Depresjon? Apatisk til alt

[Gjest 6e30f...3c4]

Lager litt tråden for å høre om noen har litt tips til hva jeg kan gjøre videre.

Problemet mitt er at jeg har en eller annen form for depresjon, er apatisk til mye og vært det i iallfall 10 år uten å bli noe bedre... Sliten, lei og umotivert. Finner mindre og mindre interesse i noe som tiden går.

Har vært igjennom en haug ting både innad i helsevesenet og utenfor, så kan jo ramse opp ting jeg har forsøkt så det slipper å nevnes:

• Utredning for søvnapné, noe jeg hadde og som på papiret ble fikset.
• Gikk 1 år uten melk, gluten og sukker pluss en haug vitaminer hos en "heksedoktor"
• I desperasjon forsøkt homeopati (ja vet det er scam)
• 4 år hos psykolog
• underkant av 1 år i gruppeterapi
• Forsøkt cipralex og wellbutrin uten noen effekt.
• Forsøkt mikrodosering av LSD og noe sopp, dog ikke mye med sistnevnte.
• utredet hos lege, testosteron, stoffskifte vitaminer osv uten å finne noe. 

Så, tips til hva jeg kan forsøke videre? Gi opp?

Planen fremover nå er en ny runde gruppeterapi.

Jeg vurderer og selvmedisinere meg mer med sopp, kanskje ayahuasca (begynner å bli desperat... )

Og også kanskje selvmedisinere meg med testosteron.

Ja, jeg er klar over de tre siste tingene kanskje ikke er smarteste i verden, men når man går hver dag og eneste man egentlig gleder seg til er å legge seg for å sove på kvelden så er det ikke lengre rart man forsøker ting utenfor boksen...

Anonymous poster hash: 6e30f...3c4

[Urealistisk]

Jeg kan ikke gi deg hjelp. Forstår godt du søker til andre ting når medisiner ikke virker. Du kan finne årsaken til apatien. Men det er kjipt når alt mister mening. 
Man kan også prøve å drive med det man holdt på med før selv om det ikke lenger er givende.

men i følge mange sånne «alternativ» /yoga/meditasjon folk er du nok slik man som menneske skal være. Livet skal vel egentlig bare dreie seg om å spise, jobbe, drite og så sove. Jeg synes det er gørr kjedelig da men

[Gjest ba3ea...0d7]

1. Pass på hva du spiser, bør være variert og sunn mat med en del grønnsaker.

2. Trim gjerne 5 dager i uka med f.eks å gå en tur.

3. Pass på dette med å få god nok søvn. Kan være lurt å følge en fast rytme.

4. Psykolog/gruppeterapi

5. Få noe medisin med lege/psykolog. F.eks Cipralex

6. Prøv å gjøre mange ting. Ikke sitt foran pc/tv/mobil store deler av dagen.

Anonymous poster hash: ba3ea...0d7

[KarvaBlad]

Gjest 6e30f...3c4 skrev (3 timer siden):

Problemet mitt er at jeg har en eller annen form for depresjon, er apatisk til mye og vært det i iallfall 10 år

10 år uten lykkefølelse er lang tid!

Da må man gå drastisk til verks. Et liv uten lykke er meningsløst. Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller om du har barn. Eller om du er singel. Men du bør:

1. Bytte jobb.

2. Flytte til et annet sted, kanskje et annet land.

3. Bytte livspartner.

 

 

[Taurean]

Finne folk som er av samme stjernetegn som deg selv. Interessér deg for psykologi, astrologi og filosofi.

[Urealistisk]

KarvaBlad skrev (6 timer siden):

10 år uten lykkefølelse er lang tid!

