Vil ikke ha personligheten min / men det føles tomt å være noen andre

[Gjest 973f4...517]

Er det vanlig å ønske en annen personlighet enn det man har? Jeg føler ikke jeg har noe som er heldig. Jeg har god fysisk helse. Men er ellers ganske introvert, foretrekker egne tanker fremfor virkeligheten, sier ikke så mye og er ikke engasjert i så mye. Da sitter man gjerne igjen med lite nettverk, en stille mobiltelefon, og følelse av å ikke høre til. Jeg er nå voksen og det er kanskje på tide å innse at noen trekk blir jeg aldri kvitt? Jeg blir mest sannsynlig aldri veldig utadvendt og pratsom. 
Det som gjør meg trist er nettopp det, at jeg er veldig alene. Jeg har mamma, søsken og bekjente i familien. Men jeg har ikke noe eget og så bruker jeg lang tid på å bli kjent fordi jeg ofte er redd for at folk skal ha dårlige hensikter. Jeg har ikke noen bak meg til å støtte, så jeg står ikke så sterkt i å få respekt. 
Jeg føler folk trekker seg uten at det har skjedd noe. Og det er jo sårt. 
Jeg ser ikke problemet mitt heller, for jeg tror jo at jeg er hyggelig og alt. Men grunnen til at jeg ikke liker å være så sosial er fordi jeg ikke liker når folk skal tulle. Jeg forstår tullet men jeg vet ofte ikke hva jeg skal svare, og blir da enten bare alvorlig, ser bare på dem eller svarer sjenert og de synes det blir ekstra gøy fordi jeg blir så sjenert. Det er en jævla egenskap jeg ikke vil ha, men hvorfor jeg er født med det? 😕

Anonymous poster hash: 973f4...517

[Sjørøver]

Har du hatt noen negative opplevelser som barn, som kan påvirke dette? 

Kan du gjengi noen konkrete episoder hvor du synes det ble ubehagelig med tulling? 

[Gjest 973f4...517]

Heiti skrev (10 timer siden):

Har du hatt noen negative opplevelser som barn, som kan påvirke dette? 

Kan du gjengi noen konkrete episoder hvor du synes det ble ubehagelig med tulling? 

Ja, men de fleste har hatt negative opplevelser som barn. 
Det er bare sjenansen som gjør det. Jeg har aldri visst helt hva jeg skal svare og synes det er irriterende. 
Jeg er bare ikke slik. 
Ellers har jeg opplevd at autoritære personer skulle forandre meg. Fordi interessene mine ble for ensporige og intense, så jeg fikk ikke prate om det, tegne det eller se på filmer om det. 
 

Så er det dette med å være upopulær. Jeg fikk alltid den rollen. Har stor familie så har mange fettere og kusiner. Jeg og ene kusina hadde det alltid kjempe fint sammen. Jeg hadde en annen kusine født av en annen tante som jeg også hadde det fint med, men når vi ble 3 ble denne kusinen ufin mot meg. Jeg endte opp ekskludert. Og dette har skjedd ofte også når jeg har vært med flere. Jeg er irritert på meg selv for at jeg ender opp utenfor og føler meg som den svake. 
 

Jeg vil ikke være den jeg er. Og jeg har hatt så bra forutsetninger til veldig mye, men så kommer personligheten min og ødelegger alt. Og så har jeg endt opp med å slite psykisk igjen. Fordi jeg aldri føler jeg passer der jeg vil. 

Anonymous poster hash: 973f4...517

[mr.wolf]

Hvis man er introvert så er det en del av personligheten. Man ønsker ikke å være sosial. Det virker jo ut som du har et stort ønske om å være sosial, så tror ikke du er introvert men at du har et veldig dårlig selvbilde. Da er det jo absolutt ikke unormalt å ville være en annen. Er nok selvfølelsen og selvbildet du må jobbe med. Vet du i det hele tatt hvem du er nå? Høres ut som identiteskrise.

[J!nx]

"foretrekker egne tanker fremfor virkeligheten"

Er ikke dine egne tanker en del av virkeligheten?

Hvorfor vil du bli utadvendt og pratsom? Du burde vel heller forsøke finne verdi og mening i å være innadvent, intelligent og dyp enn å skulle passe inn med alle 'tullingene'. (oh the pun)

[Gjest 973f4...517]

mr.wolf skrev (6 minutter siden):

Hvis man er introvert så er det en del av personligheten. Man ønsker ikke å være sosial. Det virker jo ut som du har et stort ønske om å være sosial, så tror ikke du er introvert men at du har et veldig dårlig selvbilde. Da er det jo absolutt ikke unormalt å ville være en annen. Er nok selvfølelsen og selvbildet du må jobbe med. Vet du i det hele tatt hvem du er nå? Høres ut som identiteskrise.

Nei jeg har mistet verdier og mål. Jeg vet hva jeg gjør, men alt føles veldig halvt. For jeg gjør det for å holde meg gående, så jeg ikke havner der at jeg gjør ingenting for da blir det hardt å starte igjen. 
Jeg har kommet på jobbintervju, for jeg er realistisk nok til å se at drømmen ikke er mulig nå. Det er ikke sikkert drømmen er mulig noen gang, for ikke alle drømmer er ment å gå i oppfyllelse. Og et liv uten drømmer virker tomt, kanskje det er der jeg er.. at jeg har det for lett på mange måter og derfor heller leter etter noe. 
 

