst bachelor, og planen var jo at jeg skulle gå ingeniørstudiet for å faktisk lære meg det jeg ønsker å jobbe med (programvareutvikling). Jeg kan en del om det i dag, men ikke nok til at jeg føler meg komfortabel med å søke om en jobb i det. 

Nå sitter jeg her i kveld og føler hele verden har rast sammen. Om noen få dager reiser de to vennene mine hjem til familien sin (som begge blir ferdig med masteroppgaven sin nå over nyttår). Jeg skal snart hjem til min familie, men føler meg likevel mutters alene fordi jeg går og bærer på dette. 

 

Jeg kan nesten ikke tro at jeg tenker på det en gang, men jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal fortsette livet. Jeg har planlagt å fortelle dette til foreldrene mine, men jeg kommer til å føle meg som en stor skuffelse. Tenk at jeg kunne finne på å rote til livet slik som det her. Jeg vil si at jeg alltid har vært pliktoppfyllende og hatt ganske god kontroll på pengene, men nå er det nesten så jeg vurderer å ringe Luksusfellen... 

Jeg kommer jo aldri til å komme inn på boligmarkedet med over 400 000 i gjeld og med en butikk-jobb Vet ikke om jeg orker å fortsette livet. 

 

Anonymous poster hash: 28bdb...981

[Gjest Slettet-404071]

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Tråden blir derfor stengt og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)

Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)

Akutt selvmordsfare? Ring 113

Legevakt: 116 117

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.