Da må man gå drastisk til verks. Et liv uten lykke er meningsløst. Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller om du har barn. Eller om du er singel. Men du bør:

1. Bytte jobb.

2. Flytte til et annet sted, kanskje et annet land.

3. Bytte livspartner.

 

 

Alt dette er jeg enig i kan hjelpe. Men da kommer hele tiden de der: «nissen blir med på lasset. Du må jobbe med deg selv» «begynn med yoga»

[Gjest 803b9...2ad]

Kjenner meg igjen i mye av dette. Riktignok ikke pågått så lenge som du beskriver, men nærmer meg 5 år. Vært innom en god del av det du skriver. (Medisinering, terapi, kostendring (ikke melk, gluten, egg og sukker). Har du forsøkt meditasjon? Det er noe av det mer effektfulle jeg har prøvd. Overhodet ikke kurert, men føler det hjelper meg litt.

Spørsmål tilbake; hvordan er det med den kognitive funksjonen din? Jeg føler meg "treg" og har vanskeligere for å lære enn før, men usikker på om det er fordi jeg er deprimert/apatisk/nedstemt og er lite motivert, eller om det er fordi depresjonen har endret noe mentalt hos meg. Finnes jo en god del forskning som peker den veien.

Også; hvordan hjalp det å få hjelp med søvnapnè?

Anonymous poster hash: 803b9...2ad

[staljin]

Jeg har depresjon som diagnose. Mye av det samme med tap av livsglede, søvnproblemer, lærevansker og hukommelsesvikt. Har ikke prøv noe av det som andre nevner da jeg mener det enten ikke hjelper eller har kortvarig effekt. 

Alt det som nevnes ift trening og aktivitet stemmer men bare hvis du har noe form for glede av det. Hvis ikke så er det ikke noe vits å kaste bort energi på det. 

Jeg har byttet mange medisiner før jeg landet på Brintelix og Efexor. Jeg eksperomerte selv med dosene før jeg endte opp på 20mg Brintelix og 150mg Efexor. Legen protesterte pga at han mener det var høye doser men jeg ga meg ikke da det ga best stabilitet over tid. Jeg gjerne fikk gjennomslag for det da jeg er sykepleier, tror jeg. 

Jeg lever med det, jeg bestemmer. Legen gir meg råd men det er opp til meg å bestemme så lenge min beslutning ikke setter mitt liv direkte i fare. 

Jeg ville forsøkt med nye medisiner. For meg løste medisiner ikke problemet men gjorde det lettere å leve med den. Nye medisiner kan danne grunnlag for å bygge deg opp igjen. Brintelix er det nyeste og siste innen behandling av depresjon. 

 

Lykke til

 

 

[Urealistisk]

Gjest 803b9...2ad skrev (26 minutter siden):

Spørsmål tilbake; hvordan er det med den kognitive funksjonen din? Jeg føler meg "treg" og har vanskeligere for å lære enn før, men usikker på om det er fordi jeg er deprimert/apatisk/nedstemt og er lite motivert, eller om det er fordi depresjonen har endret noe mentalt hos meg. Finnes jo en god del forskning som peker den veien.

Også; hvordan hjalp det å få hjelp med søvnapnè?

Anonymous poster hash: 803b9...2ad

Treghet og vansker med å lære er helt vanlig under depresjon. Det er pga manglende motivasjon. Belønningssystemet ditt er sløvet/underaktivt, det er det som er depresjon. Det er tross alt belønningssystemet som driver oss frem. 
 

Mest lønnsomme er å finne ut hvorfor du har blitt slik. Traume, livskrise, gått på så mange smeller at du tror du er misslykket. Når man jobber dobbelt så mye som man får igjen for det over tid,  blir man utslitt. Da oppstår tap av verdier og du ender opp i løse luften og vet ikke hvem du er. Den følelsen av at det ikke er noen inni deg, men du ser deg som et fysisk skall som er like ubetydelig som enhver maur på asfalten. 
Er det noe som har vært likt for lenge? Har du noe å gå til/plikter? Følelsen av at ingen trenger deg kan jo føre til dette tapet av verdier. 
Konstant avvist? 
Man kan alltids prøve å tenke over hvorfor man blir det, hvis det er slik. 
 