Jeg vil ha jobben selvfølgelig, men det føles på samme tid litt som et tilbakeskritt. Det er 1 skritt frem, men likevel bak, for jeg har hatt slik jobb før. Så satset jeg på det jeg virkelig ville fordi det da ble veldig mulig. Så var det personligheten min som ødela. Så har jeg bare gått og jobbet mot noe jeg ikke helt vet eksisterer lenger. Og korona har ført til så mye restriksjoner at vi alle må tenke realistisk nå. Greit nok, er ikke meg det er mest synd på her.

Det er det jeg vet nå.. 

Anonymous poster hash: 973f4...517

[Gjest 973f4...517]

J!nx skrev (4 minutter siden):

"foretrekker egne tanker fremfor virkeligheten"

Er ikke dine egne tanker en del av virkeligheten?

Hvorfor vil du bli utadvendt og pratsom? Du burde vel heller forsøke finne verdi og mening i å være innadvent, intelligent og dyp enn å skulle passe inn med alle 'tullingene'. (oh the pun)

Tullingene? Hva er greia med å kalle folk tullinger? Jeg har selv vært borti enkelte som skulle fortelle meg hvor bra egenskaper jeg hadde. Jeg var dyp, realistisk for alderen, dette var en gave altså..men såklart vanskelig å sette pris på. Men jeg ble aldri glad for det. Og disse som kaller utadvendte for «tullinger» er noen ganger ganske negative. Noen er tullinger, andre ikke. Introverte er ofte kjedelige. Sitter inne og stirrer i pcn, ikke karmisma osv. Det er faktisk blandt folk vi skal fungere.

Anonymous poster hash: 973f4...517

[J!nx]

Kanskje du egentlig er utadvent men deprimert?

[mr.wolf]

Gjest 973f4...517 skrev (9 minutter siden):

Nei jeg har mistet verdier og mål. Jeg vet hva jeg gjør, men alt føles veldig halvt. For jeg gjør det for å holde meg gående, så jeg ikke havner der at jeg gjør ingenting for da blir det hardt å starte igjen. 
Jeg har kommet på jobbintervju, for jeg er realistisk nok til å se at drømmen ikke er mulig nå. Det er ikke sikkert drømmen er mulig noen gang, for ikke alle drømmer er ment å gå i oppfyllelse. Og et liv uten drømmer virker tomt, kanskje det er der jeg er.. at jeg har det for lett på mange måter og derfor heller leter etter noe. 
 

Jeg vil ha jobben selvfølgelig, men det føles på samme tid litt som et tilbakeskritt. Det er 1 skritt frem, men likevel bak, for jeg har hatt slik jobb før. Så satset jeg på det jeg virkelig ville fordi det da ble veldig mulig. Så var det personligheten min som ødela. Så har jeg bare gått og jobbet mot noe jeg ikke helt vet eksisterer lenger. Og korona har ført til så mye restriksjoner at vi alle må tenke realistisk nå. Greit nok, er ikke meg det er mest synd på her.

Det er det jeg vet nå.. 

Anonymous poster hash: 973f4...517

Hva er drømmen? Noe du vet at er urealistisk?Eller bare noe du ikke har nok tro på deg selv til å kunne gjøre?

[Gjest 973f4...517]

mr.wolf skrev (1 time siden):

Hva er drømmen? Noe du vet at er urealistisk?Eller bare noe du ikke har nok tro på deg selv til å kunne gjøre?

Sistnevnte. Urealistiske ting har jeg lagt fra meg. Men det var ikke så tungt, for jeg innså at det ikke egentlig var drømmen, for jeg har ikke egenskapene for det. Jeg ville nok bare bli det fordi det føltes status. Advokat og slik.. men med mine studieevner og personlighet ville jeg hverken vært en bra student eller advokat. Så denne er lagt på hylla. 
 

Jeg fant noe som var mer realistisk, men jeg har heller ikke helt personligheten. Jeg passer faktisk til ting som jeg anser som kjedelig og lite ambisiøst. Men så vil jeg liksom ikke det heller.

Så det jeg fant ut at jeg trivdes med passer ikke personligheten til på en måte. 

Anonymous poster hash: 973f4...517

[Subara]

mr.wolf skrev (2 timer siden):

Hvis man er introvert så er det en del av personligheten. Man ønsker ikke å være sosial.

Det trenger ikke være noe samsvar her. Man kan godt være introvert og sosial samtidig. Menneskene er jo "sosiale dyr". For introverte går ikke det sosiale av seg selv, så de må jobbe for det. Hvis ikke er det fort gjort å bli ensom.

Gjest 973f4...517 skrev (54 minutter siden):

Advokat og slik.. men med mine studieevner og personlighet ville jeg hverken vært en bra student eller advokat. Så denne er lagt på hylla. 

Veldig introverte blir ofte anbefalt å studere informatikk.

Det går an å jobbe med seg selv, ev. med hjelp av fagperson/psykolog. Det kan være, som en nevnte her, ting som har skjedd i barndommen eller barneoppdragelsen som har forårsaket at man ble enda mer introvert enn det den "medfødte personligheten" er.

Det blir også bedre med alderen når man har blitt mer sikker på seg selv, det har i hvert fall jeg sett mange eksempler på.

Endret 15. desember 2020 av Subara