Gleder meg ikke lenger! Får angst og tristhet over ting som tidligere motiverte!

[Gjest 032b1...b1e]

Jeg har til min overraskelse fått tilbud om jobbintervju. Saken er at jeg kjenner innerst inne at jeg ikke er glad, men lettere trist og får angst. Bare stress. 
Jeg vil noe annet. Jeg vet hva jeg vil med livet og jeg trodde at de fleste av oss var skapt noenlunde til det vi ønsker. I såfall var det slik for meg. Det som for meg har vært urealistisk hele livet har jeg ikke hatt problemer med å legge fra meg. Men innerst inne har jeg følt siden jeg var barn hva jeg ville. Dette kom på sølvbrett når jeg var 23. Jeg hadde ikke så lyst, men folk sa «du må gi ting en sjanse». Jeg gikk for det. Og det kjentes som ting stemte. Jeg følte meg på plass. Jeg var sikker på at jeg hadde funnet plassen min. Men flere og flere dører lukker seg og jeg virker som jeg kjemper mot noe som ikke var eller er liv laga. Jeg falt ned i kronisk nedstemthet og fikk diagnosen moderat tilbakevennende depresjon. Jeg har søkt jobber fordi det gir meg følelse av å gjøre noe fornuftig. Mens inni meg lever jeg det livet jeg ønsker. Jeg går rundt og hører ikke til noe sted. Jeg tok 10 skritt tilbake og det skal noe til å komme seg 10 frem igjen like fort. Hver dag er jeg våken, fra 7-22. Hele tiden må jeg gjøre noe for å distrahere meg fra vonde tanker. Jeg eksisterer for mamma og mine søsken. Alt jeg har kalt venner, har glemt meg. Jeg forbereder et liv, men jeg skal bare eksistere. Jeg lever ikke lenger. Og jeg er sint på meg selv.  

Anonymous poster hash: 032b1...b1e

[SuperKrokodille]

Gjest 032b1...b1e skrev (1 time siden):

Jeg har til min overraskelse fått tilbud om jobbintervju. Saken er at jeg kjenner innerst inne at jeg ikke er glad, men lettere trist og får angst. Bare stress. 
Jeg vil noe annet. Jeg vet hva jeg vil med livet og jeg trodde at de fleste av oss var skapt noenlunde til det vi ønsker. I såfall var det slik for meg. Det som for meg har vært urealistisk hele livet har jeg ikke hatt problemer med å legge fra meg. Men innerst inne har jeg følt siden jeg var barn hva jeg ville. Dette kom på sølvbrett når jeg var 23. Jeg hadde ikke så lyst, men folk sa «du må gi ting en sjanse». Jeg gikk for det. Og det kjentes som ting stemte. Jeg følte meg på plass. Jeg var sikker på at jeg hadde funnet plassen min. Men flere og flere dører lukker seg og jeg virker som jeg kjemper mot noe som ikke var eller er liv laga. Jeg falt ned i kronisk nedstemthet og fikk diagnosen moderat tilbakevennende depresjon. Jeg har søkt jobber fordi det gir meg følelse av å gjøre noe fornuftig. Mens inni meg lever jeg det livet jeg ønsker. Jeg går rundt og hører ikke til noe sted. Jeg tok 10 skritt tilbake og det skal noe til å komme seg 10 frem igjen like fort. Hver dag er jeg våken, fra 7-22. Hele tiden må jeg gjøre noe for å distrahere meg fra vonde tanker. Jeg eksisterer for mamma og mine søsken. Alt jeg har kalt venner, har glemt meg. Jeg forbereder et liv, men jeg skal bare eksistere. Jeg lever ikke lenger. Og jeg er sint på meg selv.  

Anonymous poster hash: 032b1...b1e

Du skriver at du har visst hva du har villet med livet siden du var barn, og at dette kom til deg på et sølvbrett da du var 23. Regner da med at vi snakker om en stilling i arbeidslivet, som brannmann, finansanalytiker, skogvokter, hva vet jeg. 

Og så levde ikke denne stillingen opp til forventningene, har jeg forstått deg rett da?

Så nevner du et jobbintervju, til en stilling du er mindre interessert i, for du vil noe annet. Er dette andre det samme du ville da du var barn, eller er det noe nytt?

Sånn innlegget ditt står nå, er jeg ikke sikker på om jeg får tak på hva du opplever som mest utfordrende her. 