Du kan gi livsstilsendring et forsøk. Kostholdsendring var mitt første steg ut av depresjonen da jeg hadde mitt første møte med den for 14 år siden. Jevnere energi, var ikke så forbanna trett om morgenen, bedre konsentrasjon. Dette ville si å kutte ut sukker, Grandiosa,nudler (sånn ferdigmat) , brus/energidrikker og heller gå for grovt brød, salat, fisk og generelt mat fra bunnen+ vit/min tilskudd. Start med litt fysisk aktivitet. ALT blir ikke bra av dette, men du takler mye, mye bedre når det fysiske grunnleggende er på plass. 

[Gjest 803b9...2ad]

Har veldig klare tanker om hvorfor det er blitt slik og også mange tanker om hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg spiser veldig sunt, og har alltid gjort det. Var så sær i matveien at jeg foretrakk frukt og grønnsaker foran godteri og søtsaker da jeg var barn tilogmed.

Jeg sliter med å finne en form for trening som ikke bare føles som en plikt. Jeg løp mye i ungdommen (konkurrerte på brukbart nivå), men gjorde det av feil årsaker og har utviklet et negativt forhold til det av den grunn. Å trene på treningssenter er noe av det minst tiltalende jeg vet om, får skikkelig hamsterhjulfølelse av det hele.

Hvor lang var din første depresjon? Jeg føler det vanskelig å holde lengre tankerekker, argumentere etc. Frykten er jo at det er skjedd noe uopprettelig skade...

Anonymous poster hash: 803b9...2ad

[Pliscin]

Når det gjelder kosthold, så ville jeg prøvd fasting. Ikke alle er enig om at det er bra, men jeg og mange andre tror at det kan hjelpe på det utroligste.

Trening er noe jeg ville prøvd mer av. Regelmessig trening hjelper på alt.

Og for å prøve en litt annen tilnærming; hva er du redd for? Altså, hvilke frykter og fobier har du? Ved å bekjempe en frykt kan man oppnå en mestringsfølelse. Og den følelsen kan være en nøkkel.

Til slutt så vil jeg også si at det sosiale har mye å si også. Hvor ofte omgås du mennesker du er glad i, og hvor ofte får du pratet om det du har lyst til? Kanskje som nevnt ovenfor, så kan det å utfordre seg selv sosialt også være med på å hjelpe deg i din situasjon.

[Urealistisk]

Gjest 803b9...2ad skrev (13 minutter siden):

Har veldig klare tanker om hvorfor det er blitt slik og også mange tanker om hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg spiser veldig sunt, og har alltid gjort det. Var så sær i matveien at jeg foretrakk frukt og grønnsaker foran godteri og søtsaker da jeg var barn tilogmed.

Jeg sliter med å finne en form for trening som ikke bare føles som en plikt. Jeg løp mye i ungdommen (konkurrerte på brukbart nivå), men gjorde det av feil årsaker og har utviklet et negativt forhold til det av den grunn. Å trene på treningssenter er noe av det minst tiltalende jeg vet om, får skikkelig hamsterhjulfølelse av det hele.

Hvor lang var din første depresjon? Jeg føler det vanskelig å holde lengre tankerekker, argumentere etc. Frykten er jo at det er skjedd noe uopprettelig skade...

Anonymous poster hash: 803b9...2ad

Meg du spør? Min første husker jeg ikke helt, men alt føles lenger når man er 16. Mulig jeg begynte å kjenne den gradvis med alderen, verre om vinteren pga kulde og mørket. Men ekstra ille som 16 da jeg bodde første gang hjemmefra (hybel) og fikk nye mobbere der jeg håpet jeg skulle få venner. Enda en bekreftelse på at noe er galt liksom. Og grusomt kosthold. Jeg husker at det startet ganske tidlig om høsten. Jeg festet ekstremt mye, så all alkoholen var med og tok mye energi den og. Så husker jeg at det var på våren jeg fikk tilbake livsgnisten. Blanding av endret kost/sunnere og vår/sol. Vinteren deretter ble også tøff, men mye bedre enn den året før. 

