Jeg er veldig lei av psykisk sykdom og alle som er psyke

[Urealistisk]

Og så vil jeg starte med å skrive at jeg altså ikke er lei av personer som er psykisk syke, for det er ikke noe de har valgt. Det er ikke indvidene jeg er lei, men alt maset rundt det. I tillegg føler jeg at det ikke skal noe til hos enkelte. 
Virker faktisk som alle av oss har traumer snart. 
Hvorfor kan vi ikke bare gå videre med livet vårt i stedet for å få traumer vi må jobbe med nesten resten av livet? Hvorfor er hjernen så treig at vi trenger så mange år?
Hvorfor roter vi oss opp i så mye som gjør oss dårlige psykisk? 
 

[plankeby]

Det er blitt svært trendy for bloggere, de med influensa (influensere) og andre som lever av oppmerksomhet på seg selv. Det er in å fortelle om tøffe ting i livet og at alt ikke har vært bra. At noen influensa personer viser dobbeltmoral så det holder, det er uviktig. 

Respekt for psykisk lidelse skal man ha. Noe av det vi ser nå fra allerede oppmerksomhetskåte personer, er litt i overkant. Alt skal overdramatiseres for å skape klikk og følgere. 

Topp tre ord personer som lever av å flashe seg selv må skrive/prate om er: Traume, krenkelse og psykisk lidelse. 

Endret 12. desember 2020 av plankeby

[Gaea]

Ingen er sin psykiske sykdom, ingen er "psyke". De har psykisk sykdom. De lider av psykisk sykdom. Fordi, er noe psykisk sykdom som er, så er det en lidelse for dem som opplever det. Språkbruk kan virke uviktig, men språk påvirker holdninger. Holdninger vi har til andre mennesker som sliter med psykisk sykdom, og holdningen mennesker med psykisk sykdom kan ha mot seg selv. Det er svært viktig å ikke omtale seg selv som psykisk syk, mener jeg, fordi da knytter man psykisk sykdom opp mot identiteten sin. Vanskeligere å bli frisk da. (PS: Ikke ment som kritikk til TS, dette som er kun ment bevisstgjøring til alle som skulle komme innom tråden.)

For mange som opplever psykiske vansker, så opplever de også stigma som en tilleggsutfordring. Folk som har psykisk sykdom vil ikke vedkjenne seg at de har psykisk sykdom, fordi det er så tabubelagt, enda. Pasienter som blir fornærmet når fastlegen deres sier at de har psykisk sykdom. Jeg opplever at fastleger er altfor redde for å tørre å innrømme at de vet at pasientens fysiske symptomer mest sannsynligvis skylder psykisk sykdom. Jeg tenker at det er viktig å avklare evt. ikke-psykiske differentialdiagnoser. Men man skal ikke glemme å avklare psykisk sykdom hvis pasienter har symptomer som stemmer godt overens med kriteriene for psykisk sykdom. Også ved fysisk sykdom er svært vanlig å ha depresjon og angst som sekundærproblematikk og det må jo også fanges opp og behandles. 

Noe av grunnen til at mennesker med psykisk sykdom opplever stigma, er holdningene og uttalelsene de møter. "Du er blitt psykisk syk fordi du sitter og spiller PC-spill hele dagen, fordi du ikke trener og fordi du spiser usunt". " Et sunt kosthold og passe mengde fysisk aktivitet er bra for å forebygge og behandle psykisk sykdom. Men det er sjelden nok og mange gjøre rette livsstilsvalg allerede selv om de har psykisk sykdom. Medisiner må ofte til, og jeg sliter virkelig med å forstå hvordan man la være å behandle med piller om dette er indikert og nødvendig! Når retningslinjer og prosedyrer sier at noe skal behandles, så bør man følge disse. Man  behandler jo hjerteflimmer med medikamenter, så hvorfor ikke også depresjon? Depresjon kan jo være like alvorlig som hjerteflimmer, om ikke verre! Mange som uttaler seg negativt medikamenter har ingen faglig kompetanse og de bidrar faktisk til at folk kan unngå å ta anbefalt medisin, noe som er kjempealvorlig og som i verste fall krever menneskeliv. 

Det er ikke annet enn frekt, nedverdigende og direkte feil å påstå at mennesker har fått psykisk sykdom fordi de er late. Hva med alle dem som har fått psykisk sykdom fordi de har opplevd vold, overgrep eller mobbing? Hva med dem som har fått psykisk sykdom fordi de arvet sårbarhet for psykiske lidelser? De har jo på ingen måte vært selv skyldige i deres psykiske lidelser. De var kun uheldige. Noen er nok mer sårbare enn andre på grunn av genetiske og epigenetiske årsaker, men selv mennesker som opprinnelig hadde sterk psyke, kan få seg en psykisk knekk om de om de opplever er traumatisk nok. Holdninger og uttalelser folk som ikke har opplevd psykisk sykdom kommer med, kan være såpass stigmatiserende at de som trenger hjelp, ikke søker hjelp når de trenger det. Stigma har alvorlige konsekvenser for menneskeliv og livskvalitet for personer med psykisk sykdom og deres pårørende. 

Tviler sterkt på at late mennesker oftere får psykisk sykdom. Faktisk er det vel heller mer slik at late mennesker ofte har det litt bedre med seg selv ved å leve etter "dolce far niente" og har en sunn egoisme. Opplever heller oftere at det er hardtarbeidende mennesker som presser seg for hardt for å prestere maksimalt og please alle utenom seg selv, som oftere får psykisk sykdom. 

Og der har du mitt svar på hva vi kan gjøre for å minske tilfellene av psykisk sykdom i samfunnet, lære folk å bli mer egoistiske, ta livet mer med ro. Kunne leve og nyte, og ikke bare eksistere. En av foreleserne mine på medisinsk fakultet, professor Jan Helge Solbakk,  uttalte følgende i et intervju: "Du må kunne nyte for å yte". Så sant, så sant. 

Endret 13. desember 2020 av GiaMahan

[Gjest 56add...a87]

GiaMahan skrev (56 minutter siden):

. En av foreleserne mine på medisinsk fakultet, professor Jan Helge Solbakk,  uttalte følgende i et intervju: "Du må kunne nyte for å yte". Så sant, så sant. 

Takk for utfyllende og fint svar. Jeg har egentlig lært motsatt av det han sa da: «du må kunne yte for å nyte» 

Anonymous poster hash: 56add...a87