Hvis du føler at stillingen du rekrutteres til ikke er den rette for deg, blir det vel enten å se seg om etter stillinger som ligger nærmere drømmene dine, eller alternativt å ta stillingen med sikte på å se hvordan du trives, og for å ha noe "fornuftig" å gjøre mens du sikter deg inn mot noe annet.

Hva er det du ønsker deg? Hva hindrer deg i å realisere den tilværelsen?

[Gjest 032b1...b1e]

SuperKrokodille skrev (22 minutter siden):

Du skriver at du har visst hva du har villet med livet siden du var barn, og at dette kom til deg på et sølvbrett da du var 23. Regner da med at vi snakker om en stilling i arbeidslivet, som brannmann, finansanalytiker, skogvokter, hva vet jeg. 

Og så levde ikke denne stillingen opp til forventningene, har jeg forstått deg rett da?

Så nevner du et jobbintervju, til en stilling du er mindre interessert i, for du vil noe annet. Er dette andre det samme du ville da du var barn, eller er det noe nytt?

Sånn innlegget ditt står nå, er jeg ikke sikker på om jeg får tak på hva du opplever som mest utfordrende her. 

Hvis du føler at stillingen du rekrutteres til ikke er den rette for deg, blir det vel enten å se seg om etter stillinger som ligger nærmere drømmene dine, eller alternativt å ta stillingen med sikte på å se hvordan du trives, og for å ha noe "fornuftig" å gjøre mens du sikter deg inn mot noe annet.

Hva er det du ønsker deg? Hva hindrer deg i å realisere den tilværelsen?

Ingen av yrkene du nevner, men ikke bry deg om yrker. Jeg føler ikke for å gå inn på slike detaljer, jeg sliter med angst som det er så orker ikke tenke på at noen her kan kjenne meg igjen. Vet jo aldri. Ikke at jeg er så spesiell altså, men kjenner til ei som ble gjentkjent her inne for noen år siden.

Jeg har hatt forskjellige drømmer i livet, det har nok de fleste av oss. Noen måtte jeg legge fra meg, fordi kravene var for høye eller jeg ikke hadde egenskapene til det. Det var jo noen nederlag noen ganger, fordi jeg følte at jeg ikke var flink i noe. Men innerst inne siktet jeg nok mot mye av det fordi jeg var redd for å være dårligere enn andre. Jeg ble også mobbet på skolen, og følte jeg var «hun som ikke studerer videre». Så det ble mange eksamener og privatskoler. Bare jævla dyrt, ingen bedre resultater. Klarte å få meg jobb. 
Men bare plutselig begynte livet å lyse igjen. Jeg fikk tilbake mer energi og livsgnist, og satset på det jeg følte jeg innerst inne ville. 
Men det skulle vise seg at også dette skulle feile. 

Jobben jeg skal på intervju for har jeg erfaring med og jeg vil jo ha den. Men likevel er hver time jeg går våken som et stikk k sjelen. Jeg har en diagnose som forklarer problemene på skolen og sosialt. Jeg har også følt siden jeg gikk i bhg at noe var galt med meg. Ettersom jeg ble tenåring osv trodde jeg at jeg skulle vokse det av meg. Men nei, jeg hadde bra peridoer, men møtte ekskludering også på steder jeg er var helt ny. Det var ofte de aller mest sosiale og populære som gjorde dette også. Men venner har jeg hatt. Men av disse er det nå jeg som er singel, uutdannet og er på bar bakke. jeg føler jeg har mistet alt. En ting dukket opp, som jeg følte jeg var skapt for. Det var endelig min tur til å finne min plass. Men dørene lukket seg en etter en. Jeg står igjen helt forvirret og ikke minst demotivert. 
«Det er mange som ikke finner ro før de er mange og 50» kan noen finne på å si, er noe av det verste jeg hører. For jeg hører jo til den negative gruppen i det meste synes jeg. «En av de som sliter med skole» «en av utfordringsbarna» «en av de som bruker ekstra lang tid» osv.. 

Anonymous poster hash: 032b1...b1e

[SuperKrokodille]

Gjest 032b1...b1e skrev (30 minutter siden):

Ingen av yrkene du nevner, men ikke bry deg om yrker. Jeg føler ikke for å gå inn på slike detaljer, jeg sliter med angst som det er så orker ikke tenke på at noen her kan kjenne meg igjen. Vet jo aldri. Ikke at jeg er så spesiell altså, men kjenner til ei som ble gjentkjent her inne for noen år siden.