Deretter har den vært tilbakevennende i forskjellig grad. Jeg har gått i de fellene at jeg følte meg bra, så kunne jeg kose meg litt med sukker og alt slik igjen, men da kom problemet tilbake med en gang. Vintermørket og sliting sosialt trigget depresjonen, men sunn kost og trening holdt den litt unna. Men alltid har ting vært verre om vinteren, ting tar generelt mer krefter, men det sier seg selv.. kaldt, mørkt, ekstra tid å kle på seg og ekstra tid med evt oppvarming av bil.. ekstra alt. 

Pga mobbingen fikk jeg skadet selvbilde, derfor et lett offer alle andre steder jeg kom og. Etter videregående var det slutt på mobbingen, men jeg slet fremdeles sosialt og litt enda. Såvidt det var ei som mobbet meg litt, men det var mild grad. Jeg slet en del med tretthet frem til 20- årene. Jeg fant gradvis ut hvor problemene lå. Sunn kost gjorde mye bra, men jeg festet mye, alkoholen ga meg fri fra vonde følelser. Derfor den lave energien om ukene. Jeg kuttet ut alkoholen også, og fikk enda mer jevn energi. Angsten ble borte og, og da gikk det sosiale mye bedre. Men vi skulle ta oss en liten fest da, "bare et glass vin" sa vennene mine. Det ene glasset fikk meg i ubalanse med en gang. Ustabil energi, mistet konsentrasjonen. Dårlig konsentrasjon= dårlige resultater. Dårlige resultater= følelse av å være misslykket= distanserer seg gjerne fra andre igjen/føle seg dårlig= sliter sosialt. 

Beklager det lange innlegget, men det er et puslespill. Mulig du ikke har de samme brikkene som meg. 

Jeg er voksen og mer erfaren enn den naive tenåringen/20åringen jeg var. Jeg er ikke helt frisk, men det er nok de dypeste traumene. Man får jo tilbakemeldinger hele livet, jeg har blitt møtt med mye kritikk fordi jeg ikke var 100% slik samfunnet vil ha. Så denne kritikken sitter dypt enda, jeg tåler det dårlig. 

[Borealis]

Pliscin skrev (4 timer siden):

Når det gjelder kosthold, så ville jeg prøvd fasting. Ikke alle er enig om at det er bra, men jeg og mange andre tror at det kan hjelpe på det utroligste.

Dette vil gjerne jeg høre mer om. Hvordan faste og hvordan begrunnes det at det funker? Har vært innom tanken før, men ikke lest nok om det

[Urealistisk]

Borealis skrev (49 minutter siden):

Dette vil gjerne jeg høre mer om. Hvordan faste og hvordan begrunnes det at det funker? Har vært innom tanken før, men ikke lest nok om det

Kjenner noen som fikk god hjelp av det. Ikke akkurat depresjon, men noe. Festing er derimot ikke for alle, det kan gjøre ting værre. 

[Pliscin]

Borealis skrev (10 timer siden):

Dette vil gjerne jeg høre mer om. Hvordan faste og hvordan begrunnes det at det funker? Har vært innom tanken før, men ikke lest nok om det

https://www.healthline.com/nutrition/fasting-benefits#TOC_TITLE_HDR_3

Det finnes en del studier på temaet, det er bare å grave og undersøke. Kroppen vår er skapt for å takle perioder uten mat, og har et system som settes i gang for å takle det. Jeg vil si at på mange måter fungerer kroppen bedre med for lite mat, enn med for mye. Det er dog viktig å tenke på at det er forskjell på fasting og det å sulte seg. Man må ikke spise så lite næringsstoffer at man får mangelsykdommer. Fasting bør gjøres i kontrollerte former, og med dager der man spiser mye næringsrik mat for å fylle opp igjen lagrene. 

Fordelene som f.eks at man får kontroll på hormoner i kroppen, øker veksthormon, frigir energi fra fordøyelsessystemet og fjerner betennelse i kroppen bør ikke undervurderes.

For å ikke snakke om et bedre immunforsvar som er gunstig i disse koronatider. https://www.flowin.com/index.php?page=blog_post&blog_id=79

Endret 18. desember 2020 av Pliscin