Jeg har hatt forskjellige drømmer i livet, det har nok de fleste av oss. Noen måtte jeg legge fra meg, fordi kravene var for høye eller jeg ikke hadde egenskapene til det. Det var jo noen nederlag noen ganger, fordi jeg følte at jeg ikke var flink i noe. Men innerst inne siktet jeg nok mot mye av det fordi jeg var redd for å være dårligere enn andre. Jeg ble også mobbet på skolen, og følte jeg var «hun som ikke studerer videre». Så det ble mange eksamener og privatskoler. Bare jævla dyrt, ingen bedre resultater. Klarte å få meg jobb. 
Men bare plutselig begynte livet å lyse igjen. Jeg fikk tilbake mer energi og livsgnist, og satset på det jeg følte jeg innerst inne ville. 
Men det skulle vise seg at også dette skulle feile. 

Jobben jeg skal på intervju for har jeg erfaring med og jeg vil jo ha den. Men likevel er hver time jeg går våken som et stikk k sjelen. Jeg har en diagnose som forklarer problemene på skolen og sosialt. Jeg har også følt siden jeg gikk i bhg at noe var galt med meg. Ettersom jeg ble tenåring osv trodde jeg at jeg skulle vokse det av meg. Men nei, jeg hadde bra peridoer, men møtte ekskludering også på steder jeg er var helt ny. Det var ofte de aller mest sosiale og populære som gjorde dette også. Men venner har jeg hatt. Men av disse er det nå jeg som er singel, uutdannet og er på bar bakke. jeg føler jeg har mistet alt. En ting dukket opp, som jeg følte jeg var skapt for. Det var endelig min tur til å finne min plass. Men dørene lukket seg en etter en. Jeg står igjen helt forvirret og ikke minst demotivert. 
«Det er mange som ikke finner ro før de er mange og 50» kan noen finne på å si, er noe av det verste jeg hører. For jeg hører jo til den negative gruppen i det meste synes jeg. «En av de som sliter med skole» «en av utfordringsbarna» «en av de som bruker ekstra lang tid» osv.. 

Anonymous poster hash: 032b1...b1e

Takk for utdypende svar!

Noe av det du skriver får meg til å tenke at du kanskje tillegger unødvendig stor betydning til det (du tror) andre måtte mene om deg. Sånn er vel de fleste i større eller mindre grad, men samtidig tror jeg at om man skal få et tilfredsstillende liv, så må man frigjøre seg fra hensynet til andre – eller til det man tror andre måtte mene - og begynne å leve livet på egne premisser.

Må man ha en utdannelse? Selvfølgelig ikke! Det er utrolig masse bra folk som ikke har det.

Skal man likevel studere, må det være enten fordi det er noe du har lyst til, eller fordi det åpner dører mot jobber du har lyst på. Eventuelt for å bevise for deg selv at studier faktisk er noe du kan klare. For det er jeg sikker på at du kan. Eventuelt som deltidsstudent, det passer ikke for alle å sitte på en lesesal åtte timer om dagen.

 Har du gjort deg noen tanker om hvorfor du opplever jobbintervju og jobb som stressende?

[Gjest 032b1...b1e]

SuperKrokodille skrev (30 minutter siden):

Takk for utdypende svar!

Noe av det du skriver får meg til å tenke at du kanskje tillegger unødvendig stor betydning til det (du tror) andre måtte mene om deg. Sånn er vel de fleste i større eller mindre grad, men samtidig tror jeg at om man skal få et tilfredsstillende liv, så må man frigjøre seg fra hensynet til andre – eller til det man tror andre måtte mene - og begynne å leve livet på egne premisser.

Må man ha en utdannelse? Selvfølgelig ikke! Det er utrolig masse bra folk som ikke har det.

Skal man likevel studere, må det være enten fordi det er noe du har lyst til, eller fordi det åpner dører mot jobber du har lyst på. Eventuelt for å bevise for deg selv at studier faktisk er noe du kan klare. For det er jeg sikker på at du kan. Eventuelt som deltidsstudent, det passer ikke for alle å sitte på en lesesal åtte timer om dagen.

 Har du gjort deg noen tanker om hvorfor du opplever jobbintervju og jobb som stressende?

Opplever det ikke stressende. Det er det at jeg ikke har så lyst på jobben fordi jeg heller vil det andre. Altså jeg vil ha den for jeg vil ha mer erfaring og den vil føre en ekstra jobb på min CV. Men .. ja

Anonymous poster hash: 032b1...b1e

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

En del innlegg er fjernet som følger av avsporing. 

Kommentarer tas på PM.